Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Arbeidsbok i Kunst og KulturhistorieSkriv ut Utskrift
Oppgaven er en oppsummering av mesteparten av faget Kunst og Kulturhistorie, sånn det ble undervist på Stange vgs. året 2005/2006. Jeg håper den kan være til hjelp for andre!
Bokmål - Sammendrag av pensumForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innholdsfortegnelse

I DAG! - Kap. 1

URTIDA - Kap. 2

EGYPT - Kap. 3

ANTIKKEN–HELLAS - Kap. 4

ANTIKKEN–ROMA - Kap. 5

FOLKEVANDRINGSTIDA - Kap. 6

MIDDELALDEREN - Kap. 7

RENESSANSEN - Kap. 8

BAROKKEN - Kap. 9

OPPLYSNINGSTIDA - Kap. 10

ROMANTIKKEN - Kap. 11

 

Hvordan har vi ervervet oss kunnskaper om urtida?

Det er ikke enkelt å vite noe om urtida, for menneskene som levde da gjorde ikke så mye for å bevare minner og bevis om det livet de levde. Det lille vi vet, har vi fra utgravinger, samtidsstudier  av såkalte primitive mennesker : urfolk (sosialantropologi) og barn.

 

Huleboer – og jeger

<bilde>

Logg inn for å se bildet
De menneskene vi vet mest om er Neandertalerne og Cro-Magnon-menneskene. Disse ”typene” av mennesker har man gjort skjelettfunn av som tyder på at de levde så tidlig som for 100 000 år siden, og vel så det. Det er spesielt mange av dem i den nordlige delen av Spania. Dessuten i Frankrike og Tyskland, hvor elvene var rike på fisk, og skogen fulle av dyr, og det var lett å finne huler man kunne bo i.

 

Disse to menneskeslagene levde trolig samtidig. Både Cro-Magnon og Neandertalerne levde i små stammer hvor de hjalp hverandre med å overleve. De var jegere og de søkte ly i store grotter om natta. Først og fremst for å beskytte seg mot kulda. De gravla sine døde og la redskapene som den døde hadde brukt mens han/hun var livet ved siden av dem.

 

Huleboer- og kunstner

Disse huleboerne etter lot seg helleristninger, realistiske hulemalerier (13 000 f.kr), men det var ingen som visste om dem før i 1879 da Marcelino de Sautuola utforsket noen huler i Altamira sammen med sin lille datter. Dessverre avviste alle de andre arkologen Altamira-maleriene som forfalskninger på en kongress i 1880, men da det ble funnet nye malerier i Pair-non-Pair i Frankriker seksten år senere var det ingen som tvilte på Marcelino lenger.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det var i 1940 man gjorde de mest oppsiktsvekkende funnene. I Lascaux, nær Montignac i Frankrike fant man det året huler på flere hundre meter, og gjemt langt fra åpningen hadde maleriene blitt til. Malerne hadde brukt rød og gul oker, sot, leire og kalk, sansynligvis blandet med dyrefett for å male

<bilde>

Logg inn for å se bildet
maleriene. I tillegg ble det funnet over tusen helleristninger der inne. Siden de ble funnet så langt unna åpningen til hulen var det tvilsomt at de bare var dekorasjon. Kanskje hadde de en magisk betydning for menneskene som hadde bodd der, kanskje ville de sikre seg bedre jakt- muligheter ved å ”fange” dyrets ånd (kraft og liv) til veggene.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Huleboerne hadde også statuetter av store fyldige kvinner. Disse statuettene har ikke ansiktstrekk, og de har bare hentydninger til armer og bein. Men mage, bryst og lår er tydlige og nesten overdrevent for-seg-gjort. Disse statuettene representerer trolig fruktbarhet, eller det er mulig at de var symboler på at urtidsmenneskene levde i et matriarkalsk samfunn, altså ett samfunn hvor ”mater” – mor eller kvinnen styrte. Disse figurene kan også være laget for å overlevere kvinnekunnskap fra mor til datter.

 

Disse figurene kan faktisk også være et symbol på alle tre forklaringene, selv om senere forskning tyder på at urtidsmenneske levde i ett samfunn der det ikke var ett kjønn som styrte over det andre, men at de var likeverdige.

 

Jegeren ble bonde

En jeger ble gjennomsnittlig tjue-tretti år. Skjelettfunn viser at det var skjelden menn ble eldre enn det, men da mennesket begynte å temme dyrene å holde dem innenfor gjerder ble livet litt bedre. Man måtte ikke leve så farlig for å sørge for at familien fikk ”mat på bordet”. De begynte å dyrke maten på egne jorder i steden for å gå hele dagen for å samle nok. Man levde rett og slett lenger.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det var også på denne tiden at man begynte å bygge seg hus. Bygningene var enkle i formen. De var runde og hvert enkelt hus besto av bare ett rom. De både sov der, lagde mat og oppbevarte sine viktigste ting der. Menneskene lærte seg å temme naturen og gjøre seg mindre avhengig av dens luner. Mat ble lagret, samtidig som husdyrene var matressurser som folk kunne bruke når de trengte det. Menneskene trengte ikke lenger å jakte for å skaffe seg mat. Derfor begynte det å dukke opp spesialister på forskjellige områder. Noen ble steinhoggere andre ble pottemakere. Noen ble også vevere. Disse kunne bytte til seg mat mot å sine egne kunnskaper og sånn ble også handelen skapt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Rundt om i Europa virket det som om bøndene ønsket å gi større uttrykk for kunsten og religionen sin og kjempemonumenter dukker opp. Det mest kjente er nok Stonehenge, men også i Bretagne, og Danmark finner man lignende monumenter.

 

Musikk, drama, dans

Vi vet ikke noe sikkert, men det er rimelig å tro at utviklingen av språket gikk parallelt med utviklingen av musikk, drama og dans. Samtidig som mennesket lærte seg å bruke ord for å formidle det de ønsket å formidle, oppdaget de også at det var mulig å lage andre lyder. De lokketonene man brukte for å lokke til seg dyrene kunne settes sammen til små melodier.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Samtidig kom dansen, den var kollektiv, rytmisk og den skapte fellesskap.  Når de ville markere noe var dansen en naturlig måte å gjøre det på. Enten det var en fødsel eller noens død, enten det var ønsket om å lykkes på jakt eller det var stammens glede over at de hadde fanget et dyr. Så ble dansen en mulighet for å uttrykke sorg, glede og fellesskap. Dansen var også en etterligning. Ved å utføre bevegelser som var unike for en type dyr, ”ble” man det dyret, eller man fikk makt over dem.

 

Begynnelsen til drama ligger i etterligningen – i det som kalles det mimetiske (etterlignende) prinsipp. Til å begynne med hadde ikke dansen noen handling. Bare stadige repetisjoner av et fast mønster, men så fikk den flere stadier og den begynte å fortelle historier. Ved dødsfall kunne dansen begynne med å fortelle om personens liv for så etterhvert å gå over til å fortelle om de induviduelle ”danserne”/”skuespillernes” egen sorg og savn etter den avdøde.

 

Siden begynte menneskene å lage ”rollespill”, hvor noen av stammens medlemmer spilte dyr, mens andre skulle jage/”drepe” dem. Disse ”rollespillene” ble mest sansynlig spilt for at skuespillerne skulle få mot til å gi seg ut på den farlige jakten. Man finner fortsatt denne typen teater i enkelte kulturer i Afrika og Australia.

 

Sjamanen

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I mange kulturer oppsto tanken om at noen hadde bedre kontakt med kreftene i naturen enn andre. I nyere tid kaller vi disse personene for profeter eller heksedoktorer.

 

Hvem bestemte at en person hadde disse kreftene? Kanskje har de selv funnet ut at de har spesiell kontakt med åndene, gudene, forfedrene eller andre. Eller kanskje stammen utpekte dem på grunnlag av noe de hadde gjort eller noe som hadde hendt dem. Disse utpekte ble kalt sjamaner og satte seg i en eller annen transe slik at de kunne komme i kontakt med de overnaturlige kreftene. Sjamanen kunne godt ha vært bevisst under transen. Det viktigste  var at sjamanen selv og de som sto rundt virkelig trodde på at noe skulle skje.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Sjamanens kontakt med disse kreftene kom gjerne til uttrykk gjennom sang, dans, rop og gester. Det kan tenkes at det formes et hendelsesforløp, en slags handlingsgang der de overnaturlige kreftene kom nærmere for så å utføre de ønskede handlingene. Deretter måtte man takke. Sjamanene ledet denne forestillingen, men tilhørerne var med. De fikk beskjed av sjamanen om hva de skulle gjøre, etter som tiden gikk ble det flere og flere detaljer i denne ”forestillingen”. Kanskje de begynte å bruke enkle ”rekvisitter”. Og de måtte øve på ”rollene” sine.

 

En stormakt blir til

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Interessen for den gamle egyptiske kulturen ble på nytt tent hos europeerne da den britiske arkeologen Howard Carter fant graven til Kong Tut-Ankh-Amon i 1922. Sammen med lord Carnarvon utforsket han en nesten urørt grav, og fant masse kostbare skatter. De fant kister, masker  og statuer av gull, og det var forbløffende å se hvor godt bevart alt var.  Ting som hadde ligget gjemt i tusenvis av år så plutselig dagens lys igjen. Folk fant det både spennende og merkelig.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Arbeidet med å forstå den egyptiske kulturen begynte mye tidligere, men det store gjennombruddet kom samtidig som man fant Rosetta-steinen. En egyptisk innskriftsstein fra 196 f.Kr. Den ble funnet i 1799 da Napoleon gikk til krig i Egypt. På denne steinen sto samme teksten på gresk, samt to gammel-egyptiske språk, hieroglyfisk og demotisk. Da franskmannen Jean – François Champollion greide å tyde den egyptiske teksten ved hjelp av den greske i 1822, ble en hel verden tilgjenelig. Egypterne hadde en stor skriftkultur. Allerede 200 år f.Kr. ble det skrevet en historie over Egypt av presten Maneto. Og han omtalte hele tretti dynastier. Vi må altså helt tilbake til omtrent 3000 år f. Kr. for å finne begynnelsen.

 

Egypt som kultur og stormakt sprang ut av et avgjørende forhold, Nilen. Nilen gjorde områdene rundt usedvanlig fruktbare. Ved å føre vann fra elva og utover markene med drenering, kanaler, diker og pumpeverk, kunne egypterne dyrke stadig større del av landet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Til å begynne med var Egypt sentrert rundt det som i dag er Kairo, altså rundt elvemuninngen. Landet fra Middelhavet og opp til Kairo ble kalt Nedre Egypt, mens landet rett ovenfor fikk navnet Øvre Egypt. Memfis, hovedstaden i landet lå der Kairo ligger i dag. De store pyramidebyggerne regjerte landet fra 2700 til 2050 f.Kr. og det var i denne perioden den egyptiske religionen ble utformet.

 

Farao, dødsriket og sola

Egypterne trodde at kongene deres – faraoene – fortsatte sitt liv og sin regjeringstid etter døden. Da ble de konfrontert med herskeren i dødsriket Osiris. I følge den egyptiske tro var ikke Osiris bare herre over de døde, men også selve grokraften i tilværelsen. Et av verdens eldste brettspill, som ble funnet i en av de egyptiske kongegravene var knyttet til troen om livet etter døden. For ikke alle fikk leve videre i dødsriket. Man måtte vinne sin sjel, og det kunne man gjør gjennom å spille dette brettspillet. Motstanderen var Osiris selv.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

De enorme pyramidene som ble bygget for faraoene krevde to ting: tusenvis av folk til å bygge dem, og en sentral makt til å styre byggingen. Egypt var veldig sentralisert med farao på toppen, etterfulgt av prester og embetsmenn. Disse var overklassen og de hadde all makten, men bare til lån for alt var gitt av farao og derfor betalte de avgifter til ham. Overklassen levde ganske godt av å styre over de mange fattige – bondebefolkningen bestående av slaver, livegne og forpaktere.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Hverdaslivet til den generelle befolkningen var veldig fattigslig. Alle måtte betale til dem som satt med makten. Dette førte til at enorme rikdommer ble samlet øverst i systemet. Denne rikdommen ble så brukt til å skape enorme byggverk.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Keopspyramiden som er fra 2600 år f. Kr. Er bygd av to millioner  kalksteinsblokker. Det tok mange tusen mennesker tre måneder hvert år i over tjue år for å få den ferdig. De arbeidet bare tre måneder i året fordi det var i disse tre månedene at Nilen gikk over sine bredde noe som gjorde det umulig for folk å jobbe med jorda. Så i steden for å ha flere tusen i jobb på pyramiden da man trengte dem på jordene for å redde avlingene, brukte de den tiden av året da de fleste var arbeidsløse uansett.

 

Dødsriket hadde bare en eneste konkurent og det var sola. Egypterne begynte etterhvert å tro at sola var opprinnelsen til alt liv. De bygde altersteder og templer til ære for den oppstigende sola som het Re. Dette førte igjen til at man sluttet å bygge pyramider, selv om faraoene fortsatt hadde mye makt.

 

By, hus og stol – hva egypterne fant opp.....

De rike egypterne bodde i byer hvor det menneskeskapte regjerte skylinjen og naturen måtte vike. Egypterne ville at de tingene de bygde skulle være solide. Selv om den opprinnelige boligen var rund, var det mer praktisk for egypterne, som ønsket å ha mer en et rom, å velge firkantede hus. En firkant er ryddig og enkel å bygge. Og det er nettopp det den egyptiske byggestilen er – enkel. Den egyptiske hieroglyfen for hus er faktisk en firkant.Egypterne brukte skrå yttervegger på husene sine fordi byggematerialene deres var slam som ble kastet opp i voller for så å tørke i sola.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Egypterne fant ut at høyerestående personer i samfunnet skulle sitte på  stoler. Og dermed var det også de som fant opp stolen. Før hadde alle sittet på gulvet, de rike hadde sittet på puter. De stolene egypterne brukte er laget etter de samme prinsippene som stolene vi bruker i dag. Både den trebente krakken med et sete som er formet etter et menneskes bakdel og rygg-lene stammer fra denne flotte kulturen. Det samme gjør også divanen og sengen. Egentlig stammer det meste av det møblemente vi har i våre moderne hus fra det gamle Egypt. De var flinke til å lage seg nye luksus gjenstander på den tiden. Dette var selvfølgelig ikke gjenstander som fantes i alle hjem. Til og med i det gotiske språk er ordet for ”stol” det samme som ordet for ”trone”.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Kunst og stil

Både kunsten og stilen var knyttet til religionen og farao. Det var viktig at stautene i faraoenes gravkammer var realistiske og forestilte de døde, for disse statuene skulle overta oppgaven som bolig for dem. Ellers var gjengivelsen ikke naturalistiske. Det var ikke det naturlige og sanne, men ideen om mennesket som skulle avbildes. Hver eneste kroppsdel skulle avbildes slik at vi fikk klarest mulig inntrykk av hva det dreide seg om.

 

Egypterne gjorde forskjell på folk gjennom maleriene sine. Når slaver, dyr eller ubetydelige personer ble avbildet ble de som oftest fremstilt veldig naturalistisk. De kunne gjerne være i bevegelse og se livaktige ut.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Vi forstår hensikten med egypternes bildeskapning når vi ser forholdet mellom de ulike figurene. Betydningsfulle personer ble avbildet som store, mens størrelsen på figurene ble mindre jo mer ubetydelig de var. De store flotte figurene skulle se mest ut som de foredlede, ikke realistiske skjønnhetsidealene. Den vanlige mannen i gata skulle være realistisk og naturtro i sine avbildning.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Den egyptiske stilen er enkel å kjenne igjen når du ser den fordi alt er laget i samme stil. Kunstnerne hadde strenge regler de måtte følge når de lagde noe og man kunne glemme å være original. Den egyptiske kunstneren skulle være konservativ og bevarende. Den egyptiske kunsten forandret seg ikke noe særlig på nesten 3000 år, så de må ha likt noe ved denne typen kunst. Grunnen til at det ikke var noe særlig nytenkning innenfor den egyptiske kunsten er at makthaverne ønsket at det gamle skulle bevares.De trodde at hvis man rokket ved det gamle, kunne også deres plass være truet.

 

Skjønnhetsidealet i Egypt var gjerne at kvinner skulle være så lyse i huden som mulig mens mennene gjerne kunne være mørkhudete. Dronning Nefertiti var et skjønnhetsidealet under hennes regjerignstid sammen med farao Aknaton.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Hvordan bevare livet? Det var spørsmålet alt dreide seg om for egypterne. De balsamerte kroppen sånn at de bevarte seg selv og kunne dermed oppnå evig liv. Men for at livet etter døden skulle være så likt som det livet de levde måtte de bevare andre ting også. Det var derfor viktig at livet de levde ble gjengitt med så mange detaljer som mulig.

 

Bildene i gravkammerne ligner derfor mer på kart enn på bilder. Og det var bare egypternes egen sans for orden og geometri, for linjer, firkanter og symetri som hindret at disse dekorasjonene ble kaotiske. Figurene er rett og slett lagt inn i et geometrisk mønster, samtidig er detaljene presise nok til at dyr og fugler kan bli identifisert av zoologer flere tusen år etter at maleriene er laget.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det fantes faktisk en farao som  gjorde opprør mot alt det som Egypt representerte: Amenhotep eller Aknaton som han valgte å kalle seg selv. Aknaton bestemte at det bare fantes en gud, Aton (sola) og flyttet hele hoffet vekk fra de gamle gudetemplene.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Men det var ikke det mest overraskende med denne faraoen. Nei, det var bildene han fikk laget. Her fantes det ikke spor av de tidligere faraoenes høytidlige og strenge verdighet. Han lot seg avbilde i hagen lent inntil en stokk på ett maleri, og på et annet så man hans eget ansikt, som så vist ikke lignet på hvordan en egyptisk farao skulle se ut.

 

Det eneste svaret på hvorfor en farao kunne finne på å forandre så totalt på alt, er påvirkninger utenfra. På Kreta, en øy på andre siden av havet, laget folk kunst der figurene var i bevegelse. Denne stilen hadde tydligvis spredt seg til fastlandet.

Dessverre for Aknaton var han Egypts eneste rebell og allerede i graven til Tut- Ankh-Amon, Aknatons sønn, er den gamle stilen tilbake.

 

Egypterne må selv ha trodd at deres stil skulle vare evig, og med god grunn. Vi finner få eksempler på andre stiler og sammen med den en spesiell kultur og en stormakt, som har vært nesten uforandret så lenge som den egyptiske var.

 

Musikk, dans, drama

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Når egypterne gikk til tempelet var musikken viktig. Og man tror at Egypts musikk har påvirket musikkutviklingen i andre land som Afrika, Asia og ikke minst Europa. Musikken var først og fremst en del av tempeltjenesten. Hver morgen måtte danserinnene, sangerne og musikerne vekke gudene med sine opptredener. På gravrelieffene kan vi se hvordan det spilles til fester og gjestebud. Det danses og klappes i hendene, mens blinde sangere synger, gjerne akkompagnert av harpe eller lutt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Mange instrumenter fra den gangen er bevart på museer rundt om i verden : alt fra harper og lyrer, til trommer og klapreinstrumenter. I graven til Tut fant man faktisk også en trompet! Pyramidetekstene viser at skuespill av religiøs art ble framført allerede i år 5000 f.Kr.

 

Polis – den greske by

Fram til 750 f.Kr. hadde grekerne levde fattigslig,  stakkars… men så vokste plutselig befolkningen noe voldsomt, byene ble større, og det ble f.eks. flere brønner på markedsplassene. Veksten er så stor at det ikke lenger var plass til alle innenfor landets grenser, så grekerne opprettet bystater I italia, nord-afrika og rundt hele svartehavet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det ble livlig handel over hele det greske riket og for at alt skulle bli lettere, når det kom til handel I hvertfall, oppfant man pengene. Den første mynten kom I år 700 f.kr.  

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Dette gjorde kjøpmennene og håndverkerne mektige. de hadde pengene – nå ville de ha makta også. Mot dem hadde man det gamle aristokratiet, som hadde bygd sin makt på den jorda de eide, og hæren de hadde opparbeidet rundt seg. Bybeboerne innførte alminnelig verneplikt for å beskytte seg selv og sine interesser. De rike hadde penger til å skaffe seg slaver til å gjøre arbeidet for seg, og selvfølgelig utnyttet de det.

 

Den typiske greske by var for de gamle grekerne den naturlige måten å leve på. Men ut I fra vår standar var ikke så mange av de greske byene egentlig byer. det var de for små til. De greske byene var passe I størrelsen til at alle kjente alle, og når hele byen møttes – og det skjedde fra tid til annen – kunne alle høre hverandre. Og byen var ikke der man bodde, byen var borgerne.

 

Nå var det det å slå fast hvem som kunne regnes som en borger av en gresk bystat da. En borger var mest sansynelig mann, han var ikke slave eller innflytter, mest sansynlig var han en kriger, Det var nesten en forutsettning for å delta I samfunnslivet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Borgerne diskuterte alt før de bestemte noe. og avgjørelsene deres var resultatet av at noen hadde jobbet hardt for å overbevise de andre. Dette var nok en tidlig form for demokrati, og det var denne måten å styre på som grekerne (les Atenerne) fortsatte å utvikle. Under perikles (462 til 429 f.kr.) blir de demokratiske ideene ført enda et hakk videre, Dette var perikles stolt av:

 

,,Vår statsform er ikke en etterligning av våre naboers lover. Nei,vår statsform er snarere et eksempel for andre. Den kalles demokrati, for styret er ikke samlet hos noen få, men hos flertallet. Og mens lovene gir alle rettigheter I private saker, er det den enkelte borgers kvaliteter som bestemmer om han skal ha et offentlig verv, og fattigdom er ikke noe hinder dersom hans gode kvaliteter kan komme byen til gode.

 

Filosofene

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Da sparta vant over aten I 431 f. kr. Var den gamle religionen allerede på vei ut, og filosofene gjorde sitt inntog I steden. Deres tanker ble samlet I et system som ble kalt sofisme, I dette systemet skyves gudenes betydning til side, det samme skjedde med felleskapet og samfunnet. ”Det er det enkelte mennesket som er alle ting I målestokk”, som en filosof uttrykte det.

 

En del av atenerne stilte seg tvilsomme til filosofene. På den ene side ville de støtte ideen om den frie tanken i de grunnleggende veridene I det atenske demokratiet. Men det at mennesket selv skulle få bestemme hva som var rett og galt syntes de var å gå for langt. det var å gå mot de felles verdiene og den felles moral som alle måtte godta.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Etter krigen mot sparta som endte helt galt I forhold til hva atenerene var vant til, trengte de plutselig en syndebukk, og de valgte filosofen Sokrates. Han ble anklaget for blasfemi og for å ha fordervet ungdommen og dømtes til døden. Dommen var urettferdig, sokrates hadde ikke vært noen sofist. Han trodde på absolutte verdier, på rettferdighet og sanhet, og ja, han trodde også på en gud. Tankene til sokrates ble ført videre av hans like kjente elev, platon.

 

Idrett

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det de fleste menn I verden forbinder med det gamle Hellas, og som faktisk akkurat I 2006 holdes I Torino, er ol……… jepp de fleste sportsfrelste menn I verden ser på ol.

 

Og det rare er at selv om man skal opprettholde tradisjonen med å ha våpenhvile under disse lekene, så virker det som om verden er mer stridslysten under ol enn ellers. Ikke nok med at man fortsatt skal krige om landområder, olje, frihet og rettigheter. Nei, nå skal vi kjempe om hvem som kan gå 5 mil på ski fortest, dere!!! For ikke å snakke om curling, for alle er intressert I å vite hvilket land som er best I å slenge en 20 kilos stein nedover en islagt bane…...... ol er jamen meg artig, bringer fram stridslysten I nesten alle, og selvfølgelig er hjemmlandet til seeren best, helt til man får vite hvem som kom på pallen. Og da er det forholdene I løypa sin feil, eller kanskje det var smørerne…….

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Kunst

I de første århundrene med gresk herredømme over hellas, er kunsten de frambringer ganske grov og enkel, figurene var faktisk stivere enn de egyptiske. Men etter som borgerens frie liv blir forbildet, frigjøres også kunsten. Frigjøringen kan beskrives som et teknisk gjennombrudd.

 

blant annet Malerne, fant ut at ikke alt måtte være synlig. Hvis en person blir sett fra siden synes bare den ene skulderen. En av de andre oppdagelsene henger faktisk sammen med den forige: forkotelse. Hvis en fot blir sett mer eller minder forfra blir foten kortere på bildet enn hvis man så den fra siden.

 

Malerier var ikke det grekerne var mest kjent for, det var skulpturer. De lagde skulpturer av idrettsheltene og krigsheltene sine. De lagde skulpturer etter et ideal menneske. De brukte ikke en model for så å fjerne det som ikke levde opp til idealet. De arbeidet heller ut I fra ideen om det fullkomne menneske. Det intressante ved denne metoden er at etterhvert ble kunstnerne mindre opptatt av det praktfulle ved det utvendige, og mer intressert I kroppens indre spenninger og liv.

 

Grekerne lagde sine statuer I bronse, marmor, gull og elfenben. De ville også at skulpturene skulle skinne mest mulig så bronse statuettene ble pusset og holdt I stand, mens marmor statuettene gjerne var malt med gjennomsiktige lysende farger.

 

Musikk, dans, drama

Utviklingen av det greske teateret er direkte knyttet til aten. Omtrent samtidig med seieren over perserne utvikler noen høysanger til ære for fruktbarhets guden dionysos seg til å bli skuespill, som fortsatt spilles på alle verdens scener.

 

Til å begynne med var det ingen forskjell mellom ”utøver” og ”publikum”. Folk sang og danset og drakk vin til ære for dionysos. Senere ble alt mer stilisert, dionysos-sangene ble fremført av prest og kor, og bestod av både sang og dans, det hele foregikk I friluft. Sangene ble til skuespill ved at personer fra koret ble revet løs og kom I samtale (dialog) med korlederen.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Teatron var navnet på det halvsirkel formede området med sitte plasser der folk satt I en natturlig skråning. Orkestra var navnet på den sirkelrunde plassen der alteret stod, og koret sang og danset. Bak dem var det en egen byggning som ble kalt skene.

 

I det gamle hellas fantes det to typer skuespill:  tagedien og komedien. De mest kjente tragediedikterne var Aiskylos (orestien), sofokles (oidipus) og euripides (medea). De gamle grekerne så ikke bare livet som tragisk. Komediene deres lignet litt på vår tids revyer, de inneholdt gjerne sangnummere og sketsjer. de var ofte også grove. Den mest kjente komediedikteren var aristofanes (lysistrata).

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Aristoteles skrev på 300-tallet f.kr. en teoridannelse omkring hvordan dramatikken fungerer. Denne teoridannelsen ble et forbilde for senere dramatikk. Ikke bare det: aristoteles’ tese om tidas, stedets og handlingens enhet ble I lange perioder opphøyd til en ubrytelig regel. Noen kjente dramatikere som senere har brukt denne metoden er Moliére, holberg og ibsen.

 

Den greske musikken var enharmonisk, og musikken var så viktig at det var en olympisk gren! De gamle grekerne hadde tydligvis skjønt noe som dagens samfunn ikke har skjønt ennå.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Grekerne utviklet toneartene dorisk, frygisk og lydisk. I tillegg skilte de mellom tre tone-kjønn: diatonisk, kromatisk og enharmonisk. De hadde sitt eget notesystem, slik at musikken kunne skrives ned.

 

Selv om vi ikke vet hvordan den gamle greske musikken høres ut, vet vi hva en del av filosofene mente om den. Pytagoras var opptatt av sammenhengen mellom matematikk og musikk. Platon og aristoteles mente at noen tonearter var farlige og nedbrytende, mens andre var oppbyggelige og sunne. Aristoteles var også opptatt av at musikken hadde en katarsis-funksjon. At den kunne virke rensende.

 

De store greske filosofene skrev også en del om dans. Den var viktig både I oppdragelsen og utdanningen, og ble brukt både I religiøse sermonier og I festlige seremonier som bryllup – I tillegg, selvfølgelig, til at de var en del av teateret.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Alle burde kunne danse, men respektable mennesker burde ikke ha det som yrke. Derfor var de profesjonelle danserne enten utlendinger eller slaver.

 

Hvorfor ble den profesjonelle dansen sett på med skepsis? Muligens fordi den hadde et visst erotisk preg, men det vet man ikke sikkert. Det vi derimot vet er at dansen som underholdning ble viktigere jo lenger opp I grekernes historie vi kommer.  

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

 

 

Imperiet

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Roma ble grunnlagt i år 753 f.Kr. og det finnes to forskjellige myter som er knyttet til denne grunnleggelsen. Den ene handler om Æneas, som flykter etter slaget ved Troja med den invalide faren sin på ryggen. I sju år flakker han rundt omkring før han kommer til Italia og slo seg ned ved munningen av elva Tiber. Der grunnla sønnen byen etter farens død. Den andre handler om tvillingene Romulus og Remus. De ble kastet i Tiber, men overlevde og ble ammet av en ulvinne.

 

Begge fortellingene er myter – men avspeiler samtidig to helt forskjellige ideer. Æneas var sønn av Venus, kjærlighetsgudinnen, og står frem som trofast, omsorgsfull og kjærlig. Tvillingene, derimot var sønnene av Mars, krigsguden, og står frem som sterke, voldsomme og fulle av overlevelsesevne.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Da Aleksander den store døde i 323 f.Kr. hadde Roma allerede vært i vekst en lang stund. Men det var i tida etterpå at landet var i en stor vekstperiode. Roma vokste helt frem til år 117 e.Kr. da det ved keiser Trajans død hersket over alle landene rundt Middelhavet og den norligste grensen var grensen mellom dagens England og Skotland (Hadrians mur merker i dag grensen). Den romerske hæren skal ha mye av æren for at imperiet ble så stort som det ble. Hæren var veldisiplinert og velordnet, og soldantene var modige. Det at romerriket var sentralisert skadet ikke det heller, det var egentlig bare de i selve byen Roma som tjente på erobringene. Fra 167 f.Kr. sluttet de nemlig å betale skatt, for de intektene de fikk fra provinsene var mer enn nok.

 

Pax Romana – den romerske fred

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Etter trajan overtok Hadrian og med ham opphørte stort sett de voldsomme erobringene. I stedet ble Pax Romana – den romerske freden virklighet. Det ble adskillig mer ro i riket, og holdningene til de utenfor byens grenser ble radiklat forandret. I 212 kom den en erklæring om at enhver fri mann som levde innenfor romerrikets grenser, var romersk borger, med alle de rettigheter det innebar. Også kvinnenes status ble endret. De kunne ikke lenger overføres fra far til ektemann (sin manus – uten avhengighet), og fikk beholde og administrere sine egne penger og eiendeler.

 

Kulturen

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Romerne bygde videre på de kulturelle tradisjonene de fant hos grekerne. De fylte rett og slett gamle tradisjoner med nytt liv. På mange måter var romerne annerledes enn grekerne, de virket mer trauste. Mens grekerne brukte søyler i sin byggekunst brukte romerne buer. Der grekerne bygde på søyler, i friluft, bygde romerne rom. I hele den romerske byggekunsten er rommet utgangspunktet. I sentrum av rommet fant man mennesket, og det å være i sentrum betydde det samme som å ha makten i følge romerne.

 

Det mest imponerende romerne bygde var veiene (viadukter), hele 300 000 km av dem, og veinettet strakte seg helt opp i Tyskland og England. Og alle veiene førte selvfølgelig til Romedal.... hm.. jeg mener Roma. Det mest imponerende med de romerske veiene er at mange av dem fortsatt er fundamentet til en del av veiene som folk i Europa kjører på i dag. I hvertfall er det bevist at mange av dagens veier ligger der de romerske veiene lå før.

 

Den romerske buen finner vi igjen i de mange kilometerne med vannveiene (akvedukter). Romernes styrke lå i tall, beregninger og systemer. Derfor kunne de klare å bygge disse lange, fortsatt fungerende, akveduktene. Takket være akveduktene som gjerne kunne gå femti meter over bakken, holdt romerne seg unna de fleste av epidemiene som raste på denne tiden.

 

Kunst og kultur

Allt romerne bygde var ment å fungere, og de skulle være solide, hvis de så vakre ut i tillegg så var det bare en bonus. Det var ikke det at de ikke hadde sans for kunst, men her overtok de i første omgang grekernes tradisjoner. Romerne valgte å bruke greske søyler som dekorasjon på hus og lignende, mens de i Hellas så søylene som en del av helheten.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Man finner orginalitet også i romersk kunst, men det er i portrettkunst. Portrettet skulle se ut som den som ble porterettert, dette førte til at porterettene ble seendes nøkterne ut, og vi ser et vell av ansikter og ansiktsuttrykk. Romernes sans for realistiske portrettet kom til nytte på myntene deres. På alle romerske mynter var det et bilde av keiseren, så en person som stod i en helt annen kant kunne ved å holde en mynt i hånden se hvordan keiseren så ut. Bildet var keiseren slik også Jesus understrekte det da han tok en romersk mynt og sa ”gi keiseren hva keiserens er”.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Da utgravingen av Pompeii begynte for alvor på 1700–tallet fikk vi en enestående mulighet til å se hvor avanserte kunstnere romerne egentlig var. For på veggene i nesten alle husene var det alt fra stilleben til landskapsskildringer. Scener fra dagliglivet og fremstillinger av store historiske hendelser. Disse maleriene var de best bevarte som hittil har blitt funnet fra denne perioden. I landskapsbildene får du virkelig følelsen av perspektiv, det får du egentlig i de andre bildene på veggene i Pompeii også.

 

Teater og dans

Om romerske musikken vet vi lite, og når det gjelder teater førte romerne den greske tradisjonen videre. De så på teater som viktig og bygde amfiteatre over hele Europa. Mange av dem står fortsatt og ett av dem er Colosseu. Et gigantisk byggverk der tilskuerne sitter i etasjer oppover i en imponerende konstruksjon. Den store forskjellen fra teateret i det gamle Hellas er at koret forsvinner. Handlingen ble i steden plassert på et podium, og det som slo best an var komediene.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Teateret ble i keisertiden brukt til å lokke folk til å høre på politiske utspill (les: propaganda). Etterhvert ble ikke teateret så mye teater som det ble sirkus. Dette politiske sirkuset var fylt med primitiv underholdning. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vil kalle det underholdning. Det var gladiator-kamper, henrettelser og kamper mellom forskjellige dyrearter. Uansett så endte det med at en eller annen mest sansynlig døde.

 

Romerne fant også opp pantomimen. Disse forestillingen ble gjerne fremført sammen med musikk. I tillegg hadde de mimeforestillinger der handlingen ofte ble improvisert frem, og kvinner fikk lov å være med for første gang. Disse forestillingene ble etterhvert både fylt med sex og vold.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I romerriket stod den profesjonelle dansen sentralt. Og den fikk – akkurat som teateret – en stadig sterkere erotisk karakter. Den ble en del av det romerske forfallet med dekadent og simpel underholdning. Selv om denne formen for dans ble sett på som underholdning for mange, var det samtidig skammelig å danse.... den store Cicero uttalte en gang at ingen mann danser edru! Mye tyder på at da kristendommen fikk innpass som den ledene religion i romerriket overtok den romerrikets syn på dansen.

 

Europa – folkeslag på flyttefot  

Germannerne var fremmede folkeslag utenfor romerrikets grenser, men de var sterke fremmede. Derfor valgte romerne å holde fred med dem. De gikk så langt at de tok germannere inn i sitt eget forsvar. For germanerne var ikke dette nok. Vel sloss de med hverandre, men de sloss mer med romerne. Det endte med at romerne innlemmet dem i den romerske føderasjon som gav dem rett til egne lover og skikker. Lite visste romerne at en germannisk konge skulle etterfølge den siste romerske keiseren i det vestromerske riket på tronen og dermed også gjøre slutt på romertiden for godt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Fra øst vandret det inn folkeslag etter folkeslag. Frankerne, burgunderne og vandalene rykker inn i det vi i dag kjenner som Tyskland, Frankrike og Spania. Øst- og vestgoterne gikk mot Roma. Men forandringene var ikke totale. Mye av det gamle levde videre. Det gamle romerske språket, latin, ble omformet til de nylatinske språkene spansk, portugisisk, italiensk og fransk i disse områdene var derfor den germanske innflytelsen nesten ikke merkbar. Men i Britannia – det som i dag er England, derimot, forsvant den romerske sivilisasjonen fullstendig. Frisere, jyder, anglere og saksere rykket inn, og språket ble angelsaksisk.

 

Kristendommen – den samlende kraft

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I 313 anerkjente den romerske keiseren Konstantin kristendommen som en av keiserrikets religioner, og rundt år 400 ble kristendommen enerådende. Man blir nesten imponert over hvor ivrige munkene egentlig var når det gjalt å misjoner. De dro nesten hele Europa rundt og prøvde og kristne så mange som mulig. Virksomheten ble særlig rettet mot de som hadde makten i områdene de reiste til. Etterhvert ble kristendommen en religiøs selvfølgelighet. Alle var kristne og det virket som man mistet noe av den gløden som hadde preget de kristne før.

 

Til å begynne med virket det som om kirken ikke brydde seg noe om at folk fortsatt leste de gamle filosofiske tekstene eller drev med vitenskaplige ting som hadde med det gamle å gjøre, men etter som tiden gikk vil kirken ha kontroll på hva folk tenkte og gjorde. De satt en stopper for de gamle skikkene.

 

Bysants – nye land blir til – og vikingtiden

Bysants eller det østromerske riket var et knutepunkt mellom nord – øst – vest, de hadde tidlig kristendommen som statsreligion og i tillegg var de bærere av antikkens kultur. Riket måtte stadig kjempe for å holde på grensene sine, perserne presset på, men det var araberne som til slutt tok en del av kaka. Egypt, og områdene innerst i Middelhavet gikk tapt. Det samme gjorde Lilleasia. Denne arabiske innflytelsen gjorde seg også gjeldene i kulturen. Kontakten med den europeiske verden var stor, spesielt gjennom handelen gjorde den seg gjeldene. Og med handel fulgte kunnskap, litteraturen og kunsten. Særlig når det gjaldt matematikken, ble den arabiske påvirkningen viktig.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

I Vest–Europa ble det dannet stadig større og mindre riker. I Italia førte dette til at det bysantiske riket måtte trekke seg tilbake. Den viktigste enkeltherskeren i denne perioden var Karl den store, som underla seg en rekke områder rundt om i Europa. Han dannet et stort rike som strakk seg fra det som i dag er Danmark, og til et godt stykke ned i dagens Italia. Karl den store oppmuntret til vitenskaplig aktivitet og utdanning. En rekke skoler ble opprettet og bøker ble utarbeidet. I år 800 ble Karl den store kronet til keiser av pave Leo III.  Det kunne se ut som om det hadde blitt dannet et stort europeisk rike, men etterkommerne til Karl den store klarte ikke å holde riket samlet, og ”dett var dett”. Riket ble delt i tre deler – Italia, Frankrike og Germannia.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
På 800-tallet begynte vi her oppe i nord, sammen med Storbritannia, å gjøre oss gjeldene i europeisk historie vi også. Vikingene, spesielt de svenske seilte oppover de russiske elvene og danner småstater som Kijev og Novgorod. De norske og danske vikingene foretrakk å dra vestover eller til sydligere strøk, hvor de plyndret som gale.

 

Vikingene var ikke bare krigere, de var også handelsmenn. Når de først var i de områder så kunne de grunnlegge noen havnebyer også. Dette førte til at disse områdene (York, Dublin, Nordmandie) fikk økt økonomisk og politisk betydning. Vikingene tok også med seg noe av det de opplevde i utlandet hjem til Skandinavia. De første vikingene ble kristnet allerede i 826.

 

Kulturen

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det fantes flere store kulturer under Folkevandringstida. Den keltiske kulturen med sine snirkler hadde slått seg ned i Irland. De var krigere og smeder. Den ornamentikken de laget, forteller om et barskt og voldsomt folkeslag. Den største del av deres kunst som er bevart, finner vi i de irske bokmaleriene. Her blir snirklene til lange bånd som slynger seg rundt og inni hverandre. Dyrekropper, fuglehoder og klør settes inn i ornamentikken. Menneskeskikkelsene tegnes slik at snirklene gikk igjen i alle aspekter av figuren. Fra nesen til klærne.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Etter som kristendommen vant innpass overalt, ble også kristne motiver vanlige i kunsten, men forbildene var romerske. Jesus blir malt med glorie, som solgude Apollon. En rekke dekorative elementer fra gresk-romersk kunst ble overtatt, som delfiner, havhester, sirener, bukkehoder osv... Selve kirkebygget var en videreføring av romernes basilika som i utgangspunktet ble brukt som forsamlingshus, børs og rettssal. Basilikaen var delt inn i tre deler kalt ”skip” sideskip – midtskip- apsis.  Foran den halvsirkelformede apsis plasserte de kristne et alter, og voila : vi kaller det en kirke.

 

Den strenge klosteraktige kristendommen som preget store deler av Bysants, ble avspeilet i draktene de hadde på seg. Kroppen forsvant i en praktfull innpakting som skjulte kroppen helt. Prestene gikk i klær som fikk dem til å se magre ut. På bildene ser vi at ansiktene er offisielle masker og bevegelsene er stive og sermonielle. Det ser ut som personene skrider bortover en gyllen flate som om de allerede har kommet til de himmelske gull-gatene. Disse bildene var opprinnelsen til ikonmaleriene som vi fortsatt ser i dag.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Arabernes religion – islam – tillot ikke bilder som fremstilte mennesker.  Mennesker var født i Guds bilde, og siden det ikke var lov å lage bilder av Gud, var det heller ikke lov å lage bilder av ”kopiene”.  I stedet hadde de en fantastisk blomsterornamentikk. Disse blosmstene slynger seg inn i hverandre i uendelige mønstre som speiler seg i hverandre( jeg måtte lage ett sånt bilde i A3 i sjuende klasse, det er noe av det værste jeg har hvert med på! Det virket ikke som om vi skulle bli ferdige). I det virkelige livet er alt urolig og i forandring, mens i de arabiske ornamentene hersker system og symetri.

 

Til å begynne med hadde de figurene som ble gjengitt i smykker og andre gjenstander her i norden vært realistiske. Men etterhvert flyttet den germanske og tidlige nordiske ornamentikken seg vekk fra det idealet. Figurene måtte tilpasse seg ornamentale hensyn. Hensikten var å gjøre hvert enkelt tegn så vakkert som mulig innenfor en abstrakt helhet. De skaper en egen form for symmetri – diagonalsymmetrien. De to halvdelene er helt like, men den ene står på hode i forhold til den andre. Denne dragestilen har fulgt den nordiske kulturen helt frem til våre egne dager.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Musikk

Gregoriansk musikk ble brukt under messen i kirken. Det var meningen at den skulle være enstemmig. De fleste sangene hadde navn som Kyrie, Gloria, Credo osv. Tekstene var på latin og hadde Bibelen som utgangspunkt. Dette var bruksmusikk, og de var ment å være lett å synge og lære.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

 

Tida og menneskene

Uttrykket middelalderen ble funnet opp på 1400-tallet, og meningen var klar: kunsten og litteraturen fra år 500 og utover var ikke mye å samle på. Senere har middelalderen blitt beskrevet som mørk og barbarisk. Fordi den var preget av uro, løse statsdannelser, sykdommer og antikkens forfall.

 

Middelalderen er ikke så mye en periode som det er en prosses, middelalderen er den langsomme overgangen fra et romersk verdensrike og til det moderne Europa. Det var i løpet av denne tida at kirken og ikke minst pavedømmet fikk et sterkt grep rundt kontinentet. Det var også på denne tiden føydalismen oppstod.

 

Kirkens syn på Europa og verden

Munkevesenet ble en av de viktigste forutsettningene for et sterkt pavedømme med stor utbredelse. De mange munkordnene vokste stadig. Klostrene var viktige sentre for kuns og kultur, for vitenskap og utdanning. De fungerte også som områdets sykehus. Siden ingen andre kunne fylle disse områdene ble munkene uunværlige, spesielt for konger og andre stormenn. Det var dit overklassen sendte sine barn for at de skulle få seg utdannelse, de visste også at der var det medisinsk hjelp å få.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

I klostrene satt selvfølgelig også fagfolk innen en rekke forskjellige områder. Her kunne stormennene søke råd og veiledning og møte likemenn. Derfor ble de fleste nye politiske ideene spredt gjennom klostrene. Man kunne neste kalle klostrene for da tidens massemedier. Det var faktisk et av få steder man kunne få vite hva som skjedde andre steder i verden.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Kongene støttet ikke bare klostrene, de opprettet dem. Dette var en enkel måte å få litt kontroll over hva som hendte der, men munkene og nonnene var først og fremst den del av kirken. Så de valgte nesten alltid kirken forran kongen hvis det var det det sto på. Hvis kongen ble uvenner med en viktig person innen for klostervesenet var det det samme som å bli uvenner med paven. For akkurat som munkene var lojale mot paven, var paven lojale mot munkene...

 

Det nære samarbeidet mellom kongene og pavene kommer best frem når man tenker på korstogene. Disse korstogene var et sterkt uttrykk for kirkens makt over det enkelte menneske. For togene bestod for det meste av alminnelige menn og mange av disse ”togene” ble ledet av munker. Fra kirkens side var det frykten for de vantro drivkraften. De vantro eller fienden var først og fremst islam. Så da pave Urban II oppfordret til korstog i 1095 tok det ikke mange årene før man erobret Jerusalem fra den arabiske verden. Og det var da problemene i den delen av verden begynte!

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Korsfarerne var brutale i sine herjinger, de både brente og drepte og hva som verre var, og forholdene mellom religionene ble bare verre. Også jødene fikk problemer, merklig nok oppstod det etterhvert en kraftig antisemittisme flere steder i Europa.

 

For folk flest var troens sentrum å finne i den enkelte kirke, og kirker ble det bygd overalt. De brukte fortsatt den romerske buen, men mer som et ornament enn en bærende struktur. Buen

<bilde>

Logg inn for å se bildet
ble et uttrykk for gudstroen og Guds nærvær. Kirkene som ble bygd i middelalderen ble gjerne bygd i granitt eller kalkstein. De tykke murene holdt alle lydene fra byen ute. Akustikken inne i selve kirken forteller om at dette er et bygg beregnet på tale, ikke samtale. Vinduene var små og plassert så høyt opp på veggen at en skulle tro at det var meningen å sove under gudtjenestene.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Den vakreste bygningen i en by pleide å være kirken. I Nord-Frankrike oppsto det en ny stil. Den gotiske stilen ble født. Mens det romanske mennesket hadde hørt til på bondegården, med langt til neste nabo, ble gotikken et byfenomen. Den gotiske buen er spiss. Mens den romanske buen ga kvadratiske hvelvinger, ga den gotiske buen mer frihet. Man trengte ikke lenger tykke murer. De kunne rett og slett forandre på buens størelse og trengte bare noe få sterke punkter i konstuksjonen.

 

Kirker og katedraler ble bygget høyere og høyere. Steinene var ikke lenger massive. De ble utformet og dekorert av steinhoggere. Man begynte også å bruke en del store glassmalerier. Fargene i glassmaleriene fikk mer kraft og styrke når lyset trenger gjennom, samtidig som figurene ble mer luftige og uvirkelige. Folk måtte ha vært fulle av forundring og ærefrykt da de kom inn en av disse kirkene.

 

Føydalismen

Føydalismen var to ting smeltet sammen. Den ene var underordning, og betydde at frie menn underordnet seg en herre . en seigneur – og lovet å være ham tro. Løftet ble avgitt ved en spesiell sermoni og var en gjensidig avtale. Det andre elementet var oppdeling av land i len. Mindre eller større stykker land som kongen eller en storfyrste hadde gitt noen som betaling for et eller annet.

 

For at føydalismen skulle fungere måtte folk kunne leve nokså selvforsynt. Når de selv dyrket eller laget alt de trengte var deres viktigste behov trygghet. De ønsket å leve i fred fra røvere og ransmenn og fremmede soldater. Denne tryggheten kunne de få av lensherren, som sørget for ro og orden med hjelp fra en større eller mindre hær.

 

Lensherrenes hær bestod av krigere til hest: – riddere –. Disse brukte hjelm og ringbrynje og var derfor ganske trygge hvis de kjempet mot folk til fots. Ridderne var leiesoldater som fikk betalt for å passe på lensherrens gods og innbyggere. Hvis en lensherre ikke ville/kunne betale dem hendte det at de løste problemet ved å røve det de trengte. Etter en periode hvor ridderne nesten hadde hvert værre enn røverne, begynte det å skje noe med riddervesenet. De måtte love å forsvare de svake i samfunnet før de kunne bli tatt opp i en ridderorden. Det gikk så langt at ridderne nesten ble sett på som et ideal. Noen man kunne leve opp til.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Lensherrene kontrollerte all ”teknologi”, som mølla, saga, oksene og for å bruke disse tingene måtte menneskene som levde i næreheten av godset betalet. Disse beløpene kom oppå den avgiften de betalte for at lensherren skulle beskytte dem. Vanligvis var ikke mulighetene for å klage særlig stor. For den eneste domstolen som fantes var lensherrens.

 

Etter og rundt år 1000 begynte tingene i Europa å roe seg og kongene begynte å ta over makten som lensherrene hadde hatt. Etter som kongemakten ble større fikk lensherrene mindre å si.

 

Kunst og kultur

Det meste av det folk trengte av utstyr laget de selv. Det var bare de rike som hadde råd til å betale andre for å gjøre det. Tingene så derfor gjerne litt grove og tunge ut, men de var savittighetsfullt laget og utmerket egnet til sine formål. Skaftene var laget etter personen som skulle bruke redskapet, så hvis den personen som skulle bruke smørkjernen var liten så ble kjernen butt og lav i formen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Alt som ble laget hadde noe troskyldig og tillitsfult over seg. Når det gjalt bildekunsten fortalte den om stillstand, ikke bevegelse. Figurene var enkle og jordnære. Både kirkene og lensherrens borg var solide, trygge steder som bøndene – som selv bodde i skrøpelige hytter og hus – kunne stole på. Bildene var derfor uttrykk for en evig, uforanderlig vilje som er både Guds og godsherrens.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Ingenting var så uforanderlig som det kunne virke, for med korstogene kom det et økt bruk av penger. Noen som var meget nyttig for folk på reiser. Da de så kom tilbake hadde de med seg krydder og silke og andre sjeldenheter. Etterhvert ble folk så spesialister i forskjellige håndtverk og begynner å selge sine tjenester. Dette la grunnlaget for middelalderbyene.

 

Byene var beskyttet av en kirke og i mange tilfeller også en mur som gikk rundt byen. Disse handelssentrumene var ikke så hygeniske, men det var massevis av liv. Byene trakk til seg folk. Hit kom trubadurer som ville opptre og selvfølgelig kom alle de som hadde noe å selge. Mange av dem som kom var bare der i kortere perioder, men mens de var der måtte de spise. Sånn ble vertshusene og serveringsstedene til.

 

Kunsten i middelalderen var lik den egyptiske på mange måter. Kunstnerne hadde ingen oppfatning av at kunsten først og fremst skulle være noe orginalt. Når en gammel metode var god nok, hvorfor skulle de da finne på en ny? Når en velkjent form sa alt det som skulle sies, hvorfor ikke bruke den? Hvis en kunstner ble bedt om å lage noe som lignet et annet kunstverk ble han ikke fornærmet, nei han så det heller som sin plikt å bruke det beste av kunstverket når han lagde sin egen tolkning av det.

 

Det som var viktig for middelalderkunstnerene, og det var i stor grad noe nytt – var følelsene. Mens egypterne først og fremst avbildet det de visste, og grekerne det de så, ble middelalderkunstnerne opptatt av hva de følte. Ansiktene kunne derfor bli ganske så uttrykksfulle.

 

Det aller meste av det som er bevart av kunst fra denne perioden er religiøse bilder. Vi vet at det også ble laget annen kunst, men siden de fleste borgene og slottene, hvor disse kan ha hørt hjemme, ble herjet og brent minst en gang har denne kunsten forsvunnet.

 

Men ett kunstverk vi har er Bayeux-teppet, 70m x 0,5m. Det ble laget kort tid etter slaget ved Hastings og viser hendelsesforløpet fra året 1066 fra Edward Bekjennerens død til engelskmennenes flukt. Man regner med at det mangler 7 eller 8 meter av teppet som rett og slett er blitt borte i løpet av tiden som har gått. Biskop Odo, som fikk det laget, var halvbroren til William og derfor er teppet en hyllest til Williams seier og teppet er nok litt partisk og også litt vagt på noen punkter.

 

Tverrfaglig prosjekt:

1066 og alt det der................

 

Englands historie er lang, men man kan korte historien ned til ett årstall hvis man virkelig har dårlig tid. 1066 og alt det der.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
”Alt det der” begynt egentlig året før. Nøyaktig den 28. desember 1065. Det var på denne datoen kongskirken Westminster Abbey skulle innvies etter ti års arbeid. Kong Edward, senere kalt bekjenneren, kunne ikke være til stede. Han lå nemlig på det siste. 60 år var gammelt på den tiden.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det var nå problemene startet. Edward hadde ingen arving, men det var mange som ville ha tronen. Svigerbrødrene hans. Harold og Tostig Godwisson som var brødre av hans kone, ville begge ha tronen. Edward skulle også ha lovet tronen til sine gode venn William, hertugen av Normandie, som han hadde kjent siden de vokste opp sammen i Normandie. Harald Hardråde av Norge ville også ha noe å si siden han eide så mye av den nordre delen av fastlandet. Harold Godwisson ble valgt av witenagemot – møte for vitende folk. Han ble kronet dagen etter. Det gjaldt å være rask hvis man ønsket å beholde tittelen.

 

Harold slo sin bror Tostig og dro så sørover for å vente på normannernes invasjonen, som aldri kom. Da han hadde ventet hele sommeren dro han tilbake til London hvor han fikk beskjed om at innvasjonen som han hadde ventet på hadde kommet, men ikke fra sør. Den kom fra nord!

 

Harald Hardåde hadde kommet i land på østkysten og hadde tatt landets nest viktigste by: York. Hardråde hadde slåtte seg sammen med Tostig for å ta tronen. Harold og mennene hans marsjerte 300 kilometer til fots med full rustning på underkant av en uke! Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York.

 

Harold sendte bud til sin bror om at han kunne få jarleriket sitt tilbake hvis han valgte å gi opp og sloss mot nordmennene i steden for med dem. Harald av norge skulle få seks fot av englands jord eller kanskje syv siden han var større enn de fleste. Tostig ville ikke gi seg og både han og harald ble drept sammen med mange fra av sin egen hær.

 

Mens Harold feiret seieren kom det en løper med bud om at Normannerne hadde gått i land i sør. Slik endte den største seieren over fremmede fiender på engelsk jord og slik begynte det største nederlaget.

 

Vi er kommet til midten av oktober og Harold var på vei sørover. Like ved Hastings møttes normannere og engelskmenn på en ås kalt Senlac. Det var fredag den 13. oktober og det var gammel og ny tid som sto mot hverandre. Normannerne fra Europas fastland hadde fått med seg riddertidens inntog, de kjempet til hest med langbuer og lanser. Engelskmennene bodde på øya si og kjempet forstatt med øks og spyd. De stolte på skjoldborgen sin.

 

Hvis Harolds menn hadde blitt på åsen som de hadde fått beskjed om, så ville bildene på bayeux-teppet vært annerledes. Normannerne klarte nemlig ikke å bryte skjoldborgen nedenfra, så etterhvert fikk de orderen om å late som de trakk seg til bake. Williams stridslist fungerte. Engelskmennene glemte sine egne ordre og satte etter normannerne, plutselig snudde normannerne og engelskmennene ble hugget ned for fote i flokker bortover hele åsen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Når natten kom hadde england mistet sin konge, Harold lå død under et epletre.

 

Første juledag 1066 nesten ett år etter at ”alt det der” begynte ble kronen satt på hodet til normannerhertugen William, ætling i femte ledd av vikinghøvdingen Gange–Rolv, inne i Westminster Abbey. Kirken til Edward Bekjenneren. 1066 – og alt det der, var over.

 

Det har vært noen indre konflikter siden 1066, men det er ingen utenfor England som hittil har klart å gjøre det samme som William Erobreren som han har blit kalt, klarte. Ingen har senere klart å erobre England.

 

Svartedauen

I løpet av 1340- og tidlig 1350-årene herjet pesten, eller svartedauen i Europa. En fjerde del av befolkningen døde, og samfunnsforholdene endret seg drastisk. De sosiale klassene ble snudd på hodet. De rike fikk føle på kroppen at de også var vanlige mennesker og at de var like utsatt som de fattige. Etter pesten var det mange gods og storgårder som lå øde, så de lavere klassene flytter like gjerne inn. De som overlevde pesten ville feire at de har overlevd selv om de måtte fortsette å leve nogenlunde likt som før. Alle klærne ble fargerike. Klærnes former så ut som noe de aldri har lignet på før, og ut av alt dette våknet renessansen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Drama

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det romerske teateret ble forbudt omtrent på den tiden det romerske riket gikk under, men det betydde ikke at folk ikke fikk se på teater. For teater kunne også brukes til å formidle den kristne tro. Folk flest kunne som sagt ikke lese, og da var mysteriespill og mirakelspill en enkel måte for dem og lære om viktige bibelske hendelser eller om livet og ikke minst døden til en helgen. De kunne også spille skuespill som handlet om moral, noe som kunne få folk til å forstå hvorfor noe ble sett på som galt i kirkens øyne.

 

Etterhvert flyttet man disse skuespillene ut fra kirken og ut på torget. Da var det ikke lenger prestene og korguttene som fremførte stykkene, men gjøglere og trubadurer. Disse la også til noen humoristiske og hverdagslige scener i stykket. Det ble alltid vel mottatt.

 

Musikk

Musikken i middelalderen beveget seg videre fra den gregorianske musikken og til flerstemt sang. Dette skjedde omtrent samtidig som man begynte å bygge i gotisk stil. På slutten av 1200–tallet fikk man også den todelte takten. Tidligere hadde alt gått i tredelt takt og denne nye taktdelingen ga muligheter for liv og variasjon. I tillegg kom det ulike noteverdier. Instrumenter ble tatt inn i kirken først som en hjelp for sangerne, senere som et tillegg.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det synges også utenfor kirken. Trubadurene vandret omkring og fremførte sanger de selv hadde laget både melodi og tekst til. I Italia fikk de sangformen madrigal, cavvia og ballata. Trubadursangene var blant de mest populære i middelalderen og mange av sangene handlet om kjærlighet.

 

Dans

Allerede i Boses saga – som forteller om tida før 900 – ble det fortalt om at middeladermenneskene danset. Men hva var det de danset? Den mest alminnelige dansen må nok ha vært kjededansen: en dans hvor folk holdt hverandre i hendene og laget lange kjeder. Disse kjededansene hadde ganske enkle trinn og de kunne lett læres.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

I første del av middelalderen var det ikke så stort skille mellom folk. Men etter hvert som skillet kom ble det også et synlig skille i dansene de danset. Den folkelige dansen var farlig og syndig, mens den høviske dansen derimot var tillatt. Riktignok aksepterte ikke kirken de fleste stedene at prestskapet danset, og tjenerskapet burde i hverfall ikke blande seg inn når borgerskapet danset.

 

Ny velstand

Svartedauen hadde ikke vært alene om å gjøre livet elendig i Europa på 1300 – tallet. Sulten hadde herjet i flere år før den tid. den førte til færre fødlser og sosial uro. Stadige kriger resulterte i plyndringer rundt om – og økte skattebyrder, men tidene forandret seg på nytt.

 

Handelsveiene fra land til land ble mindre viktige, nå når skipstsfarten overtok en stadig større del av handelen pga. skipets mulighet til å bringe varene frem både raskere og tryggere. Skipene gjorde det også mulig å skaffe varer fra land som tidligere hadde vært nokså utilgjengelig. Kompass og sjøkart som forteller om undervannsskjær og sandbanker, gjorde seilasen lettere. Havnebyene i mallorca, sevilla, bordaux og la rochelle blomstret opp, og kanskje viktigst for Norge – hansabyene, med lübeck i spissen blomsret også.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I middelalderen hadde folk nesten bare spist brø, grøt og kaker, men nå blir det mer vanlig med både kjøtt og grønnsaker, de fikk i det hele tatt mer mat. Dette førte til et større behov for salt, et av den internasjonale handelens viktigste produkter. Også etterspørselen etter smør steg, noe som fikk konsekvenser for melkeproduksjonen i mange land, også i Norden.

 

Kirken

Opp gjennom middelalderen hadde pavene ulikt syn på sin og kirkens rolle. Noen ønsket å gjøre statsmakten direkte avhengig av pavemakten. Dette mislikte de fleste kongene sterkt. Og det var langt fra drøm til virkelighet for pavene måtte ofte velge mellom hvilke herskere de skulle holde seg til. Det førte ofte til splittelse. i løpet av renessansen slo en pave seg ned i Avignon i Frankrike i stedet for i Roma. det ble sett på som en markering av at han støttet den franske kongemakten og kunne selvfølgelig ikke tollereres. han gikk med på, under tvang, å flytte tilbake til roma. Etterhvert flyttet en annen pave til avignon, med støtte fra frankrike, spania, skottland og portugal. De andre landene svarte med å innsette en pave i Roma, i tillegg til den i avignon. Dette førte til et kirkemøte, og en stund skal de hvist nok ha vært hele tre paver samtidig.

 

(grunnen til at jeg skriver en eller annen pave, isteden for pave gregor den xi er at gregor den xi var pave på 1370 tallet og ikke i 1309, og han som var pave i 1378 var urban vi og ikke clemens vii! Forfatterne av læreboka har gjort en stor tabbe)   

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I denne perioden skaffet ”kjetterne” seg mer og mer oppmerksomhet. jan hus, en teolog ved universitetet i praha, begynte å kritisere klostrene for deres rikdommer, og var i tvil om paven kunne kreve inn skatt.

 

Mystikerne var ikke i første rekke opptatt av å kritisere kirken, deres anliggende var meditasjonen og den mystiske opplevelse. Mange av mystikerne skrev om sine opplevelser på folks eget språk – ikke på kirkens latin. Slik spredte de ideen om det personlige gudsliv utover hele Europa. Det var ikke nok å gå til messe og adlyde kirken, den enkelte måtte selv finne frem til Gud. Dermed ble religion et individuelt anligende, noe som på sikt svekket kirkens makt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Når martin luther brøt med kirken i 1517, kunne han gjøre det fordi han slett ikke var den eneste som tenkte nye og dristige tanker. Mange hadde gjort det og funnet frem til at det gikk ann å kritisere både kirken og paven. når luther etter hvert ble hardere i sin kritikk, fortalte han hvor langt det frie mennesket er kommet. I luthers lære var det bare overfor gud at mennesket ikke var fritt. Luther var et typisk renessansemenneske. Han var glad i livet, han elsket øl (hm..tysker..hm..) og fester, og han holder gjerne skåltaler. han trodde på fornuften, argumenterer med utgangspunkt i fornuften. da han understreket statens selvstendighet, var det – blant annet – fordi han synes det var furnuftig at de som har mest greie på det praktiske liv, også skulle bestemme over det.

 

Verden blir større

Det viktigste er vel de store oppdagelsene. Nysgjerrigheten hadde blitt større i hele Europa. Hva fantes bak de fjerneste fjellene? Marco polos fantastiske reiser og hans møte med den store kublai khan på slutten av 1200 – tallet ble bare begynnelsen. En stadig mer ivrig kartlegging av både kjente og ukjente områder, bedre sjøatlas og ekspansjonslystne herskere ble en viktig inspirasjon.

 

Spania og portugal stod i sentrum, den afrikanske kysten ble utforsket grundig og handelen ble styrket. Det kom gull fra sundan til de nye havnebyene. Tre store navn gjorde denne perioden til de store oppdagernes tid: kristoffer columbus – som fant amerika, vasco da gama – som fant sjøveien til india, og magellan – som utforsket de store havene. Alt skjedde rundt 1500, og renessansen var i full blomst.

 

Kultur

Gjenoppdagelsen av det gamle skjedde først og fremst i italita. det var her den gamle greske og romerske kulturen var tilgjengelig. det var her folk selv kunne oppsøke den og bli inspirert. Mennesket kom i sentrum, renessansen og humanismen hørte på en måte sammen da skjønner du. For humanistene er mennesket godt. slike tanker spredde glede og opptimisme, og mennesket kunne våge mer enn før. Disse tankene passet til tida, de avspeilet nysgjerrigheten, og den ga større frihet til de som kunne utnytte de nye mulighetene. Fornuften ble viktigere enn den faste orden. den som så hva som lønte seg klarte seg alltid, det var ikke lenger nok å gjøre slik man altid hadde gjort. Denne tankegangen fikk giftmordene til å blomstre opp i land som italia!

 

Massevis av store og små oppfinnelser dukket opp. det ble bygd mekaniske møller, husene fikk skorsteiner og kakkelovner og ordentlige glassruter. i stedet for de blyinnfattede ”flaskebunnene” de hadde hatt tidligere. Det kom kobberkjeler på kjøkkenet og folk begynte å spise med kniv og gaffel.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det var i denne perioden boktrykkerkunsten ble oppfunnet (takk gutenberg, jeg skylder deg mye!!!!!), den var et bilde på den nye tiden. Tidligere hadde det også blitt trykt bøker, men utgangspunktet den gangen var hele treplater der teksten ble skåret ut (huff......). nå ble bokstavene så og si frigitt. Hver enkelt bokstav ble skåret for seg og så kunne det hele settes sammen på mer en tusen forskjellige måter.

 

Strebingen mot himmelen forsvant fra arkitekturen. i stedet kom rolig hvelvede kupler, hvilende vannrette linjer ble understreket. alt skulle harmonere, stå til hverandre. komposisjonsreglene som læren om ”det gylne snitt”, ble satt i høysete. Møblene ble flyttbare, og snekkerne ble mer og mer til kunstnere i steden for håndtverkere.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Interessen for døden var, av en eller annen merkelig grunn, stor i denne perioden. Denne interessen førte til at likkisten dukket opp. før hadde de døde blitt lagt på bårer og så blitt sluppet ned i graven. Nå skulle alle ha forseggjorte kister. Steinsarkofager ble tidens mote, sarkofag betyr kjøtteter. Ved hjel av den kunne alle få en fyrstelig begravelse. Også gravferden ble en storslått affære. det kunne ta lang tid før alt var overstått. først åtte dager, så seks uker og enkelte steder enda lenger.

 

Kunst

I denne perioden ble perspektivet oppdaget som en maleteknikk. Naturen – detaljer og helheten ble viktig. Den belgiske maleren jan van eyck’s mest berømte maleri er en tvers igjennom troverid gjenskapning av vikeligheten.

 

Italia var ellers stedet for de store malerne, vi har hørt om de fleste : Masaccio, boticelli, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael og Tizian. Egentlig er det utrolig at så mange kunstnere kunne komme fra det samme området i den samme perioden, hva er det som hadde skjedd?  Jo, Italia hadde plutselig blitt fullt av rike mennesker som alle ville vise sin storhet. Det ble bygd store familiepalasser, og disse palassene måtte dekoreres.

 

En kunstner var ikke lenger nødt til å vente på at en fyrste bestemte seg for hvordan han ville ha et bilde. Kunstneren kunne selv bestemme hvordan han ville ha bildet og fyrsten måtte nesten alltid si seg enig hvis han ønsket å se den spesielle kunstneren kunst på veggen hjemme hos seg selv.

 

Drama

Også innenfor teateret kom den klassiske kunsten tilbake. De gamle tragediene ble oppført igjen, men vi får ikke noen videreføring av den tradisjonen. Derimot dukket det opp en helt ny teaterform – improvisert teater.

 

Commedia dell’arte bygget sine stykker på en liten handlingsskisse på et par sider. Det var faste figurer som deltok i alle stykkene, det var bare handlingen som endret seg litt. Skuespillerene måtte være talentfulle på flere områder. De skulle gjerne synge, danse, være arobater og musikere. En ny ting var også at kvinnene var kvinner og ikke unge menn.

 

Under renessansen ble england en av de store nasjonene i Europa, ikke minst takket være sin innsats på havet (drake, raleigh you sereved your country well). Engelskmennene skaffet seg kolonier rundt om i verden. Dronning Elizabeth’s hoff ble tone-angivende; det som skjedde der var viktig for alle som ville følge med i motene, i musikken, i lieraturen og i teateret.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Shakespeare ble født i Stratford-upon-Avon den 23 april. 1564, en tid da interessen for teater var stadig økende. Da Shakespeare kom tl London var det fire teateret i byen, hver av dem tok to tusen mennesker i en tid ta London selv hadde to hundre tusen innbyggere!  Shakespeare ble en mester i å blande forskjellige former av teater i et og samme stykke. Det var nesten altid både komiske og tragiske elementer, og man fant både folkelige og ”høyereklasse” elementer i stykkene hans.

 

Musikk

Martin Luther utarbeidet en messe på tysk, dette var enklere for folk flest å forstå, det kom også nye salmer til. Disse salmene hørtes ikke så ”kirkelige” ut som de andre. Komponistene av salmene tok gjerne i bruk gamle verdslige sangmelodier, men lagde selvfølgelig nye tekster. Siden dette var melodier som folk kjente og likte var det enklere for dem å lære de nye salmene, samtidig som de også fikk mer forståelse for bibelens budskap.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Samtidig samlet den katolske kirke seg i Trientkonsilet. Dette konsilet brukte 20 år på å bestemme hva slags musikk som var kirkelig og hva som var verdslig. De endelige formuleringene var ganske runde og ingen klare skiller var blitt laget. Man fikk ikke lov å bruke høylytte og støyende instrumenter eller kompliserte flerstemmige fremføringer. de skulle også holde seg unna messeformen cantus firmus. For dem som drev med kirkemusikk virket denne kontrollen faretruende overhengende, men kravene om musikalsk renhet i kirken rant ut i sanden.

 

Dans

Selv under renessansen ble folkelig dans sett på med skepsis, og man måtte holde seg til visse regler. Overtredelse av disse reglene førte til strenge bøter eller fengslesstraffer.

 

Pardans ble mer og mer populært. Og da kunne en stjele til seg både en omfavnelse og et kyss av ”partneren”. Dansen var en måte å bli kjent med kjæresten på – under kontrollerte former. Danseteoretiker Thoinot Arbeau skrev at omfavnelsene gav kjærestene en mulighet til ” å føle om den utkårede er sunn og har sin fulle førlighet. Ved slutten av dansen er det tillatt for de elskende å kysse hverandre, slik at de gjensidig kan fastslå om den andres ånde er sunn eller dårlig”.

 

Det var i Italia at man først hadde dans som Fag. Til de store festlighetene i fyrstedømmene var det gjerne maskerader og triumftog. Og da skulle det selvfølgelig danses, hvis man ikke ville bli gjort narr av måtte man danse perfekt. Derfor hadde de fleste hoffene egne dansemestre som lærte hoffet den riktige formen for dans.

 

Noen av danseopptrinnene ble kalt Ballo – ordet skulle senere bli til Ballett. denne dansen lignet ikke på det vi kaller ballett, men vi finner røttene til den her. selskapsdansene var som regel pardanser og av dem fantes det flere former. På 1400-tallet danset de Basse Danse. På 1500-tallet danset de Pavanen og Gaillarden, som var en lystig dans. Ved Dronning Elizabeth’s hoff i England danset de en dans som het La Volta, en dans der damene hoppet høyt til værs, støttet og løftet av kavalerene samtidig som parene svingte rundt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I krig

På 1500-tallet oppstod det en stilrettning som ble kalt Barokken. I den perioden som barokken varte opplevde Europa mange kriger. En del av disse krigene var religions- relaterte. Mange regner Luther som den eneste opprørerne mot paven i disse årene, dette er feil. En annen opprører var nemlig Jean Calvin, som levde til dels i Frankrike og til dels i Sveits fra 1509 til 1564.  Hans synspunkter var ikke så forskjellige fra Luthers, likevel ble de opphavsmenn til hver sin versjon av protestantismen. Calvins tilhengere ble kalt kalvinister eller hugenotter, og fikk et godt fotfeste i Frankrike. Helt til krigen mot de franske katolikkene med kongen i spissen, så i 1572 ble mer enn 3000 av dem drept bare i Paris alene.

 

Samtidig som disse krigene var religiøse, var de også politiske. Dette var fordi det som regel var sånn at det kongen trodde på måtte også landet og folket tro på (England under Tudorerne er ett meget godt eksempel på dette: katolsk, protestantisk, katolsk, protestantisk). Trettiårskrigen, som foregikk i begynnelsen av 1600-tallet, var åpenbart en krig om den politiske makten i Europa.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Nye styringsformer

Da all støyen og røyken fra krigene hadde lagt seg, ble forholdene roligere. Flere steder ble det gitt religionsfrihet. Utviklingen i England var karaktiristisk for denne perioden. Oliver Cromwell tok makten fra Stuart kongen i løpet av 1600-tallet. Han og de andre puritanerne innførte et styre som var sterkt preget av Cromwells strenge religiøse ideer. Kongen var dessverre katolsk og ble derfor  hevet av tronen med beskjed om at folket ikke ville ha noe mer ”popery” . Cromwell innførte The Bill of Rights, en av de viktigste politiske tekstene i Europas historie, her ble det slått fast at loven sto over kongemakten. Ytringsfriheten var dermed også ett faktum, de aller strengeste lovene ble opphevet, og det var Parlamentet og ikke kongen som bestemte skatten. Senere kom også The Act of Tolerance som gav England en viss religionsfrihet.

 

Noen blir sterkere andre blir svakere

De dårlige tidene fulgte i krigenes fotspor. Sykdommer som kopper, kolera og tyfus herjet. Sulten like så. Dette rammet Europa hardt, men Frankrike og Tyskland ble verst rammet. England slapp derimot lett fra det. Det samme kan man si om Nederlandene. Deres Ostindiske kompani fikk kontroll over den blomstrende krydderhandelen med Østen. Denne handelen tok England snart over og de tidoblet sin handel på 30 år. De eneste som egentlig tapte noe på disse krigene var de fattigere, de ble fattigere. Og forskjellen mellom fattig og rik i Europa vokste. Kongemaktene valgte å støtte de sterkeste gruppene i samfunnet og det var borgerskapet. Det hjalp kapitalismen framover, for det var borgerskapet som sto for handelen.

 

I byen ble fattigdommen ofte grotesk. Det fikk egne slumområder. Arbeiderne klaget over den dårlige lønna de fikk. Men det var liten medlitenhet å finne. Tvert imot var dette en periode i Europas historie da ufølsomheten overfor de fattige og elendige var meget stor.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Kultur

Renessansen hadde frigjort mennesket, men i barokken ble det fort klart at ikke alle var like frie. ”Staten det er meg” sa Ludvig XIV. Ingen konges selvbilde hadde noen gang vært større enn den franske kongens i denne perioden. Barokken som periode avspeiler denne ”samlingen rundt kongen”. Alt skulle ordnes ut fra et sentrum. Riktignok hadde til og med middelalderbyene hatt et sentrum – torget og katedralen, men rundt var det kaos med små gater som snodde seg i alle retninger. Det hadde vært lett å gå seg vill, og bylivet avspeilet en løssluppen frihet som ikke fikk vise seg alle steder, men det var der.

 

I barokken ble det annerledes. Byene ble planlagt ut i fra en sentral akse – bildet på maktens sentrum. Og i sentrum fant man selvfølgelig palassene og kirkene. Disse byggverkene fikk ett framskutt midtparti – ingen skulle være i tvil på hvor makten var å finne. Det ble anlagt alléer og hekker. Alt skulle passe inn i et system. Hagene ble lukket inne for naturen måtte kontrolleres.

 

I all type kunst ble det viktig å få frem det sentrale. Søylene ble slått sammen to og to og trekkes inn i nisjer i muren. Det ble plassert skulpturer overalt og fasadene ble overfylt av enorme relieffer. Dette var med på å skape lys- og skyggevirkninger og gav liv til arkitekturen.

 

For herskerne var det viktig at tingene ble sagt så tydlig som mulig (så lenge det satte dem i et godt lys). Ble det laget et portrett av en konge eller keiser måtte ingen være i tvil om hans storhet. Man fant noe lignende i kirkelig sammenheng, storhet i kristendommen var det voldsomme dramaet som utspilte seg i bibelsk tid. Derfor fant man på kirkemaleriene at de bibelske scenariene ble veldig dramatiske.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Tydelig, men også stort, det vil si storslagent – var prinsippet arkitektne jobbet utfra, ting skulle ta seg best ut på avstand. Og Versailles er utrolig imponerende – på avstand. Går man inn i slottet blir opplevelsen en helt annen, man føler seg som en lilleputt i denne verdenen og man føler seg hjemløs. Det er masse å se på her, speilsalen, gull og ibenholt. Pompøse møbler og sterke farger, men alt er så prangende at man får det omtrent i halsen.

 

Barokken er også symbolet på ovalen. En kunne nesten ikke finne en rett linje på flere år. Man fant den i billedrammer, i trapper, i ornamenter, i vinduer, i stoler og bord. Formene skulle svulme og man skulle ikke spare på effektene. Hælene på skoene kom også i denne perioden. De skulle løfte mennesket. Gangen som før hadde vært rolig og jordisk ble nå mer spiss og mer tilgjort.

 

Under middelalderens føydalisme hadde det vært et ganske ”nært” forhold mellom herskapet og deres ”folk” . Under barokken ble skillet større. De rike så på tjenerne som sosialt underlegne. De kunne bo under samme tak, men de var ikke en del av familien. Tjenerne skulle værken ses eller høres. Klokkestrengen som ble dukket opp på denne tiden understreket det. Tjenerne måtte vente til de ble ringt etter, men da skulle de helst ha vært der med en gang!

 

Malerkunsten

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I bildene forsvant det jevne lyset til fordel for et langt mer dramatisk uttrykk. Kraftige skygger  skapte uhygge og stemning. Rene farger forsvant nesten, alt ble blandet sammen i tåkete, dunkle, mystiske scener. Ofte i brunt, grått eller mørkerødt. Kunstnerne var mer opptatt av virkligheten enn noen gang. De brukte modeller og de var ikke redde for skildre det groteske og merklige de så omkring seg. Så lenge det var virkelig fikk det en plass i barokkmaleriene.

Rubens elsket å male og fikk mange oppdrag. De fargesprakende bildene med massevis av handling gjorde ham populær i hele den katolske verden der han beveget seg. Nesten samtidig ble Michelangelo da Caravaggio hardt angrepet av paven og kirken fordi han ikke hadde respekt for det hellige. Caravaggio malte for virklige bilder Han malte til og med Jesus og disiplene som de arbeiderne de egentlig var. Det var jo rent blasfemisk! Rembrandt var en genrasjon yngre enn Rubens og han hadde et litt annet syn på ting for han malte mennesket bak fasaden og det var nok en av grunnene til at han var en fattig kunstner.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Drama

 Under barokken hadde fransk teater sin gullalder takket være tre store kunstnere. To , Corneille og Racine skrev begge tragedier. De holdt seg til de strenge reglen om tidas, stedets og handlingens enhet. Dette betydde i praksis at handling helst skulle foregå i løpet av et døgn. Den kunne ikke flytte seg ut av rommet der den begynte. I tillegg skulle alt som ble sagt foregå på vers – i den spesielle verseformen som kalles aleksandrinen. Corneilles største verk var Le Cid. Racines største verk var Fedra. Disse tragediene hadde ikke så mange dekorasjoner, men kostymene ble det gjort mye ut av. Den tredje av kunstnerne var Jean-  Baptiste Moliére, en rikmannssønn som studerte juss, men han ville helste spille teater og det tok ikke lang tid før han begynte å skrive. Racine og Corneille drev med demlameringsteater, Moliére mente at man skulle spille levende, og det kunne gjerne være komisk. Moliére hadde det med å gi de som utnyttet andre ett lite spark noe som gjorde at han etterhvert fikk hele kirken på nakken. Det gikk så langt at da han skulle begraves måtte det gjøres i ly av nattemørket, hvis ikke ville han ikke ha havnet i vigslet jord i det hele tatt.........

 

Musikk

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Tanken om å kombinere musikk og teater var slett ikke ny, Aristoteles hadde skrevet at musikk var en del av tragedien. Derfor hadde mange prøvd å få til noe med denne kombinasjonen. I 1607 kom gjennombruddet med Menteverids opera Orfeo. I løpet av de neste årene fikk Venezia tolv operahus. Samtidig som operaen spredte seg fra Italia til Wien og Praha. Samtidig utviklet det fysiske teateret seg til ett titteskap i stort format. Kulissene ble mer forseggjorte og i tillegg kom scenemaskineriet. Ting kunne dermed heises opp og ned , snurres rundt, alt ble mye mer oppsiktsvekkende og prangende. Man måtte nesten være arkitekt mer enn man måtte være komponist og forfatter for å skape en storslagen operaforestilling.

Mens den italienske operaen var et folkelig fenomen ble operaen som ble spilt ellers i Europa forbeholdt de kongelige hoffene. Her ble operaene oppført i forbindelse med spesielle fester, og operaen skulle være festens høydepunkt. Derfor var den selvfølgelig også en hyllest til kongemakten, dette førte til at tekstene måtte tre tilbake til fordel for det musikalske uttrykket. Spesiellt ariene ble viktige. Det ble utviklet forskjellige typer arier til de forskjellige sinsstemingene og det ble gjerne brukt kastratsangere (au.....) til de mannlige helterollene. Slike kastratsangere ble enormt populære, og det ble hevdet at slike sangere kunne overgå alt hva kvinnelige alter og sopraner kunne oppvise. Hoffoperaen ble laget som et uttrykk for kongens selvbilde, mens de operaen som ble vist offentlig ofte inneholdt komiske elementer, forståelige handlinger og hverdagslige figurer. Den største operakomponisten var Jean Baptiste Lully, en av de få som ikke brukte kastratsangere. Men i steden hadde ballett en viktig rolle.

 

Sekstenhundretallsbarokken

Når det gjaldt musikken, var affektlæren sentral i barokken. Den gikk ut på at bare en følelse skulle råde grunnen i en musikksats eller en operaarie. En operahelt som opplevde fem følelser i løpet av operaen måtte derfor synge fem forskjellige arier. I instrumental musikken skulle hver sats ha en fast rytme og bare ett tema. Her markerte Wienerklassisismen ett brudd, fordi den satte to temaer opp mot hverandre. Kirkemusikken utvikler seg mot stadig mer flerstemmig sang og flere kor. Oratoriet dukket opp, dette ble den kirkelige parallellen til operaene. Oratorium betyr egentlig bedehus, men ble ensbetydende med dramatiserte skildringer av bibelske beretninger. Også utenfor kirken ble det skapt nye musikkformer. Fantasia, Capriccio,Canzone (senere sonata) – og dansemusikke som Allemande, Courante og Sarabande.

 

Syttenhundretallsbarokken

Så kom epokens høydepunkter innen musikk. Man fikk komponister som Antonio Vivaldi, Giovanni Pergolesi, Francois Couperin, Jean Phillipe Rameau, Georg Phillip Telemann, Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Hãndel.

 

Dans

Ved hoffene i Europa holdt pardansene stand til et godt stykke inn i barokken. Høydepunktet  ble menuette, som var Ludivg XIVs yndlingsdans. Et Grand Bal ved det franske hoffet hadde en spesiell rangordning. Man satt ved bordet etter rang og når det kom til pardans danset bare ett og ett par om gangen. Jo høyere opp på på listen om hvem som skulle danse når du var jo mer betydningsfull var du. Hadde du falt ned en plass siden sist var det en katastrofe. Det var under den samme Ludvig at balletten ble utviklet til det den er i dag. Hoffballene utviklet seg til mer og mer imponerende forestillinger – påvirket av de italienske danseforestillingene. Det begynte gjerne med egne dansesekvenser der alle – det vil si alle menn – deltok. Senere ble disse skilt ut på en egen scene og ikke alle var med. Store praktfulle forestillinger fremført av profesjonelle dansere, med intrikate dekorasjoner kunne være den reneste maktdemonstrasjon for et hoff.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Jean Baptiste Lully (1632 – 1687) utviklet sammen med Pierre Beauchamps (1636 – 1705) balletten ved det franske hoffet. Beauchamps fastsatte de fem posisjonene og prinsippet med turn out – som er noe av det grunnleggende ved den klassiske balletten. Ludvig XIV opprettet i 1661 et eget ballettakademi. Noe som etablerte dansen som en egen kunstart. Så trakk han seg tilbake i 1669, og hoffet mistet interessen, men baletten fortsatte og være en stor del av både teateret og operaen, og selv om danserne bare var menn i starten kom også kvinner med senere i historiens løp.

 

Europa ble en enhet

Med de mer fredlige forholdene kom en ny tid. Og med den kom ”The Grand Tour”, unge mennesker – som regel unge menn – fra England,Irland og Tyskland dro rundt i Europa. Dette gjorde de sammen med en ledsager, gjerne en privatlærer, og de dro gjerne rundt i ett år eller to. De unge lærte andre språk, og de lærte om kulturelle forskjellene. ” Det finnes bare europeere, og de har alle samme smak, samme levevis og de samme lidenskapene,” Jean – Jacques Roussau. Disse reisene var slett ikke uten fare, det fantes verken hoteller eller vertshus utenfor de store byene. De unge gikk så langt at ikke engang den franske revulusjonen hindret dem i å reise til Frankrike. Men det var slevfølgelig Italia som var hovedmålet. Det var også en del problemer mellom forskjellige religiøse grupper og det var en del katolikker som flyttet fra protestantiske land og til land som var mer venligsinnede mot katolikker.

 

Men freden skulle ikke vare. Frankrike allierte seg med Preussen mot Østerrike. England allierte seg med Østerrike for å hindre Frankrike i å få for stor makt, ikke minst i koloniene. Resultatet ble kalt åtte års krigen, så ble alt snudd på hodet. England allierte seg med Preussen, og det kommer en ny krig, bedre kjent som sjuårs krigen. Resultatet var at England fikk kontroll over India og Nord-Amerika. Ingen av disse krigene gjorde liver til de fattige noe lettere. De store byene ble mer usunne og illeluktende. Befolkningsveksten som i noen land gikk mot en fordobbling gjorde at byene fortsatte å vokse. Tiggere ble et stadig vanligere syn. Var det den kristne nestekjærligheten eller var det frykt for hvordan alt skulle ende som førte til at det ble satt i gang tiltak for å hjelpe de verst stilte. Sansynligvis en blanding av begge. Kirken var det stedet hvor folk fikk trøst. Alle de kristne samfunnene drev hospitaler og sykehus. Enkelte land – blant annet England og de skandinaviske landene – drev inn en skatt som skulle gå til fattighjelp. Barnedødligheten var enorm. Likevel var alle barnehjemmene overfylt. Det var også andre måter å bekjempe fattigdom på – strenge og offentlige avstraffelser – dette ble sett på som en del av fornøyelseslivet for de rike.

 

Skolen kommer

Få barn gikk på skole og de rike barna hadde som regel privatlærere, men nå begynte det å dukke opp organiserte skoler. Dette var også med på å få bukt med noe av fattigdomsproblemet. I England steg antall skoler for fattige, og i Preussen ble grunnskolen obligatorisk. Alle elevene hadde skole i det samme rommet og ofte var det de eldste som lærte opp de yngre. Barna ble kjent med grunnlegende regning lesing og skriving.

 

Er nå alt som det skal?

Nye ideer dukke opp, og det ble stilt spørsmål ved etablerte ordninger. Viktigst var diskusjonene rundt samfunnet i seg selv. Engelskmannen John Locke mente at ingen regjering var mulig uten folkets samtykke. De regjerende forstod ikke den salgs tanker, men de spredte seg derimot fort til filosofer og intellektuelle i flere land. De fleste mente at regjeringen først og fremst måtte vie seg til folkets velferd, og gripe minst mulig inn i det enkelte menneskets liv og frihet. For mange ble også kirken en fiende. En fiende som sto for overtro og intolleranse. Særlig i Frankrike var debatten livlig. Rousseau skrev sin bok om samfunnspakten der han fremstilte den som regjerte og de som ble regjert som to parter. De er avhengig av hverandre, men oppfyller ikke den regjerende sine forpliktelser kunne de som ble regjert bryte kontrakten. Etterhvert begynner også noen av de rike å innse at reformer var nødvendige, men monarkene så seg ikke enige i dette.

 

Nå kom revolusjonene på løpende bånd, det startet i Nord-Amerika. Den engelske kolonimakten ble konfrontert av den amerikanske kongressen som besto av medlemmer av alle de tretten koloniene. Det var advokater, leger og forretningsmenn. De møttes i Philadelphia og de utnevnte George Washington til sin øverskommanderende. De erklærer ” at de forente kolonier hadde rett til å være frie og uavhengige stater, frie fra enhver lydighet overfor den engelske kronen...”. Seks måneder senere, den 4. juli 1776, underskrev de uavhengighetserklæringen, der de slo fast at: ”.... Alle mennesker var født like..”

 

Ti år senere var det i franske gater det skjedde. Adelen forsøkte å forbedre sin egen økonomi ved å gjenninføre gamle særrettigheter. Disse kom da i tillegg til alle de mange skattene og avgiftene som lå tungt på vanlig folk – bønder og fattig folk i byene. I 1789 innkalte kongen representanter fra de geistlige, adelen, borgerskapet og bøndene til et stort møte, en nasjonalforsamling. Folk valgte representanter og utformet klageskrifter. Inne i nasjonalforsamlingen kokte det. Adelen ville ikke gi seg. Arbeidsløshet, prisstigning og matvaremangel gjorde situasjonen eksplosiv i Paris. Den 14.juli eksploderte det – folket stormet Bastillen! Folket reformerer alt de kommer over. Kirken må gjøres noe med. Adelen mister sine rettigheter og kongefamilien sto ikke over loven lenger.

 

Den franske revolusjonen fikk ikke akkurat et lykkelig utfall. Preussen angrep landet utenfra, samtidig som landet ble fortært fra innsiden og ut. Alle som ble mistenkt for foræderi mistet hodet, og av dem var det ikke få – nesten 40 000 i tallet var de – angiveriet herjet. Tidligere reolusjonshelter måtte selv møte ved skafottet. Først Danton så Robespierre.

 

Napoleon overtok som førstekonsul i revolusjonens åttende år. I dens tolvte utnevnes han til keiser. Landet må komme på fote igjen, utdanningssystemet ble sentralisert og den franske økonomien kommer i sving igjen. Det eneste det ikke ble var fred. Napoleon gikk i krig og vant seier etter seier. Frankrike ble en stadig større stormakt. England prøvde å alliere seg med med Østerrike. Dels med Preussen og Russland. Byene Roma, Brussel og Amsterdam ble franske prefekturer, men fiende ble til slutt for sterke og for mange. Etter slaget ved Waterloo i 1815 var det hele over.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Kultur

Rokokko kommer av rocaille som er den franske betegnelsen for en muslingsdekorasjon  bestående av muslingskall, sneglehus og koraller. Mens opplysningsiveren og opprøret vokste blant folk flest, pyntet adelen husen sine med småting og miniatyrer. Alt ble malt i lyse farger. De fikk slanke former og gullornamenter. Rokokko-menneskene satt seg gjerne bak skrivebordet, som ble kalt sekretæren (hm...), og skrev lange følelsesladde brev.

 

De østasiatiske handelsselskapene hadde fraktet med seg masse forskjellig fra Asia i flere år, men nå ble det høyeste mote, og det ble etterlignet nesten overalt. Man fikk lakkpaneler i kinesisk stil, kinesisk porselen ble etterlignet nesten over alt. Tekanna var liten og tykk akkurat som de var i Kina hvor teen kom fra. Kaffekanna kom sammen med kaffen fra Arabia og ble seendes der etter – høy og slank – akkurat som den bysantiske stilen. Engelskmennene lærte av kineserne når det kom til hagene, plantene skulle ikke stå i strenge geometriske former, de skulle ha naturlig liv (yin yang?).

 

”Tilbake til naturen” het det i slagordet til Rousseau, og i hoffkretsene var naturen en slags drøm. Naturen var kvinnelig, svermerisk og galant, noe som lett ble overdrevet. Damene kunne ikke bli tynne og spinkle nok i sin naturlighet. Derfor oppfant man korsettet. Rokokko-menneskene elsket alle typer mekaniske leketøy. Ting skulle se naturlig ut – uten og være naturlig... Man levde i en kunstig, idyllisk verden, fjernt fra all ubehagelig virkelighet. Man flørtet mer enn man elsket, man konverserte mer enn man snakket, og man lo oftere enn man var glad.

 

Kunst

De store politiske hendelsene påvirket også kunstnerne. I Frankrike ble Jacques Louis David (1748 – 1825) revolusjonsregjeringens ”offisielle” kunstner. Samtida var storslagen og dramatisk og det var slik David malte den. Da revolusjonshelten Marat ble myrdet, framstilte David ham som en av de klassiske heltene. Francisko Goya (1746 – 1828) delte ut kritikk over samtidas rike og mektige i gjennom sine verker. Det er en voldsom motsestning mellom de flotte klærne og deres heroiske positurer på den ene siden og deres uskjønne ansiktsuttrykk på den den andre. Han malte også bilder som viste den grusomheten og undertrykkelsen han hadde sett i Spania.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

William Blake (1757 – 1827) forlot virkeligheten til fordel for sine visjoner og  drømmer. Han var dikter, maler, og utga bøker der han selv hadde både skrevet teksten og laget tegningene. Blake var en mystiker. Han tok avstand fra kirken og hadde mange revolusjonære og ikke like virkelighetsnære ideer. Det var nok av bestillinger på portrettbilder i denne perioden og de to største engelske malerne – Sir Joshua Reybolds og Thomas Gainsborough – var kjempeflinke portrettmalere. Men begge drømte om å male andre ting, Sir Reynolds ville skildre antikkens helter (denne interessen delte han med andre, noe som fikk mange til å kalle denne perioden: Nyklassisismen). Gainsborough ønsket å male landskaper, men siden få var intressert i landskapsbilder på denne tiden ble de færreste av arbeidene hans til mer enn skisser. Det skulle gå femti år før noen egentlig ble intressert i landskapsbilder, og da var det John Constable og J.M.W. Turner som skapte dem.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Drama

 David Garrick var mest sansynlig Englands første stjerneskuespiller og han revolusjonerte skuespillerkunsten, for han deklamerte ikke sin Shakespeare, han ga rollene eget liv. Garrick var en ypperlig mimer og imitator, og folk elsket det. De engelske myndighetene innførte regler om teateret. Dette var en direkte reaksjon på de mer populære og folkelige teaterformene, som burleskene og ballade-operaene. Den største av disse var tiggeroperaen av John Gay. Utgangspunktet var makthavernes beundring for den italienske operaen. Gay parodierte formen, men lot handlingen foregå blant underklassen. Tyver, horer og landeveisrøvere var heltene, noe som virket både sjokkerende og frigjørende. I tillegg oppførte de seg som overklassen, stykket rettet også skarp kritikk mot Londons øvrighet og landets Statsminister (er det noe rart sånt teater ble bannlyst). Den mest populære teaterformen var fortsatt pantomimen.

 

I Frankrike var det Adrienne Lecouvreur som brøt ut av den deklamatoriske stilen. Hennes skjebne endte dessverre like tragisk som de stykkene hun spilte i. Hun ble matforgiftet av en hertuginne som ønsket seg elskeren hennes. Lecouvreur ble begravet i en ukjent massegrav uten så mye som en kirkelig seremoni. Samtidig kom Voltaire tilbake etter et opphold i England. Han ønsket å gjøre teateret mer realistisk. Skuespillerne skulle spille som om de hadde djevelen selv i kroppen.

 

Tyskerne hadde også sine folkelige teater og de hadde sin egen klovn – Hanswurst. Det vil si: Pølse-Hans. Han var bondsk og svært listig og ølglad. Denne figuren dukket ikke bare opp i stykker som var skrevet direkte om ham. Nei han ble også brukt som kommentator og gjøgler i andre skuespill. Det hendt bl.a. at han presenterte meget bloddryppende versjoner av Shakespeares stykker. Mange syntes nok det var trist at ikke Tyskland hadde et mer seriøst teater, men det kom, sammen med Johann Wolfgang von Goethe (Gõtz von Berlichingen og Faust).

 

I Danmark hadde de ikke hatt et eget teater i det hele tatt før den franske teatersjefen ved hoffet ble sparket på hodet og r........ ut. Han har slett ikke lyst å dra hjem, så i stedet bestemte han seg for å lage et danskspråklig teater. Det gjorde han sammen med Ludvig Holberg (Jeppe på Bjerget, Erasmus Montanus, osv.), Danmark-Norges svar på Moliére. I Wien blir Pølse-Hans helt forbudt og i steden får man bl.a. Theater in der Leopoldstadt hvor det spilles opera.

 

Musikk

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I musikken fikk denne kunstneriske perioden navnet klassisismen, eller egentlig  wienerklassisismen fordi det egentlig ikke var noen klassisk periode å vende tilbake til, så de lagde en egen. De tre største komponistene var Haydn, Beethoven (lille Ludvig van) og Mozart. De komponerte alle i de musikkformene som senere er blitt sett på som de klassiske: symfonien, konserten, strykerkvartetten og sonaten. Wolfgang Amadeus Mozart var vidunderbarnet som så tragisk døde ved en alder av 36 år. Han gikk bort så alt for tidlig. Ludwig van Beethoven var geniet som ble døv, mens Haydn egentlig ikke hadde noen tittel, han bare jobbet mye bl.a. hos fyrste Esterhazy.

 

Dans

Mot slutten av dronning Elizabeth I regjeringstid ble det danset en dans som ble kalt country dance. I Frankrike ble denne dansen til Contredanse, selv om navnet virker feil rent oversettelsesmessig, var det likevel et passende navn. I contredanse står danserne vendt mot (contre) hverandre på rekker og i firkanter. Omkring år 1700 spredde danselærerne ved det franske hoffet denne dansen, som etter hvert får sitt eget særegne franske preg. I Frankrike ble firkantoppstillingen enerådene mens de i England danset nesten bare i rekker. Denne dansen kom til Norge rundt år 1800, og vi får norske varianter, påvirket av de engelske. Vi får stilige rekkedanser i rask valsetakt, feiende og livlige rekkedanser i to fjerdedelstakt. Den romantiske figaroen og den hurtige fandangoen. I Norge var dette danser bare for storbønder og borgerskap, det folkelige preget lot, dessverre, vente på seg.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Innenfor balletten ble det stadig flere yrkesdansere, og det ble utviklet en ny type ballettforestilling – operaballetten. De besto av frittstående scener som var holdt sammen ved hjelp av et tema, her var det både sang, musikk, dans og dramatiske scenetekniske virkemidler. Danserne skulle uttrykke følelser og lidenskaper hos de mystiske figurene som de forestilte. Man fikk flere ulike stilarter. Den edle stilen var alvorlig og verdig. Halvkarakterstilen framstilte vanlige mennesker, så her var det plass til livligere og mer teknisk imponerende dans. Så hadde du den groteske eller komiske stilen med folkelige og vittige figurer, grov humor og grove manerer. Her ble det etterhvert også blandet inn folkelige danser og nasjonaldanser.

 

Etter hvert frigjorde balletten seg fra operaen og sanginnslagene forsvant. Den første rene balletten var ”The Lovers of Mars and Venus”, laget av engelskmannen John Weaver. Og rundt omkring i Europa begynte man og eksperimentere med balletter med handling og historie. Her fikk dansen dominere som selvstendig uttrykk, samtidig som koreografen fikk mer å si. Før var det komponistene og forfatterne som rådet, men nå fikk koreografene lov til å forme danseopptrinnene etter eget hode. Ette hvert ble det også vanlig med lettere klær og sko.

 

Opprør og undertrykkelse, byer og befolkning

Den franske revolusjonen skapte dessverre ikke noe fritt Europa, snarere tvert i mot. Kongene og keiserne hadde fortsatt makten i de fleste land, og etter Napoleons fall ble kongedømmet gjenninnført også i Franskrike. Men drømmen levde videre blant studentene (do you hear the people sing? Les Misérables anyone...) som stilte seg kritiske til makt-innehaverne, det ble holdt folkemøter og det ble sendt ut klagebrev. Myndighetene slo selvfølgelig hardt tilbake. I England kom det strenge lover om retten til å demonstrere. I Tyskland ble det forbudt med folkemøter og pressen ble sensurert. I tillegg ble det innført strenge kontroller av skoleverket. I Hellas ville de bli kvitt det tyrkiske styret, og siden Hellas fikk støtte fra store deler av Europa ble den tyrkiske flåten knust.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Rundt 1800 var det 190 millioner mennesker i Europa, hundre år senere var folketallet steget til 420 millioner!! Dette skyltes at legevitenskapen hadde gjort store fremskritt. Jorbruket ble bedre og dessuten kom den industrielle revolusjon.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Den industrielle revolusjon var betegnelsen på de økonomiske og sosiale forandringene som kom samtidig med de dampdrevne maskinene. Og det var i England man fikk merke mest til denne revolusjonen. I 1851  var nesten halvparten av alle jernbanespor i verden engelske og halvparten av alle skip. Ingen kunne være i tvil: England var størst (sånn skal det låte).  Denne utviklingen skapte et nytt borgerskap. Før dette hadde borgerskapet bare drevet med handel, nå var det de som styrte industrien som tok over. Og som vi alle vet : penger er makt, og makt er penger.

 

Kunst og kultur

Det var nå, i romantikken, man begynte å se den blandingen av stilarter som fortsatt lever i dag. Det kom egentlig ingen ny stil. Man bare fortsatte med de gamle og for en forvirrende blanding det ble. De blandet gotisk med rokokko og barokk, og ting endte gjerne med å se merklige og spesielle ut, akkurat som det nye borgerskapet ønsket det. De plukker det de liker og fjerner alt annet. Romanen fikk sitt virkelige gjennombrudd, og den frie kunstner ble et faktum. Kunstnerne ble mer som produsenter og de solgte nestene verkene sine til høystbydende. Kunstkjøperne var gjerne skeptiske til kunstnerne og de trodde at de ble lurt. Kunstnerenes svar på dette var å bli mer ukonvensjonelle. De lot hår vokse seg langt og de gikk med flagrende klær som fikk borgerskapet til å reagere enda mer. Fantasien var kommet for å bli.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

I tillegg var realismen en viktig del av tida. Kunstnerne drømte seg gjerne bort, men de glemte ikke virkeligheten. I flere land bl.a. Norge ble kunstnerne opptatt av det nasjonale. I Norge ble dette spesielt tydelig. Landskapene de malte var dramatiske og storslagne, samtidig som de var naturtro. Kunstnerne vil at alt skulle være riktig ned til hver minste detalj. Det virker som mye av Europa verket etter å vite hva landets gamle kulturer kunne fortelle dem.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
På 1800-tallet ble Paris kunsthovedsete i Europa og kunstnerne kom fra fjærn og nær for å studere der. De diskuterte ved kafébordene i bydelen Montmartre (der har jeg vært..), og meningene ble mer sprikende og dramatiske enn noen gang før. Det var spesielt to personer som sto mot hverandre: Jean-Auguste Dominique og Eugéne Delacroix. Den ene var opptatt av renhet og klarhet. Den andre var opptatt av farger og alt som fantes mellom himmel og jord. Etter Delacroix kom Francois Millet og Gustave Courbet. Disse malte det de så og inget annet. De malte hverdagslivet til bøndene og arbeiderne, og ikke de rikes. Det var disse to som malte begynnelsen på veiene til impresjonismen.

 

Drama

I romantikken ble det frittfram i teateret når det gjalt skurker og edle fredløse, ruiner og tåkenetter. Følelsene var rett og slett i sentrum her

<bilde>

Logg inn for å se bildet
også. Man fikk melodramaer. Skuespillerne spilte mer intenst og man fikk virkelig muligheten til å leve seg inn i stykkene. De beste skuespillerne fra denne tiden var Edmund Kean og Ludwig Devrient, de levde etter mottoet: ”live fast, die young”.

 

I Norge fikk vi vårt første teater rundt 1849 -50, i Bergen. Vi lå nok litt etter resten av Europa på det tidspunktet. De første norske teatersjefene var ingen andre enn Ole Bull, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, men ingen av dem fikk publikum med seg og til slutt flyttet hele teateret til hovedstaden Kristiania.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Musikk  

I romantikken fikk nye instrumenter innpass fordi klanger fullt av mystikk og stemning ble viktig for komponistene. De ønsket å ha så mange nyanser som mulig. Resultatet var at orkestrene ble utvidet. Folk ble mest begeistret for de nye blåseinstrumentene – tuba, basun og klarinett. Samtidig som de spesielle klangene i harpen og hornet fikk en mer framtredene rolle.

 

Strykerne ble selvfølgelig ikke glemt. De ble forbedret og fikk æren av å være de følelsesladde instrumentene i det romantiske tonespråke. Klaveret ble også forbedret og mange komponister (sånn som Chopin) skrev nesten utelukket for dette instrumentet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Musikerne fikk i seg selv en viktig og framtredene rolle. De måtte være flinkere enn noen gang for musikken hadde blitt meget krevende. Den store Nicolo Paganini var denne type musiker framfor noen. Han hadde  en fantastisk teknikk og en personlighet som virket demonisk, dramatisk og mystisk. Mange som hadde hørt og sett ham spille påstod det var trolldom det han fikk til på fiolinen sin.

 

Franz Schubert ble ikke mer enn trettien år gammel, men han fornyet en gammel og lite brukt musikkform. Og han viste stor oppfinnsomhet når det gjalt å levendegjøre sangens innhold i musikk. Robert Schumann skrev utelukkende for klaver fram til 1840. Han førte Schuberts leid-stil videre. Schumann var mer harmonisk avansert enn Schubert, og samspillet mellom sangen og klaveret virket mer som en duett enn en solo med akkompagnement.

 

Hector Berlioz skrev programmusikk hvor han skildret scener og situsasjoner og hans Symphonie Fantastique er et mesterverk. Samtidig skapte Wagner en ny type opera som fortsatt er veldig omdiskutert. Wagner var opptatt av det faktum at hans musikk var en del av et større bilde, derfor så han på den rene instrumentalmusikken som foreldet. Musikken måtte gå opp i en større enhet – sammen med diktet, maleriet, skuespill og dans. Dette var noe han ga navnet ”das Gesamtkunstwerk”. Wagners operaer foregikk på to plan – den som man så med sitt eget øye og en mer lukket handling som foregikk i det stille. Wagners operaer var først og fremst et voldsomt drama som var båret oppe av ord.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

I en rekke land dukket det opp komponister som tok utgangspunkt i sitt eget lands musikalske tradisjoner. Béderic Smetana laget operaer med utgangspunkt i folkesanger fra Böhmen. I Russland utgjorde disse komponistene en stor gruppe musikalske nasjonalister: Modest Mussorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov. Det fantes også andre som tok utgangspunkt i russisk musikk, som Peter Tsjajkovskij, men som er sterkt påvirket av den romantiske musikken i Vest-Europa. Tsjajkovskijs musikk ble melodiøs og lyrisk – og fant et stort publikum utenfor Russlands grenser.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I Norge fikk vi Edvard Grieg. Og selv om Ole Bull hadde gått foran og skapt interesse for norske folkemusikk var det Grieg som var komponisten. Grieg utviklet sitt eget tonespråk basert på de norske bånsullene, stevtonene, folkevisene, lokkene og slåttene. Griegs harmonisering var sikker og original, spesielt når han bearbeidet gamle folkeviser kom dristigheten hans fram.

 

Dans

Det var ikke lenger bare adelen som holdt fester. Borgerskapet fester ble like viktig – sett fra den kulturhistoriske siden av saken. Kontradansene ble satt i skyggen av den nye danseformen – runddansen. Den første og viktigste var valsen. Den var selve borgerskapets dans og aristokratiet var sjokkert over hvordan danserne holdt rundt hverandre og svirret rundt hverandre. Valsen var rett og slett umoralsk! Man danset også polka og reinlender, men det var valsen som ble danset ved store offentlige fester. Det dukket også opp restauranter med orkestre i de store byene som Paris og Wien. I Wien var det Strauss-familien som styrte ”butikken”. Det var de som var kongene av valsen. En tysk forfatter skreven gang dette om dem: ”Nesten hele Europa danser etter deres toner, de er musikkens Rothchilds”.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Før hadde antikke guder og sagn dominert ballettscenen helt siden  renessansen, men italieneren Filippo Taglionis spøkelsscene i operaen Robert le Diable i Paris ble vendepunktet. Her steg døde nonner opp av graver og danset i måneskinnet. Ingen hadde sett noe lignende, og året etter fulgte Taglioni opp suksessen med balletten Sylfiden.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Det var Marie Taglioni, datteren til komponisten/ forfatteren som hadde hovedrollen som sylfiden, og hun brukte tåspissko. Ingen vet sikkert når tåspisskoene ble oppfunnet, men de passet perfekt til den romantiske balletten. Danserinnen fikk mulighet til å holde seg stående på tå – det virket som hun svevde. Marie Taglioni brukte også tettsittende liv og et vidt, klokkeformet skjørt, kalt tutu. Dette forsterket inntrykket av et svevende åndevesen. Denne tutuen ble senere til det klassiske tyllskjørtet og det passet til romantikkens kvinneideal – eterisk, svevende og vakker, rett og slett en sky av ynde.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I tiårene etter 1850 hadde balletten vanskelige kår i mange av de europeiske landene. Men det var rundt denne tiden den russiske balletten fikk sin første glansperiode under ledelse av Marius Pepita. Han dominerte ballettmiljøet i St.Petersburg fra 1859 til 1904 og han laget berømte helaftens balletter som Tornerose og Svanesjøen. Siden den russiske ballett-tradisjonen hadde nær kontakt med landets folkedanser fikk alle de mindre viktige, men likevel spesielle rollene, danse en ballett-type som var påvirket av folkedans.

 

 

Kunstjakt på Stange vgs

Plassering

Format

Vårt navn på kunstverk

Hva forestiller kunsten

I Inngangspartiet

Stort !

”Drivkraften”

Skolens maskineri

I almen avd.

Flere små

 

Dyr, frukt og fotavtrykk

I oppgangen

Stort

 

Parodi på frihetsgudinnen

På galleriet

Middels

Pensjonerte lærer

Markspist tre??

Ute

Enormt

Hoggestabben

Blyant, bok, viskelær


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish