Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FølelserSkriv ut Utskrift

Vi fikk i oppgave å skrive om en person som hadde prøvd å ta sitt eget liv.

Bokmål - NovelleForfatter:



Det er ikke lett. Livet. Når man er lei av alt, oppgitt og bare hater seg selv. Selv har jeg hatt et skikkelig innviklet liv. Uten så mange venner. Uten tro, håp og kjærlighet, å alt det der.

 

Jeg har bodd det meste av livet mitt hos min mamma, men når jeg fylt 15 år flyttet jeg til pappa. Jeg har nå fylt 17 år og bor fortsatt hos pappa, men kan ikke vente med å flytte for meg selv. Flere ganger har jeg prøvd å ta livet mitt, men jeg må bare si at det er ikke så lett som man tror. De fleste mennesker mener at de som tar livet sitt må ha vært noen pingler. Som rømmer fra problemene sine ved å ta sitt eget liv. Men det er ikke sånn, ikke i det hele tatt. Man må være utrolig modig. Bare det å ta en overdose av piller, å ligge der å vente på å dø, det er det ingen av dere som hadde tørt. Eller hva med å hoppe utenfor et stup, å bare falle og falle. Å vente på å treffe bakken å bli til mos.

 

Selv har jeg ikke prøvd noen av de måtene. Det er for grotesk for meg. Jeg har prøvd å drukne meg selv. Men uten videre hell. Jeg har vannskrekk også, og det gjør jo ikke saken noe bedre. Jeg har også prøvd å kutte over pulsåren min. Men mamma fant meg og sendte meg til psykolog. Hun var helt fra seg og mente at jeg trengte det. Nå lurer du sikkert på hva som har gjort at livet mitt er så ille. Og det skal jeg fortelle.

 

Jeg startet livet mitt på Fredrikstad sykehus den 19. februar. Da var både mamma og pappa der, og jeg kunne virkelig ønske at jeg husket noe av det. For det å se mamma og pappa lykkelige sammen er noe jeg aldri har opplevd, det er noe jeg føler hadde vært ganske viktig for meg. Når jeg fylte 2 år flyttet pappa ut, han var forelsket i en annen dame og hun flyttet like etter inn hos pappa. Fra og med den dagen sluttet mamma og pappa å snakke med hverandre. Var det noe de ville si hverandre var det å gi beskjeden til barnehagetantene på ark, og når den andre kom for å hente meg leverte de arket til han/hun. Senere når jeg ble eldre ga de beskjeden til meg også var det min oppgave å huske å fortelle det. Glemte jeg det ble de ikke sure, men de snakket til meg på en måte som fikk meg til å føle at jeg virkelig hadde skuffet dem. Dette skjedde mest fra Eva sin side, Eva er kona til pappa, som jeg er nødt til å kalle for stemor. Å hun er virkelig en ond stemor.

 

Eva har fra jeg var 2 år, prøvd å forme meg til å bli mest mulig lik henne. Hun har prøvd å få meg til å like henne bedre enn min egen mor. Hun klarte det også, det var da jeg flyttet til pappa. Men senere gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke var velkommen der. Det er krangling mellom oss to hver eneste dag, og jeg føler at det er min skyld for det meste. At jeg ødelegger familien ved å bo der.

 

Så det er en kort oppsummering av livet mitt til nå. Livet har ikke blitt noe bedre heller. Det kommer noen dager hvor jeg tenker at en dag får jeg en kjæreste som jeg kan stifte familie med, å vi kan leve lykkelig i alle våre dager. Men jeg er redd for at jeg skal overføre alt fra min barndom over til mine barns barndom. Dessuten kommer jeg aldri til å få noen kjæreste heller. Å når alle de negative tankene kommer, kommer også lysten til å stoppe livet mitt. Til å slippe alle vonde tanker, å la min familie sitte igjen å tenke. Tenke at det var deres feil at jeg ikke lenger er på denne jorden.

 

Tror jeg skal prøve gift neste gang. Det er rolig, bedagelig og du bare sovner stille inn.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish