Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
For sentSkriv ut Utskrift
En trist novelle om selvmord og kjærlighet.
Bokmål - NovelleForfatter:



En varm tåre rannt ned over kinnet mitt, jeg stod lammslått og så opp i trappen i den nå så plutselig mørke, kalde og råtne blokka. Det var sent på kvelden og et blekkaldt måneskinn trengte inn gjennom vinduene og inn i den lydløse trappeoppgangen. Og på han, han som hang der borte.

 

Første gang jeg møtte han, sånn utenfor skolen liksom, det var borte hos han. Det var en fredag, og vi satt nede i kjelleren hos han og så på TV. Det var tett tåke ute, og det begynnte å skumre. Han satt ved siden av meg på sofaen og han var så nervøs at de bleke hendene begynnte og skjelve, hjertet hans banket så hardt at jeg kunne høre det. Jeg syntes at det var kult at noen kunne bli sånn på grunn av meg, men på den annen side var det litt skummelt også.

 

Han hang der bare, stiv, kald og trist liksom. Tauet var knyttet fast i gelenderet et stykke ovenfor. Øynene var lukket og det lå en tåre i øyekroken. Hendene og føttene hang slappt ned, de hadde ikke rukket å bli hvite enda. Hjertet mitt banket fortere enn noen sinne, og det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Jeg kunne ikke forstå at noe sånt hadde skjedd. Tårene bare fosset ned, jeg hulket slik at jeg ikke kunne puste.

 

Han la forsiktig armen rundt skulderen min, jeg kunne kjenne skjelvingen fortsatt. Han smilte forsiktig, -Det var vel dette jeg er nervøs for, sa han lavt med et lite smil om munnen. Jeg så opp på han, øynene glinset så søtt, men på samme tid alvorlig. Jeg la forsiktig og liksom litt tilfeldig hånden min på låret hans.

Jeg lå på gulvet midt i trappeoppgangen, men det gjorde ikke noe, alle i blokken sov likevel. Alle bortsett fra meg..., og han, han sov ikke. Jeg hulket så det nesten svartnet for meg, det var min feil, alt sammen!

 

Han tok forsiktig hånden innunder blusen min, jeg kunne kjenne at det knyttet seg i mellomgulvet. Det var så koselig, og han var så deilig. Jeg snudde forsiktig hodet mitt rundt og så ham inn i øynene, så klinte vi, lenge. Jeg bare satt der i armene hans, og ville aldri i verden vært en annen plass.

 

Telefonen min ringte, av og til er telefoner det som kan ødelegge mest av alt! Det var Erik, han og noen venner ville ha meg med på fest. Jeg la på, snudde meg mot han, -Jeg gidder ikke dra, ikke enda i allefall. –Joda, sa han. Jeg er så sliten at jeg må legge meg likevel.

 

Jeg skjærte av tauet, klarte ikke å se på at han hang der lenger. Jeg hadde kommet for å si unnskyld, det var ikke med vilje, det bare ble sånn! Jeg elsket ham mer enn noe. Tårene rannt og synet av han, der han lå livløst på gulvet, brant seg inn i hodet mitt for alltid.  Det kjenntes som om noen hadde revet ut hjertet mitt og knust det, som man tar en porselensvase fra skapet til bestemor og kaster det ut av vinduet i tredje etasje. Knust, pulverisert og ødelagt for alltid.

 

Jeg dro ikke på festen med Erik og gjengen, men opp til en kompis, der ble vi litt revet med og endte opp klinende i sengen hans. Jeg angret nå, angret mye. Han hadde funnet det ut, for det var ikke hvem som helst, han som jeg klinte med. Det var en av hans beste venner!

 

Hendene hans lå slapt ned på det kalde sement gulvet, Jeg husket forrige gang jeg holdt ham i hendene, de var så varme, gode og ærlige på en måte. Nå lå de der hvite, kalde og tomme på det stygge, stygge gulvet. Det var ikke liv i dem lenger, de pene hendene.

 

Jeg hikstet og la hodet hans med det mørke glatte håret ned på fanget mitt. En tåre drypte ned på det livløse fjeset hans, og nedover halsen hans. Jeg strakte hånden min ut for å tørke vekk tåren, sølvkorset datt ut fra t- skjorten hans.

 

Jeg tok opp det blanke sølv korset, det lyste trist og matt i månelyset fra vinduene. Plutselig la jeg merke til at det var teipet fast en papirbit på baksiden av korset:

 

”Katinka, jeg er lei for det. Men klarte det bare ikke. Du skal vite at jeg alltid elsket deg mer enn noe annet. Ser deg i himmelen..."

 

Jeg brøt sammen, jeg var nesten tom for tårer. Livet mitt ville aldri bli helt igjen. Jeg hadde kommet for å si unnskyld men jeg kom for sent, da jeg kom var han borte, død, for alltid. Det var for sent. Jeg ville aldri klare å tilgi meg selv. Savnet han sånn, kunne ikke vente hele livet før jeg fikk møte han igjen for å si unnskyld.

 

Jeg kysset den kalde hånden hans en siste gang og klatret opp i vinduet. –Elsker deg Ole... Jeg hoppet.

 

Jeg kjente en merkelig lukt i nesen, himmelen!? Kjente en rivende smerte i hele kroppen, åpnet øynene og så rett inn i fjeset til mor og far. De hadde røde øyne og et bekymret uttrykk i ansiktet.

 

Dette var definitivt ikke himmelen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish