Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Knut Hamsun- landstrykerenSkriv ut Utskrift
Om Knut Hamsun.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Forord

 

Jeg har valgt å lage et portrett om Knut Hamsun fordi han levde et meget omstreifende liv og prøvde seg i mange yrker. Og jeg har valgt å skrive om han fordi han gav aldri opp da det var som verst, og han var dessuten en utrolig god dikter og forfatter. Barndommen Knut Hamsun, eller Knut Pedersen som han egentlig heter, ble født 4. August i 1859 i Vågå, Gudbrandsdalen. Begge hans foreldre tilhørte gamle innfødte Gudbrandsdalslekter. Faren Per, var fra Vågå, hvor slekten hadde hørt til gjennom flere ledd. Per var skredder, og på en av sine skreddervandringer traff han sin kone, Tora Olsdatter Garmostræet. De giftet seg i Vågå i 1852. De fikk 7 barn, 5 sønner og 2 døtre. Knut var den yngste av sønnene. St. Hansaften i 1862 kom et båtlass med folk fra Gudbrandsdalen roende nordover til Hamarøy i Nordland. Flesteparten var bønder fra Vågå og Lom, og de kom flyttende med alt de eide. De hadde kjørt hest til Trondheim og deretter hadde de tatt dampbåt videre. Den siste delen av reisen måtte de ro. Knut Hamsun og hans familie var blant dem som hadde reist. Det var ikke helt uvanlig at bønder fra Østlandet reiste nordover for å dyrke jorda, fordi nordlendingene tenkte bare på fiske. På Hamarøy levde Knut Hamsun sine barneår og ungdomsår. Knut hadde noen gode guttedager de første årene på Hamarøy. Men i ni års alderen måtte han flytte til sin onkel Hans Olsen, og der bodde han til han var 14 år. Dette ble ingen lykkelig tid. Han måtte bo der fordi foreldrene skyldte onkelen penger. Årene hos onkelen holdt på å ta knekken på Knut. Han arbeidet mye, fikk lite mat og han hadde en enorm redsel for onkelen. En redsel som satte spor i form av drømmer hvor en rødskjegget man stadig gikk igjen. Årene hos onkelen bragte ham hat, bitterhet og skrekk, noe som sikkert nedfelte en innestengt lyst til hevn og grusomhet. Noe som har satt merke i karakteren og som han siden i sin diktning ofte har befridd seg for i de mange skildringene av grusomhet, uhygge og redsel. Da Knut ble 14 år gammel og skulle konfirmeres, orket han ikke tanken på Hamarøy lenger, og reiste istedenfor til Lom og til gudfaren som konfirmerte ham. I Lom stod Knut for første gang i disken bak ei krambu, og i mangen av sine bøker har han skildret herrefornemmelsen hos en bondegutt ved å stå bak disken i ei krambu. Etter et års tid reiste Knut tilbake til foreldrene i Hamarøy, men han ble ikke lenge hjemme. Han flyttet til Tranøy og fikk jobb som handelsbetjent hos Walsøe. På Tranøy opplevde Knut noe sterkt, nemlig å se et menneske dø. Det var en bondegutt som hadde fått tyfus, og han ble liggende syk, og han fantaserte, preket og leste salmer. Tiltrekning mot død og uhygge går igjen i Hamsuns diktning.

 

På vandring i ungdomsårene

 

Knut ble ikke lenge på Tranøy fordi Walsøe gikk konkurs, og noen hvileløse år fulgte. 16 år gammel reiste Knut rundt i Nord-Norge med sine skreppevarer. I 1876, 17 år gammel, var han i Bodø et år hvor han blant annet gikk i skomakerlære. Etter sin skomakertid i Bodø, reiste han til Bø i Vesterålen, og var der i perioden 1877-78. En tid som lensmannsbetjent og en tid som skoleholder. Det viste seg å være viktige år for Knut, fordi det var først under Vesterålen oppholdet at han for alvor fikk tid til å lese og til seg selv. Han leste alt han fikk fatt i, og blant favorittene var Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Knuts egen første bok kom ut i 1877 i Tromsø. Han var da 18 år gammel. Bokens tittel var "Den Gaadefulde". Den var på 31 sider og boka var en ungdommelig og umoden bok, men den fortalte om hans ønsker og drømmer. Den ble bygd på et grunnmotiv, som ofte kom igjen i Hamsuns bøker. Heltens ringe stand i forhold til den elskede, og hans skjulte indre verdi, som i virkeligheten hevet ham høyt over henne.

 

Det neste Hamsun utgav var et fortellende dikt på tre sider, og det ble utgitt i Bodø i 1878. Diktet hette "Et gjensyn", og her brukte han for første gang navnet Hamsun offentlig. Diktet handlet om skyld og soning.

"Et gjensyn
Du lod mig gjøre en Gjærning
Som soned min blodige Daad,
Da Frelseren spillede Tærning
Med døden i Nordboens Baad.
Nu er jeg saa tryg for den Sagen-
Kom Gud lad mig ta dig i Haand!
Tak, tak skal du ha for den Dagen
Du drog med det evige Baand."

 

Senhøstes 1878 kom så Knud Pedersen Hamsunds neste bok, "Bjørger". Her kom både dikt, eventyr, dagbok, brev og fortelling i ei og samme bok.

 

Ut i verden

 

Hamsun holdt seg deretter i ro i et par år, p.g.a. skole og andre ting. Men årene tjente hans forfatter framtid. Hamsun ville ut i verden og utvide sin horisont og bli berømt. Han ville skrive ei ny bok, men han trengte midler for å skrive og for å reise til forleggeren i Gyldendal i Danmark. Han henvendte seg til en av Nordlands storfolk, handelsmannen Zahl i Kjærringøy i Salten. Av Zahl fikk han 1600 kroner. Med alle disse pengene dro han til Øystese i Hardanger. Men Hamsun kjente ingen i Hardanger, men han reiste dit fordi Henrik Wergelands skildring av Hardanger i "Den engelske lods" fra 1844 lokket.

 

Etter noen måneder reiste han til København, til forlegger Hegel i Gyldendal. I skreppa hadde han manuskriptet til "Frida", men det ble avslag. Hamsun ble sur og reiste tilbake til Norge og der oppsøkte han Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad for å be han uttale seg om "Frida". Men Bjørnson likte ikke "Frida". -Bli skuespiller, sa han.

 

Kort etter skuffelsen med "Frida", fikk han trykket et dikt i "Norsk Familieblad" i desember 1879. Det var et dikt som viste at han var i krise.

 

"I Nød
Sangfuglen kan ikke spinde
Sit tonende næt
Og den har knækket sin vinge
-nu er den træt"

 

Vinteren 1879-80 bodde Hamsun i Kristiania. Han skrev og prøvde å få noe trykket i tidsskrifter og aviser, men han lyktes ikke. Han bodde i Vaterland, i Tomtegaten 11, i huset som han skildret så inngående i "Sult". Da ingenting lyktes i Kristiania, tvang sult og nød ham bort fra byen, og han ble veiarbeider på Toten. I to år var han der, men diktningen hadde han fortsatt ikke dreisen på. Han skrev og skrev, men kom ingen vei. Han, som mangen andre, begynte som smått å tenke på Amerika. Han var 22 år.

 

Som så ofte tidligere fikk han reisepenger av velstående folk. Rett etter nyttår 1882, satte han seg på Amerikabåten. I Amerika arbeidet han som gårdsgutt og butikksvenn. Ved siden av dette, fortsatte Hamsun sin glødende tro på egne ferdigheter og han fortsatte å skrive, men han lyktes ikke i Amerika heller. Etter to år i Amerika, reiste han til Minneapolis i 1884. Her traff han Kristoffer Janson, forfatter og målmann, og som var prest for en skandinavisk unitarmenighet. Hamsun hadde lest Jansons fortelling "Torgrim" mens han hadde vært i Vesterålen, en fortelling påvirket av Bjørnsons bondefortellinger. Hamsun ble sekretær hos Janson, men unitarismen hadde han ikke noe til overs for.

 

Fra Amerika til Norge

 

Høsten 1884 følte Hamsun seg syk. Han spyttet blod og måtte til legen. Det ble dårlige nyheter for Hamsun. Legen gav han 45 dager igjen å leve. Hamsuns venner i Minneapolis, men Janson i spissen, fikk tak i en subskripsjon på at han kunne reise hjem til Norge. Senere på høsten var han tilbake i Norge, og her ble han undersøkt av en lege, som sa at alt var i orden med lungene, men at han hadde vært syk p.g.a. overanstrengelser. Hamsun reiste deretter til Valdres for å hvile og komme seg på bena igjen. Her ble han bedre, og han arbeidet og skrev på ei bok, men som han aldri ble ferdig med. Han skrev også i aviser og tidsskrifter. Det var under oppholdet i Valdres at Knut ga sitt navn den endelige form. Mens han i Norge hadde valgt å kalle seg Knut Pedersen og Hamsun, brukte han Hamsund i Amerika fordi han kalte seg opp igjen etter stedet Hamsund. Dette fortsatte han med da han kom hjem. Under oppholdet i Valdres skrev han en karakteristikk av Mark Twain, og den ble trykket i det illustrerte ukebladet "Ny Illustrert Tidende" i Kristiania mars 1885. Artikkelen ble en suksess og gikk over flere nummer av bladet. Men ved en trykkfeil i ukebladet falt d- en i slutten av Hamsund vekk, og det stod Knut Hamsun istedenfor. Hamsun bestemte da at han skulle skrive sitt eget navn Knut Hamsun.

 

Også i Valdres prøvde Hamsun seg med å holde litterære foredrag, men det ble heller ikke noen suksess. Så reiste Knut til Kristiania og spurte Arne Garborg om diktningen hans holdt mål. Men Garborg, i likhet med Bjørnson, ble ikke imponert. - De virker så fremmed, sa han.

 

Til Amerika igjen

 

 

Hamsun var på dette tidspunktet 27 år, og han hadde skaffet seg mye kunnskap og litterær dannelse, men han kom ingen vei. Men han gav ikke opp. For andre gang bestemte han seg for å prøve lykken i Amerika. Høsten 1886 reiste han over til Amerika, og slitet for å komme gjennom begynte igjen. Han var trikkekonduktør i Chicago, men det gikk dårlig og han reiste atter en gang til Minneapolis. Her prøvde han å skrive en ny roman, men han fikk det ikke til. Han fortsatte å holde foredrag om Ibsen, Bjørnson, Garborg , Kielland og Strindberg. I sine foredrag talte han med begeistring om den nye litteraturen som brøt fram. Ennå var denne litteraturen opprørsk og ny, og få år senere kom han med et sterkt angrep mot "de fire store" i Norsk litteratur.

 

Selv om Hamsun fant seg vel til rette i Amerika, forstod han at han ikke kunne slå gjennom der. Han reiste fra Minneapolis våren 1888, men før han reiste holdt han et avskjedsforedrag. Foredraget var en utfordring til tiden, og et kraftig oppgjør med hele det amerikanske åndsliv, både litterært og politisk. De samme tankene satte han fram i boka "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" året etter. Hans skarpe angrep gjaldt først og fremst den lovpriste "amerikanske frihet" som Hamsun syntes bare var løgn og bedrag. Han hadde kommet til den motsatte konklusjon en det Bjørnson noen år tidligere hadde hevdet i avisartikler i Norge. Men det var jo ikke rart, for de hadde jo opplevd Amerika fra hver sin kant. Hamsun forlot frihetens oppskrytte land i protest, med anarkistenes sorte bånd i kapphullet.

 

Knut Hamsun kom til København med "Thingvalla" sommeren 1888. Skipet lå et helt døgn i Kristiania på overfarten, men Hamsun gikk ikke i land. Han hadde ingen grunn til å elske byen. Han var ikke før kommet til København før han i feber kom til å skrive det første kapittelet i det som kom til å bli "Sult".

 

Bøkene han skrev

 

Her er alle bøken Knut Hamsun skrev:
- Sult
- Mysterier
- Pan
- Victoria

 

"Sult" handlet om det fortellende jeg, om outsidernes kamp for å overleve, og i "Mysterier" sjokkerte han alle med sine meninger om Ola Nordmann og Henrik Ibsen. "Pan" handlet om en mann som hette Glahn og som satt og mintes minner fra Nordland. I "Victoria" møtte vi igjen en forelskelse mellom ei rikmannsdatter og en "slask", som er Hamsun selv i dette tilfellet. "Slasken" er selvfølgelig dikter. I alle bøkene kan du trekke tråder fra Hamsuns liv. Livet videre Knut Hamsun giftet seg for første gang i 1898 med Bergljot Goepfert (født Bech) og sammen fikk de datteren Victoria i 1902. Ekteskapet var imidlertid ingen suksess og de ble til slutt skilt i 1908.

 

Etter århundreskiftet gikk Knut Hamsun over til en mer objektiv og fortellende stil. Fra han var 50 år og i 30 år fremover, skrev han sine store episke verk som ble innledet med "Under Høststjærnen" (1906), "Benoni og Rosa" ( begge 1908) og "En Vandrer Spiller med Sordin" (1909). Den ensomme vandrerskikkelsen blir spesielt sentral i disse bøkene. Hamsun møtte Marie Andersen i 1909, og hun ble hans livsledsagerske livet ut. Marie, som var en ung og lovende skuespillerinne da hun traff Hamsun, avbrøt sin karriere for å følge sin mann. De bosatte seg først på Hamarøy i 1911. Her skrev Hamsun bøkene "Den Siste Glæde" (1912), "Børn av Tiden" (1913) og "Segelfoss By" (1915) hvor han tar et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. Opp mot dette holdt han den enkle bonde og nyrydningsmann i "Markens Grøde" (1917) som han mottok Nobels fredspris for tre år senere. I 1918 kjøpte ekteparet et gammelt herresete midt mellom Lillesand og Grimstad. "Nørholm" ble deres bosted livet ut. Året før innflyttingen ble datteren Cecilie født, den fjerde i søskenflokken ved siden av Tore, Arild og Ellinor. Hamsun rundet av sin forfatterkarriere med det som har blitt kalt hans "vandrer-trilogi": "Landstrykere" (1927), "August" (1930) og "Men Livet Lever" (1933), og i 1936 kom hans siste roman "Ringen Sluttet". Hamsun var da 77 år og hadde skrevet det han ønsket å skrive.

 

Så brøt den 2. verdenskrig ut, og Hamsun valgte feil side. Etter hvert har det blitt mange som har prøvd å forklare hvordan han kunne gå aktivt ut å forsvare Hitler og det storgermanske riket. Biografen Robert Ferguson går tilbake til Hamsuns barndom og det engelskhatet han opparbeidet gjennom møtet med historiske begivenheter fra begynnelsen av 1800-tallet. At Tyskland var blant landene som tidligst ga forfatteren anerkjennelse synes også å ha spilt en rolle i Hamsuns sympatier. Det er heller ingen hemmelighet at Hamsun tydelig var inspirert av tysk filosofi allerede i sin 90-tallsdiktning. I krigens første år skrev Hamsun en artikkel hvor han oppfordret "Kast børsa!" til det norske folk, og mente videre at Tyskland skulle redde Norge fra engelskmennene. Etter at Hitler var død skrev forfatteren en hyllende nekrolog til "Der Führer". Gjennom krigen var det av avgjørende betydning for den nazistiske propaganda å kunne vise til Hamsun som en av sine egne. At både Knut Hamsun og hans sønn Tore jobbet intenst med å få frigitt norske fanger var mindre kjent på den tiden. Den høyt aktede forfatter ble en foraktet forræder i sine leseres og landsmenns øyne. Etter krigen ble han satt under psykiatrisk observasjon og fikk diagnosen "varig svekkede sjelsevner". Dette var et kompromiss Hamsun likte dårlig - han ville bli stilt for retten for å få sin dom. I 1947 mottok han endelig sin dom, og ble i en rettssak i Grimstad idømt en bot som var så stor at han i realiteten var ruinert for alltid. I et debattprogram fra 1992 sier Tore Hamsun at han ikke er bitter etter behandlingen faren fikk de første årene etter krigen. Mot slutten

 

I 1949, 90 år gammel, skrev han "Paa Gjengrodde Stier", et siste mesterverk om sin personlige oppfatning av rettssaken. Boken satte naturlig nok betegnelsen "varig svekkede sjelsevner" i et noe underlig lys. Arven etter Knut Hamsun er mangehodet Knut Hamsuns innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur i dette århundre kan knapt overvurderes. I 1929 hevdet Thomas Mann at Nobelprisen i litteratur aldri var blitt tildelt noen som bedre hadde fortjent den, og forfattere som Kafka, Bertolt Brecht, Henry Miller, Ernest Hemingway, Hermann Hesse, Boris Pasternak, Maxim Gorkij, og André Gide har alle gitt uttrykk for sin Hamsun-beundring. Noe av det samme utgangspunktet har Robert Ferguson som har skrevet den siste av biografiene om Hamsun. Han konkluderer i "Gåten Knut Hamsun" at "Håndverksmessig sett var han en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år. Det finnes knapt en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham." Hamsun døde i 19. Februar 1952- 92 år gammel.

 

Kilder:

 

- Internett
- NRK
- Norskboka



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish