Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skillelinjer i norsk politikkSkriv ut Utskrift
Kategorisk prosjekt om samfunnslære som tar for seg spesifikke skillelinjer i norsk politikk. Fikk karakteren 5+.
Bokmål - ArtikkelForfatter:



Norge blir av de fleste politiske partier sett på og fremmet som et sosialdemokratisk land, der folkets velferd er i fokus. Hvorvidt staten eller det private skal overvåke denne prosessen og debatten om i hvor stor grad dette skal være statens ansvar er i stadig utvikling. Her er det et tydelig skille mellom de venstreorienterte og de høyreorienterte partiene, der høyresiden har som mål å senke skatten og å oppnå delvis privatisering av det som nå er offentlig sektor, mens venstresiden har som mål å fremme velferden i Norge videre og å styrke de svakeste i samfunnet ved å øke skatten for de samfunnsgruppene som tjener mest. Velferdspolitikken er derfor den viktigste tydelige skillelinjen i norsk politikk. Samtlige andre skillelinjer, kanskje med det ene unntaket av noe av utenrikspolitikken, får konsekvenser for befolkningen først og fremst gjennom budsjettforslaget. På grunn av viktigheten av velferdspolitikken som skille i norsk politikk har jeg valgt å legge vekt på dette, spesielt i slutten av oppgaven. Jeg har imidlertid også gitt eksempler på mer spesifikke skillelinjer, og markert den tydelige forskjellen på konsekvensene av skillelinjene (de faktiske skillelinjene) og på de ideologiske skillelinjene i norsk politikk.

 

Ideologiske skillelinjer mellom de venstre- og høyreorienterte partiene:

 

Høyresiden (de borgerlige partiene):

  • Stabilitet og vern av det bestående samfunn.
  • Vern om privat eiendomsrett og for privat initiativ i økonomien.
  • Markedsøkonomi, fri konkurranse og lite offentlig regulering.

Venstresiden (de sosialistiske partiene) gikk inn for:

  • Statlig styring av økonomien.
  • Velferdsgoder skal være et offentlig ansvar. Sosial utjevning og omfordeling.
  • Blandingsøkonomi, offentlig regulering av næringslivet, men både privat og statlig eierskap.

Disse ulike verdiene får hovedsaklig direkte konsekvenser gjennom skatte- og avgiftspolitikken til partiene, men også gjennom diverse reformer. Skillelinjene er ikke like tydelige nå som de var for noen år siden, men det er fortsatt tydelige forskjeller mellom sterkt venstreorientert og sterkt høyreorientert politikk.

 

Partiene kan plasseres slik:

 

RV ytterst til venstre, så SV, DNA/Ap, Sp, KrF, V, H og FrP ytterst til høyre.

 

Økt oppslutning for de høyreorienterte partiene har i de siste årene vært et faktum. Høyre, KrF og Sp, som er regjeringspartier, har ført en høyreorientert politikk, og har fått relativt sterk motstand fra andre, mer venstreorienterte partier som SV. Utkastet til statsbudsjett som kom fra regjeringen viste tydelig at partiene stod for en høyreorientert politikk, og det antas at partiet Høyre sannsynligvis har hatt den dominerende rollen når det kom til utkastet av statsbudsjettet. Den nåværende regjeringssituasjonen kan sees på som et kompromiss mellom partier som ellers har forholdsvis klare politiske skillelinjer.

 

Velferdspolitikken er som sagt den tydeligste skillelinjen i norsk politikk fordi så mange andre skillelinjer får konsekvenser for denne. Likevel er det mange andre skillelinjer i norsk politikk som har delvis andre problemstillinger. Jeg har valgt å se på fire ulike skillelinjer som i det siste året har skapt større debatt mellom partiene. Også skillelinjene i disse mer spesifikke sakene er i stor grad ideologiske.

 

Spesifikke skillelinjer i den norske politikk i det siste året:

  • EU
  • Irakkrigen
  • Skattespørsmål
  • Innvandringspolitikk

 

EU

 

EU-spørsmålet har forøvrig vært debattert mer eller mindre helt siden det forrige EU-valget i 1995, der Norge stemte nei. Et flertall av de politiske partiene har vært nølende når det kommer til å gi tydelige avklaringer om deres meninger om hvorvidt Norge bør være med i EU eller ikke, men som en generell tendens, ser man at et flertall av de høyreorienterte partiene i forhold til de venstreorienterte er for at Norge skal være med i EU. Årsaker til at partiene har vært nølende i akkurat dette spørsmålet, er antageligvis fordi det har stor viktighet for velgerne, og store konsekvenser for Norge som nasjon, både økonomiske og politiske. Et eventuelt medlemskap i EU vil generelt sett forbedre de handelspolitiske betingelsene Norge har i dag, og det vil skape en friere multinasjonal økonomi. Det vil imidlertid også begrense statens kontroll over økonomien og avgiftsbeleggingen. Staten vil også delvis miste kontrollen over den private sektoren, ettersom EUs regler vil gjelde. Fordi de høyreorienterte partiene vil begrense den offentlige reguleringen av private bedrifter og fordi de vil ha et forholdsvis fritt konkurransemarked, mens de venstreorienterte partiene stort sett vil oppnå det motsatte, kan man betrakte partienes standpunkt i forhold til et medlemskap i EU som et resultat av disse generelle målene.

 

Irak-krigen

 

Irakkrigen er et typisk utenrikspolitisk spørsmål. Ingen av partiene, kanskje med unntak av RV, hadde svært sterke meninger om hvorvidt man skulle hjelpe til i krigen eller ikke i krigens tidlige faser, sannsynligvis fordi dette i perioden var et særlig følsomt tema som hadde ført til store demonstrasjoner i hele Europa. Regjeringen kom til enighet med resten av stortinget om å sende en hjelpestyrke til Irak som ikke skulle ha noen militære funksjoner, utenom som støtteapparat for det amerikanske militæret der og for lokalbefolkningen. Norges tilstedeværelse i Irak hadde selvsagt ingen konkret, militærstrategisk betydning, men to, viktige symbolske betydninger. For det første var det viktig for USA at Norge var med i krigen for å vise støtte. For det andre ville Norge for første gang siden 2. verdenskrig være involvert i en krig som ikke var støttet av FN. Under debatteringen av om hvorvidt Norge skulle delta eller ikke var det i hovedsak disse punktene som ble vektlagt. Ikke uventet ville et flertall av de høyreorienterte partiene støtte USA, mens partier som SV og DNA/Ap stilte seg mer kritiske og mente at det ikke var riktig å involvere seg i en krig som ikke var blitt godkjent av sikkerhetsrådet i FN. Kompromisset om å sende norske soldater dit som hjelpestyrker, ikke som militære enheter, er et typisk eksempel på hvordan klare skillelinjer i norsk politikk stort sett blir utvasket når man først får se konsekvensene. De høyreorienterte partiene som støttet USA fikk sin vilje mens de venstreorienterte partiene sørget for at Norge ikke brøt med FNs rettningslinjer direkte, og for at Norge påtok seg mer eller mindre symbolske humanitære plikter som et i-land.

 

Skattespørsmål - budsjettforslaget

 

Skattespørsmål har alltid vært er svært debattert emne, og kan like mye karakteriseres som en av flere viktige standpunkter som alltid har vært viktig for de enkelte partiene som en spesifikk debatt. Skillelinjene oppstår hovedsaklig i partienes syn på økonomisk regulering og deres syn på i hvor stor grad staten og derfor også befolkningen skal være ansvarlige for å opprettholde et velferdssamfunn som dagens gjennom skatter og avgifter. Høyresiden vil generelt sett senke skatten. I det nyeste budsjettforslaget blir toppskatten senket, mens avgifter på matvarer og lignende artikler blir høynet. For personer som tjener rundt/under 300.000 kr per år, vil de direkte konsekvensene av budsjettet kun kunne merkes gjennom dyrere matvarer og elektroniske artikler. Toppskatten vil imidlertid i følge budsjettforslaget bli en god del mindre. Venstresidens hovedargument er vanligvis at de som tjener mye fra før, ikke har noen grunn til å få enda mer penger. Motargumentet mot dette vil være at det er en prinsippsak, ettersom partier som FrP mener at ingen privatpersoner bør skattlegges med så mye som rundt 50%. Den nåværende skattepolitikken karakteriserer på mange måter Høyres skattepolitikk, men budsjettforslaget var noe overraskende ettersom KrF og Sp også sitter i regjeringen. KrF karakteriserer seg selv som et solidaritetsparti med "kristne, solide verdier", og det at de var med på å foreslå et slikt budsjett, gjør sannsynligvis at deres målgruppe for velgere har blitt noe forandret. Separert sett, ville sannsynligvis Høyre og KrF kommet med ganske ulike budsjettforslag, men når de er samlet i en koalisjonsregiering blir mange politiske skillelinjer delvis utvisket, ettersom partiene må inngå flere kompromiss med hverandre.

 

Innvandringspolitikk

 

De høyreorienterte partiene betrakter, med fare for å virke rasistiske, innvandringspolitikken delvis som et problem, ikke som et nødvendig samfunnsmessig bidrag. De gjenkjenner selvsagt behovet flyktninger har for å kunne bosette seg i andre land, men vil likevel begrense dette for å trygge norges opprinnelige befolkning. Dessuten er det en generell oppfatning at statens inntekter hovedsaklig skal komme skattebetalerne til gode. De venstreorienterte partiene mener generelt sett at Norge bør ta inn så mange flyktninger som det har kapasitet til. Årsakene til at det oppstår skillelinjer også innenfor innvandringspolitikken, er at definisjonen av denne kapasiteten varierer. I de senere årene ser det ut til at den er blitt noe feilberegnet, ettersom økningen av kriminalitet blant innvandrere har økt drastisk. Senere enkelthendelser har blitt fremmet av media, som for eksempel forsøket på flykapringen i nærheten av Bodø og et drap der gjerningsmennene var innvandrere. I offentlige debatter mener høyresiden at dette er et problem som er en følge av at Norge tar inn flere innvandrere enn det har kapasitet til, og generelle konklusjoner er at Norge bør begrense inntaket. Venstresiden ønsker derimot økt bevilgning for å integrere innvandrere i det norske samfunn. Disse totalt ulike forslagene til problemløsning for et entydig problem, viser ganske tydelig hvordan politiske skillelinjer kan oppstå. Løsningen på problemet vil imidlertid neppe favorisere noen av delene spesielt; det vil inngås et kompromiss så lenge innvandringssituasjonen er under relativ kontroll, og skillelinjene vil fortsette på det ideologiske planet.

 

En generell skillelinje: velferdspolitikken

 

Spørsmålet om privatisering skaper et hovedskille i politikken som viser at ideologiene ikke er borte i den norske politikken. Det partipolitiske landskapet er likevel som sagt ikke så enkelt at det følger en eller noen få skillelinjer. Det er liten politisk oppslutning om å gjennomføre en privatisering som den som ble gjennomført i Storbritania under tatcherregjeringen, men hvilken rolle og hvilket ansvar velferdsstaten skal ha når det gjelder helse- og omsorgstjenestene, er og har vært en viktig politisk kampsak. Den skaper partipolitiske skillelinjer som går på tvers av det tradisjonelle skillet mellom borgerlige og ikke-borgerlige partier. I debatten om hvordan helse- og sosialomsorgen skal drives, er det høyrefløyen som i størst grad ønsker mer privatisering og nedtrapping av det offentliges ansvar og engasjement. For Arbeiderpartiet har det vært et viktig mål å opprettholde slike tilbud og tjenester som et offentlig ansvar for å sikre mest mulig likhet og rettferdighet i samfunnet både sosialt og regionalt. Sentrumspartiene legger vekt på moralske, etiske og distriktspolitiske sider ved velferdspolitikken, noe som også krever en stat som kan skjerme eller verne enkeltmenneskene mot «markedskreftenes frie spill».

 

Offentlige eller private løsninger?

 

Tendensen i norsk politikk er likevel at private løsninger i stadig større grad blir akseptert også blant partier som tradisjonelt ikke har godtatt slike løsninger. En årsak til dette omslaget er at den offentlige sektoren har blitt svært stor og dermed dyr. En annen årsak kan være erkjennelsen av at kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene ikke nødvendigvis blir bedre med stadig høyere kostnader. Effektivisering og kvalitetssikring av helsetjenestene står sentralt i denne debatten. En har også stilt spørsmål ved om vi som mennesker mister viktig omsorgsevne, nettverk, samvær og solidaritetsfølelse når staten stadig overtar mer og mer ansvar for borgernes liv. Humane og etiske verdier har lenge vært viktig i Norge som sosialdemokrati, og dette er derfor viktig i denne generelle debatten.

 

Tradisjonelt sett har vi i Norge vært opptatt av likhet og likeverd. Velferdstjenesten skal være offentlig, demokratisk styrt og kontrollert for at det skal bli den offentlige omsorgen som er en av hovedpilarene i velferdssamfunnet. På den andre siden kan vi si at folk flest i dag har så god økonomisk evne at vi i større grad enn før er i stand til å gjøre opp for mange helsetjenester som vi har bruk for, med egne penger uten at det fører til større forskjeller i samfunnet enn dem vi allerede har. Systemet vi har, fungerer ikke slik at de som trenger mest, får mest. Snarere er det slik at de som har mye fra før, kan kreve mer og får mer, og resultatet er en systematisk skjev fordeling av goder og byrder i samfunnet.

 

Konklusjon

 

Skillelinjene i norsk politikk sammenlignet med skillelinjene i andre lands politikk, som f.eks USA, er altså ganske tydelige. Hvilke partier som sitter i regjeringen får svært ulike konsekvenser for landet i forhold til i USA, der all politikk likevel blir strengt regulert av senatet og der politikken helst skal reflektere deler av grunnloven. I Norge er det i hovedsak de andre partiene på stortinget, opposisjonspartiene, som regulerer regjeringens forslag. De effektive skillelinjene i norsk politikk som faktisk har store konsekvenser, er altså ikke så sterke eller mange, fordi de stadig blir debattert, regulert og så innført, fordi også regjeringen må ha et flertall i stortinget for å kunne gjennomføre forslag. Fordi venstre- og høyreorienterte partier er forholdsvis likt representert, blir ikke de faktiske forskjellene, eller konsekvensene av disse så store i Norge som statlig organisasjon. På denne måten blir på mange måter folket den viktigste suverniteten, men partiene inngår til stadighet kompromisser eller såkalte "hestehandler".

 

De tydeligste skillelinjene i norsk politikk er ideologiske, ikke faktiske, som for eksempel i velferdspolitikken. Det vil si at de fleste partiene har relativt klare politiske standpunkt, men ettersom alle forslag blir debattert og fordi det i de fleste tilfeller blir inngått kompromisser, har ikke skillelinjene i norsk politikk spesielt tydelige konsekvenser. Som en generell tendens i forhold til andre land, har Norge svært høye skatter, svært god velferd og en relativt strengt regulert markedsøkonomi.

 

Offentlige instanser som sykehus, skoler og lignende er i svært liten grad privatisert, og det offentlige har stort sett kontroll. Med mindre det skjer noen overaskende forandringer i norsk politikk, kommer dette til å forbli slik det er. Enkelte høyreorienterte partier som Frp ønsker å senke skatten, og dermed redusere det offentlige velferdstilbudet i Norge, til fordel for en privatiseringsprosess. Venstresiden er i sterk opposisjon til dette, og mener at staten kan miste kontrollen over f.eks helsetilbudet dersom sykehus privatiseres. I de siste årene har det oppstått noen få privatiserte skoler og noen få privatiserte legesentre, men disse i seg selv er neppe nok til å forandre den generelle sosialistisk-orienterte velferdspolitikken som Norge har ført i de siste årtiene.


Det nyeste statsbudsjettet viser forholdsvis godt hvordan konsekvensene av skillelinjene i norsk politikk egentlig er. Små reelle forandringer i skatte- og avgiftspolitikken har ført til store ideologiske debatter, og forslaget sees på som et svært høyreregulert budsjettforslag. De faktiske forskjellene i dette forslaget og i forslaget som arbeiderpartiet kom med sist det var i regjering, er ikke svært store. Overgangene i norsk politikk ser altså ganske langsomt, og skillelinjene er som sagt hovedsaklig ideologiske.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish