Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kvinner i islamSkriv ut Utskrift
En innføring i kvinners stilling i islam.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Innledning

Titt og ofte hører man i media og andre steder at ”de muslimene, de undertrykker kvinnene” eller ”det kan ikke være lett å være kvinne og muslim.” Likevel hører man også om kvinner som forteller om hvor bra det er å være muslim, og til og med om kvinner som konverterer til islam. Hvorfor er det sånn? Vet ikke disse kvinnene bedre, eller er sannheten at det ikke er så ille å være kvinne og muslim som man lett kan få inntrykk av. Virkeligheten er nok ikke så svart-hvitt. Islam praktiseres ulikt i forskjellige land, det er altså forskjeller fra land til land hvordan kvinners rettigheter er. Dessuten er det forskjeller fra familie til familie og det foregår en stadig debatt blant muslimer om kvinnens stilling.

 

La oss se på hvilke rettigheter og forpliktelser kvinner og menn har ifølge islam. En gift kvinne er underlagt mannen, hun skal være ham lydig. Og ifølge Koranen har han lov å straffe henne dersom hun er ulydig. Mannen har rett til opptil fire koner. Kvinner har ikke lov til å forlate hjemmet uten mannens tillatelse. I en rettssak teller mannens vitnesbyrd dobbelt så mye som kvinnens. Dette stiller kvinen i en nærmest umulig situasjon for eksempel ved voldtekter. Når en vestlig leser dette er det lett å tenke at kvinner er undertrykt i islam. Likevel skriver Maryam Chaudhry, en amerikansk kvinne som konverterte til islam fra kristendommen: ”Som kvinne, synes jeg synd på kvinner i dette samfunnet (det vestlige)”[1]. Hun synes altså synd på vestlige kvinner. Er sannheten da at kvinner i islam ikke føler seg undertrykket fordi de har skjønt noe vi i vesten ikke har skjønt? Virkeligheten er nok ikke så enkel. Det finnes muslimske kvinner som føler seg undertrykket og som ønsker forandringer.

 

I denne oppgaven kommer jeg først til å se på hva Koranen sier om kvinner, og hvilke rettigheter kvinner har i følge Koranen. Deretter vil jeg se på et av temaene som har vært flittigst debattert i diskusjonen om kvinners stilling i islam, nemlig hijab. Jeg vil også se på hvilket syn muslimske kvinner selv har på den situasjonen de har innen islam, om de selv føler at de er så undertrykt som det kan være lett å få inntrykk av når vi leser aviser og ser debattprogrammer på tv. Og til sist vil jeg skrive noe om det flere muslimske feminister ser på som ”historiens avvik fra idealet”, eller ”sviket mot profetens eksempel”.

 

Hva Koranen sier om kvinners rettigheter

Man finner i Koranen utsagn som gjør kvinnen underordnet mannen, for eksempel i sure 2:228: ”…har mannen et fortrinn framfor dem (kvinnen)”. Men Koranen framholder sterkt at overfor for Gud er mann og kvinne like mye verdt. Et eksempel på dette finner vi i sure 16:60-61. Og Koranen forteller at paradis er åpent både for kvinner og menn, for eksempel i sure 13:23: ”Der vil de tre inn, og de rettskafne av deres fedre, og deres hustruer og barn.” og sure 43:70: ”Gå inn i paradisets haver, dere og deres hustruer, og fryd dere!” Det finnes riktignok korantekster som tydeligvis er skrevet for menn (for eksempel sure 13:23 og 43:70), men disse bør nok leses som bilder på hvor fullkomment det er i paradis[2], og ikke som et uttrykk for at paradis bare er åpent for menn.

 

Med Koranen fikk kvinner nye rettigheter de ikke hadde hatt tidligere, og som man i ikke-muslimske land ikke har fått før i de siste om lag 200 år. Dette gjelder rettighet til å arve (riktignok arver kvinner bare halvparten av mannen, dette har med mannens forsørgerplikt å gjøre), retten til å eie eiendom, rett til skilsmisse og gifte seg på ny, og rett til å ta en utdannelse.

 

Kjønnsrollene kommer tydelig fram i bestemmelsene om hva kvinner bør kle seg i. Det er uenighet i hva som er sømmelig påkledning for kvinner. Noen mener at full tildekning (burqa) er nødvendig, mens andre mener at det er nok med å dekke håret. I de siste årene har bruken av slør og tildekning økt. Dette forklares med en økt bevisstgjøring på islam. To korantekster er grunnlaget for at kvinnene må dekke seg til. I sure 33:59 heter det: ”Du profet, si til at dine hustruer og døtre og de troende kvinner, at de skal svøpe om seg kledningen.” Og i sure 24:30-31 forbys kvinner ”å vise sin pryd” til andre menn enn sin familie og menn som er ”hinsides kjønnsbegjær” (det vil si menn hun ikke kan gifte seg med). Bakgrunnen for bestemmelsene om påkleding er at hun ikke skal vekke begjær hos mannen. Kvinnen må altså sørge for at han ikke blir fristet, det er ikke mannens ansvar at han ikke blir fristet av kvinner. At det er kvinnen som må tildekke seg, ses på som en naturlig konsekvens av forskjellene mellom menn og kvinner. I følge hadith er kvinnens seksuelle utstråling sterkest, mens mannens viljestryke er svakest. En annen forklaring er at gode muslimske kvinner vil bli gjenkjent og ikke sjeneres[3]. Det er ikke bare gjennom bekledning islam regulerer kontakt mellom mann og kvinne. All kontakt mellom kjønnene er regulert. Den mest ekstreme formen kalles purdah-systemet. I dette systemet er all sosial omgang med det motsatte kjønn forbudt. En følge av dette er at kvinner blir utestengt fra arbeidslivet.

 

Et tema som har vært oppe til diskusjon mange ganger er kvinnens vitneutsagn. En vanlig oppfatning er at kvinnens vitneutsagn bare teller halvparten av mannens. Bakgrunnen for dette er sure 2:282, hvor det blant annet står:

 

Og tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner, av slike som dere kan godta som vitner, slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, kan den annen påminne henne.

 

Denne koranteksten har blitt tolket som om islam regner kvinnen bare som halvparten som verdifull som mannen og at denne regelen gjelder i alle saker hvor det ikke er mulig å finne en mann som vitne er nødvendig med to kvinner. At det kreves flere enn ett vitne har først og fremst med rettsikkerheten å gjøre, og man finner flere steder i Koranen er det påbud om flere vitner, uten at kjønn blir presisert. I sure 2:282 er det snakk om saker som har med økonomi å gjøre. Og en forklaring på hvorfor det kreves to kvinner er at kvinner ofte ikke visste hvordan økonomien fungerte og dermed hadde lettere for å glemme viktige ting som hadde med saken å gjøre. I saker som ikke har med økonomi å gjøre nevnes ikke at det kreves dobbelt så mange kvinner som menn. Et eksempel på at kvinners vitneutsagn ikke teller mindre enn mannens er i saker hvor en mann beskylder sin kone for utroskap. I slike saker kan kvinnens utsagn gjøre mannens utsagn ugyldig.[4]

 

Selv om Koranen forteller at mannen og kvinnen er likeverdige[5], er det liten tvil om at mannen har flere rettigheter enn kvinnen. Som tidligere nevnt fikk kvinnen mulighet til skilsmisse i Koranen. Men det er langt vanskeligere for en kvinne å få skilsmisse enn for en mann. Dersom han uttaler talaqa-formelen[6] tre ganger, er ekteskapet oppløst[7]. Blir talaqa-formelen sagt en eller to ganger, kan mannen gjøre om beslutningen om skilsmisse, men dersom den uttales tre ganger, er skilsmissen endelig. Etter at talaq er uttalt første gang har mannen forsørgeransvar i en menstruasjonssyklus, og kvinnen har ikke rett til å gifte seg med andre menn. Dette er for å unngå spørsmål om eventuelle farskap. Etter denne venteperioden har hun rett til å gifte seg på ny med en annen mann. Dersom talaq blir uttalt tre ganger, er eneste måten mannen kan gifte seg med samme kvinne at hun har vært gift med en annen, og skilt. For at hun skal få oppløst ekteskapet skal det derimot mer til. Dersom mannen ikke godtar skilsmissen kan hun gå til en domstol for å få ekteskapet opphevet. Domstolene stiller strenge krav for hva som er godkjent skilsmissegrunn. Skilsmisse aksepteres altså i islam, men bare som bare som en siste utvei for Muhammed ”har betegnet skilsmisse som den mest avskylige av alle tillatte ting for Guds åsyn”[8]. Det skal riktignok nevnes at det finnes Hadith-tekster som forteller om kvinner som etter å ha snakket med Muhammed fikk sitt ekteskap oppløst, noe som gir reformtilhengere gode kort på hånden[9].

 

Ikke bare når det gjelder skilsmisse har menn flere rettigheter enn kvinnen. Menn kan gifte seg med jødiske og kristne kvinner, mens kvinner bare har lov til å gifte seg med muslimske menn. Bakgrunnen for at muslimske kvinner ikke har lov å gifte seg med andre enn muslimske menn er at barnas far får ansvaret for barna i tilfelle skilsmisse. På denne måten unngår man at barna slipper å bli oppdratt av en ikke-muslim. At kvinner nektes å gifte seg med ikke-muslimer kan være problematisk, særlig fordi dette strider mot menneskerettighetene, som fastslår at alle mennesker har rett til å gifte seg med den de måtte ønske. Islam tillater polygami, det vil si at en mann har flere koner, men polyandri, at en kvinne har flere ektemenn, tillates ikke. I følge Koranen kan en mann ha opptil fire koner, under forutsetning av at alle konene behandles likt. Dette gjelder både følelsemessig og materielt. Det er flere grunner til at polygami tillates. For det første har mange samfunn kvinneoverskudd, særlig gjelder dette der det har vært krig. For å hjelpe kvinner til å få en ektemann godtar man at en mann har flere koner. For det andre kan menn og kvinner som ikke er gift kan bli tiltrukket av hverandre, og man mener at det er bedre at disse gifter seg, selv om han er gift, enn at de har et forhold som ikke er ”lovlig”[10]. Polygami skal altså være positivt for kvinnene, fordi hun har større mulighet for å få omsorg for en familie som, mener man, alle kvinner trenger. For det tredje skal flerkoneri sørge for at en mannens legitime rett til arvinger, og til sist er polygami et gode for mannen slik at han får levd ut sine sterke seksuelle drifter, for eksempel når en av konene er gravid eller har menstruasjon[11]. Selv om polygami tillates, er monogami idealet i islam. Dette begrunnes med at det er umulig for mannen å overholde Koranens krav om at alle konene skal få likeverdig behandling.

 

Innenfor ekteskapet, er det mannen som har rett til det siste ordet. Mannens rett til fysisk avstraffelse slås fast i sharia[12], men den fysiske avstraffelsen skal være så mild og skånsom som mulig. For eksempel er slag mot ansiktet ikke tillatt. Alle muslimske lovskoler er enige om at avstraffelsene skal være så milde som mulig og alle grusomheter må unngås. Shafi-skolen fraråder til og med all avstraffelse, selv om det tillates. I Koranen og i hadith finner vi også påbud for mannen å behandle konene mildt og omsorgsfullt: ”Den mest fullkomne av de troende er den som har høyest moral, og den beste av dere er den som er snillest mot sine koner.”[13] Det er også viktig å få med i denne sammenhengen at vold fra ektemannen er en av få grunner kvinner har til å kreve skilsmisse. Riktignok er det ulik praksis i de forskjellige muslimske lovskolene om kvinnen har rett til å kreve skilsmisse ved mishandling, men det sier likevel noe om at mannen ikke har rett til å behandle kona som det passer han.

 

For muslimer er det en religiøs plikt å gifte seg. De fleste ekteskap inngås ved at familier møtes og blir enige om ekteskap. Det er oftest foreldrene som har mest å si når noen blir enige om at to skal gifte seg. Dette har sin bakgrunn i at man anser foreldrene bedre skikket enn de unge til å finne passende ektefeller. Det er viktig å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. En kvinne har i følge Hadith rett til å si nei til en frier. Selv om kvinners rett til å si nei til en frier klart slås fast, vil kvinner ofte føle seg presset til å si ja til en frier. Kvinner har ikke rett til fri til en mann, og kvinner kan føle at de må si ja til en mann fordi de ikke kan vite om de får flere sjanser. Denne følelsen blir nok forsterket av hvor viktig ekteskapet er i muslimske samfunn. Det skal underskrives en ekteskapskontrakt som man anbefaler skal være skriftlig, men den kan også være muntlig. Denne kontrakten skal underskrives med to vitner tilstede. I forbindelse med ekteskapsinngåelsen skal bruden i følge sure 4:4 få en sum penger av brudgommen, som hun skal ha disposisjonsrett over i ekteskapet. Dessverre er det sånn at det forekommer tvangsekteskap i muslimske samfunn, men dette er, som vi skal se, ofte mer kulturelt betinget enn religiøst.

 

Oppdragelsen av jenter i muslimske samfunn er svært ofte fokusert på at jenter først og fremst skal ha ansvaret for familien. Fordi mange mener at kvinner oppgave først og fremst er i hjemmet og være mødre, har kvinner blitt nektet ta en utdannelse. I Koranen finner vi gode argumenter for at slik burde det ikke være. Den første åpenbaringen Muhammed mottok var nettopp en oppfordring til alle om å søke viten, ta vare på den og føre den videre til de neste generasjoner, en oppfordring som gjaldt både menn og kvinner[14]:

 

Forkynn i din Herrens navn! Han som skaper, skaper mennesket av en liten seig klump. Forkynn! Se, Herren er den store velgjører, som ved (å la føre i) pennen har undervist, undervist mennesket ting det ikke kjente. [15]

 

Koranens anliggende er at alle skal være i stand til å ta avgjørelser om ting som angår dem selv. I følge Koranen er det en fordel for menn om kvinner blir noe mer enn bare mødre og barneoppdragere, fordi først da er kvinnen i stand til å elske og respektere sin mann fullt ut.

 

Hva muslimske kvinner mener om forskjellsbehandlingen

Å svare på hvilke rettigheter kvinner har i muslimske samfunn, er vanskelig særlig fordi bildet er så mangfoldig. Det er store forskjeller fra land til land, til og med fra familie til familie. De fleste vestlige vil hevde at muslimske kvinner er undertrykket og viser særlig til korantekstene som sier at kvinner er underordnet mannen. Men mange muslimske kvinner ser det ikke på den måten. De mener at forskjellsbehandlingen ikke er undertrykkende, tvert imot er den naturlig, og et gode for kvinnen. De mener at dette er den beste måten å organisere et samfunn på., og peker ofte på sure 4:36:”Begjær ikke det som Gud har gitt noen av dere fremfor andre! Menn får sin andel av det de har tjent, likeledes kvinner.”

 

Det er kvinners plikt å være hjemme og ta ansvar for barn og hjem, mens mannens plikt er å jobbe ute og forsørge familien. Mange ser ikke på dette som en nedvurdering av kvinnen, tvert imot som en naturlig konsekvens av at mann og kvinne er forskjellige. Den konverterte muslimen Maryam Chaudry skriver:

 

Islam har plassert kvinner her i en høyere status enn menn (…) Islam erkjenner den store rollen kvinner har i å oppdra barn, og at samfunnet avhenger av mødrene (…) Derfor er moren plassert i en stilling med den høyeste respekt.[16]

 

Mange muslimske kvinner opplever ikke denne kjønnsdelingen som et forbud mot å kunne jobbe ute. Ayshra fra Syria sier:

 

Før arbejdede jeg men nu har jeg børn (…) og går derfor hjemme og tager mig af dem. Jeg valgte at gå hjemme høs børnene, fordi jeg tror, at børnene har mer brug for mig end firmaet har.(…) Jeg vil gerne tilbage til mit job, lige så snart mine børn er blivet lidt ældre (…) I vores familie accepterer vi ikke, at kvinden bare skal gå der hjemme. Vi lægger vægt på, at kvinder skal uddanne sig, så kan de vælge selv, hvad de vil, når de bliver gift og får børn.[17]

 

Andre kvinner mener derimot at det er kvinnens plikt å være hjemme. Masrini fra Indonesia forteller:

 

Da jeg arbejdede på fabrikk, havde jeg ikke ansvar for en familie, så den gang kunne jeg godt lide det. Men nu har jeg børn og skal tage mig af dem. Om jeg kan lide det eller ej, skal jeg leve sådan her. Det er…en pligt for en gift kvinde. Hvis en kvinde har en mand, er det hendes plikt at leve som jeg gør.[18]

 

Disse to uttalelsene viser at bildet mange har i Vesten om kvinner er undertrykket og blir plassert i hjemmet mot deres vilje, ikke alltid stemmer. Bildet er mer nyansert. Mens mannen må ut og jobbe for å skaffe penger til familien, har mange kvinner mulighet til å velge om de bare vil være hjemme og stelle for familien eller om de også vil ut og tjene penger. At Masrini ser det som sin plikt, og mener at det er kvinnens plikt å være hjemme med barna, er nok mer et uttrykk for gammel tradisjon i mange land, enn nøye teologisk overveielse. Det er vanskelig å finne gode argumenter i Koranen for at kvinner skal utelukkes fra utdanning og arbeidsplasser. Tvert imot mener mange at det er viktig og nødvendig at kvinner får mulighet til å ta en utdannelse. Den kjente sudanske opposisjonslederen Hassan al-Turabi skriver: ”På profetens tid spilte kvinnene en sentral rolle i det offentlige liv, og de var med på å velge den tredje kalif. Først senere ble kvinner nektet sin rettmessige plass i det offentlige liv, men dette var historiens avvik fra idealet.”[19] Og forfatteren Mawdudi skriver at ”når det gjelder kunnskapstilegnelse og retten til opplæring, tillater islam ingen forskjeller mellom kvinner og menn.”[20] Man skal ikke legge skjul på at kvinnens viktigste oppgave er i hjemmet, men å utelukke kvinner fra et yrkesliv er ikke normativ islam.

 

Ingen kan nekte for at det er en forskjellsbehandling av menn og kvinner i Koranen. Som vi har sett ser ikke alle på dette som negativt. Kvinner og menn er forskjellige, og må derfor behandles ulikt. Det er bare slik naturen er, mener mange. I islam har kvinner tre roller, først som datter, så som kone og så som mor. Mens menn har andre egenskaper, er kvinners fremste egenskaper først og fremst at de egner som oppdragere av barn og å ta vare på familien. I en vestlig tankegang er dette kvinnediskriminerende, men for en muslim er det ikke nødvendigvis sånn. Gud har skapt kjønnene ulike, og derfor er en slik oppdeling det beste, også for kvinner.

 

Interessant er det å høre hva Zainab al-Ghazali al-Djabili sier. Hun er en av de viktigste og mest framtredene muslimske feministene. Hun mener at veien til et bedre samfunn er å leve etter den islamske læren, noe som betyr at kvinnens viktigste oppgave er å oppdra sine sønner til å bli gode muslimer, noe som vil gagne hele det muslimske samfunnet. For å klare dette trenger kvinnene utdanning innen både islam og de moderne naturvitenskapene.[21] Hun mener slett ikke at kvinner skal utelukkes fra politikken eller samfunnet generelt, men at dette må komme i andre rekke.

 

Det vanskelige spørsmålet om hijab

Ordet hijab finner vi igjen i Koranen, og betydingen i Koranen er egentlig atskillelse. Etter hvert har ordet fått en annen betydning, og når vi snakker om hijab i dag, mener vi først og fremst kvinnens påkledning. Og når jeg snakker om hijab i denne oppgaven er det det kvinnelige hodeplagget jeg mener. Hijab er av mange i Vesten sett på som selve symbolet på kvinneundertrykking i islam. Men spørsmålet om hijab er komplisert. Det er for enkelt å si at hijab bare er kvinneundertrykkende. Sløret har røtter tilbake fra før-muslimsktid og på begynnelsen av 1900-tallet ble sløret først og fremst brukt av overklassen fordi de ønsket å fra skille seg ut fra vanlige folk. På landsbygda var sløret nærmest ikke i bruk i det hele tatt. Senere har hijab blitt brukt som et symbol på motstanden mot vestlig påvirkning. For dagens fundamentalister er nok en av hovedårsakene til bruk av hijab nettopp dette, å ta avstand fra alt som er vestlig. Men man skal ikke se bort ifra de religiøse årsakene til bruk av hijab. Hijab er flittigst brukt av kvinner i 20-30-års alderen.[22]

 

Blant ikke-muslimer er hijab et tegn på undertrykking. Blant muslimske kvinner er det annerledes. Mange muslimske kvinner benekter at de presses til å dekke seg til. Tvert imot ønsker de å bruke hijab. Det var sterke reaksjoner i muslimske miljøer da Frankrike forbød bruk av hijab i offentlige skoler. Og det var ikke bare konservative menn som var imot forbudet. Også mange kvinner kjempet hardt mot forbudet som ble vedtatt innført i Frankrike. Man finner ingen korantekster som gir et klart påbud om tildekking. Det eneste man finner er generelle påbud om at alle muslimer skal kle seg anstendig, dette gjelder også for menn. Sure 33:53 kalles ofte ”hijab-verset” og er bakgrunnen for bruken av hijab. Der heter det:

 

Dere som tror, gå ikke inn i Profetens hus, med mindre dere er invitert til et måltid, og da ikke uten å avvente spisetid. Men når dere er innbudt, så kom. Når dere så har spist, så trekk dere tilbake uten å hengi dere til selskapelig samtale. Dette sjenerer profeten, og han skammer seg over dere. Men Gud skammer Seg ikke for Sannheten. Når dere anmoder dem (Profetens hustruer) om noe dere trenger, så gjør det fra bak et forheng (hijab) Dette er mest sømmelig for deres og kvinnenes hjerter. Dere må ikke besvære Guds sendebud, og ikke noen gang gifte dere med hans hustruer efter ham. Det ville være en svær ting i Guds øyne

 

Som vi skal se senere er det flere som mener at dette koranverset er blitt feiltolket. De som er tilhengere av hijab har tolket denne suren som et påbud om at kvinner og menn bør være atskilt. Men mange hevder altså at dette er feil. De mener rett og slett at denne suren bare handler om at man skulle vise respekt for profeten og hans koner i deres hjem. De som er tilhengere av hijab har tatt utgangspunkt i sure 33:59 og Koranens generelle regler om at menn og kvinner skal være mest mulig atskilt. Grunnen til at det er kvinnene som dekker seg til, og ikke mennene forklares med at kvinnenes tiltrekningskraft og utstråling er mye sterkere enn mennenes. Mange muslimske kvinner ser det som en religiøs plikt å bære slør, men føler likevel seg ikke presset til å bruke det, de gjør det fordi de ønsker det. Isla fra Storbritannia forklarer:

 

De fleste tror, man bærer det, fordi mendene vil have det, så når jeg forklarer til folk, hvorfor jeg går med tørklæde, starter jeg med at sige det er fordi Gud vil have det. Selv om jeg mener, at det er en religiøs pligt at bære tørklæde, skal man ikke blive så besat av spørgesmålet om klædesdragt, at man glemmer essensen i islam, som handler om, hvordan vi oppfører os, og hvad vi tror på. Min søster Mariam går ikke med tørklæde, men det betyder ikke, at jeg er mer religiøs end hende.[23]

 

Isla mener altså at det ikke er sløret i seg selv som er viktig, men oppførselen. Sløret kan først og fremst sees på som et uttrykk for islams påbud om atskillelse mellom menn og kvinner. Politikeren Soraya Duval er enig i dette, hun mener at

 

Hijab er et helt underordnet spørsmål. (…) De aller fleste av oss bærer likevel sløret. Dette er et fritt valg, og ikke noe partiet pålegger oss. Men hijab anbefales selvsagt som en del av islamsk engasjement. Det er mange, langt viktigere spørsmål som har krav på vår oppmerksomhet.[24]

 

Et annet viktig motiv for å kle seg i hijab er at den er et viktig og synbart tegn på en kvinnes religiøsitet og ærbarhet. Med hijab kan en kvinne fritt gå ut i samfunnet og ta en jobb dersom dette er ønskelig eller økonomisk påkrevd.

 

Det må nevnes i denne sammenhengen at det finnes mange muslimske kvinner, særlig blant eliten og de med høy utdannelse, som mener at å bruke hijab er unødvendig. Men også blant vanlige folk er det motstand mot bruk av hijab. Aysha fra Syria er et eksempel på en vanlig muslimsk kvinne som ikke mener at hijab er nødvendig å bruke. Hun forteller:

 

Det er ikke nødvendig (å gå med tørkle). Vi i familien tror på at Koranen skal rådgive os om, hvordan vi skal leve, men det er ikke sikkert, at alt skal tages helt bogstaveligt eller skal fortolkes på samme måde som på Muhammeds tid. (…) Jeg tror ikke Gud ønsker af os, at vi skal gå med tørklæde i dag.[25]

 

Pakistanske Themrise Khan er enig. Hun mener hun kan være en god muslim selv om hun ikke bruker hijab. Hun har valgt å gå uten hijab fordi hun mener at det viktigste for en muslim ikke er å følge Koranens påbud og forbud bokstav for bokstav, men å leve etter islams verdinormer gjennom riktig levesett og ikke gjennom påkledning, spisevaner og tale.[26] Et eksempel på fremtredene kvinner som er motstandere av hijab er forfatteren Leila Ahemed. Hun mener at reglene om atskillelse mellom menn og kvinner egentlig bare gjaldt profetens koner, og at dagens regler er en misforståelse. Hun mener også at oppfordringen til å holde menn og kvinner atskilt først og fremst gjaldt i en tid da muslimske kvinner ble trakassert av menn som var motstandere av islam og Muhammed. Siden ble disse reglene gjort allmenngyldige for alle muslimske kvinner, men at dette er en fordreiing av hvordan reglene egentlig var tenkt.[27] En annen framtredene muslimsk kvinne som er kritisk til bruk av hijab er den marokkanske forfatteren og sosiologen Fatima Mernissi. Hun er enig med Ahemed at tradisjonene med tildekking er en misforståelse. Hun mener at bruk av hijab ikke er i overensstemmelse med det Muhammed ønsket. Det var ikke hans ønske å dele opp samfunnet i en kvinnelig og en mannlig del. At Muhammeds koner brukte slør var som en reaksjon på profetens hustruer fra Muhammeds motstandere. Mernissi mener at Muhammed ønsket å skape et samfunn hvor kvinner og menn var likestilte, og at han så dette som nødvendig for å skape et godt og stabilt samfunn. At Muhammeds koner måtte dekke seg til ser Mernissi som profetens fienders triumf, og det motsatte av det han ønsket. I dag regnes hijab, feilaktig etter Mernissis mening, som selve kjernen i den muslimske identiteten.[28] En annen muslimsk feminist er Riffat Hassan. Hun har et noe mer nyansert syn på hijab. Hun skiller mellom forskjellige typer hijab. Det finnes hijab som bare dekker håret og det finnes heldekkende drakter, påpeker hun, og er mot heldekkende drakter først og fremst fordi slike drakter begrenser kvinners muligheter til å få en jobb og leve et normalt liv. Men hun er mer positiv til bruk av hijab som bare dekker håret, fordi dette ikke hindrer kvinner å delta i det offentlige liv. Hun avviser heldekkende drakter, burqa, som et forsøk fra konservative menn på å hindre kvinner fra å delta i samfunnslivet. Dessuten mener hun at det ikke finnes belegg for bruk av burqa i Koranen.

 

Kvinner som er tilhengere av hiajb peker ofte på friheten de opplever når de bruker hijab, om hvordan de slipper å pynte seg og bruke sminke. Ved å bruke hijab kan kvinnen fritt gå rundt i samfunnet uten å bli dømt etter utseendet. Tilhengerne av hijab hevder at bruken av tildekking gir muligheter for kvinner til å bli en del av samfunnet på lik linje med mannen, fordi hun ikke lenger blir verdsatt etter utseendet, men hvilke kvaliteter hun har. Men er ikke nettopp dette et knefall for mannen og et tegn på undertrykking, at en ikke kan velge selv hva en skal kle seg i? Jeg kan ikke forstå annet at hijab nettopp er et tegn på at det foregår en undertrykkelse av kvinner, så lenge kvinner føler at de er nødt til å dekke seg til for å bli anerkjent for det de er, og ikke bare på grunn av utseendet og skjørtelengder. Dersom kvinner ønsker å bli sett på lik linje med mannen, må målet være å endre holdninger slik at de kan kle seg som de vil, enten det er i hijab for de som ønsker det, eller i vestlige klær for de som ønsker det. Men samtidig må man stille seg spørsmålet om vi som vestlige har rett til å sette merkelappen ”undertrykte” på kvinner som selv, frivillig, velger å bære hijab. Det bør jo være enhvers rett til selv å velge hva en ønsker å kle seg i. Kanskje kan man si at hijab ikke nødvendigvis er undertrykkende, men kan være det dersom årsaken til bruken er ”feil”.

 

Sviket mot profetens eksempel

Muslimske feminister framholder Muhammed som en forkjemper for kvinners rettigheter på 600-tallet. Han blir framstilt som en mann som lyttet til hva kvinner hadde å si og hva deres ønsker var. Kvinner spilte en viktig rolle i profetens liv, og alle hans ni koner fungerte som hans rådgivere. Mange feminister mener at de reglene som ble åpenbart for Muhammed hadde til hensikt å gjøre menn og kvinner likeverdige, noe som førte til uro hos mange menn, særlig fra de høyere samfunnslag. Muhammeds problem var at motstanderne hans var mot forandringer, særlig motstanden mot at kvinner skulle få en del av krigsutbyttet, var så stor at han i praksis ble stilt overfor valget mellom likhet for kvinner og menn eller om islam skulle overleve som religion.[29] Følger vi denne tankegangen er det lett å se at måten Koranen har blitt tolket på kan være en arv fra profetens motstandere og påvirket av tankeganger fra før Muhammed fikk sine åpenbaringer, og en tolkning ikke nødvendigvis profeten selv sto innefor. Dermed åpner man også for en nytolkning av Koranen. Et eksempel islamske feminister ofte trekker fram som et ”historiens avvik fra idealet” er kvinners adgang til moskeene. Muhammeds ønske var at kvinner og menn skulle ha samme religiøse rettigheter og plikter. Etter hans død ble kvinnenes rettigheter satt til side. Det ble blant annet produsert falske hadith-tekster som skulle tjene som argumenter for at kvinner ikke skulle ha samme rettigheter som menn, verken religiøst eller generelt i samfunnet.

 

På profetens tid var det vanlig at kvinner ba i moskeene og det var vanlig med kontakt mellom kjønnene, også utenfor hjemmet og ikke bare i den nærmeste familie. Kvinner var også aktive på slagmarken i kamp mot islams hedenske fiender, og ikke bare for å ta vare på de sårede. På profetens tid var også kvinner imamer, noe som ville vært utenkelig i dag. Et av de mest kjente eksemplene på dette finner vi i historien om Umm Warakah, som ble utnevnt til imam av profeten selv.[30] Fortellingene er også mange om både kvinner og menn som kom til profetens og profetens koner for råd og veileding. På Muhammeds tid var det heller ikke uvanlig at kvinner fridde. En kjent historie fra Muhammeds liv er historien om da den rike enken Khadidja bint Khuwailid fridde til Muhammed. Dette står i sterk kontrast til hvordan praksis er i dag, da det er mannens plikt å fri til kvinnen.

 

En annen av profetens koner som har fått en sentral plass i islam er Umm Salama. Om henne fortelles følgende historie: Etter å ha fått spørsmål fra en gruppe kvinner om hvorfor Koranen ikke nevner kvinner, bare menn, stilte hun profeten dette spørsmålet. Noen dager senere hører hun profeten resitere følgende vers, som siden har fått navnet Uma Salamas vers:

 

Menn og kvinner som har gitt seg Gud i vold, menn og kvinner som tror, viser fromhet, er sannferdige, standhaftige, ydmyke, gir almisser, holder fasten, som holder sitt kjønnsliv i tømme, som stadig kommer Gud ihu, - for dem har Gud rede tilgivelse og en herlig lønn.

 

Her nevnes mann og kvinne side om side og det er det er vanskelig å tolke sure 33:35 på andre måter enn at kvinner og menn skal være likeverdige i Gud og profetens øyne. Som vi har sett tidligere fikk kvinner nye rettigheter i islam, blant annet arverett og rett til eiendom og rett til skilsmisse. Og selv om mange menn nok var motstandere av disse nye rettighetene, ga Muhammed alltid kvinner medhold når de kom til han og fortalte om menn som nektet dem sine nyvunne rettigheter. Etter profetens død ble kvinners stilling svakere, og holdninger fra al-Djahilija kom tilbake,[31] og mennene har etter hans død fått tolke Koranen som det passet dem. Dessuten har man tillagt Muhammed utsagn som han beviselig ikke har uttalt. Mest kjent er nok tradisjonen om at Muhammed skal ha uttalt at ”Et land som betror sin ledelse i en kvinnes hender, vil aldri oppleve framgang.” Fattima Mernissi beviste at dette ble sagt 24 år etter profetens død[32] men er fremdeles et viktig argument for at kvinner ikke kan bestemme over menn. Og dette tiltross for at det finnes flere eksempler på kvinner som har styrt muslimske land.

 

Religion eller kultur?

Mange setter likhetstegn mellom arabisk kultur og islam. Dette er ikke riktig. Et godt eksempel på dette er forholdet til alkohol. Mens det i islam er forbudt å nyte alkohol, var det ingen forbud alkohol før islam. Et annet eksempel som har vært et hett tema i den offentlige debatten i Norge er omskjæring av kvinner. Kvinnelig omskjæring er utbredt i deler av Afrika og Midtøsten og noen steder i Afrika. Denne skikken er ikke islamsk, selv om den ofte knyttes til islam, noe som understrekes av at også ikke-muslimer i disse områdene praktiserer omskjæring av kvinner og at skikken fantes lenge før islam. Faktisk er det sånn at kvinnelig omskjæring forekommer i alle religioner i disse områdene, også kristendommen. I følge en hadith-tekst skal Muhammed ha omtalt samleie som ”når de to omskjærte (kjønnsdelene) møtes”. I motsetning til dette finnes det i hadith-tradisjonen tekster som må tolkes som et forbud mot kjønnslemlesting.[33]

 

Etter drapet på den unge svenske kvinnen Fadime Sahindals ble tvangsekteskap og æresdrap satt på dagsorden. Tvangsekteskap og æresdrap fikk merkelappen ”islamsk”. Er det riktig å si at dette er islamsk problem? Vi har tidligere sett at ifølge Koranen har kvinnene rett til å si nei til en frier. Ofte har nok begrepene arrangerte ekteskap og tvangsekteskap blitt brukt, feilaktig, om hverandre. Arrangerte ekteskap er muslimsk praksis, og det finner man hjemmel for i Koranen. Men dersom en kvinne tvinges til å gifte seg med en mann hun ikke vil gifte seg med, er dette umuslimsk. Tvangsekteskap er ikke et islamsk problem, men det kan være et problem for muslimske kvinner. Mange av de problemene muslimske kvinner opplever i dag kan ikke tilskrives religionen islam. Tvert imot så strider det mot islam. I Norge er det ofte sånn at når en innvandrer gjør noe galt, er det islam som får skylden. På samme måte får islam skylden for urettferdigheter som beviselig ikke har noe med islam å gjøre. Men samtidig skal man ikke legge skjul på at det finnes problemer i muslimske miljøer. Et av de største problemene, slik jeg ser det, er for eksempel at tvangsekteskap blir framholdt av muslimske menn som en muslimsk skikk, selv om Koranen ikke på noe sted forteller at denne skikken er noe profeten godtok. Men når man kritiserer islam for å være kvinnefiendtlig bør man være forsiktig og huske at det forskjell mellom hva religionen foreskriver, og hva som blir gjort, og hva som feilaktig dekkes bak islamsk tradisjon.

 

Det er store forskjeller på menn og kvinner i islam. Koranen er i stor grad tolket av menn og dermed er den islamske læren tilpasset menn. Og på samme måte som i eksemplene ovenfor blir islam veldig ofte offer for svartmaling i Vesten. Muslimske kvinner undertrykkes, sier de, uten egentlig å vite hva de snakker om. Som vi har sett flere ganger er det store forskjeller i måten kvinner og menn. Og med vestlige øyne er forskjellsbehandlingen undertrykkende. Særlig er islams regler om at kvinners fremste oppgave er å stelle hjemme, problematisk for oss som ikke er muslimer. Men dersom vi forsøker å se på islams bestemmelser med litt andre øyne, er det mulig å forstå at ikke alle kvinner føler seg undertrykket. Men først og fremst tror jeg at det viktigste er at vi har respekt for de kvinnene som velger å bære hijab eller velger å være hjemme med familien. Og det er mulig å forstå og akseptere argumentene om at hijab minsker sexpresset på kvinner, som man ser i samfunnet i dag. Nå kan man kanskje hevde at hijab ikke er måten å løse dette problemet på. Samtidig er det viktig å være klar over at det finnes problemer i islam som man ikke kan overse. Så lenge kvinner blir dømt til døden for å ha blitt gravide utenfor ekteskap, eller når jenter tvinges til å gifte seg med menn de ikke har lyst til å gifte seg med, kan vi ikke nekte for at det er problemer. Men selv om vi anerkjenner at det er problemer, må vi huske på at islam ikke er en kultur, men en religion. Og vi skal huske på at mange av problemene kvinner opplever ikke er et resultat av en religion, men av en kultur som har et kvinnesyn vi ikke kan akseptere.

 

 

Litteraturliste

Bouras, Mohammed: Islam i Norge, Millennium, Oslo 1998

Chaudry, Maryam: Kvinnens rolle i et muslimsk samfunn, Islam International Publications,           Tilford, 1996

Fenger-Grøn, Carsten og Grøndahl, Malene: Muslim, Hans Reitzels forlag, København, 2002

Hedin, Christer: Islam enligt Koranen, Alhambras, Uppsala, 1996

Rian, Dagfinn og Eidhamar, Levi Geir: Jødedommen/Islam, Høyskoleforlaget, Kristiansand, 1999

Svensson, Jonas: Muslimsk feminism, Teologiska Institutionen i Lund, Lund, 1996

Tønnesen Echammari, Aminah: Islam i europæisk klædedragt, Fremad, København, 1998

Vogt, Kari: Islams hus, Cappelen, Oslo, 1993

 

Artikler fra Internett:

Ammara Durrani: Flere valgmuligheter og videre rammer

http://www.fokuskvinner.no/Publikasjoner/Kvinner_sammen/2004/1_2004/3326

Artikkel fra hjemmesiden til ”Omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring”

http://www.okprosjekt.no/artikkel.asp?AId=110&MId1=34&MId2=103

 

Koranen, Norsk-arabisk utgave ved Einar Berg, Universitetsforlaget


[1]             Chaudry 1996:24

[2]             Hedin:1996: 96

[3]             Sure 33:59

[4]             Tønnesen Echammari 1999 http://www.islamstudie.dk/familie_kontroversiel.vidne.htm

[5]             Sure 3:195

[6]             Jeg skiller meg fra deg

[7]             Vogt 1993:142

[8]             Bouras 1998:100

[9]             Vogt 1993:143

[10]            Bouras 1998:88f

[11]            Rian og Eidhamar 1999:186f

[12]            Vogt 1992:143

[13]            Hadith Tirmidhi 10,11, i Ali, side 377

[14]            Tønnesen Echammari 1998:87

[15]            Sure 96:1-5

[16]            Chaudry 1996:15

[17]            Fenger-Grøn og Grøndahl 2002:70

[18]            Fenger-Grøn og Grøndahl 2002:70f

[19]            Vogt 1993:237

[20]            Vogt 1993:237

[21]            Svensson 1996: 60

[22]            Svensson 1996:135

[23]            Fenger-Grøn og Grøndahl 2002:92

[24]            Vogt 1993: 75

[25]            Fenger-Grøn og Grøndahl 2002: 210

[26]            Durrani: Flere valgmuligheter og videre rammer

[27]            Svensson 1996:138ff

[28]            Svensson 1996:140f

[29]            Svensson 1996:102

[30]            Tønnesen Echammari 1998:88

[31]            Tiden før Muhammeds åpenbaringer, og den kulturen som hersket på den Arabiske halvøya.

[32]            Tønnesen Echammari 1998:93

[33]            Artikkel på www.okprosjekt.no, Omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish