Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Hvordan bli sett av den man elsker?Skriv ut Utskrift
En tragisk ulykke. Kan noen klandres?
Bokmål - NovelleForfatter:



Han ser ikke på meg. Bare rett igjennom meg, som om jeg ikke eksisterer. Som om jeg er luft. Det gjør så vondt. Alt jeg ønsker er litt oppmerksomhet. Et blikk. Et ord. Men han ser ikke meg. Bare henne. Hun, med det lange blonde håret som blafrer lett i vinden når hun løper. Øynene hennes glitrer når han løfter henne opp og svinger henne rundt. Han ler. Åh, som jeg skulle ønske det var jeg som fikk han til å le!

 

Jeg ser ham hver dag. Men han prater ikke med meg. Han har ikke gjort det helt siden den han hadde kjærest døde. Han klandrer meg. Jeg vet det.

 

Det var ikke min feil! Jeg gjorde det ikke med vilje. Det var ikke meningen at hun skulle falle. Det var så glatt. Hun stod på kanten. Tullet med at hun falt ned den 20 meter høye skrenten. Jeg var så redd. Jeg sa til henne at hun skulle holde opp! Jeg sa hun kom til å falle. Men hun bare lo. Hun sa det ikke var min jobb å passe på henne. At hun kunne passe på seg selv.

 

Jeg så henne rett i øynene da hun skled. Jeg så frykten, panikken som steg opp i de vidt oppsperrede grå øynene hennes. Den åpne munnen hennes som ikke fikk frem en lyd. Et stille skrik om hjelp.

 

Hun falt bakover. Jeg løp frem til kanten for å ta tak i henne. Ville dra henne opp igjen. Men det var for sent. Da jeg kom fram lå hun allerede der. I bunnen av skrenten. Bena hennes lå i en merkelig forvridd stilling. Det så vondt ut.

 

Jeg stod og så på henne en stund. Klarte ikke å føle noenting. Så bare tomt framfor meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der, men da jeg kom hjem var det mørkt.

 

Jeg gråt ikke da jeg kom på rommet mitt. Jeg har ikke grått enda, flere uker senere. Gråter man, er man svak. Og jeg er ikke svak. Det at jeg ikke gråter betyr ikke at jeg ikke savner henne. Det gjør jeg. Fra dypet av min sjel og mitt hjerte. Hun var alltid der for meg. Derfor gjør det litt ekstra vondt å ikke kunne gråte. Men jeg er sterk. Det er i hvert fall det jeg vil han skal tro. Jeg vil han skal tro jeg er sterk, så han vil prate med meg igjen. Så han vil se meg inn i øynene, og le med meg. Som han gjorde før.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Hvordan får jeg ham til å elske meg igjen? Jeg trodde at når man elsket noen, så elsket man den personen ubetinget. Har jeg tatt så feil?

 

Jeg tør ikke snakke til han. Tør ikke ta det første skrittet. Jeg tror det er noe han må gjøre når han er klar. Hvis han noen gang blir klar. Det er mitt største ønske. Jeg orker ikke tanken på å miste enda en jeg elsker. Det er en smerte jeg ikke orker å leve med en gang til.

 

Jeg er ikke religiøs, men jeg ber. Jeg ber hver eneste dag om at han vil åpne munnen mot meg igjen. Si noe. Hva som helst! Bare det er til meg. Jeg trenger det så inderlig. Det trenger ikke være noe viktig. Bare et ”hei”. Det holder til og med at han ser meg i øynene. Han må ikke si noe. Jeg trenger bare et blikk.

 

Den eneste som snakker til meg er henne. Hun med det lange, blafrende, blonde håret som er min lillesøster. Men pappa har ikke snakket med meg. Ikke siden den dagen jeg var vitne til at mamma falt ned en skrent og døde. Han klandrer meg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish