Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Henrik IbsenSkriv ut Utskrift

En særoppgave om Henrik Ibsens liv og verker.

Karakter: 6

Bokmål - SæroppgaveForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Da jeg fikk denne oppgaven, tenkte jeg med en gang at jeg måtte skrive om Henrik Ibsen. Det er noe med denne mannen som er engasjerende, et imponerende talent innen skriving blandet med god erfaring fra et liv som ikke alltid var like enkelt. Han var som kjent en original fra Skien, men han rommet noen av verdens mest fantastiske tanker. Få har vel satt så dype spor som Ibsen når det kommer til drama. Hvis vi ser bort fra Shakespeare, blir ingen spilt så ofte på scener i denne verden enn nettopp denne mannens skuespill. Sjeldent har hans idéer vært mer aktuelle enn i dag, og sjeldent har verden latt seg begeistre sånn som nå, 100 år etter hans død.

 

Fra Vugge til Grav

 

Oppvekst

Henrik Ibsen ble født den 20. mars i 1828, i Skien i Telemark. Hans far het Knud Ibsen og moren het Marichen Altenburg. Begge var av finere familie. Skien var en av Norges største byer på denne tiden, og Henriks familie var en av de aller mest velholdne familiene i byen. Henrik hadde mange søsken, men bare Hedvig hadde han et nært forhold til, til henne kunne han fortelle hemmelighetene sine.

                                                                                             

Mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansette familjer i Skien. Stedets mangeårige storthingsrepræsentant, byfogd Paus og dennes bror sorenskriver Paus var min fars halvbrødre og min mors fættere. Ligeså nær beslægtede var mine forældre med familjerne Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent med alle de patricier-familjer som dengang dominerte stedet og omegnen.”

 

Denne fabelaktige tiden varte frem til Henrik var 8 år. Da mistet faren alt han eide, og familien måtte flytte til et tarvelig hus utenfor byen. Moren malte akvareller og faren gikk inn i en mørk depresjon og begynte å drikke. Dessuten gikk det et rykte om at Knud Ibsen ikke var hans egentlig far, men snarere Thormod Knudsen. Da Henrik fikk høre dette, trodde han på det, og han mistet det siste av respekt for faren.

 

Henrik følte seg alltid mindreverdig og hadde mange komplekser for familiens manglende status i nærmiljøet. Han klarte aldri helt å gi slipp på bitterheten etter klassefallet, samtidig ga ham det en aggressivitet og styrke som har vært bra for hans diktning på alle måter. Kanskje hadde han aldri blitt den dikteren han var uten disse erfaringene? Men jeg vil tro han hadde følt seg mer som en naturlig og akseptert del av samfunnet. Henrik hadde vært en lykkeligere mann, mer i harmoni med seg selv.

 

Han brukte ofte å ha dukketeater for seg selv hjemme i stua, og for bygdas unger under oppveksten.

 

Grimstadtiden

Etter at han ble konfirmert, måtte han ut i arbeid. Egentlig hadde han lyst til å studere medisin, men dette hadde familien rett og slett ikke råd til. Han tok seg jobb på apotek og tenkte at erfaringen han fikk her kunne hjelpe ham i et fremtidig studie.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Henrik jobbet i Grimstad ved apoteket i 6 år, og var forferdelig fattig. Han hadde slett ikke råd til klær og var ganske deprimert. Han leste til artium på rommet sitt om kveldene og det var også på denne tiden han begynte å skrive.

 

På denne tiden var Europa i spenning, revolusjonær tankegang ble spredd fra Frankrike til de andre landene i verdensdelen. Henrik leste alt han kunne komme over om dette, og han var Grimstads eneste fritenker. Han alene satte lys på ting man ikke snakket om. Han fornektet og diskuterte Gud, tro, samfunnet og borgerskapet.

 

Hos familien Reimann, som eide apoteket, bodde det en tjenestepike som het Else Sophie. Else Sophie var 10 år eldre enn Henrik, men de to ble likevel gode venner. Else Sophies bestefar, Christian Lofthus, hadde vært med i det store bondeopprøret. Denne historien fascinerte Henrik en hel del, og han begynte kanskje allerede da å skrive prosaverket om Christian Lofthus, Fangen paa Agershuus. Else Sophie og Henrik ble svært nære og Henrik kan ha fortalt henne om det kjølige forholdet til faren, og på den måten gitt henne en forståelse av hans bakgrunn. I begynnelsen av 1846, mens Henrik ennå var 17 år, ble Else Sophie gravid. Henrik var utvilsomt barnets far, men godtok aldri sønnen som sin. Det står imidlertid i kirkebøkene. Gutten fikk navnet Hans Jakob, sikkert inspirert av hans eget navn, Henrik Johan Ibsen. Else Sophie flyttet tilbake til sine foreldre da graviditeten ble kjent. En tid senere krever hun barnebidrag, men Henrik Ibsen sender brev til byfogden hvor han forteller at han ikke er sikker på at han er faren og at han ikke eier noe som helst av verdi.

 

Henrik ble likevel nødt til å betale en del barnebidrag frem til sønnen fylte 15 år. Det var også en stor skam for ham privat ettersom saken fikk stor oppmerksomhet lokalt. Henrik glemte aldri denne saken og lignende ting skjer i flere av hans skuespill. Likevel tok han aldri kontakt med dem igjen, og sønnen ble en arbeidsløs alkoholiker.

 

Kristianiatiden

I 1850 flyttet Henrik til Kristiania for å gå på Heltbergs Studentfabrikk, ta artium. Her gikk også 3 andre av denne periodens store diktere; Jonas Lie, Aasmund Olavsson Vinje og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson, som han hadde et rikt, men turbulent vennskap til hele livet. Blant annet kunne han ikke tåle at Bjørnstjerne senere fikk Nobelpris i Litteratur og ikke han selv. Han møtte heller ikke opp i bryllupet da hans sønn Sigurd giftet seg med Bjørnsons datter, Bergliot. Dessuten var de svært forskjellige som typer. Mens Bjørnstjerne var populær og veltalende var Ibsen stille og innesluttet.

 

Henrik gjorde det ikke like bra i alle fag på skolen, han strøk i gresk og aritmetikk. Dermed kunne han ikke bli lege, og måtte livnære seg på forfatterskapet. Samme år skrev han sitt første skuespill, tragedien Catilina. Hans venn, Ole Schulerud, betalte for utgivelsen av skuespillet. Ibsen ga ut Catilina under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Han fikk gode kritikker, men gjorde ikke veldig store penger på dette første skuespillet, det ble heller ikke oppført. Han ble nødt til å selge størstedelen av 1. opplag som innpakningspapir. Han fikk senere dette året vite at familien hadde blitt medlemmer i en kristen bevegelse, han ble forferdelig skuffet, og brøt med dem for godt.

 

Dette året blir faktisk et Ibsen-stykke for første gang i historien satt opp på teater. Stykket er enakteren Kæmpehøjen og blir uroppført på Christiania Teater den 26. september. Henrik bestemte seg for at det var forfatter han ville bli, og la studiene på hyllen. Han skrev dikt, politiske kronikker og teateranmeldelser. Han var også med i en radikal politisk bevegelse – Thranebevegelsen.

 

Sammen med forfatteren Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen skapte Henrik et satirisk, litterært ukeblad, som på folkemunne ble kalt Manden, ettersom Ibsen og Co ikke hadde noe navn på det i begynnelsen. Ibsen tegnet og illustrerte i dette bladet, ved siden av at han var redaktør, og siden dette var nytt i Norge, ble han mest sannsynlig den første til å illustrere ukeblad i Norge. Til slutt fikk bladet navnet Andhrimner.

 

Han tjente imidlertid ikke mye penger på noe av dette, så etter hvert ble han hentet av politiet for å gjøre samfunnstjeneste på Akershus Festning inntil barnebidraget var betalt. Heldigvis ble han reddet av Ole Bull som tilbød ham jobb i Bergen.

 

Tiden i Bergen

Ole Bull hadde jobbet med musikk til et av Ibsens dikt; Musikkens Magt, han ble så fornøyd med samarbeidet med Ibsen at han tilbød ham jobb som sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Henrik sa selvsagt ja til tilbudet og flyttet til Bergen i 1852. Han reiste på studietur til København, Berlin og Dresden for å studere teaterteknikk og hvordan kostymer og kulisser ble til, og han begynte å male akvareller som senere ble kostymer og kulisser.

 

En vakker vårdag i Bergen i 1853, møtte Henrik Ibsen unge Rikke Holst. Rikke var 16 år og ukonfirmert. De to forelsket seg, og en dag fridde Henrik til henne. De møttes hele våren, men når faren til Rikke fikk vite om dette, forbød ham henne og møte denne tomsete dikteren. Henrik og Rikke kastet to sammenbunnede ringer på havet som symbol på forlovelsen (Det samme skriver han om i Fruen fra havet, men der heter piken Ellida og ikke Rikke). De fortsatte likevel og møtes i all hemmelighet, helt til Rikkes far overrasket dem en dag i parken. Henrik sprang derifra, og dermed var forholdet over.

 

Ved dette teateret han arbeidet på, ble det forventet at han hvert år skrev et nytt teaterstykke til teaterets fødselsdag, 2. januar. Det første var i 1852, det nasjonalromantiske stykket Sancthansnatten. Dessverre gjorde ikke teateret det så veldig bra og Henrik fikk mye av skylden, siden han var husforfatter. Men han hadde én stor suksess, ”Gildet på Solhaug” i 1856, som til og med ble sett av Keiser Napoleon den 3. Alle lot seg begeistre av dette utmerkete verket, og han ble invitert på te hos prestefruen og forfatteren, Magdalene Thoresen sammen med kulturkremen i byen. Her møtte han hennes datter, fagre Suzannah Daae Thoresen. Suzannah var 19 år og lot seg gripe av denne mannens merkelige natur. Man kan nok si at det var kjærlighet ved første blikk, for kort tid etter dette, forlovet de seg.

 

Tilbake til hovedstaden

Henrik tjente ikke nok som skuespillforfatter på denne tiden til å holde bryllup, så året etter flyttet han til Kristiania til en ny stilling som artistisk direktør ved Kristiania norske Theater. Her koste han seg med oppgaven å fremheve og forherlige det norske språk. Dette trivdes han godt med, og pengene han fikk for arbeidet gjorde jo ikke akkurat situasjonen verre. Etter en tid hadde han nok midler til å gifte seg med sin utkårede. Bryllupet stod i Bergen i 1858. Dette året opplevde han også sin første virkelig store kassasuksess med Hærmændene paa Helgeland. Lille Julaften et år senere fikk Henrik og Suzannah sitt første og eneste barn, Sigurd. Henrik begynte dermed å få litt kontroll på livet og lykken smilte.

 

Men i løpet av 1860 snudde det igjen, teateret gikk konkurs og Henrik fikk skylden. Henrik søkte i nødens stund, i likhet med andre familiemedlemmer nevnt tidligere i teksten, trøst i alkoholen. Den lille familien måtte flytte fra en av Kristianias mest elegante leiegårder til et lite, møllspist trehus. Jeg kan ikke finne noe om dette verken på nettet eller andre steder, og det får meg til å undre. Hva tenkte Henrik om at han påførte Sigurd den samme smerten som hadde preget ham selv så dypt?

 

Henrik sørget fortsatt for noen småpenger gjennom tegningen. Han leverte landskapsskisser til Illustreret Nyhedsblad og han skisserte også noen tegninger av gjenstander for Universitetets Oldsaksamling.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Men Suzannah var en sterk kvinne med karakter og nektet sin ektemann å bruke tid på tegning. Hun visste at det var som dramatiker han hadde talent, og det var på dette området han kunne gjøre ordentlige penger for seg og familien. Men talent er jo som kjent ikke alltid nok, det skal også jobbes. Ibsen klarte å gjøre ferdig det storartede verket ”Terje Vigen”, utrolig nok, ettersom det gikk dårligere og dårligere privat. Han kom ikke hjem til familien om kveldene, og var stadig ute og ranglet.

 

Utlendighet

Rundt disse tider da det kunne virke som Henrik var lei av livet, alt, var han aller mest lei av nordmenn. Han fikk et stipend og lånte i tillegg en del penger av Bjørnstjerne Bjørnson før han tok med seg kone og barn sydover, til Italia. I 1864 ble Danmark angrepet av Preussen. Norge hadde lovet å hjelpe danskene, men vi kom aldri. Ibsen ble så flau og skuffet over Norge at han gjorde et oppgjør med landet i sitt neste skuespill, Brand. Fra 1866 fikk han fast kunstnerlønn, og det var vel her selve eventyret startet. Dette året fullførte han sitt første mesterverk som alltid vil bli husket; Brand. Han gikk nå over til å bli en berømt forfatter i hele Skandinavia. Året etter lanserte han en enda større suksess; Peer Gynt. 1. opplag ble nærmest revet vekk og stykket ble mottatt av elleville kritikker fra blant andre Bjørnstjerne Bjørnson. Men stykket var som alle store verk, omdiskutert. Både H. C. Andersen og Camilla Collett ytret at de ikke likte det. Ibsen markerte seg uansett som en forfatter å regne med. Edvard Grieg komponerte musikken til Peer Gynt, og den har vært en minst like stor suksess som selve stykket. Dovregubbens Hall og Morgenstemning vil nok aldri bli skrevet i glemmeboken de heller.

 

Med denne plutselige berømtheten og oppmerksomheten fra publikum, fikk Henrik endelig mer tro på seg selv. han begynte å tilføre egne tanker, idéer, meninger og en del av hans egen tro til stykkene sine. De ble på denne måten mer troverdige og ekte. Det var nå det virkelig tok av, og Henrik Ibsen blir den aller viktigste, kontroversielle dramatikeren i Europa. I 1864 flyttet han fra Italia til Dresden i Tyskland. Her skapte han hva han mente var sitt hovedverk, livsverk; Kejser og Galilæer. Dette er et ekstremt langt stykke som omhandler livet til en gammel romersk keiser. Det tar over 1200 timer å spille! De aller fleste er uenige med Ibsen i at dette er det beste han har skapt. Ibsen flyttet til München i 1875 og fullførte ”Et Dukkehjem” i 1879. Dette er et av hans aller mest spilte skuespill, og Nora er blitt et begrep i norsk språk.  Folk elsket å hate Ibsens stykker for sin politiske ukorrekthet. Han fortalte en historie alle kjente, men som ingen turte å snakke høyt om. Han forandret på mange måter alle dramatikkens regler og han har vært til enorm hjelp og inspirasjon for andre forfattere og kunstnere siden.

 

Hjemkomsten

Ibsen reiste rundt omkring i Europa i hele 27 år før han flyttet tilbake til Norge. Ofte var ikke familien med, og han trøstet seg med yngre kvinner. Suzannah kan ikke ha hatt det enkelt, og man kan vel ikke akkurat si at Ibsen var en kjærlig familiefar. Ekteskapet var alt annet enn lykkelig. Bare 3 ganger var han på sommervisitt i Norge før den endelige hjemkomsten. Når han kom hjem denne siste gangen i 1891, kom han hjem til et Norge helt annerledes fra det han en gang hadde kjent. Endelig fikk han den aksepten og æren han alltid mente han hadde fortjent.

 

Noe av det siste han skrev var;

 

Ӂ leve er krig med trolle
I hjertets og hjernens hvelv;
Å dikte - det er å holde
Dommedag over seg selv”

 

Dette beskriver livet hans veldig godt, hvordan han hadde kjempet så mange indre kamper og hvordan han hadde utkjempet avstanden til andre mennesker og samfunnet. Ibsen fortsatte å skrive til han fikk et slag i 1900. Henrik Ibsen sovnet stille inn 23. mai 1906. Hans siste ord skal ha vært da en sykepleier ymtet frempå at han så bedre ut, han reiste seg opp i sengen rett før han døde og sa; - Tvert imot. Ibsen ble begravd på Vår Frelsers Gravlund. På gravsteinen var det risset inn en hammer, som symbol på at han hamret seg dypere og dypere inn i menneskesinnet i sin diktning.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Henrik Ibsen som dikter

Mange har sagt at Henrik Ibsen levde i sin diktning, derfor kan man lære denne mannen å kjenne gjennom hans dikt og skuespill. Hva han trodde på, og hvordan han så på verden. Han funderer og filosoferer mye over identitetsspørsmål. Hvem er jeg? Hvorfor?

 

De nasjonalromantiske og historiske dramaene

De første skuespillene hans, fra 1850 (Catilina) til 1864 (Kongs-emnene), regnes som nasjonalromantiske bondefortellinger og historiske drama. Han var enda ung og lovende, skuespillene hans fikk ikke så veldig stor oppmerksomhet, verken da eller siden.

 

Idédramaene

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Etter dette kom han inn i en bedre flyt, Idédramaene; Kjærlighedens Komedie, Brand, Peer Gynt og Kejser og Galiæer.

 

Peer Gynt er et morsomt skuespill, Henrik var godt fornøyd etter suksessen med Brand, og ville vise gleden og takknemligheten han følte til publikum. Stykket handler om Peer som har en forferdelig fantasi og lyver til alle, hele tiden. Peer er ganske forvirret og oppfører seg forskjellig etter hvem han er sammen med. Ibsen leverte en satire over nasjonalromantikken. Han forteller gjennom stykket hvordan nordmenn egentlig var.  Vi var en fattig, liten og ubetydelig nasjon, langt mot nord. Dette kompenserte vi for med selvgodhet, og vi flyktet fra hverdagen og inn i en fantasi av et norsk eventyr, hvor nordmenn alltid var best. Denne oppfatningen av Norge er gått litt ut på dato, men gjennom Solveig får skuespillet en ekstra dimensjon som fortsatt gjør stykket aktuelt. Når Peer mot slutten spør; - Hvor var jeg som meg selv, den hele, den sanne? svarer hun; - I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet. Det er altså bare gjennom henne at en oppstykket og ganske smålig mann som Peer kan virke positiv og elskverdig. Slutten er ganske forvirrende, når Solveig som har ventet hele livet på at Peer skal ta til fornuft hilser ham gledesstrålende; - Livet har gjort meg til en deilig sang. Velsignet være at du kom en gang! Hun tilgir alt han har påført henne av smerte, men det sier jo også noe om hvordan identitet faktisk skapes.

 

De realistiske samtidsdramaene

Etter Idédramaene kommer De realistiske Samtidsdramaene; Samfundets Støtter, Et Dukkehjem, Gengangere og En Folkefiende.

 

Ibsen skrev Et Dukkehjem som en kritikk av kvinnens plass i ekteskapet og de tradisjonelle kjønnsrollene. Hovedpersonen i skuepillet er Nora. Nora forlater mann og barn når det går opp for henne at hun ikke er et fullverdig menneske i ekteskapet. Hun blir behandlet som en dukke og hennes liv er som i et dukkehjem, dukkehus. Hennes mann nekter henne å ta ansvar for noe av betydelighet og kaller henne hans ”lille ekorn” eller ”lerkefugl”. Ekteskapet var ikke det Nora trodde og hun forlater familien for å finne seg selv. Ektemannen tenkte nemlig bare på sitt eget rykte da Nora i kjærlighet til sin mann og for å redde hans liv gjorde en forbrytelse og forfalsket sin fars underskrift. For mennesker på denne tiden, var stykket skandaløst, kvinnen skulle ikke ha sine egne meninger og i hvert fall ikke løpe fra familien på den måten. Ibsen ble noen ganger tvunget til å skrive en alternativ slutt, dette hatet han. Av og til gav han skuespillerne den riktige versjonen i siste minutt. Et Dukkehjem er fortsatt aktuelt og er et av Ibsens aller mest spilte stykker, sammen med Peer Gynt og Hedda Gabler.  

 

Jeg synes Henrik Ibsen var veldig moderne i sin oppfatning av kvinnen og mennesket. Han ville at kvinnen skulle bli likeverdig med mannen og få styre sitt eget liv. På 1800-tallet var dette helt tabu. Men nye idéer vokste frem i Europa og Henrik og Camilla Collett startet en trend som lenge etter skulle gjøre seg gjeldende. En kamp som fortsatt pågår. Jo, han var svært forut for sin tid. Og som få andre bøker har Et Dukkehjem vært selve kvinnefrigjøringsboken for nesten alle samfunn, verden over.

 

Etter all kritikken for Et Dukkehjem, skrev Ibsen Gengangere som et svar på dette. Dette nye skuespillet handlet om en kvinne som bor sammen med sin alkoholiserte ektemann. Kvinnen har lyst til å forlate mannen, men en venn overtaler henne til å bli. Når mannen dør er kvinnens liv ødelagt og på grunn av farens oppførsel er også sønnens liv ødelagt. Ibsen lurte på om folk syntes dette var bedre, men folk fnøs og sa at det ikke gikk an å ha slike meninger som Henrik.

 

Som svar på dette skriver Ibsen enda et skuespill, som bilde på seg selv. Dette skuespillet heter En Folkefiende. Dr. Stockmann har oppdaget at drikkevannet ved et badested er forgiftet. Folk vil ikke at dette skal komme ut, for da vil badestedets økonomi og rykte blant folk bli ødelagt. Doktoren er den eneste som tør å si fra om dette og han blir utstøtt, en folkefiende.

 

De psykologiske og symbolske dramaene

De siste skuespillene hans kalles De psykologiske og symbolske dramaene. Vildanden, Rosmersholm, Fruen fra Havet, Hedda Gabler, Byggmester Solness, Lille Eyolf, Johan Gabriel Borkman og Når vi døde vågner, er alle symbolske dramaer. Disse skuespillene er vanskelige å forstå for andre enn Henrik selv. Løgnen får en ny og forvirrende rolle, den fremstilles ikke rent negativt, og Ibsen mener den ofte er nødvendig for at vi mennesker skal klare å distansere oss fra livets mest smertefulle sannheter.

 

Aller tydeligst ser vi dette i Vildanden. Hjalmar, den late fotografen som tror han er oppfinner. Hans far som innbiller seg at han fortsatt er bjørnejeger, og jakter kaniner på loftet. Sannhetsforkynneren Greger viser seg å ikke egentlig prøve å redde Hjalmar fra et liv i løgn, men å skade sin far. Smarte Dr. Relling, for øvrig ikke uten løgn han heller, forklarer det treffende; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.” Vildanden får vi aldri se, for den er jo på loftet, men den er et symbol på det skadeskutte mennesket som vi jo alle sympatiserer med og kan kjenne oss igjen i.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det andre viktige stykket fra denne perioden må vel være Hedda Gabler. Rollen som Hedda er en av de mest krevende rollene en kvinnelig skuespiller kan få, både i innland og utland. Historien foregår i en villa i Kristiania. Hedda er en ung generaldatter og har nettopp kommet hjem fra sin bryllupsreise med Jørgen Tesman. Jørgen er en lovende ung akademiker, til å stole på, men uinteressant og kjedelig. Hedda har aldri elsket ham og giftet seg med ham av økonomiske hensyn, hun er dessuten redd for at hun er gravid. Problemene oppstår når Heddas tidligere kjæreste, Ejlert Løvborg, dukker opp igjen. Ejlert er forfatter og alkoholiker. Til nå har han kastet bort talentet sitt, men nå har han plutselig kommet på andre tanker og fullfører mesterverket sitt, ved hjelp av Heddas gamle skolevenninne. Dette gjør at både Tesman og Løvborg er aktuelle for en stilling som professor ved universitetet. Hedda er dessuten sjalu på makten hennes skolevenninne har over Ejlert og håper på å komme mellom dem. En dag finner Tesman manuset til Løvborg på vei hjem fra en fest. Når Ejlert forteller Hedda at han har mistet manuskriptet, sier ikke Hedda at det har blitt funnet. I stedet oppfordrer hun ham til å ta selvmord og gir ham en pistol før hun brenner mesterverket. Så forteller hun ektemannen at hun har sikret deres fremtid.  Når det kommer frem at Ejlert har tatt livet av seg, får Hedda vite at han døde rotete og mest sannsynlig uheldig på et horehus. En mann vet hvor våpenet kommer fra, og på den måten har han makt over Hedda og vil tvinge seg inn i husholdingen og forføre henne. Da forlater Hedda de andre, og går inn i et annet rom før hun skyter seg.

 

I sine siste skuespill tenker Ibsen mye på om han har levd for mye i sin diktning, og for lite i det virkelige liv. Han finner ut, som mange andre at størst av alt er kjærligheten og man må passe på de goder man har fått tildelt. Det var nok mye han skulle ønske han hadde gjort annerledes, og mye han skulle ønske han hadde gjort. Man skal ikke si nei takk til livet, det er meget uhøflig.


Alle Henrik Ibsens Verker:

Catilina - 1850
Kjæmpehøjen - 1850
Sancthansnatten - (drama) 1852
Gildet paa Solhaug - 1855
Fru Inger til Østeraas - 1857
Olaf Liljekrans - 1857
Hærmændene paa Helgeland - 1858
Kjærlighedens Komedie - 1862
Kongs-Emnerne – 1864

Peer Gynt - 1867
De unges Forbund - 1869
Digte (lyrikk) 1871
Kejser og Galilæer - 1873
Samfundets Støtter - 1877
Et Dukkehjem - 1879
Gengangere -1881
En Folkefiende - 1882
Vildanden - 1884
Rosmersholm - 1886
Brand - 1866
Fruen fra Havet - 1888
Hedda Gabler - 1890
Bygmester Solness - 1892
Lille Eyolf - 1894
Johan Gabriel Borkman - 1896
Når vi døde vågner - 1899


Evaluering

Det har vært fryktelig interessant å lese og skrive om denne dikteren, og jeg har lært en masse. Før jeg begynte trodde jeg Ibsen hadde vært en lykkelig og rik mann. Nå forstår jeg at han var ganske ulykkelig det aller meste av livet, og at han slet med både alkohol og økonomi. Han hadde en tragisk barndom og en nokså ulykkelig ungdomstid. Den beste tiden i livet hans var kanskje tiden på Heltbergs Studentfabrikk, her fikk han gode venner og møtte andre diktere. Den siste delen av livet var han også relativt lykkelig.

 

Han var opptatt av kvinnekamp og urettferdighet i samfunnet. Han skrev akkurat det han mente, og var en ærlig røst i et ellers lukket samfunn hvor alle var politisk korrekte og bare sa det som ble forventet av dem. Jeg synes det er synd at han ikke fikk den respekten han forjente før sent i livet. Samtidig er jo en viss motgang nødvendig for å ha noe å skrive om. Det har tatt en del tid å få samlet all informasjonen og jeg har også lest kortversjoner av noen av skuespillene hans. Jeg likte å jobbe med emnet, men det hadde vært morsomt gå mer i dybden på noen av verkene hans. For få forfattere har fått så mye å si for ettertiden, som Henrik Ibsen. Han tok opp temaer for over 100 år siden som fortsatt er aktuelle, og derfor spilles Ibsens stykker ett eller annet sted i denne verden hver eneste dag.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


 

Kildehenvisning

http://www.Ibsen.net

http://fuv.hivolda.no/

http://no.wikipedia.org/

http://www.skoleforum.no

http://www.riksarkivet.no/

http://www.museumsnett.no/

http://www.skien.kommune.no/

http://www.nb.no/

http://www.daria.no/

http://www.ordtak.no/

http://www.ibsenhuset.no/

http://skolenettet.no/

 

Dessuten har jeg kikket litt i norskboka og i norskheftene vi har fått utlevert i norsktimene.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish