Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Alibi

Alibi

En fengselsinsatt skriver et brev til en politikonstabel.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
25.09.2006


Jeg hadde vært pensjonert i tre uker da jeg mottok dette brevet. Konvolutten var litt krøllet i kantene, men adressen var skrevet med jevn og pen håndskrift. Poststempelet viste at brevet var postlagt i den samme lille byen i Norge som jeg bor i og har bodd i det meste av mitt liv. En gjennomlesing av brevet viste likevel at avstanden mellom avsenderen og meg på flere måter var stor. Han satt inne mistenkt for mord. Jeg hadde for inntil tre uker siden vært etterforsker ved det lokale politikammeret. Hadde ikke mannen brev- og besøksforbud? Og hvorfor henvende han seg til meg? Brevet gav svarene:

Lilleby, 20 april 1992
Herr Ahlmark
Jeg skriver dette brevet til deg fordi jeg om kort tid regner med å bli arrestert og siktet for drap og dermed bli avskåret fra kontakt med omverdenen.

Du sitter vel sikkert spent og lurer på hvorfor jeg får lov til å sende brev, jeg som har brev- og besøksforbud. Vel, jeg har mine metoder herr Ahlmark. Jeg har mine metoder. Jeg har hatt mine verste fire uker i hele mitt liv, tro meg. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller flire her jeg sitter i den dystre fengselscellen min. Hvis jeg gråter blir jeg regnet som sympatisk og uskyldig, og hvis jeg flirer vil jeg bli regnet som psykopat og skyldig. Men det svaret kan vel du svare på, herr Ahlmark, uten noen som helst svaralternativer. For du vet meget godt at jeg er uskyldig.


 

For inntil fire uker siden var jeg uskyldig, fri som fuglen. Jeg hadde en jobb, en familie, et liv. Men brått ble det ødelagt, revet bort, og det kanskje for alltid. Ja, for det har ikke du tenkt på herr Ahlmark, at det er ingen som vil ansette en forbryter. Han kan jo når som helst rane noen, eller kanskje drepe noen? Og hvilken dame i hele verden vil være i lag med meg etter dette?

 

Nå sitter jeg og tenker: "Hvorfor gjorde du det, Ahlmark? Hvorfor? Hvorfor forrådte du en gammel venn?"
Jeg ber Gud om tilgivelse, for han ser, og tilgir, herr Ahlmark. Den alltid så gode og nådige Gud. Jeg har viet lang tid av mitt lange liv til å tro på denne skapelsen, som er så meget mektigere enn oss dødelige.
Men nå er ikke jeg så sikker lenger. Er dette rettferdighet? Er dette den virkeligheten vi lever i i dag?

Mine frie dager er som sagt snart omme, og et nytt liv begynner. Mine frie dager med familen er snart omme. Min kone må nå forsørge tre barn, alene. Er det rettferdighet? Er et besøk i uken i fengsel bra? Å få møte sin familie èn gang i uken? Tror du min kone har det bra nå , og spesielt mine barn. De har gråtet i fem dager i strekk nå. Og personlig så tror jeg at de avskyr deg fra sitt hjerte. Ville du ha likt å få familien avskåret fra deg? Ville du ha reagert med sinne? Ja, det tror jeg, for jeg kjenner deg godt nok til å kunne påstå det.

Jeg vet ikke hvorfor, men et raseri koker inni meg. Kan det være hatet mot deg? Kan det være hatet mot livet? Eller er det rett og slett fordi at jeg er skyldig, og er en psykopat? Men jeg angrer ikke på min handling, for den er uskyldig.

Har du noen ganger følt at du var alene, herr Ahlmark? Har du noen ganger hatt den følelsen om at alle overser deg, at du ikke er noe i deres øyne?

 

Vel, jeg kan fortelle deg litt om den følelsen. Den første tiden er det akseptabelt, men når stadig flere og flere synes at du er en dritt over lang tid, så tærer det på. Livsviljen synker. Moralen synker. Humøret synker. Til slutt vil man ikke leve. Vet du hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å ta mitt eget liv den siste måneden?Mange ganger, kanskje fem- seks ganger har jeg hatt kniven på strupen, bokstavelig talt. Men det er noe som holder meg igjen fra å forlate denne verdenen. Kan det være håpet? Håpet på å få være fri nok en gang? Håpet på at man får en ny sjanse? Så kanskje er det en Gud i verden likevel? Den som tilgir og gir en ny sjanse.

 

Du synes vel at jeg er en syter som sitter her og klager på at jeg skal arresteres for noe jeg har begått, nemlig et mord. En som febrilsk søker etter sympati for sine meninger. Og hvorfor gjør han det? Hva er formålet hans? Vel, det er så enkelt at jeg søker RETTFERDIGHET! For som du kanskje har forstått, så er rettferdigheten borte fra denne verden. Vi lever i en verden fylt med elendighet og vold. Grådighet og egoisme styrer samfunnet. Er ikke det elendighet for dem som ikke får mat og drikke hver dag i Afrika, alle de som dør av sult? Det kan man gjøre noe med, men grådigheten og egoismen kontrollerer menneskets sinn, uheldigvis. De stakkars folkene i verden som har det elendig tror vel at de er de eneste i hele verden. Ingen bryr seg om dem. Det er en slik følelse jeg føler, herr Ahlmark.

Jeg hørte at du pensjonerte deg fra jobben for tre uker siden, akkurat èn uke etter drapet. Ble presset for stort? Fikk du skyldfølelse?
"Hvorfor gjorde jeg dette? Dette har ødelagt livet til et menneske.", tenkte du vel.

 

Det er utrolig hvor lite som skal til for å ødelegge et liv. Bare noen ord, og det er gjort. Eller pensjonerte du deg fordi at det var toppen av karrieren din? Du hadde fått snusen på nok en trussel for samfunnet, en som snart ville bli fengslet. For det er det jeg er, herr Ahlmark. Det er derfor vi har fengsel her i verden. Jeg var kanskje den hundrede kriminelle du hadde fått snusen på i din karriere, eller kanskje den tohundrede? Jeg er bare nysgjerrig. Innerst inne i deg selv er du sikker på at jeg er uskyldig, men du tør ikke å få det frem. Men sannheten vil komme frem for en dag, og da vil de skyldige bli tatt.

Du er vel lei av å lese dette pisspreiket, herr Ahlmark? Men da er det kanskje på tide å få frem en forklaring, en utvidet og mer detaljert forklaring om livet mitt de siste fire ukene før jeg blir avskåret fra kontakten med omverdenen:

På den dagen drapet skjedde var alt normalt. Jeg våknet tidlig opp, jeg hadde arbeidsfri, og hadde en god frokost sammen med familien. Sola skinte ute. Maken til en så god junidag må man lete lenge etter. Jeg kjørte en tur til den lokale matbutikken i byen (Finnsnes), Eurospar for å handle. Jeg var i et utrolig godt humør den dagen.
"Ingenting kunne ødelegge denne dagen"., tenkte jeg.

 

Jeg og familien skulle på stranda i Sørvika og bade, men først måtte jeg gjøre noe som bare angikk meg. En hemmelighet bare jeg viste om. Jeg kjørte til det nedlagte varehuset. Der skulle jeg møte en person som jeg ikke har nevnt for politiet her i Danmark (for det er der han sitter nå;les og finn ut mer!), og heller ikke denne handling som jeg skal skrive om nå.

 

Jeg skulle møte min personlige langer der, den som dere mente jeg har drept. Du visste vel ikke at han var min langer, men en helt ukjent person som jeg drepte for moro skyld? Jepp, det er sant, herr Ahlmark. Den alltid så "snille" Robert går på narkotika. Var det ikke slik at du mener at du kjenner meg såpass at at du visste at jeg var "ordentlig"?
"Hvordan, og ikke minst hvorfor gjorde han det?", tenker vel du nå.
"Gud bevares, er det den gutten jeg kjente fra det lille huset i gata i Lilleby?"
Det er da kanskje klart at du ikke kjenner meg hundre prosent, og derfor skal man ikke bedømme folk, herr Ahlmark. Jeg har vært avhengig det siste året på marihuana, men jeg tok veldig små doser, bare slik at jeg klarte å jobbe på jobben (ingeniør).

 

Vel, tilbake til historien: Jeg kjørte rundt hjørnet til varehuset, og den grå BMW`en til langeren sto der. Det var trolig en M5 fra 2004. Men langeren var borte. Jeg så etter ham i omtrent ti minutter, og det eneste jeg fant var en lapp, som jeg beholdt, og enda har den dag i dag på et hemmelig sted.

 

Men, uansett så sto det på lappen:
Vi har tatt langeren, herr Robert Lange, og holder ham i den østlige delen av kaia i Tromsø, i et tomt godslager. Og hvis du er så avhengig av narkotika, og ikke minst langeren, så bør du komme før solnedgang i kveld, ellers...

 

Mer sto det ikke. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg hjelpe den stakkars langeren, eller skulle jeg drite i ham og kjøre hjem og leve livet videre? Følelsene sto på rekke og rad i kroppen. Samvittighet, skyldfølelse, hat, alt på en gang. Avgjørelsen var vanskelig, men den var klar:
" Jeg må hjelpe en venn i nød!", tenkte jeg. Så jeg løp og satt meg i bilen, og kjørte i full fart til Tromsø. Klokka var rundt fire på ettermiddagen, og enda fire-fem timer til at sola var gått ned bak horisonten. Hvis ikke jeg husker feil, så hadde jeg en gjennomsnittsfart på, ja,sikkert 130 kilometer. Hodet føltes som en suppe; alt var bare rot, og det kokte inni det.
"Skulle jeg kontakte politiet?", tenkte jeg med en grundig baktanke. "Var dette det sikreste valget, og hvem var det som hadde skrevet lappen?"
Å kontakte politiet ville ha vært en god ting, en ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde den dag i dag, for hvis jeg hadde gjort det ville jeg ha vært uskyldig.

Endelig var jeg fremme i Tromsø, og kjørte bort til kaia der godset fra båtene ble lastet av. Nå var klokken kvart på seks, og søket etter det tomme lageret startet.Det var en enkel sak å finne det tomme godslageret, for det var kun et lager som var tomt. Det sto der, gigantisk med en mørkeblå farge og et skilt som det sto TK-73, sannsynligvis forkortelse for Tromsø-kai nr.73, som måtte være nummeret til lageret.


 

Jeg var spent, men mest redd. For hva var det som skjulte seg der inne, var uvisst. Jeg tok et steg, og så et til, og et til, og plutselig sto jeg foran døren til lageret. Jeg fikk frysninger i nakken. Jeg kjente forsiktig på håndtaket. Det var varmt. Sola hadde varmet den opp. Jeg sukket en siste gang, før at jeg trykket håndtaket rolig ned og åpnet døra sakte opp. Kjølig luft og lukten av muggel og råtten fisk var det første jeg kjente. Dette var sikkert et nedlagt fiskelager hvor de store trålerene brukte å laste av fangsten sin.

 

Jeg tok et lynraskt blikk over lageret for å forsikre meg om at det ikke var noen farer på lur. Men synet som møtte meg var forferdelig. Midt i en dam av blod lå langeren med flere skudd i ryggen. Han var sikkert skutt mens han ikke fulgte med. Tanken på hva som hadde skjedd med stakkaren, fikk meg nesten til å kaste opp. Kvalmheten var nesten umulig å holde igjen. Hva hadde han gjort? Og hvorfor var jeg for sen?
"Hvordan skal jeg klare å tilgi meg selv for dette?", tenkte jeg med en klump i halsen og tårer som sildret ned fra øynene mine.
"Hvorfor kom jeg for sent, og hvorfor drepte de han?"
Jeg hadde ikke fått tid til å tenke meg om, før en mann kom løpende ut fra en stabel av kasser, og ropte: "Ta imot!".
Mannen var høy og hadde en svart skinnjakke, en blå dongeribukse og svart hår. Det var det eneste jeg så på mannen. Jeg så aldri ansiktet.

 

Det mannen kastet var en pistol, trolig en revolver, og det eneste jeg tenkte på, og gjorde, var å ta imot pistolen, så skulle jeg skyte ned den personen, iike drepe han, bare slik at han måtte bli her til polititet kom, uansett pris.

 

Pistolen landet i nevene mine, opp ned, og jeg brukte en god stund (en alt for lang stund) på å få pistolen rett vei, men etter mye fomling klarte jeg det. Fingeren var som limt fast i avtrekkeren og hendene mine klamret seg rundt håndtaket til pistolen idet jeg skulle sikte meg inn på mannen. Jeg merket at jeg svettet på hendene og fra hodet. Angsten grep meg. Det måtte gjøres, og det måtte gjøres nå. Mannen var akkurat i ferd med å klatre ut av et vindu på den andre siden av lageret, rett på linje med meg. Det kunne ikke være mer enn rundt en trettifem til førti meter. Jeg hadde bare èn sjanse. Jeg trykte på avtrekkeren, men ingenting skjedde.
"Den kan ikke være tom for patroner, ikke nå.", tenkte jeg. Angsten gikk over til panikk, og det føltes ut som om jeg mistet kontrollen over kroppen. Jeg trykte kontinuerlig på avtrekkeren.
Jeg tenkte: "Det må da for Guds skyld være et eneste skudd igjen i denne forbanna revolveren!"
Jeg trykte, og på det femte trykket smalt det. Hele rommet ble fylt av en høy lyd i et halvt sekund og jeg så at det smalt i den hvite veggen rett over den venstre skuldren til mannen. Jeg hadde bommet. Nå hoppet mannen ut av vinduet, og rømte til venstre. Ti sekunder etter hørte jeg bildekk som hylte utenfor. Da skjønte jeg at det var flere som sto bak drapet.

 

Selv sto jeg bare der, taus og skjokkert. Jeg var så nær ved å treffe mannen at det ikke gikk an. Har du noen ganger følt at du har vært så nær, så nær ved å klare noe, men har mislyktes? Det tror jeg at du har, herr Ahlmark, og det var nettopp den følelsen jeg sto igjen med i det store og tomme lageret. Det første jeg gjorde da jeg kom til meg selv var å løpe bort til langeren. Jeg la meg ned for å kjenne på pulsen, men forgjeves. Han var død.

 

Nå lurte jeg på om jeg skulle ringe politiet, men først skulle jeg få klarhet på hvordan, og hvorfor dette hadde skjedd. Jeg tenkte meg om hvordan dette drapet hadde vært planlagt. Først trodde jeg at det var komplisert og vel gjennomtenkt, og det var det på sett og vis, men etter hvert som jeg ble klarere og klarere i hodet skjønte jeg at det var enkelt og genialt.

 

Først hadde de som drepte langeren møtt opp bak varehuset på Finnsnes for å kidnappe langeren og kjøre han til Tromsø. Og min rolle i dette var at de visste at jeg var en kunde hos langeren, og brukte meg som agn. De visste at jeg skulle kjøpe narkotika hos han denne dagen og la igjen en lapp i bilen til langeren. Og de la den der fordi at de visste at jeg skulle bli for nysgjerrig og til slutt gå og gjennomsøke bilen. For det er det somer svakheten til mennesker flest, herr Ahlmark; nysgjerrighet. Du har vel hørt at nysgjerrighet dreper?

 

Så skjønte jeg at det som sto på lappen stort sett bare var løgn. Langeren ble drept lenge før jeg kom til Tromsø, og gjerningsmennene ventet til at jeg kom til gjerningsstedet. Da jeg kom inn ventet en av dem bak et hjørne til at jeg hadde sett det som hadde skjedd, og da tilbudet bød seg, løp han ut mens han kastet pistolen til meg. Og plutselig var jeg blitt den skyldige. Pistolen ble full av mine hudceller og DNA,og i tillegg hadde jeg avfyrt et skudd med den, men jeg hadde fortsatt ikke drept noen, bare handlet i nødverge.

 

Herr, Ahlmark. Hvorfor tror du at denne langeren ble drept? Det var et spørsmål jeg funderte på ganske lenge før at jeg fant en teori om at langeren sikkert var innblandet i en narkotikasvindel, du vet, den som var her i Bodø om dagen. Narkotikakjøperne var sikkert misfornøyde med varene, og ble forbannet på langeren. Derfor drepte de ham, mener i alle fall jeg. Og nå var de sikkert på vei til utlandet før at noen fikk vite at de hadde gjort noe kriminelt. Men, uansett: Jeg reiste meg opp og så meg rundt om i lageret for å se om det var flere overraskelser på lur. Det første som møtte synet mitt var mange kasser som det sto "Lutefisk" på. Jeg var garantert på det lageret som ble nedlagt for to år siden på grunn av at de oppbevarte dårlig fisk og hadde elendige forhold til å kunne oppbevare innportvarer på. I tillegg til det var det en gammel maskin som ble brukt til å sløye fisk med og pakke den inn i eskene. Den var opprusten og hadde et tykt lag med skitt og støv på seg. Det så ut som et teppe som dekte hele den store maskinen. Etter mye mumling og tenking gikk jeg bort til en av eskene for å studere innholdet. Det som lå der var et par edderkopper, mye ødelagt lutefisk som var overmuglet og mye støv. Det var tydelig at lageret ikke hadde vært brukt på en god stund inntil de som drepte langeren kom hit og brukte det som et skalkeskjul.

Plutselig kom jeg på en tanke om at jeg måtte komme meg ut fra dette lageret før "purken" kom hit og fanget meg, men akkurat idet jeg snudde meg rundt, oppdaget jeg at det sto en skikkelse og så på meg, utenfor, gjennom vinduet med vidåpne øyne.

 

Det var en mann med skittent hår og ujevnt skjegg som hadde vokst alle veier. I tillegg hadde han en dobbelhake, klare og blå øyne, akkurat som himmelen på en klar sommerdag og en kort nese. Han var iført dårlige, ødelagte klær; ei skitten, blå lue og en grå, hullete frakk som nådde ham ned til midt på lårene. Mannen sto lent inntil vinduet med hendene på det. Det var en uteligger.


 

Jeg var vettskremt. Så skremt at jeg nesten falt ned på langeren. Hvordan hadde han kommet hit og hvordan klarte han å være så anonym? Til vanlig ville en enten ha blitt redd og rømt av gårde fra gjerningsstedet eller ha kommet inn og stoppet gjerningsmannen, ville ikke du herr Ahlmark? Men mannen bare sto der, og det så ut som om han hadde stått der lenge.

 

Han så ikke skremt ut i ansiktet, og heller ikke sint. Men midt oppi all denne tenkingen, ble det klart for meg at dennne mannen var mitt alibi! En som kunne bekrefte at jeg var uskyldig.

 

For jeg håper at du som tidligere politimann vet hva et alibi er, herr Ahlmark. I så fall skal jeg forklare det til deg: Et alibi er et bevis på at en ikke var på gjerningsstedet da forbrytelsen skjedde. Og jeg var kanskje på åstedet, men jeg var aldri der drapet skjedde.

 

Alibiet mitt sto der enda, like taus som tidligere. Jeg prøvde febrilsk å signalisere til han at han måtte vente til at jeg kom ut til han for å prate. Vi sto begge stille i fem sekunder før han for første gang gjorde noe. Han ristet på hodet og begynte å gå bort fra vinduet.
"Skulle han også forsvinne slik som drapsmannen?", var det første jeg tenkte, og satte i gang å løpe mot døren. Jeg rev den opp og så mot den veien uteliggeren hadde rømt, men han var sporløst borte.

 

Og hvordan han klarte det, er enda et spørsmål fordi at det var omtrent femti meter til nærmeste hjørne, og jeg brukte mindre enn tre sekunder på å komme til døren. Rømte han fordi at han trodde jeg ville skade han, eller var han redd for å vise seg? For som jeg har forstått, så hadde han sett alt
som skjedde inne i godslageret.

 

Og enda en merkelig ting med alibiet mitt var at jeg så personer de neste to ukene som liknet på alibiet mitt, bare i andre roller som buisnessmann, selger og drosjesjåfør. Det var umulig å ta feil av personene; alle hadde dobbelhake og klare, blå øyne. Det plaget meg innerst i sjelen, for jeg har aldri klart å få bort det klare ansiktet fra hodet mitt. Det har ligget inne i harddisken og tært på meg.
"Er det noe grunnleggende med denne personen som er feil?", tenker du helt sikkert nå, men det er sannheten jeg skriver.

 

For selv om ansiktet til alibiet mitt plaget meg i ettertid etter drapet, så hadde jeg en god følelse inni meg. Jeg følte uskyld på tross av at jeg hadde blitt en ettersøkt person som måtte bli tatt, død eller levende. Og i den senere tid har jeg trodd, du kan gjerne kalle meg for gal, at personen som var mitt alibi var Gud! Han hadde sett at jeg var uskyldig, og det er grunnen til at jeg ikke nevnte meg for politiet.

 

Bare tenk, herr Ahlmark, hvordan kan en person være en uteligger en dag, for å så være en selger den neste, og det i et totalt annet land? Ja, det finnes mennesker som ligner på hverandre her i verden, men man møter aldri to-tre stykker på en par uker. Det er rett og slett umulig, ikke sant herr Ahlmark?

Nå sitter du vel og tror at jeg er en person med schizofreni som sitter her langt unna deg og dikter opp noe tull som aldri har skjedd eller stemmer. Ja, for faktumet er at jeg har sittet inne i et fengsel i Danmark i fem dager nå, og venter på å bli avlevert til Norge i de nærmeste dagene.

 

Du trodde vel at jeg hadde blitt tatt i Norge for to uker siden, slik som ryktene sa, men de stemte ikke. For etter at jeg hadde gitt opp håpet på å finne alibiet kom poiltiet til åstedet, akkurat idet jeg skulle gå inn i godslageret, og jeg tror at du husker dette like godt som meg, herr Ahlmark, fordi det var du som kjørte den politibien. Du stoppet og så på meg, og du skulle sett ansiktet ditt da du så meg. Det så ut som om du hadde falt ned fra månen, minst, og du hadde en uforglemmelig overrasket mine i ansiktet.

 

Jeg var like overrasket over å se deg som det var for deg å se meg. Tenk at verden er så liten, herr Ahlmark. I det ene sekundet kan alle virke så langt unna deg, men i neste sekund så er man omringet av kjentfolk. Du kom ut av bilen, og jeg husker godt at du sa:
"Hva i all verden er det du gjør her, Robert?" "Hva er det du har stelt i stand?"
Jeg husker det akkurat som om det skjedde i går, og tro meg, det føles slik hver dag. Jeg følte at det var feil av meg å overgi meg til politiet, og derfor tok jeg opp en stein og kastet den på frontruta til bilen din, slik at den ble knust. Det beklager jeg veldig den dag i dag, for hvis jeg visste hva jeg måtte gjennomgå de neste tre ukene ville jeg heller ha gått i fengsel med en gang. Etter at jeg hadde fått deg til å konsentrere deg om den knuste frontruta, løp jeg alt jeg kunne mot det hjørnet som uteliggeren hadde forsvunnet mot.

 

Du skjøt vel ikke mot meg fordi at du var redd for å skade en gammel venn.? Men istedenfor så gikk du inn i godslageret, og der fant du liket av langeren. Og da gikk det vel opp for deg at jeg var gjerningsmannen? Det var i alle fall det du trodde. Så ettersøkte du meg over hele landet. Jeg var nå en rømling på frifot, trolig farlig og væpnet. Du hadde ettersøkt meg allerede før at du hadde fått bevis, men egentlig så støtter jeg deg i det. Du var forvirret, og derfor handlet du i panikk, i panikk på at jeg, som var drapsmannen, skulle unnslippe.

 

Bilen min sto på andre siden av lageret. Du hadde neppe sett den, eller hadde du gjort det og ikke brydd deg, herr Ahlmark? Jeg måtte flykte. Det kunne ikke bli Russland, for der må man ha visum for å få adgang. Så til slutt falt valget på Sverige.

 

Der startet elendigheten. Fra og med dag en sov jeg i bilen, i baksetet, og hver natt drømte jeg om alibiet mitt. Jeg så ansiktet tydelig, og det så ut som om ansiktet prøvde å fortelle meg noe. Det var da jeg skjønte at alibiet mitt var Gud, den allmektige. Inntil den natta hadde jeg tvilt på at den var en Gud i denne verden, men plutselig ble alt klart for meg. Meningen med livet, alt. Men dette var ikke alt som skjedde i Sverige: All mat måtte stjeles, jeg sultet nesten i hjel de siste seks dagene.Jeg måtte unngå kontakt med omverdenen for nå var jeg etterlyst i hele Norden. Hver dag kunne jeg lese i avisen om at det hadde vært en av Norges mest velgjennomførte drap som hadde skjedd i Tromsø. Tenk at en så liten by i Norden skulle bli "satt på kartet" etter noe slikt.

 

Tanken på å bli fanget jaget meg hvert minutt og sekund, jeg klarte ikke å leve i fred. Reiseruten min gikk fra nord til sør i Sverige; Fra Kiruna i nord til Helsinborg i sør, der jeg videre kjørte til Danmark. Der kjørte jeg igennom byer som Roskilde, Slagelse, Odense. Men jeg skulle klare å unnslippe til Spania eller Tsjekkia, uansett pris, og jeg var såååååå nær med å klare det, herr Ahlmark. Jeg ble tatt like ved grensen mellom Danmark og Tyskland, i den lille byen Tønder. Det danske politiet pågrep meg. Grunnen til at jeg ble tatt var at norske myndigheter hadde intensivert jakten på meg, og nå voktet de grensene i Danmark, Sverige og Finnland. Men det visste ikke jeg, så på kvelden natt til onsdag for fem dager siden ble flukten min slutt. Det danske politiet tok meg med til det lokale fengselet og holdt meg der til at de hadde fått undersøkt med norske styresmakter om jeg var den etterlyste.


 

Og den dag i dag sitter jeg i cellen og skriver dette brev til deg, og grunnen til at jeg skriver akkurat til deg er at jeg vil få deg til å få tenkt igjennom saken min èn siste gang før rettsaken mot meg begynner.
For det er tydelig at jeg har bevisene og deg imot meg i denne saken.

Fengselet her i Danmark er ganske greit. Man får god mat hver dag, og det dekker mine behov til å trene: De har et eget treningsrom, en egen fotballbane og et svømmebasseng. Som du ser, så har jeg det bra, mest sannsynlig slik som du har det i den gode og varme sofaen din du ligger på.

Selv om jeg har det bra nå, så blir livet mitt snudd på hodet om ikke så lenge, og som du har forstått så føler jeg meg alene i denne verden, og ingen kan forandre på denne følelsen annet enn en frifinnelse i rettsaken. Men det er selvsagt en optimistisk tanke, herr Ahlmark, for alibi har jeg ikke og heller ingen andre bevis på at det var noen andre som har drept langeren. Det er jeg mot Lovens lange arm. Og uansett om den egentlige skyldige blir tatt, så vil mitt liv bli satt i fare, for da vet de som sto bak dette at jeg har sladret på dem.

Lysten til å se familien min, til å få sove i sengen min og leve et liv er enorm. Man kunne brukt et helt liv på å skrive om den lysten, og enda ikke da bli ferdig. Den er ubeskrivelig! Mest er lysten til å ta mitt eget liv. Det ville vært det letteste, ikke sant? All denne sorgen kunne ta slutt på noen sekunder, men samtidlig starte en ny sorg. Og det er sorgen som familien min vil sitte igjen med, herr Ahlmark. Å vite at man ikke fikk ta en siste hilsen, en siste prat. Det må være en forferdelig følelse, herr Ahlmark, og helst vil nok både du og jeg prøve å unngå den følelsen. Men Gud gir meg den lille ekstra energien jeg trenger for å ville leve, og tro meg: det trengs.

Mens jeg skriver dette faller en uskyldig liten tåre ned fra kinnet mitt. Kan det være fordi at jeg er uskyldig?

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil