Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Opphøyd erindringSkriv ut Utskrift
En novelle med tanker om livet, både før og etter døden.
Bokmål - NovelleForfatter:


Kirkespiret tårner opp mot himmelen, mot Gud, i en hyllest til det nye liv vender det håpet mot Solen i øst. Jeg tørker mitt frosne kinn med det sorte kjoleermet. Hva meg angår, er jeg alene her i verden, alene med erindringen. For meg eksisterer verden kun mens jeg lever, derfor er den ikke lenger, i dag skal jeg være vitne til min egen gravferd.

Jeg vender meg mot øst, mot håpet, men skyene gjør det uklart. Den hustrige februarmorgenen greier jeg ikke å se lyset.

Det forbauser meg at jeg er varm nok til å smelte snø, knærne mine er våte. I tankene svever jeg opp foran alle kongene og profetene, evangelistene og disiplene, inn i Mariakapellet, hvor vi en gang var sammenføyd slik Gud har sammenføyd oss. Og det Gud har sammenføyd skal ikke et menneske skille! Jeg føler kulen i brystet. Vi var ett kjød. Det var kaldt i kapellet vårt, men vi varmet hverandre med kjærlighet, vi levde så intenst den kvelden at jeg er sikker på vi spredte en livsgnist til de kalde, harde steinhellene vi lå på. Vi omga hverandre. Om hele kapellet, ja, hele domen var blitt fylt av folk ville ikke et menneske kunne skille oss. Ikke uten døden.



Det var gudstjeneste i kapellet den kvelden.

Jeg husker du hadde vist meg dødssyndene på gulvet, pekt på vinduene og fortalt meg historiene til hvert av glassmaleriene. Jeg trodde ikke da, men beundret byggverket. Da foldet du armene dine om kroppen min, og sjelen min, og sa alvorlig: "Gud bor ikke i noe som er bygd av mennesker. Han er like lite avhengig av oss som en maler er av sitt kunstverk. Allikevel kan det hende at han setter seg ned og betrakter det han har laget, og kanskje føler han seg riktig tilfreds med det." Jeg sa til deg at om han vil oss det beste må han være fornøyd med deg, for du er det beste som kunne skjedd meg. Du begravde det myke blikket ditt i meg, smilet ditt hviler for alltid i min erindring.

Vi takket Gud før vi tok for oss av hans mesterverk.

Døren til domkirka åpnes, og ut kommer de med kista vi hviler i. Kroppen min fryser, men jeg er ikke her lenger. For en liten stund var du hos meg, men nå er den tiden intet mer enn en opphøyet erindring, opphøyet over dommerne og profetene, i Marias kapell hvor vi hadde vår hyrdestund. Kanskje skal jeg begi meg opp dit, igjen, og hengi meg til erindringen av det nå tapte, for det er alt jeg har. Så vil kanskje noen finne meg, hvis det da er noen som våger seg så høyt, og da vil de finne en forgrått, halv Maria i det lille kapellet, som nå er størst i verden(for meg). Det er der ekkoet etter deg sitter, i steinveggene i det lille, store kapellet mitt.

Vi var ett kjød. Blodet mitt fosser fra et digert sår i siden, der du var. Du ble revet bort, og med deg den delen av meg som kunne le med hjertet. Jeg kan ikke leve på erindring alene!

Vi var ett kjød, og i dag begraves jeg med deg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish