Oppgaven inneholder fakta om konseptet " Fame", både filmen, tv-serien og musikalen. Avsluttende prosjekt.
Forord
Musikalen "Fame" er intet mindre enn et globalt fenomen. Først kom filmen, så kom tv-serien. Begge ble store suksesser. Dette fikk personene bak "Fame" til å skrive den om til en scenemusikal.
Nå virker det som om 80-tallets store tv- og filmhit har blitt 90-tallet store scenesuksess. Og den nye oppsetningen i Londons West End sørger for at den fortsetter å være en suksess. Man kan vel si at "Fame’s gonna live forever".
Historien er lagt til New York City’s berømte High School of Performing Arts på 46th street i årene 1980-84. Denne skolen er lagt ned og en ny har kommet i stede (La Guardia High School for Performing Arts). Musikalen Fame er en bittersøt, men veldig inspirerende historie, om en gruppe veldig forskjelige ungdommer som forplikter seg til fire år med intens jobbing innen både artistiske og akademiske fag. Dette gjøres med både humor og insikt. Showet utforsker emner som unge mennesker i dag utforsker. Emner som fordommer, identitet, selvverd, lese- og skrivevansker, seksualitet, rusmisbruk, og utholdenhet.
Fame har blitt vist i mange land og på mange språk. I den norske utgaven spilte kjente personer som Henriette Lien, Jannike Kruse, Espen Grotheim, Arlene Wilkes, Øyunn Bjørge og Orji Okoroafor.
Og nå tar Fame over Ajer ungdomsskole! Det står 32 ungdommer på scenen, i orkestergraven sitter det 17. Og i tillegg har mange slitt med maling og bygging av kulisser, kostymer, sminke, lyd og lys. Vi håper alle at forestillingen skal bli en like stor suksess på Ajer som den har blitt i resten av verden!
Filmen Fame
Mange som vokste opp på sytti- og åttitallet husker nok tv-serien Fame som gikk sin seiersgang på tv-skjermer over hele verden fra 1982 og mange år fremover. Der fulgte man et knippe unge mennesker og deres liv på High School of Performing Arts i New York. En virkelig skole som er i drift den dag i dag. Det var Alan Parkers film med samme navn som startet det hele to år tidligere.
Filmen kan ikke sies å ha en streng og strukturert handling. Vi blir kjent med en gruppe unge mennesker fra deres første audition til de er ferdige på skolen. En skole som har blitt intet mindre enn legendarisk etter filmen og serien. De viktigste karakterene er: Doris (Maureen Teefy) og Montgomery (Paul McCrane) som begge to sliter med hver sine mødre. Doris sin mor er altfor opptatt av Doris sin karriere, mens Montgomery`s mor er totalt fraværende. I tillegg er han forelsket i Ralph (Barry Miller) som på sin side kun går på skolen for å bli som sitt idol, stand-up komikeren Freddie Prinze.
Bruno (Lee Curreri) og Coco (Irene Cara) starter en pop-karriere sammen, men Bruno er mer opptatt av lage musikk for sin egen del. Coco skal bli berømt og blir alvorlig skuffet da en pornofilmprodusent lurer henne med på prøvefilming.
Leroy (Gene Anthony Ray) er fra gata, men er likevel et dansetalent av de store. Han har dysleksi og sliter med å passe inn. Gene Anthony Ray som spiller Leroy gikk på skolen i virkeligheten, men ble kastet ut etter et år. Han deltok også i tv-serien Fame, men klarte ikke det sterke presset. Han døde i 2003 etter et hjerneslag som følge av aids.
Slik humper og går Fame. Mange småhistorien som blir vevd inn i hverandre. Der er store hopp i tid siden filmen foregår over en periode på fire år. Men alt er veldig bra klippet sammen, og overgangene fra de forskjellige karakterene kan nesten kalles geniale. Og man føler smerten som Ralph føler når han innser hvor galt det faktisk gikk med Freddie Prinze, og sårheten som Montgomery bærer på i sin håpløse forelskelse. Og ikke minst livsgleden i filmens mange musikknumre. Sanger som Out Here On My Own, Red Light, I Sing The Body Electric og selvsagt Fame, er blitt verdenskjente. Filmen er en musikal, men ikke så teatrealsk som andre musikaler. Deler av den har nærmest dokumentariske virkemidler. Dette igjen fører til en økt realisme. Man kan nesten både lukte og føle korridorene og dansesalene på skolen. Det faktum at noen av lærerne i filmen faktisk jobber på den virkelige skolen er med på å øke troverdigheten.
Fame er også en poetisk filmopplevelse, der scener fra de fattige strøkene i New York står i sterk kontrast til de finere strøkene. New York er fotografert og lyssatt på det som etter hvert skulle bli et varemerke for Alan Parker. En mann som vet hvordan man bruker nettopp farger og lys for å få frem sinnsstemninger og følelser.
Scenen der de får vite at de er kommet inn, med sangen Dogs In The Yard i bakgrunnen, er uten tvil den beste scenen i noen Alan Parker-film. Musikalgenren er ikke ukjent for herr Parker og Fame var faktisk ikke hans første. Det var Gangstermusikalen Bugsy Malone med bare barn i hovedrollene som var hans første. Og senere laget han mesterverket Pink Floyd – The Wall, og den glimrende The Commitments.
Litt trist er det å konstatere at nesten ingen av de meget talentfulle skuespillerne har blitt særlig kjent etter filmen. Lee Curreri som spiller Bruno var med i tv-serien noen år, før han sluttet helt som skuespiller og jobber nå som komponist.
Gene Anthony Ray døde som sagt, og det er bare Paul McCrane som har fått seg et navn som skuespiller. Han spilte i sykehusdramaet ER (Akutten) i seks år, og har ellers gjort veldig mye både på tv og film, men det krøllete røde håret er nå erstattet av en blank skalle. Barry Miller og Maureen Teefy er gått til scenen og gjør visstnok suksess der. Barry Miller var vel den eneste som var kjent før dette, med en birolle i Saturday Night Fever. Det hadde vært spennende å se dem på lerretet igjen, de gjør sterkt inntrykk i Fame. De synger, spiller og danser selv, og alle kom gjennom nåløyet til Alan Parker fremfor 7500 andre ungdommer.
Paul McCrane i Fame
og i ”ER” (Akutten)
Tv-serien Fame
Tv-serien Fame var 80-tallet! Den var de unges tv-serie, og jeg lurer på hvor mange ungdommer rundt om i verden som skadet seg når de prøvde seg på de spenstige og luftige hoppene. Tv-serien var aldri ment å være som filmen, men det var ikke til å unngå at den lignet.
Serien som gikk i årene 1982 -87 hadde bedre tid til å la karakterene "vokse" og utvikle seg, mens i filmen måtte de basere seg på stereotyper. I løpet av disse 5 årene hadde de 130 episoder à 60 minutter, så det var god tid til å bli kjent med de mange rollene og deres plass.
Tv-serien var laget etter de samme linjene som filmen, men den gikk over flere år, og tv-selskapet NBC turte ikke satse på den mer enn årene 1982-83. Det fikk de angre på da BBC tok over, og gjorde den til en stor suksess i årene 1984-87.
Mange, nå kjente stjerner begynte sin karriere i denne serien. I tillegg til de som var med i filmen kom det alltid inn noen nye roller i løpet av begynnelsen av hver sesong. En av disse nye var Janet Jackson. Hun hadde allerede kjenskap til livet som kjent person gjennom sine brødre. Men det var her i tv-serien Fame hun fikk sitt eget gjennombrudd, og det var her hun fikk kjenne på kroppen hva kjendislivet innebar.
Skuespillerliste fra tv-serien:
Debbie Allen - Lydia Grant
Olivia Barash - Maxie (1986-1987)
Jesse Borrego - Jesse Valesquez (1984-1987)
Carmine Caridi - Angelo Martelli (1982-1983)
Michael Cerveris -
Loretta Chandler - Dusty
Lee Curreri - Bruno Martelli (1982-1984)
Michael DeLorenzo - Michael
Judy Farrell - Mrs. Charlotte Miller (1982-1983)
Cynthia Gibb - Holly Laird (1983-1986)
Erica Gimpel - Coco Hernandez (1982-1983)
David Greenlee - Dwight
Albert Hague - Benjamin Shorofsky
Carrie Hamilton - Reggie Higgins (1986-1987)
Page Hannah - Kate Riley (1986)
Elisa Heinsohn - Jillian Beckett (1986-1987)
Billy Hufsey - Christopher Donlon (1983-1987)
Carlo Imperato - Danny Amatullo
Janet Jackson - Cleo Hewitt (1984-1985)
Graham Jarvis - Mr. Bob Dyrenforth (1985-1987)
Carol Mayo Jenkins - Elizabeth Sherwood (1982-1986)
Valerie Landsburg - Doris Schwartz (1982-1985)
Dick Miller - Mr. Lou Mackie (1985-1987)
Ann Nelson - Gertrude Berg
P.R. Paul - Montgomery MacNeil (1982)
Nia Peeples - Nicole Chapman (1984-1987)
Eric Pierpoint - Mr. Paul Seeger (1986-1987)
Gene Anthony Ray - Leroy Johnson
Robert Romanus - Miltie Horowitz (1986-1987)
Carolyn J. Silas - Laura Mackie (1986-1987)
Lori Singer - Julie Miller (1982-1983)
Morgan Stevens - David Reardon (1982-1983)
Ken Swofford - Quentin Morloch (1983-1985)
Michael Thoma - Mr. Crandall (1982)
JoJo Wright - Judge
Musikalen
Musikalen Fame åpnet sine dører i 1989, men de startet å skrive om filmen/tv-serien allerede i 1984, og den var på mange måter enn fortsettelse av Fame- historien. Scene-musikalen skulle heller aldri være som filmen, selv om det var den som startet det hele.
Fame har en magisk tiltrekningskraft være seg som film, tv-serie eller scene-musikal. Hvis det står Fame på en artikkel, så kommer den til å selge bra.
”Fame” er og blir et internasjonalt fenomen. Musikalen har blitt spilt i mange land og på mange språk, blant annet engelsk, svensk, dansk, polsk, ungarsk, tysk, nederlansk, spansk, koreansk, norsk og italiensk.
Over fire millioner mennesker verden rundt har sett musikalen Fame. I New York ble den i 2003 satt opp under navnet Fame on 42nd street.
I Storbritannia lagde Fame britisk historie da den ble satt opp for sjette gang på syv år i Londons West End:
1. Cambridge Theatre, 1995 opening, 15-måneder pluss 1 års turne.
2. Victoria Palace Theatre, sommer sesongen 4 måneder
3. Prince of Wales Theatre, sommer sesong 4 måneder pluss ny Storbritannia tur
4. Victoria Palace Theatre, gjennåpnet i 1 år
5. Cambridge Theatre, gjennåpnet i 1 år
6. Aldrich Theatre –åpnet i september 2003 og “går” fortsatt pluss at enda ett kompani la ut på turne I Storbritannia!
Musikalen Fame satte også verdenshistorie som den første fullverdige vestlige musikal satt opp med vestlige produsenter i Malaysia. Den malaysiske kongefamilien var blant gjestene på premieren, som var en galla-forestilling.
Disse neste faktaene gjelder både filmen og scene-musikalen. De er ikke nødvendige, men de er intressante!
- På en måned bruker Fame gjengen i London 250 plaster, 100 støtte-bandasjer, 10 bokser med Tiger Balsam og 100 deodoranter.
- Rollebesettningen drikker til sammen 200 liter vann i løpet av 1 uke.
- Jentene bruker opp 20 leppestifter til sammen på en uke, samt 1 øyenskygge hver i uka.
- På en måned bruker de 30 bokser hårspray, hver uke bruker de også 24 timer på å føne håret.
- Det er over 200 kostymer og over 100 kostymeskift under hver forestilling.
- Kostymeavdelingen bruker 50 store bokser med vaskemidler hver måned. Og de bruker minst 4 timer hver dag til stryking av klær.
- I London har de 8 forestillinger i uka, og i tillegg bruker de minst 30 timer i uka til øving og trening!
- Fame gjengen bruker over £2.500 hver uke på å komme seg til og fra teateret.
- Det bruker minst £5.000 i uka på mat i West Ends mange restauranter og puber.
- De selger 1.000 programmer i uka, pluss trykker opp 25.000 billetter i måneden.
- De vasker 16 omkledningsrom om dagen.
- De mikser sammen minst 250 gin and tonic’s under hver forestilling.
- Filmen spilte inn over $200 millioner og vant mange priser inkludert en Oscar, en Bafta og en Golden Globe for beste sang.
- Madonna stilte opp på audition for en rolle i filmen Fame, men hun fikk ett klart og tydelig: Nei!
Den ekte ”fame skolen” :
La Guardia High School for Performing Arts
Over 15.000 søker opptak på denne skolen hvert år, men få får begynne. Søkerne kommer fra hele New York City, fra slummen til Manhattan. De er representanter for mange forskjellige etniske grupper og på skolen er det derfor en veldig multikulturell miks. I 1997 ble 800 studenter akseptert, men noen år er det ikke mer enn 650 som får lov til å begynne på La Guardia.
Audition og/eller en portfolio er nødvendig for å være blant de heldige. For å bli akseptert er det kun en ting som teller, og det er talent. Selvfølgelig er inntaket basert på audition og en akademisk test, men talentet åpnet døren. For selv om tempoet er stort, lærerne krever mye, og konkurransen mellom elevene nesten aldri stopper så er det mange som søker seg til La Guardia. De som bor i litt fattige strøk ser på La Guardia som deres redning, for læringen er gratis.
Som en del av New Yorks skolesystem gir Fiorello H. La Guardia High School of Music and Art and Performing Arts (La Guardia på folkemunnen) timer innen musikk, dans og drama til 2400 studenter hvert år.
La Guardia er Fame-skolen. Det er her tenåringer sliter seg gjennom 4 år med en krevende timeplan. Denne timeplanen kombinerer musikk, dans, drama og akademiske fag i en 50/50 fordeling. Dette er bare noe de som vil det sterkest kan klare, de akademiske fagene teller like mye som de kunstneriske og man blir forberedt på college og livet etter High school. Mange takler ikke dette presset og må slutte. Men de som kommer seg gjennom har en større sjangse til å bli berømte, og leve med berømmelsen, enn mange andre.
La Guardia High School ble stiftet av major La Guardia i 1936 og senere slo skolen seg sammen med The School of Performing Arts. La Guardia er den første statseide skole i USA for musikk, dans og drama. Den er en modell av skoler i Storbritannia som Brit School i Croydon og Liverpool School for Performing Arts stiftet av Paul mcCartney.
I 1984 flyttet La Guardia inn i sitt nye hjem, en 9-etasjes bygning på Manhattan. Denne skolebygningen hadde de blitt lovet de siste 20 årene, og nå var drømmen blitt virkelighet. I det nye bygget har de en 1100-seters konsertsal og et teater med plass til 500 i salen!
Personene bak Fame
David De Silva
David De Silva (konsept og utforming) er kjent som ”far-Fame”. Han fikk ideen, utformet og produserte filmen Fame. Filmen fikk 4 Academy Award nominasjoner. De Silva var konsulent-produser på tv-serien, som han fikk mange Emmy priser for. Tv-serien har gått på tv i 68 forskjellige land, men De Silva tror at Fame vil få sin største suksses som scenemusikal. I følge David De Silva har Fame en ungdomsorientert idealisme og ”live” vil energien gi inspirasjon til unge mennesker over hele verden.
Josè Fernandez
Josè startet sin teaterkarriere som skuespiller. På Broadway var han med i stykker som : THE ME NOBODY KNOWS, som han fikk The Variete Critic’s Poll Nomination for Best Actor. Han var også med i HAIR, TRUCKLOAD og TWO GENTLEMEN FROM VERONA. Som manus-forfatter har han blant annet skrevet off-Broadway showet EL BRAVO!, produsert av Kenneth Waissman. Josè har også skrevet flere komedier sammen med flere kjente manus-forfattere. I 1984 begynte han, sammen med De Silva, å skrive om Fame sånn at det kunne fungere på scenen. Josè ble født på Cuba og vokste opp i New York City. Han døde bare 46 år gammel. Men ikke før han så starten på Fame ”sirkuset”. Første gang Fame ble satt opp på en scene var i Stockholm i 1993, utført på svensk. Teateret var fylt til randen med barn og ungdommer, mange av de yngre hadde med seg foreldrene, Josè fulgte med på hver reaksjon de fikk. Da forestillingen var over var han ikke i tvil, Fame ville leve evig. Josè døde 8. januar 1994.
Jacques Levy
Steve Margoshes
Steve har sammen med De Silva componert en ny versjon av Fame for symfoniorkester. Den har fått navnet Symfonisk Fame. Denne versjonen har han også laget en utgave av for symfoniorkester og solo-fiolin. Begge versjonene er utgitt på CD. Denne CDen ble spilt inn med hjelp av Budapest-symfonien med Laszlo Kovacs som dirigent og Barnabas Kelemen som solo-fiolinist. Steves siste CD heter Sawing to New Heights With Steve and Dale. Her spiller Steve piano og Dale Stuckenbruck spiller på sag. Som orkesterleder har Steve vært en del av 7 suksess-musikaler: Elton John og Tim Rices` AIDA, the Who’s TOMMY, BIG RIVER, (Tommy Tunes gjennopplivning av) GREASE!, SMOKEY JOE’S CAFE, FAME og Jim Steinman og Roman Polanskis DANCE OF THE VAMPIRES. Steve har vunnet Drama Desk priser for sin orkesterledelse av BIG RIVER og TOMMY.
Dean Pitchford
Logg
Jeg har valgt å dele loggen opp i tre deler. En om perioden Elevens Valg, en om perioden med øvinger etter påskeferien, og en om forestillingene.
Elevens Valg
Vi har hatt elevens valg på Ajer i noen år nå, og musikk, dans og drama har vært skolens valg siden 2001. Den ble også en del av elevens valg i dette året. Siden da har Ajer satt opp Cats, Hair, Folk og røvere i Kardemomme by, Grease og nå Fame. Jeg har sittet i orkesteret de siste tre årene og jeg må si at det har vært slitsomt, interessant og kjempemorsomt!
Det første året kunne de på scenen alt de skulle nesten før jul. I fjor satt alt de hadde øvd på felles, men replikkene var det for mange så som så med. Merkelig nok ble dette også en suksess.
I år har jeg gjennom hele elevens valg lurt på hvordan dette skal gå. Vi i orkesteret har slitt med mange av sangene og den vi har slitt mest med var den første sangen. Både Henning Børresen og vi har vært ganske oppgitt flere ganger. Vi var litt usikre på om vi kom til å mangle to av våre faste ”blåsere” i år, men det viste seg heldigvis at det var bare en av dem som ikke kunne være med. Noen ganger kan det bli litt mye for enkelte, og det må vi ha forståelse for.
Da vi startet med elevens valg en til to måneder etter skolestart i høst var det også en ”stryker” med i orkesteret, men hun sluttet i løpet av juleferien. Hun mente selv at musikken ikke var vanskelig nok for henne. Det forsto ikke vi andre helt for vi har hatt nok å bryne oss på!
Orkesteret ble fra starten av delt i to. ”Komp-gruppa” og vi andre. Jeg vet ikke så mye om komp-gruppas øvinger fordi vi ikke øvde sammen før etter jul. Og selv da var det bare en gang i blant, men så kom påsken og lærerne så hvor dårlig tid vi hadde.
Musikken i Fame er krevende og de melodiene som ser enklest ut er de som kan være mest vanskelige. Dette er fordi de må spilles med mer følelse for at man skal få et bra resultat. Dessuten er det vanskeligere å spille en sang med mange lange noter og pauser enn det er å spille en som går raskt. Derfor bruker man ofte lenger tid på å øve inn de sakte sangene enn de raske. En er kanskje ikke like konsentrert. Det er rett og slett enklere å drømme seg bort under en av de rolige sangene.
Øving etter påskeferien
Etter påskeferien begynte det å bli knapt med tid og det så ut som om orkesteret skulle, unskyld uttrykket, drite seg ut. Og dette ville ikke Henning og Jan ha noe av. Her ble det ekstra-øvelser for orkesteret! Vi øvde tre timer en til to ganger i uka, og da det var igjen en uke ble dette økt til tre timer hver dag.
Da vi startet opp etter påske hørtes det helt forferdelig ut! Tempoet sakket nesten hele tiden og vi hadde lett for å miste konsentrasjonen. Men det låt bedre og bedre for hver dag!
Vi som går i tiende klasse følte nok at vi mistet litt mye av timene på skolen. Spesielt når det gjelder matematikk og norsk. Vi var nervøse for hvordan dette skulle gå, det er værre å miste mange timer i tiende klasse enn i åttende og niende. Vi skal tross alt slutte på Ajer snart og da trenger vi så gode karakterer som mulig.
Noen av oss måtte også tenke på/øve til opptaksprøven på Stange vgs. Og derfor var det ikke lett å konsentrere seg om Fame, skole eller fritidsaktiviteter.
Den 15.april begynte det som vi på spøk kaller ”helvetes-uka”, vi øvde minst seks timer hver dag og noen ganger mer. Dette gjør vi for at forestillingen skal bli så bra som lærerne og elevene ønsker at den skulle bli.
Grunnen til at vi i orkesteret hadde hatt ekstraøvelser var at vi skulle kunne alt vi skulle. Vi fikk også høre at de som stod på selve scenen kunne alt de skulle. Dette trodde vi på, og vi jobbet hardt for at vi skulle kunne vårt sånn at det bare var å ”sy” det sammen. Gjett om vi ble sjokkert da vi kom og skulle ha den første felles øvelsen. Vi skulle starte fra starten, da det kommer fra de der oppe på scenen: ,,Vi kan da ikke det her vi Jan”. Det de sa de ikke kunne var det første de hadde begynt å øve på! Det viste seg utover dagen at de ikke kunne alle replikkene sine heller... Vi i graven begynte og bli alvorlig redde. Premieren nærmet seg med stormskritt og de på scenen kunne ikke replikker eller sanger, og vi fikk høre at de skulle lære de siste danserutinene en til to dager før premieren. For oss så det ut som om alt skulle gå rett til hel....!
Som et mirakel så vi på den siste gjennomgangen at dette kunne gå ganske bra alikevel. Det meste satt der det skulle, men det moret oss i orkesteret litt at skuespillerne og danserne måtte være igjen lenger enn oss for å øve på det siste.
Forestillingene
Fredag 22.april, jeg sitter her kl 09.00 og vet at nå starter det. Lærerne sier hele tiden at forestillingene for Ajer elevene bare er generalprøver, men vi vet at det bare er tull. Og derfor er det denne forestillingen kl 09.00 vi er mest nervøse for, og ikke den så kalte premieren på kvelden.
Vi i orkesteret har ikke det samme presset som de som står på scenen, alle ser hva som skjer på scenen. Vi skal ikke synes, vi skal høres. Men forestillingene er en prøvelse for oss også, vi kan ha venner og familie i salen. Det høres ikke pent ut hvis noen spiller en tone feil, og tro meg det høres!
Vi i grava er mest nervøse for hva som kan skje på scena. Ikke for vår egen del, men for dem som må stå der oppe hvis de tabber seg ut. Vi trenger ikke tenke på dem, men vi forstår at de blir lei seg og/eller flaue hvis noe skulle gå fryktelig galt.
Det er en scene vi alltid er litt nærvøs for. Det er en scene som skal forestille en drama-time. De skal lære om tragedie og Josè (Joe) Vegas bare tuller. Han skal fortelle om en fysisk hendelse som trigger en følelse. Han forteller om sine opplevelser i sangen ”da får jeg stå”. Denne sangen har vi spøkt mye om. Vi tror det er her de fleste bestemødre får sjokk eller i verste fall hjerteinfarkt.
Onsdag 27.april, forestillingene gikk supert! Kvelds-forestillingen er over og jeg er ganske trøtt. Vi har spilt to forestillinger i dag, og det blir man trøtt og sliten av!
På kveldsforestillingen var det flere kjente i salen. Jeg hadde nemlig både foreldre, ei venninne, ei kusine og venner av familien sittende der. De sa alle at de hadde hatt en kjempefin kveld. Det skulle egentlig komme en venn fra Tretten også, men toget han skulle komme med hadde tekniske problemer.
Torsdag 28.april, i dag hadde vi de to siste forestillingene. Man får en merkelig følelse av å vite at man ikke skal spille en sang til fra dette stykket. Fame var vår verden i to uker, nå skal man plutselig bare snu helt om og tenke skole igjen. For mange er nok det litt vanskelig, og venninnene mine og jeg er intet untak. I fjor gikk vi alle igjennom en slags abstinensperiode, hver dag ved 9, 12 og 18 tiden begynnte vi å nynne på åpningssangen fra Grease. Hos meg gikk det så langt at jeg nynnet en blanding av Grease Lightning og Gammel Jeger Marsj etter 17.mai! Det virker som denne abstinensperioden kommer i år også, men det vet jeg ikke sikkert før i morgen ca. kl 09.30.
Vi ryddet opp rett etter siste forestilling, og jeg skal si at vi ble slitne! Orkesteret er vant med å ta i et tak når det skal ryddes. Derfor var det enkelt for oss å ta ned lys og demontere ”grava” , som vi fikk beskjed om på forhånd. Vi var også med på å bære annet utstyr som høytalere og lignende. Mens vi gjorde dette ble skuespillere og dansere tatt bilde av, dessuten var de opptatt med å spise opp det godteriet vi fikk på ”deling”! Vi i orkesteret måtte i år, som alle årene før, se at de spiste opp rubbel og bit, mens vi ikke fikk. Det var noen biter som havnet på gulvet, men så langt ned synker ingen musiker!
Sammen med grava forsvant også de to siste ukene. Det ble litt mye for noen av oss. Jeg, og minst ei til begynte å gråte. For meg var det den siste dråpen som skulle til for at jeg skulle forstå at jeg snart skal forlate Ajer ungdomsskole. Jeg har vært med i orkesteret siden jeg startet på Ajer, og nå hadde jeg akkurat spilt min siste forestilling der. Er det rart jeg ble litt sentimental? Ok, jeg ble ikke litt sentimental. Jeg storgråt, jeg tutet. Men livet må gå videre, så jeg skjerpet meg og ryddet mer. Mest for å ha noe annet å tenke på, men når jeg kom hjem falt jeg helt sammen. Mor trodde at noe forferdelig hadde skjedd. Jeg klarte bare ikke å slutte å gråte. Jeg var lei meg etter Kardemomme by og Grease også, men da hviste jeg at jeg skulle sitte der året etter også. Denne gangen var det for siste gang.
Ajer gir ungdom mye ved å sette opp disse forestillingene hvert år. Mange elever som føler seg utilpass på sitt eget trinn får venner mens de driver med forestillingene, og det blir et bedre sosialt miljø på Ajer enn på mange andre skoler i distriktet. Vi i orkesteret spøker med at vi ikke kan snakke med de som står på scena, men vi snakker nesten like mye med dem som med orkestermedlemmer. Jeg vil som tiendeklassing på Ajer som har hatt tre kjempebra år med forestillinger få si: Kjempebra Ajer, fortsett sånn!
Kilder
- www.stevemargoshes.com/htm/fame.htm
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS