Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bak skjermenSkriv ut Utskrift
Å være prøvekanin kan få uheldige konsekvenser, selv om det bare gjelder en ny sjokolade. Hjelper det å maskere seg?
Bokmål - NovelleForfatter:



Han kjente at han fikk en ubehagelig bølge av varme gjennom kroppen. Han kunne føle at det begynte å renne svette på ryggen, og håndflatene hans ble klamme av svette. En liten dråpe rant ned fra hans nakne isse og ned på nesen. Han følte seg absolutt ikke komfortabel, og mest av alt hadde han lyst til å synke ned i gulvet. Den nye og dyre dressen, nelliken i knappehullet og det lille lommetørkle som stakk opp av den venstre brystlommen. Alt dette han hadde brukt timevis på å forberede ned til minste detalj hjemme på det stusselige ungkarsbadet sitt, var fullstendig forgjeves. Han følte seg dum. Forferdelig dum.

 

Livet har ikke sikkerhetsnett, og det hadde han fått erfare mange ganger før, men ikke så grundig som nå. Hva skulle han gjøre? Skulle han komme med en smart kommentar? Skulle han bøye seg ned, ta opp den patetiske hårfillen, putte den i lommen og bare gå? Var det i det hele tatt mulig å gå ifra en slik situasjon med en ørliten bit av ære og verdighet? Situasjonen var forferdelig, uutholdelig. Minuttene virket som år, og sekundene virket som hele dager. Han kunne føle hvert hjerteslag som stortrommer, selv om de gikk som trommestikker inne i han. Han lukket øynene. Hvis han hadde hatt en ladd pistol i hånden sin nå var han veldig usikker på om han ville pekt den mot sin egen tinning eller mot alle de andre i rommet.

 

Plutselig, som en eksplosjon, kom latteren. Det var en hysterisk latter, og den hadde ren desperasjon i seg. Hva lo han av? Hva i alle dager var det som kunne være så forferdelig morsomt? Var dette kanskje en forsvarsmekanisme fra den svette kroppen? Det måtte være et individuell forsvarsteknikk kom han fram til, og med det døde latteren ut i et flaut ”hehee..”. Igjen stod han der, og det var stille. Stillere en før. Nå så alle på han, og øynene var mange og de stakk som kniver i kroppen. Ingen sa et ord. Før latteranfallet var tabben bare mellom han og henne, men nå var han restaurantens midtpunkt. Til og med kelnerne stoppet opp å skjenke vin, og kokkene kikket inn fra kjøkkenet gjennom den lille luken hvor maten blir hentet av kelnerne. Situasjonen var verre enn før, mye verre. Fra asken til ilden, for å si det mildt. Han kjente med ett at hodet han ble tungt som bly. Rommet begynte å snurre, og beina begynte å svikte. Balanseorganet slo alarm, og med ett knakk han sammen og falt ned på parketten. Bakhodet traff bakken med et solid smell. Alt ble svart. Mørkt var overalt.

 

Han hadde vært ungkar siden han studerte, nå jobbet han i produksjonen til Freia. Som i Freia melkesjokolade, han hadde fått tilbud om en prøvekaninjobb, han og et par andre på fabrikken. De skulle teste et nytt produkt, lette penger dette var tankene hans, han syns det var særdeles velsmakende. Han tygget på ”sjokocrunch” i en hel uke, og var svært fornøyd. Helt til han en dag våknet opp hårløs. Hodet var kaldt, bleikt, han kunne se blodårene i skallen og et par føflekker han slett ikke ville vise frem. Han hadde blitt informert om at det var et utestet produkt, han hadde også skrevet en avtale om dette. Så han hadde ikke mye å stille opp med mot et stort navn som Freia. Men han fikk heldigvis en erstatning på 30 000 kr og et lite lønnspålegg. Dette var da en grei sum tenkte han, for hvem har vel bruk for hår? Nå var optimismen høy, han kjøpte stort tv, ny sofa, kjøkken og diverse andre hvitevarer.

 

Han gravde seg ned i gjeld, begynte å bli ensom og trengte noen å dele livet sitt med. Han skrev kontaktannonser, skaffet seg data og Internett og begynte å chatte med det motsatte kjønn. Han ville ikke til å svare ærlig på spørsmål som de kom med. ”Hvordan ser du ut?”. ”Hva jobber du med?”. Det var spørsmål han skammet seg over svarene, og han begynte å lyve. Han sendte manipulerte bilder av seg selv der han hadde hår, og dannet seg etter hvert en egen personlighet han bare brukte på Internett. Denne personligheten var alt han noensinne ønsket å være. Han var sjarmerende og galant mot damene, hadde ett flott utseende og var vellykket.

 

Etter hvert hadde han bygget opp et nettverk av kvinner han pratet med over hele landet. Og en dag fikk han melding fra en dame som bodde i samme by som ville treffe han på middag. Dette hadde han ventet på lenge, hele tiden har han ventet på en slik invitasjon. Han fikk ikke sove om nettene, han var nervøs allerede.

 

Han svarte et par dager etterpå. De skulle møtes på byens fineste hotell kl 19.00. Møtet var ordnet, alt var klart, tiden var inne for å gå fra larve til sommerfugl. ”Den store konfirmasjon”, nå skulle han testes. Han kjøpte nye dress, med alt tilbehør, nye sko som glinset. Men på bildene hadde han hår, han hadde fint hår som lå fint på hodebunnen. Han hadde ikke et hår på hode, han var skallet. Skulle han finne på en unnskyldning? En unnskyldning om å fjerne alt håret rett før stevnemøtet hadde blitt heller tynt, så han ringte til en tupébutikk i nærheten. Han fant en nydelig tupé han kunne tenke seg, den kostet 4000 kr. Men han var tom for penger, det var som himmelen falt i hode på han. Siste finish var tupé men han hadde ikke mer penger.

 

Ekspeditøren så desperasjonen i øynene hans, hun gikk på bakrommet å hentet en grå boks. Oppi boksen lå en parykk, langt ifra samme kvalitet som den andre, men vesentlig billigere. 1000 kr ville hun ha for den, han la den på hodet og ekspeditøren rettet litt på den, og plutselig så han det. Han hadde hår igjen! Dress, hvit skjorte, lakksko, og naturligvis den flotte nye tupeen. Han så bar ut, han ønsket alle kunne se hvor fin han var, når han virkelig ville. Rosene var dyre, 50 kr stk. Han lysket seg også usynlig inn på et herretoalett å puttet på en tjuekroning så kom det et par kondomer ut, det var viktig å være forberedt. Han var nervøs.

 

Hjemme i leiligheten satt han i sofaen og slo på tv-en, da slo det han at kanskje hun ville komme dit etter middagen. Ungkarsboligen så ikke ut, han satte i gang med en 3 timers panikkrengjøring, til boligen så akseptabel ut.

 

Klokken var 16.00, han var nervøs. Han var ikke sikker på om han ville få tiden til å stoppe eller gå fortere. Han var nervøs, veldig nervøs. Alt ble gjort klart. Han la dressen og skoene fram på senga og gikk over dem for å fjerne støv og hår som kunne ha festet seg. Han la også frem blomstene og fikk festet nelliken i knappehullet. Han fant frem et hvitt papirlommetørkle som han brettet til og puttet i den venstre brystlommen, det ble akkurat som på film.

 

Han gikk i dusjen, skrubbet seg ren, så ren han aldri hadde vært før, helt til han ble rød i huden. Men det måtte til hvis han skulle bli skikkelig ren. Den hvite skjorta kom på, han kjente han svettet på ryggen allerede. Han åpnet pakningen på den eksklusive parfymen og tok på en betraktelig mengde. Han tok på dressen og de nye skoene, klokken var 18.10. 50 minutter igjen. Han var klar. Det var noe som manglet, håret! Han fant frem den grå esken og tok på tupeen og fikk lagt den sånn som ekspeditøren tidligere hadde gjort. Det så fremdeles bra ut, og hårfargen stod bra i stil med resten av antrekket. Det var nesten for godt til å være sant!

 

Han bøyde seg ned for å plukke opp rosene som stod ved døren da tupeen slapt gled av hodet hans og ned på gulvet. Tenk hvis noe sånt hadde skjedd under middagen! Han gikk til kjøkkenet og begynte å rote i skuffen der han hadde hobbylimet. Det var gått ut på dato, men det fikk så være. Han smurte på et tynt lag på den blanke issen sin og lot det tørke litt før han la tupeen forsiktig på plass igjen. Han var klar.

 

Han ringte etter taxi og få minutter etter var den der. Han tok rosene, slo av lyset og låste døra. Kvelden hadde begynt. Det tok 6 minutter å kjøre helt frem til hotellet og kl 18:57 stod han der. Han forsikret seg om at den faktisk var 18:57 ved å se på klokken. Nå var det bare å vente. Han var nervøs. Nå var han ikke lenger bak skjermen på dataen. Nå måtte han holde maska, dette var den store dagen. Han var redd sommerfuglene skulle fly ut av magen. Nå var det bare å vente.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish