Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MediemaktSkriv ut Utskrift

Drøfting i 3SK-A om medias makt.

Karakter: 4

Bokmål - ResonnerendeForfatter:



”Hvorfor og hvordan har media makt, og bør staten kontrollére media?” er problemstillinga mi. Da skjønner en at jeg har tenkt å fokusere på målet som dekker media – mål 3d. Jeg har også prøvd å dra inn flere mål, hovedsakelig 3c og 3e. Jeg prøver å dekke 3g i den siste delen av problemstillinga.

 

”Den fjerde statsmakt”

Uttrykket ”massemedia” brukes på medier som appellerer til svært mange i samfunnet. I dag er eksempler på dette TV, radio, aviser, og sist men ikke minst internett!

 

Uttrykket ”Den fjerde Statsmakt” oppstod på 1970-tallet, og har nå blitt en ren klisjé. Vi bruker Montesqiueus tredelte modell på fordelingen av statens legitime makt: Den lovgivende, den utøvende og den dømmende.

 

Når vår nye statsminister Jens Stoltenberg leder regjeringen, representerer han den utøvende statsmakt. Regjeringen skal, gjennom departementene sette ut i livet vedtakene stortinget fatter. Stortinget diskuterer og vedtar (eller ikke) tilslutt lover i Odelstinget, Lagtingen eller Plenum (etter hvilken sak det er) – og er den lovgivende statsmakten. Om noen bryter lovene, er det domstolene – den dømmende statsmakt – som behandler dét.

 

Den fjerde statsmakt er jo media, og media har fått dette tilnavnet pga én av dets viktigste funksjoner: ”Vaktbikkjefunksjonen”. Mediene kan grave bak gardinene, og få frem skandaler fra styre og store organisasjoner i lyset. Dette bringer oss inn på en annen viktig funksjon:

 

Dagsordenfunksjonen. Det er media som bestemmer hva som skal diskuteres blant politikerne i den grad at når de slår opp en sak, så må politikerne snakke om den saken, enten fordi den er viktig (og da kanskje glemt), eller for å hindre altfor urolige situasjoner. Det siste er mest tydelig i forbindelse med store saker, spesielt slike som har med styre og stell i stat og store organisasjoner å gjøre.

 

Et godt eksempel er Lørdagsrevyen den 2. februar 1990. Da stod to sinte menn frem på TV. De var beboere på St. Hanshjemmets sykehjem i Oslo, og fortalte om hvordan nedskjæringer eldreomsorgen førte til at senger stod tomme, samtidig som sterkt pleietrengende eldre mennesker måtte klare seg på egen hånd.

 

Omkring to måneder etter sendingen den andre februar 1990, som satte det hele i gang, bevilget Stortinget en milliard kroner ekstra til eldreomsorgen på årets budsjett. Pengene skulle overføres til samtlige av landets kommuner. Bevilgningen hadde ikke dekning i statsbudsjettet.

 

Av hvilken grunn?

Men vi må huske at svært få medier gjør dette ideellt. Jeg vil påstå at alle store massemedieorganisasjoner, med unntak av en del internettsider – som er enkelt å gjøre alene, hjemmefra, har denne funksjonen på grunn av at det er slike saker som selger best. At de er avhengige av salgstall påvirker dem veldig mye. Først selger de mer om de underholder, noe som gjør at det blir en større fokus på enkeltpolitikere. I dag bruker politikerne ikke media for partiprogrammets skyld, men for egen troverdighet. Om dette er et resultat, eller om det har skapt, utviklingen av elitepartiet (i stedet for massepartiet) er nok usikkert, men det er sikkert at det har en sammenheng. Folk i dag stemmer ofte like mye på en politiker som på et parti.

 

For det andre selger sjokkerende saker mer enn saker som ikke sjokkerer, men viktigere er det at saken skal helst inneholde en politikerkjendis. Det kommer jo inn utrolig mange saker, og media er jo klart nødt til å foreta prioriteringer: En sak får mer oppmerksomhet når den inneholder en politikerkjendis på stortinget, enn en sak som er viktigere å ta opp med tanke på ”sjokkerende avsløringer”, men som foregår lengre ned i systemet.

 

Om staten hadde kontrollert media, hadde vi sluppet hensynet til at media skal underholde samtidig som de skal sjokkere. Da hadde for eksempel avisen(e) kunne skrevet, uten å ta hensyn til at de må selge for å overleve. Men samtidig er det viktig å huske at vaktbikkjefunksjonen kan veldig lett forsvinne, når pluralismen (den frie konkurransen mellom uavhengige medier, organisasjoner og partier som skal oppveie statens enorme makt) forsvinner: Staten vil jo ikke være interresert i å skade seg selv – da er det større sjanse for at den ”blir kastet” (i forhold til regjering) eller kanskje rett og slett blir styrtet. Samtidig kan vi også bruke dette som et motargument igjen – staten ville absolutt ikke tåle om noen avslører at den har dysset ned en sak. Dette kan vi se på King’s Bay-saken, hvor den sittende AP-regjeringen ble nødt til å gå.

 

Kapitalen rår?

Når vi nå snakker om at medier trenger å tilfredsstille kjøperne, må vi også nevne at de uavhengige media i dag lever hovedsakelig på annonseinntekter. Frykten for å miste disse kan føre til at journalistene tilpasser saken til annonsørenes beste (ubevisst?), eller unnlater å nevne slike saker. Dette er også noe vi slipper om media hadde vært eid 100% av staten. Men siden det finnes flere enn for eksempel én avis, så vil nok noe medie dekke en sak som skader annonsøren til en konkurrerende avis – kanskje vil de til og med tjene andel på markedet på dette.

 

Dette gjelder i like stor grad eierne av media. Om vi igjen ser på aviser, så viser det seg at svært få, store konserner eier størsteparten av avisene i Norge. Dette konsernet er viktig for økonomien til avisen, og akkurat det samme kan skje her som med annonsører (kanskje tom med i større grad): At journalistene (ubevisst?) tilpasser sakene til eiernes synspunkter, for å sikre fremtiden sin. Det samme kan vel også sies nå: Problemet kan kanskje løses ved at staten hadde blitt eieren av avisen, men journalistene kan godt reagere likt om det er saker som innebærer staten – de vil (ubevisst?) verne om sin egen stilling.

 

Kapitalismen og media

Her kan det passe seg å peke på faren med at det blir færre og færre konserner som tar over flere og flere medieorganisasjoner. Vi får en markedskapitalisme som spiser opp mer og mer, og i noen land inkluderer også dét staten – som i USA. Her må jeg få peke på at det er en forskjell om staten kontrollerer all media, og om ett privat eid konsern kontrollerer media, i alle fall om vi regner med at staten i utgangspunktet vil sine innbyggere alt godt, og det store konsernet vil jo mest sansynlig tjene penger – det var jo derfor det ble grunnlagt.

 

Om nå dette éne store konsernet har tatt over all media, så vil det ikke bli noe kritikk av dette konsernet og dets måter å drive rovdrift på (som i dag er selvsagt siden det er størst). Siden media når ut til så mange folk i dag (i USAs tilfelle hele nasjonen), vil dette konsernet raskt, gjennom medias enorme makt, få ”kontroll” over ”alle” innbyggerne, ved hjelp av å presentere nyhetene som er gunstige for dem. Og dermed har de nådd steg én for å ta over nasjonen.

 

Om staten derimot hadde hatt hatt kontroll over media helt fra starten av denne ”tankerekka”, hadde dette vært mye vanskeligere for det store konsernet å gjennomføre, fordi de måtte ha startet med å ta over staten.

 

Vaktbikkjer, kommersialisering og allminneliggjøring

Jeg har nå sagt opp til flere ganger at om staten tar over media, vil media lett miste sin stilling som vaktbikkje i samfunnet. Her vil jeg komme med et slags kontraargument: De vil jo også miste denne stillingen om journalistene tar hensyn til annonsørene og eierne! Vaktbikkja skal jo ikke bare passe på staten – men også organisasjonene, og det feiler de lett på, slik som ståa jeg har beskrevet er.

 

Det vi ser er altså en kommersialisering av media. Denne skyldes for det første at de politiske partiene er skilt fra avisene. Det henger nok sammen med at siden partiene har gått fra å være massepartier til elitepartier, har de kanskje ikke den samme økonomien som før. Kanskje går de pengene nå til å annonsere/reklamere for partiet før valg istedenfor? Og for det andre, liberaliserte staten på 1980-tallet lovene for media, og åpnet for privat, reklamefinansiert drift.

 

Nå vil jeg tilbake til medias fokus på enkeltpolitikere, som som sagt har kommet av underholdningsfokuset. Det som skjer er en allmenngjøring av politikerne. Dette kan føre til en politikerforakt, fordi politikk – fordelingen av godene og byrdene i samfunnet vårt blir sett på som underholdning. Politikerne blir også intervjuet i alskens aviser og ukeblader, om ting som ikke har noe med politikk å gjøre: som klær, ferie, familie osv. Dette kan til sammen skape en forakt – og dermed en svekkelse av demokratiet.

 

Jeg må óg nevne at overfladiskheten og klisjépreget i de politiske debattene også gjør at folk mister respekten for både media og politikerne.

 

Så da kommer igjen spørsmålet: Blir dette bedre om staten kontrollerer media? Vi slipper maset etter underholdning. Vi slipper også denne individualiseringen av politikerne, og overfladiskheten.

 

Media som forum for politisk debatt

Media har en funksjon at de setter parter opp i mot hverandre, for eksempel SVs representant mot FrPs representant i en debatt om la oss si innvandringspolitikk. I slike debatter, spesielt utenfor valgsesongene, er det ytterkantene på den politiske skalaen som slipper lettest til, fordi de har klare meninger som kan skilles fra hverandre for seeren/lytteren (iom at slike debatter er vanligst i TV og radio), og fordi de ofte ”sjokkerer” mer. Dermed kan nok denne funksjonen bidra på å motvirke tendensen med at politiske parti går mot sentrum, og det er viktig, for å bevare mangfoldet.

 

Spørsmålet blir da: Vil denne funksjonen beholdes om staten tar kontroll over media? Om vi får media som ligger under regjeringen, er nok svaret nei – det partiet eller partiene som sitter med makta er kanskje ikke interresert i drive politisk debatt? Eller er de det? Det vil jo tjene dem at det skjer politisk debatt – også mellom dem og meningsmotstanderne, spesielt når folket etter hvert vil begynne å etterlyse frittalende media. Men kanskje vil det bare virke frittalende, mens det egentlig er ganske ”korrupt” (som kanskje ikke er det rette ordet). Spørsmålet blir kanskje i dette tilfellet i hvor stor grad staten skal kontrollere media…

 

Media og politiske aksjoner

Politiske aksjoner har en symbiose med media i den forstand at aksjonene setter i gang media, og trenger media for å bli kjent, og dermed skape blæst om saken, mens media tjener oppslutning av saker som ”sjokkerer” litt. Gruppene som benytter aksjoner mest er de som ikke er sterke nok i valgkanalen, og aksjonskanalen virker positivt for demokratiet – i den grad at den øker kontakten mellom vanlige folk (som ikke når gjennom i valgkanalen!) og politikerne (dette er det media som ”hjelper til med”). Den har også en dagsordenfunksjon, men i motsetning til medias dagsordenfunksjon, så setter den på papiret de viktige sakene samfunnet virkelig bryr seg om.

 

Om denne funksjonen forsvinner kan det lettere føre til opprør etc mot de styrende, fordi folket ikke får vist hva de mener. Om media blir statlig kontrollert, kan det føre til at media ikke vil skrive om aksjonene, og dermed har funksjonen forsvunnet.

 

Informasjonskløften

I det siste har det oppstått en informajonskløft, tiltross for at for eksempel politikken er medisert (gjort mer medievennlig og med underholdende). De med høy utdanning er de som velger informerende medier, mens de lavt utdannede ikke velger dét. Dermed øker bare forskjellen. Kanskje kunne statlig kontroll endret dette – men de kan jo fortsatt ikke tvinge noen til å se TV!

 

Konklusjon

Jeg har nå gjennom argumentene mine forklart en del om hvorfor media har makt. Den andre delen min ”bør staten kontrollere media?”, skal jeg nå prøve å oppsummere.

 

Det det hele koker ned til, er såklart i hvor stor grad media blir kontrollert av staten. I argumentene mine har jeg i de fleste tilfellene ment ”helt”, dvs at staten kontrollerer all TV, radio og avis. Dette høres kanskje litt fjernt og diktaturisk ut, men er tilstanden i for eksempel Russland, hvor eierne at mediakonsernene også har sentrale plasser i styre og stell. Det er dermed ikke teoretisk staten Russland som kontrollerer media, men i praksis er det dét.

 

Det som skjer ved en statlig kontrollert media er altså kort sagt: Mer saklighet, mer respekt for det politiske systemet, en stat tryggere for storkapitalen, men en svekkelse av demokratiet i den form av at staten sikkert vil forsvare seg og sin posisjon (selv om dette vil være avhengig av måten staten kontrollerer media på – for eksempel om det blir et departement eller en funksjon på stortinget) men antakelig liten endring i uavhengigheten til journalistene.

 

Konklusjonen min må derfor bli at statlig eid media ikke bør være idealet. Derimot er dagens situasjon, som er mye mindre pluralistisk enn mange tror, med svært få konserner som eier det aller meste, også langt fra gunstig. Vi trenger derfor etter min mening også her, som i den økonomiske politikken, en ”gylden middelvei”, noe som tilsvarer blandingsøkonomien. Staten passer på at mangfoldet opprettholdes – uten å hindre de som kritiserer staten, og dermed oppnå så mye pluralisme som mulig! (når jeg skriver ”så mye pluralisme som mulig” vektlegger jeg ”den frie konkurransen” i definisjonen – at det ikke blir privat monopol heller)

 

Jeg vil bare si at når jeg i denne oppgaven snakker om ”media” etc, er det som oftest i betydningen aviser, radio og TV jeg mener, om ikke annet er nevnt. Internett står veldig i særstilling, mye pga toveiskommunikasjonen, og muligheten nesten alle i Norge har til å utføre denne. Videre er internett et nesten uendelig stort bibliotek med stor meningsbredde…

 

 

Kilder:

Politikk og Makt, cappelen (læreboka)

http://journalen.hio.no/mediaogterror/article16954.ece

http://www.kringkastingsringen.no/kringom/2004-3/7.htm

http://www.daria.no/skole/?tekst=1291

http://www.norskkultur.net/nyheter/00052.htm

http://www.imarkedet.no/php/art.php?id=261739

http://www.hf.uib.no/Andre/vesti/rusmedia.html




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish