Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Face it!

Face it!

En fortelling om ei jete som har hørt at typen hennes har vært utro, men er fortsatt forelsket til tross for skuffelsen og sinnet.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Nynorsk
Lastet opp
13.06.2006


Den verkande klumpen i magen vil ikkje bort. Den låg der nede og gjorde seg berre større og større. Mari set seg framfor spegelen og ser tilbake på spegelbilete hennas. Jenta som stirar på henne har tårar i auga. Faen, tenker Mari. Hun hadde ikkje vært saman med Anders meir enn 3 månadar før han nå hadde vore utru. Hun kunne ikkje fatte det. Anders var jo verdas snillaste.

 

Mari hadde nettopp snakka med venninna hennas, Silje. Ho hadde vore på fest dagen føre og sett Anders saman med ei pen, blond jente. Dei hadde dansa tett, haldt rundt kvarandre, kyssa og verkelig hatt det hyggeleg. Mari hadde blitt kvalm mens Silje hadde fortald kva ho hadde sett. Hadde ho verkelig tatt så feil av denne guten. ”Er du sikker på at det var Anders da? Heilt, heilt sikker?” hadde Mari sport, med ei snev av desperasjon i stemmen. ”Heilt sikker,” hadde Silje svart. ”Han hadde på seg den blå olabuksa han er så glad i og den mørke blå hettegansaren han fekk av deg. Det MÅ ha vore han,” la hun til. Samtalen hadde blitt avslutte like etter og no satt hun her framfor spegelen.


 

Mari så bort på klokka, det var berre ein halv time til Anders skulle kome. Klumpen i magen veks litt til. Kva skulle ho seie? Ho kjende ho begynte å bli irritert. Kvifor hadde han ikkje sagt han var på fest, og kvifor nytte han første laurdagen dei ikkje var saman til å stikke tunga ned i halsen på ei blondine. Ho sjølve hadde langt mørke brunt hår med ein aning krøller. Ho hadde alltid vært stolt av det og Anders hadde sagt det var vakkert. Men ikkje vakkert nok da eller? Ho var ikkje lenger irritert. Mari var sint. Sint på Anders som hadde øydelagt alt, og seg sjølve for ikkje å være bra nok for han.

 

Ding, dong. Lyden av ringe klokka ljoma gjennom huset. Det måtte væra Anders som kom tidleg. Ho grua seg for å opne døra, og sjå det pene andletet hans. Det ringde på ein gong til og ho løp ned trappa til fyste etasje og opna døra. ”Hei!” Anders sto på trappa og smilte mot henne med verdas penaste smil. ”Hei,” svarte ho kort tilbake før ho snudde seg å gjekk inn. Han følgde etter og lukka døra bak seg. Dei var heilt aleine i huset, noko Mari syntest var svært ubehageleg. ”Skal eg ikkje få eit kyss i dag da?” spurte Anders med ein skøyaraktig tone. ”Joda,” svarde ho kaldt og gav han eit kort kyss. ”Wow, eit verkelig vulgært og følings ladd kyss du,” sa han, igjen for å erte henne. Det gjorde berre Mari meir sinna, så ho svarte ikkje. Dei gjekk inn i stova, og han sette seg i sofaen. Med eit blei ho ståande å sjå på han, og plutseleg så ho for seg at det satt ei søt jente med lange blonde krøller i armkroken hans. Blondina kyssa han på kinnet og kviskra noko inn i øret hans. Mari skulle akkurat til å gå bort til dei og riva tøyta vekk frå kjærasten hennas da Anders avbryter tankane hennas. ”Kva tenker du på, pusen min? Har du det ikkje helt bra i dag?” Ho kjem til seg sjølve igjen og svarer ikkje denne gangen heller. ”Skal vi sjå ein film?” foreslår ho i staden for. Det var det fyste ho kom på som dei kunne gjere for å unngå å snakke. Ho var ikkje av den typen som kunne snakke om alt og var open. Sjølv om hu gjerne ville oppklare det hele med Anders og finne ut av dette her. ”Ok! Kven vil du sjå? La meg gjette. 2 fast, 2 furious?” han så på ho med eit spørjande blikk mens han lo ein søt liten latter. Filmen han hadde foreslått var Maris yndlingsfilm, og ho kunne ikkje la være og synes det var søtt av ham å hugse det.

 

Mari sat på filmen og slang seg ned i den andre enden av sofaen. Ville ikkje sitte for nærme, ville eigentleg ikkje ha han her i det heile tatt. Ho ville bare at han skulle forsvinne. Forsvinne saman med festen, blondina og telefonsamtalen med Silje.

 

Filmen var begynt og de spreke og ”styla” bilene rulla fort over skjermen. ”Kom og set deg i armkroken min a, Marimor. Eg har sakna deg så fælt i helga.” Mari fnøs og svarte krast at hun satt fint der hun gjorde. ”Kva er det med deg i dag eigentleg? Har det skjedd noko?” spurte han irritert. ”Nei da, ingen ting har skjedd. Eller har det?” Ho så på han med eit bestemt blikk. ”Hæ? Kva meiner du?” denne gangen var stemmen hans spørjande og han så ut som et spørsmålsteken. ”Ingenting,” svarte mari lavt og så ned. Anders krøyp tett opptil Mari og begynte å synge med ein ertande stemme: ”Mari du bedåre, har du kjøpt deg nye sko? Nei eg kjøpte dei i fjord…” han pleidde alltid å synge denne songen for å muntre henne opp. Og vanlegvis pleidde ho å fnise og le og gi han et kyss som takk. Men nå var alt annleis, denne gangen begynte hun ikkje å le, og hun kysset han ikkje. ”Slutt!” Mari nesten skreik det ut. ”Kva er det som går av deg? Viss du trur du berre kan behandle meg som ein dritt utan at eg reagerer så tar du feil. Med mindre du har tenkt til å bli litt blidare så stikker eg.” Anders var irritert igjen og Mari kunne høre at han var såret. Ho ville eigentlig unnskylde seg og gi han ein god klem, men så kom hun på kva han gjorde på laurdagen og sa kort: ”Så stikk da.” Han gjekk ut i gangen utan eit ord, tok på seg skoa og smalt døra igjen etter seg.

 

Ein stor våt tåre smaug seg nedover Maris høgre kinn. Alt var øydelagt. Det var blitt ei stor knute på forholdet deira. Ei knute man ikkje kunne få opp verken med lange negler eller tenner. Den blei berre strammare og strammare, og kvelte kjerleiken mellom dei.

 

To dagar gjekk før Mari så Anders igjen. Han gjekk 2. året på vidaregåande og ho i 10. på ungdomsskulen, så ho slapp å unngå han i skulegarden. Men då ho kom heim tysdags ettermiddag, satt han der på trammen. Ansiktsuttrykket hans var vanskeleg og tyde, men ho kunne sjå at han ikkje hadde det bra. Mari trosset trongen til å trøste han og så surt på han. ”Kva gjer du her?” spurte ho kort. ”Kan vi ikkje prate samen Mari? Kan du ikkje fortelje meg kvifor du er så sint? Eg får deg ikkje ut av hovudet, du er i tankane mine heile tia. Kan vi ikkje snakke saman så alt kan bli som før. Eg saknar deg!” Mari hadde mest lyst til å grine, men ho bli så sint. At han kunne sitte her å si dette etter det hjartelause han hadde gjort. ”Det burde du tenkt på før du la deg etter den hersens blondina,” skreik ho mens det lynte i auga hennes. ”Hæ? Kva meiner du?” Anders svelga hard og et snev av fortviling kom over han. ”Silje fortalte alt. Ho så deg på festen på laurdag, saman med den andre jente. Ho så alt, Anders. ALT!” ”Det må ha rabla helt for den jenta. Eg var da ikkje på no fest i helga eg då. Eg var hos bestemor, som eg fortalde deg på torsdagen.” Korleis kunne han legge skylda på Silje, ho hadde bare kvert snill og fortald meg sanninga om guten eg trudde var ein trufast kjæraste. ”Ikkje våg å legge skylda på venninna mi. Er du verkeleg så feig at du ikkje står for det du har gjort?” Stemmen til Mari var full av forakt. ”Eg kan jo ikkje stå for noe eg ikkje har gjort. Hun må ha sett feil!” Anders var begynt å bli desperat no. ”Ikkje prøv deg. Det kunne ikkje vært nokon andre enn deg. Du hadde på deg yndlings olabuksa di og hettegenseren eg gav deg.” Til Maris forbausing begynte guten framfor henne og smile. Ho forsto ingen veras ting. Prøvde han berre å såre henne enda meir? ”Det forklarer det heile,” så han letta. ”Jostein kom til meg på fredagen og spurde om han kunne få låne nokon kler av meg til ei fest kan skulle på dagen etter. Mora hans var sjuk så han hadde ingen reine kler. Derfor fikk han låne buksa og genseren. Eg lovar, æres ord. Du kan ringe han og spørje viss du ikkje trur meg.” Anders så forventningsfullt på kjæresteten sin og prøvde og sjå etter ei reaksjon.

 

Klumpen som hadde ligge og ulma og brent i magen til Mari i tre dagar, begynte plutselig og sleppe taket. Til og med knuten begynte sakte med sikkert og lausne. ”Er det verkeleg sant? Var det ikkje deg ho hadde sett?” Anders så alvorleg tilbake på Mari og svarte: ”Nei! Eg ville aldri vore utru mor deg. Eg trudde du visste det. På laurdag sat eg og så på Da Capo opptak saman med bestemora mi i Ådalen. Eg glømte å si eg skulle helse.” Han begynte å le, og Mari ble smitta. Anders reiste seg opp og i det han gav henne eit kyss gjekk knuten opp og kjerleiken deira puste friskare enn nokon gang.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil