Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Har vi ham nå? - analyse av Wilfreds personlighetSkriv ut Utskrift

Analyse av Wilfred Sagens (hovedpersonen i Johan Borgens trilogi "Lillelord") personlighet. Hvorfor er hans personlighet splittet, hvordan utrykkes dette i bøkene, og hvilke følger får det for livet hans?

Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



”Det var et forræderi i gang i ham, to krefter som forrådte hverandre. Han holdt med dem skiftevis, med glansen og det som drepte den.”

 

Sitatet er hentet fra den første boken, Lillelord. Boken viser tydelig en ung gutt med to personligheter, han lever i en verden hvor han er den veloppdragne prinsen til mor, Lillelord, og i en annen verden hvor han er Wilfred, den uredde forbryteren med det onde sinnet. Men hvorfor har Wilfred denne splittede personligheten?

 

Det sies at en person formes av arv og miljø. Det snakkes ikke så mye om faren til Wilfred i bøkene, han er et ikke-tema hos familien Sagen. Likevel kan vi fastslå at han også hadde en splittet personlighet. At schizofreni (dersom man kan kalle det det) er arvbart tviler jeg på, men Wilfred er på mange måter svært lik sin far, og det kan virke som om han iallfall har arvet forutsetningene for en splittet personlighet.

 

Jeg tror også det faktum at faren til Wilfred er død, har ført til et miljø hvor det i større grad er ”nødvendig” med en splittet personlighet; to sider av seg selv. Man definerer seg selv gjennom de rundt seg, og uten noen som helst mannlig påvirkning, annet enn fra onkler som også drar ham i to retninger, er det klart det blir vanskelig for Wilfred å være ”seg selv”. På den ene siden skal han være gutten til mor og aldri fars, på den andre siden skal han være en vanlig tenåring. Begge disse uten noe mannlig forbilde eller rollemodell.

 

Som mennesker spiller vi roller hele tiden. Her jeg sitter nå spiller jeg rollen som elev, senere i kveld spiller jeg kanskje rollen som venn. Rollene Wilfred Sagen spiller er nok litt annerledes, men en ting har vi til felles; til alle roller hører det med forventninger. Som elev forventes det ting av meg, og det samme som venn. Dersom jeg ikke gjør som folk forventer av meg, vil jeg bli sett på som unormal og rar. Dette ”presset” har Lillelord vært konstant utsatt for. Hele familien ser på ham som et lydig vidunderbarn, og presset for å opprettholde dette synet, er nok et forhold som i seg selv kan skape en splittet personlighet.

 

Lillelord er redd for mange ting. Han er redd for å svømme, for mørket, for å gå på utedoen og for å hoppe på ski. Dette har to av hans fettere lagt merke til, og de ydmyker ham stadig. Lillelord tvinger seg derfor til å ikke være redd, han tvinger seg selv til å svømme og til å hoppe på ski. Alt for ingen skal se at han i virkeligheten er redd. Å gråte er også noe Wilfred tvinger seg selv til ikke å gjøre. Dette kommer ganske klart frem i et sitat fra bok nr. 3:

 

”Der var de forbannede tårene igjen – fienden fra barndommen.”

 

Den eneste som aner noe om dette spillet er lille tante Valborg. Wilfred overhører henne si til de andre voksne i familien at hun tror han sliter seg ut for deres skyld. Han svarer til seg selv at han sliter seg ut, men ikke for deres skyld, for seg selv, for at ingen skal oppdage at han er redd.

 

Det er vel liten tvil om at slikt spill, at man tvinger seg selv til å ikke være noe man er, i lengden kan føre til en splittet personlighet.

 

I boka ”Die Zukunft einer Illusion” (”Illusjonens framtid”) skriver dr. Sigmund Freud, psykoanalysens skaper, en del om barn og nevroser. Han mener at barn som vokser opp i moderne og kulturelt bevisste familier, ofte utvikler nevroser og angst i løpet av barndommen. Dersom man har lest noe av Freud, oppdager man straks at hans lære passer godt inn i Johan Borgens trilogi. Wilfred Sagen er skolebokeksempelet på mange av Freuds teorier om barndommen, deriblant angst, nevroser og splittet personlighet.

 

Det er også ganske spesielt at i bok nr. 1 treffer Wilfred en mirakellege fra Wien. At dette er Freud selv, finnes det liten tvil om, og jeg tror Borgen her ønsker å vise at Freuds lære er sentral i Lillelord-trilogien.

 

Wilfreds splittede personlighet har altså flere forhold den kan ha sprunget ut av, men hvordan uttrykkes dette fenomenet i bøkene?

 

Unge herr Sagens flerdelte sinn uttrykkes hovedsakelig gjennom hans tanker og hans handlinger.

 

Vi får ofte lese, spesielt i bok nr. 2, om de lyse og de mørke kildene. I del 1 av bok nr. 2 er det de lyse kildene som springer. Vi treffer gode, gamle Lillelord som ønsker å glede moren sin, familien sin, seg selv. I del 2 er det de mørke kildene i ham som springer. Denne gangen treffer vi Wilfred, den unge mannen med de onde tankene og alle spørsmålene rundt sin egen identitet.

 

De lyse og de mørke kildene blir et symbol på den todelt Wilfred.

 

Hans splittede personlighet uttrykkes også gjennom hans tanker rundt ensomheten. Wilfreds verden nr. 2, der de mørke kildene springer, er hans hemmelighet, og han er livredd for at noen skal finne ut om dette. Derfor stenger han seg inne i sine egne tanker, i ensomheten, hvor han ikke slipper noen inn:

 

”Han hadde atter gjort det utilgivelige, som var mot hans program: forspilt sin ensomhet.”

 

Alle Wilfreds handlinger tyder også på en personlighet litt utenom det vanlige. Hvordan kan én person være gullgutten til mor, og i neste øyeblikk utføre blind vold mot en gammel mann, som senere dør av skadene? Hvordan kan én og samme gutt være et kulturelt vidunderbarn og geni, og samtidig være en simpel tyv som stjeler en vase hos sin kjære onkel? Det er hans to personligheter som sloss om makten i ham, og hvem av dem som har overtaket ser vi klart i hans tanker om handlingene etterpå; noen ganger angrer han, andre ganger ikke.

 

Vi har nå sett litt på hvorfor Wilfreds personlighet er splittet, og hvordan dette uttrykkes i bøkene. En ganske vesentlig ting jeg også vil redegjøre for, er hva slags følger denne personligheten får for Wilfreds liv:

 

Et nøkkelord som går igjen i alle tre bøkene er garn. Wilfred føler hele tiden at folk setter feller for ham, at de prøver å avsløre hans hemmelige verden. Han drømmer og tenker til stadighet om et garn spent opp foran en hule – ingen mulighet til å komme seg unna. Tematikken rundt garnet som truer hans ensomhet er en sentral del av Wilfreds tanker og personlighet. Han føler seg hele tiden jaget, og ofte er han det også, nettopp fordi hans mørke kilder har vært ute på ferde, og han har slått en politimann, eller vært nazisympatisør.

 

Wilfred er utvilsomt et geni, med evner langt over hans jevnaldrede. Dette har nok ført til at Wilfred har stått litt utenfor, som barn trivdes han best i lag med voksne. Hans splittede sinn har hele tiden forsøkt å rette på dette, men til liten nytte i lengden. Grunnen til at dette ikke har gått så bra er nok at hans to personligheter er ytterpunkter på en personlighetsskala. I midten på denne skalaen finner vi fru Frisaksen. Hun driver ikke med spill og koder, hun er verken god eller ond tror jeg. Hun er bare seg selv, og det er derfor Wilfred blir så fascinert av henne.

 

Det er også på grunn av sin splittede personlighet at Wilfred setter ut på leting etter ”stedet”. ”Stedet” er en erindring han ikke helt klarer å få fatt i, men som legger igjen noe sødmefylt hver gang han prøver å tenke på det.

 

Mot slutten av bok nr. 3 finner Wilfred dette ”stedet”, dypt inne i en skog nær et tjern som flytter på seg hver gang han nærmer seg det. Det Borgen beskriver her er ikke noe sted i en virkelig skog. Ikke i en oppdiktet skog en gang, det er Wilfreds sinn han beskriver! Jakten på sitt virkelige ”jeg” som han finner på dette stedet i skogen, kommer helt klart som en følge av hans dobbelthet, og får store konsekvenser for Wilfreds liv.

 

Wilfred omtaler ”stedet” som Nobiskro, og en gang som ”landet uten forventning”. Nobiskro kommer av norrøn mytologi (naboskrog), og er et sted mellom himmel og helvete for dem som ikke fortjener noen av delene. ”Landet uten forventning” mener jeg helt klart kan spores tilbake til alle forventningene knyttet til Wilfred. Forventningene som har ført til den splittede personligheten og dobbeltheten som preger Wilfred. I dette ”landet” er det ingen forventninger, han kan være seg selv, han kan være én.

 

Så, har vi ham nå? Har jeg ham nå? Jeg tror dette er en trilogi man kan lese mange ganger, og lære noe nytt hver gang. Jeg vet det har blitt skrevet omfattende avhandlinger rundt Wilfred Sagens personlighet, så at noen har klart å ”fange” ham? Ja. Har jeg klart det? Neppe i sin helhet – enda.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish