Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bør det gis bistand til land som bryter menneskerettighetene?Skriv ut Utskrift

Bør det gis bistand til land som bryter menneskerettighetene? Og til slutt, hvordan kan bistanden bli bedre? Drøfting i 3SK-A.

Karakter: 6

Bokmål - ResonnerendeForfatter:



Etter seks år i krigstilstand, med terror, redsler, lidelser og død var nasjonene som førte krig mot Tyskland under den andre verdenskrigen fast bestemt på å unngå en ny krig – gjennom internasjonalt samarbeid. Det hadde gjort inntrykk med krenkelsene av menneskeverdet, både i tyske konsentrasjonsleire og i de okkuperte landene (vi må huske at det er vinnerne som skriver historier, og at de allierte også hadde grusomheter). Dét åpnet verdenssamfunnets øyne for et behov for et vern av menneskeverdet, i en mellomstatlig organisasjon.

 

24. juni 1945 ble ”De forente nasjoners pakt” undertegnet i San Francisco, og FN var dannet. I 1947 ble arbeidet på det som skulle bli FNs menneskerettigheter startet. De skulle sikre verdensborgernes rettigheter ovenfor statene. Denne ble vedtatt i FNs generalforsamling i 1948, og det ble slått fast og enighet om at rettighetene skulle gjelde for alle, og uansett hvor i verden de bodde.

 

”Verdensærklæringen om menneskerettighetene” ble lagt frem for FNs generalforsamling i 1948. Dette var en menneskerettighetsærklæring med en felles målsetning for alle folk og alle nasjoner. Den slo fast at rettighetene skal gjelde for alle, uansett hvor i verden de bor, kjønn, alder eller sosial rang.

 

Akkurat som ærklæringene på 1700-tallet fikk betydning for nye nasjonale lover da, fikk denne nye ærklæringen også betydning for grunnlovene som ble dannet i de nye koloniene som ble uavhengige stater på 50- og 60-tallet.

 

Før denne kunne andre land og internasjonale organisasjoner gjøre lite om et land brøt med sine borgeres rettigheter. Nå ble individets rettigheter slått fast, uansett hva hjemlandets lover sa. Men et ”problem” er at det bare var/er en ærklæring, dvs. at den er kun normativ, og er uten juridiske forpliktelser. Så i 1966 opprettet FN to konvensjoner (avtaler – som er forpliktende): En konvensjon for sivile og politiske rettigheter (også kjent som frihetsrettighetene) og en for sosiale, økonomiske og kulturelle (også kjent som velferdsrettighetene), og i 1976 hadde nok land ratifisert (godkjent) konvensjonene til at de trådde i kraft (årsakene til at det tok så lang tid var nok de store politiske motsetningene på den tida, med den kalde krigen – de ”røde landene” hadde stor tradisjon med velferdsrettigheter, mens ”de blå” hadde store tradisjoner med frihetsrettigheter).

 

Verden var veldig skjevt fordelt, og i takt med at menneskerettighetene ble mer og mer i fokus, ble det også snakk om å utjevne forskjellene i verden, spesielt med tanke på menneskerettighetene. I de landene som i dag er i-land – landene som kom først i industrialiseringsprosessene på 1700- og 1800-tallet – det vi litt merkelig kaller Vesten, er det ganske selvsagt at om lag én femtedel av statens inntekter går til å trygge dem som ikke klarer seg sjøl: syke, eldre, arbeidsledige osv. Det er og var mye diskusjoner om hvor store disse overføringene skal være, og om vilkårene for å få dem, men uansett om du er rød eller blå, så er samfunnets ansvar for de svake hevet over enhver debatt…

 

Men i de landene som ikke hadde industrialisert seg, av forskjellige grunner – være seg at jorda ikke klarte den effektiviseringen av jordbruket som kreves, eller at de ble kolonisert av Vestlige makter, så var (rundt 40- og 50-tallet) ikke dette noe som skjer, pengene gikk til andre ting, for eksempel en maktelite. Det fantes heller ikke solidaritet fra den vestlige verden til den ikke-vestlige verden – det fantes ingen global utjevning i særlig skala.

 

En global utjevning startet på en måte på 1800-tallet, med misjonærene, men det vi i dag forstår som utviklingshjelp var det faktisk den amerikanske president Truman som foreslo i 1949. Han kom med forslag ”hva den amerikanske økonomien kunne gjøre for å gjøre slutt på underutviklingen”. FN begynte også å planlegge bistandsvirksomhet som skulle foregå over FN-budsjettet på den tida, hvor utgiftene skulle bli fordelt på hvert enkelt medlemsland etter bæreevne. Etter hvert ble det i stedet vedtatt at det skulle gå på frivillige bidrag i stedet. I løpet av de 55 årene som har gått, er det blitt stor butikk med internasjonal utviklingshjelp. Men den blir fortsatt drevet av de vestlige landene kun (de arabiske oljelandene drev litt overføringer til Asia og Afrika, men etter Golfkrigen stoppet dette opp).

 

FN reiste et krav om at hvert industriland skulle gi én prosent av BNP til bistand, men dette var mer enn de rike landene ville godta, så det ble nedjustert til 0,7 %. Bare Danmark, Norge og Sverige har nådd én-prosent-målet, og Nederland har nådd 0,7-prosent-målet. Til sammenligning overfører USA 0,14 %

 

Til å begynne med var det en selvfølge at all bistand skulle kanaliseres gjennom FN, men vi skiller i dag mellom multilateral, dvs. flersidig bistand som går gjennom FN eller andre internasjonale aktører, og bilateral bistand, dvs. bistand i et samarbeid mellom to land.

 

Den bilaterale bistanden deler vi opp i program- og prosjektbistand. Når det drives prosjektbistand, er det giverlandet som har ansvar for gjennomføringen, mens i programbistand skal det gis penger til program som er utarbeidet av mottakerlandet.

 

For Norges del er det bestemt at vi skal velge ”samarbeidsland” ut fra en langvarig programbistand, og kun med land som følger menneskerettighetene. Vi skal også se alt i lys av en bærekraftig utvikling, bistanden skal konsentreres til få land, og den skal være ubunden – ikke kreve noe tilbake.

 

Kravet om at mottakerlandene må følge menneskerettighetene er ikke noe som bare Norge har satt. Det er et internasjonalt ”anerkjent” krav, som en litt flåsete kan si har erstattet kravene som gjaldt for bistand under den kalde krigen: militær og strategisk viktighet. Men nå er det altså menneskerettighetene som er stikkordet. Og det er styret og styreformen som først og fremst er ”målet” på hvor godt de følger menneskerettighetene.

 

Ved første øyekast kan jo dette helt klart virke veldig rimelig, ja nærmest ”logisk”. ”Problemet” om bistand kun skal gis til de som følger menneskerettighetene, er om vi får politiske skifter (som det godt kan være mye av i land i oppbyggingsfasen (som vel har foregått ganske lenge nå)). Skal da bistanden avbrytes hver gang det kommer et styre som ikke oppfølger kravene? Dét bryter med kravet om langvarig bistand, og det er fort at taperne blir småbøndene og de fattige, som i utgangspunktet var målet for bistanden.

 

De trengende menneskene kan også bli straffet ”dobbelt opp” om bistanden avbrytes. Ikke bare får de et autoritært (evt. totalitært) styre, men de mister også bistanden.

 

Men på en annen side – om det nye styret er et etter vestlige mål, et udemokratisk og dårlig styre, og det er stor sjanse for at mye av pengene vil ende opp i lomma på en maktelite, så er det kanskje best å avbryte bistanden? Eller kanskje ikke – om noe av pengene fortsatt går til de som skal ha den, så er det mer enn hva de ville fått om det ikke hadde vært gitt noe penger til den.

 

For faktisk, så er det ikke sånn som det ofte blir fremstilt, at bistandspengene går i lomma til de som styrer. Direkte. Greia er heller at om for eksempel Norge hjelper bøndene i latin-amerikas og deres velferdsrettigheter, så avlaster det staten og statsbudsjettet, og regimet får større økonomisk frihet til for eksempel militæret og undertrykkelsesapparatet. Selvsagt – all bistand avlaster statsbudsjettet – det er slik bistand er ment å virke, men vi har ingen grunn til å tro at om de ikke får bistand, så vil regimet ta fra militærposten på budsjettet, og gi til velferden…

 

Men kanskje kan det å gi bistand til et regime virke legitimiserende? Både for resten av verden, men viktigst innad i landet selv. Regimet kan jo ta æren for velferden, ovenfor innbyggerne. Målet er jo ikke at disse innbyggerne skal vite at det er norsk hjelp, sånn at de skal kjøpe eksportlaks etterpå, men regimet skal jo heller ikke ”dekke” over hva de egentlig gjør ovenfor innbyggerne sine.

 

Det her er grunnen til at mange opposisjonelle ber I-land om å trekke bistanden til stater som bryter menneskerettighetene. De håper at et brudd vil styrke motstanden mot regimet innad i landet. Dette er et godt argument, men det ligger et problem i at regimer har ofte så stor kontroll over sine innbyggere, at det er ikke bare bare å vise motstand lengre: Det finnes for eksempel mange flere måter å avlytte, spore etc. borgere på i dag enn på 1700-tallet. Jeg synes også det er viktig å disse ”skadene” opp i mot hverandre: veier skadene på innbyggerne (gjennom at bistanden er fjernet) opp for skaden som kan skje på staten (ved at innbyggerne ”ser hvor dårlig det er”)? Dette fungerer jo på to måter: Både direkte: hvor langt skal et folk lide for noe, og med tanke på en eventuell revolusjon.

 

Om vi ser på eksempler fra historien, så taler også de den samme saken: Både på Haiti, i Kambodsja og i Etiopia, så har bistanden som har foregått, blitt avbrutt, og det har vist seg at det er sivilbefolkningen som har lidd mest, og vi har ikke sett noe til en revolusjon.

 

Slik situasjonen er i dag, så er jo bistandspolitikken vilkårlig, det vil si – det er giverlandene som bestemmer til hvem, hvor mye og hva osv. Dette reiser et annet viktig problem ved at det er ”folkretslig godtatt” å avbryte bistand pga menneskerettighetsbrudd. Supermakt(er) kan for eksempel avbryte / gi mer, alt ettersom, hvis u-land stemmer henholdsvis mot / for deres forslag i for eksempel FN. Dette henger jo ikke direkte oppimot menneskerettigheter, men det er det som ”pleier” å få skylda – fordi det har blitt så lett å skylde på det, ettersom det er så vanlig at det skjer. Om det sluttet å være vanlig å avbryte u-hjelp pga brudd på menneskerettigheter, så ville det være vanskeligere å bruke dette som en grunn, men det er kanskje grunn til å tro at da ble det bare brukt en annen grunn?

 

Det er ”dårlig styresett” som er den vanligste grunnen for at bistandsoverføringer stopper. Betydningen er jo at de bryter menneskerettighetene. Men blir også brukt av USA når de vil at andre land skal stille om den økonomiske politikken sin til en mer friere. Vi har jo sett helt siden opprettelsen av USA, at de har vært for ”Open Door Policy” – de har aldri vært et land som har hatt kolonier, og USA var det ledende landet i kolonifrigjøringene, fordi det er frie land med en egen økonomi de kan tjene penger på…

 

Poenget er altså at kravet om at menneskerettighetene må holdes blir misbrukt. Alene synes jeg ikke dette er nok til å gi bistand til land som bryter menneskerettighetene, men jeg synes de andre argumentene, for ikke å glemme historien, er så viktig at en bør fortsette med bistanden. Siden mesteparten av bistandspolitikken er bilateral, og foregår på vilkårlig basis, som jeg allerede har sagt, så er utroper i-landene seg til dommere, som dømmer blant u-landene (i motsetning til om alt hadde gått gjennom FN). Da er vi allerede stoppet litt opp i ”ujevningspolitikken”. Allerede i startfasen har i-landene oppsatt seg selv til de beste, og vi får ingen ”utjevning”…

 

Men hva kan gjøres i dette tilfellet? Vi har ”slått fast” at bistanden ikke må stoppe selv om menneskerettighetene brytes i et land. Men kan noe gjøres med denne bistanden for at først og fremst borgerne i mottakerlandet skal få det bedre?

 

Som sagt, foretrekker Norge programbistand. Dette er jo helt klart fordi det er det som gir hjelp til selvhjelp. Målet er jo at innbyggerne skal klare seg først uten fysisk hjelp, og etter hvert også uten økonomisk støtte. Men på denne måten er det lettere at pengene kommer til de som ikke skal ha den. Hvis Norge hadde begynt med prosjektbistand, hadde det vært representanter for Norge som hadde jobbet i mottakerlandet, og sikret at pengene gikk til rette lommer. Men vi har jo allerede slått fast at det er ikke mye av pengene som går i maktelitens lommer. Dessuten er det svært dyrt å ha nordmenn jobbende i mottakerlandet, så mye penger ville ha gått bort på det. Og som om det ikke var nok, så gir muligens det mindre hjelp til selvhjelp.

 

Óg som sagt, så gir Norge, i likhet med de aller fleste andre land, mest bilateral hjelp. Den multilaterale hjelpen som gis er hovedsakelig akutthjelp, for eksempel Tsunami-katastrofen for litt over ett år siden. Om én organisasjon (FN er et veldig hett navn) tar over ansvaret for bistand, så er det grunner til å tro at vi fjerner problemet med misbruket av krav om at menneskerettighetene blir fulgt (som jeg skreiv om). Problemet her er at dette nok blir svært vanskelig å gjennomføre, fordi statene vil nok nekte å overlate alt ansvaret for ”sine” penger til en annen organisasjon, selv om denne er en organisasjon som FN. Det sies jo også at bistandspengene som blir gitt i dag er ubunden (fordi det frie markedet er mest økonomisk for mottakerlandet), men jeg vil bli sjokkert om jeg finner ut at det ikke er skjulte agendaer. Det kommer jo også krav fra borgerne i i-landet om at for eksempel norsk næringsliv må få jobber i for eksempel Nicaragua (som er Norges samarbeidsland i mellomamerika). Kravene følger ofte konjunkturene i verdenssamfunnet.

 

Om vi ser nærmere på hvem som får bilateral bistand, så går 4/5 av alle pengene globalt sett til land som har nære geografiske, etniske etc bånd til giverlandet. For eksempel får Israel 250 $ per innbygger, mens de fattigste landene får 1$ per innbygger – begge av det samme landet – USA. Vi må altså omdefinere utviklingshjelp til noe ideologisk.

 

Jeg tror det er på tide med en ny internasjonal arbeidsdeling, hvor u-landene selv får foredle råvarene sine, samtidig som i-landene åpner markedene sine for disse. Det skulle være mulig å rette bistanden mot dette – å bygge opp industrien. Men her kommer igjen: Hvor interresert er egentlig i-landene i dette. Kollektiv selvberging er også en mulighet, at u-landene lager sitt eget internasjonale marked: ”Land a lager gjødsel, land b maskiner og land c transportmidler for disse.”.

 

 

Kilder:

Foredrag om situasjonen i Midt-Østen av Ayman al-Oqaily, fra Trondheim Muslim Society.

Hjørdis Otneim, lærer.

”Kampen om FN” av Gunnar Garbo (Universitetsforlaget)

”Fattig, ufri og mishandlet” av Asbjørn Eide (Universitetsforlaget)

”Frihet og velferd” av Aage Moan og Audun Bakkerud (Cappelen)

”Politikk og makt” av Kval, Mellbye og Tranøy (Cappelen)

http://www.fn.no/skole_og_ungdom/fn_fakta/fn_historien/fn_blir_til

http://hrw.org/doc/?t=americas&c=haiti

http://hrw.org/doc/?t=africa&c=ethiop

http://hrw.org/doc/?t=asia&c=cambo




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish