Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Gråten som aldri stoppetSkriv ut Utskrift
Om hvor vanskelig det er å miste en bestevenninne!
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg sitter på rommet og gråter. Tørker ikke tårene, lager ikke lyder. Bare sitter stille og lar tårene trille. De triller som fosser nedover kinnene mine. Jeg beveger ikke på meg. Sitter bare helt stille. Vet ikke hvor mye klokka er, ikke engang hvilken dag det er. Vet bare det forferdelige.

 

Vi viste at hun manglet, men regnet med at hun bare var syk. Vi viste ikke.. men hun, læreren vår, viste. Hun viste det forferdelige.. da hun kom inn i klasserommet så vi tårene, skjønte ikke.. lærere pleier da å skule sine svake sider, men vi viste jo ikke. Var enda uvitende. Vi bare så læreren vår gråte. Tårene hennes trillet. Bare å se henne gråte var vanskelig. Men så begynte hun å snakke. Hun snakket sakte, som om vi var småunger. Men hun snakket med en utrolig flat og død stemme. Alle hørte på, og hele klassen gråt. Alt var stille, unntatt den flate, døde, ukjente stemmen, for tårer triller jo helt lydløst. Da hun sa vi fikk fri denne dagen var det ingen som ropte hurra, ingen som planla dagen vi hadde fri, ingen som spurte hverandre om vi skulle være med hverandre hjem. Alle bare pakket sakene sine, stille, mens tårene trillet. Satte opp stolene, fortsatt stille. Så gikk alle, med fjerne uttrykk i ansiktet. En etter en gikk vi. Alle syklet eller gikk alene med tankene sine.

 

Jeg for min del husker ikke så mye mer. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem. Husker ikke hva jeg gjorde når jeg kom hjem. Vet bare at jeg sitter i senga mi nå, og tårene triller. Vet fortsatt ingenting. Vet bare hva som skjedde.

 

Det læreren sa, var at Katarina hadde falt baklengs ned den bratte trappa, og brukket nakken. Det verste for meg var at vi dagen før hadde hatt en krangel, egentlig en helt meningsløs krangel om en liten tabbe fra min side. Mitt største problem er, eller var, at alle liker Katarina hun er en sånn person som alle liker, både gutter å jenter. Hun har en fantastisk kropp, et fantastisk ansikt, og en vidunderlig personlighet. Hun her rett å slett perfekt. Mener de fleste. Men jeg kjente hennes bekymringer og problemer.

 

Nå har det gått 3 døgn siden jeg fikk høre om det. Jeg så nettopp på klokka og datoen. 3 hele døgn. Og jeg har enda ikke sovet en time siden det. Ikke et minutt eller et sekund. Jeg kjenner det først nå. Tårene triller fortsatt, og jeg er kjempe trøtt. Jeg er så trøtt at jeg kan sovne hvert minutt. Hvert sekund. Jeg kjenner en annen ting også. Sult. Jeg har ikke beveget meg utenfor sengen min på 3 døgn. Mamma har kommet inn noen ganger med mat, men jeg har spist så lite av det. Har ikke hatt matlyst. Jeg har ikke snakket på tre døgn. Bare latt tårene trille.

 

Jeg våkner, ser på klokken. Den er 1200. har sovet nesten et døgn. Det eneste jeg føler nå er sult. Jeg går ut av senga, går forsiktig. Har ikke gått på snart 4 døgn. Jeg detter sammen. Føler meg bare kvalm og svimmel. Noen banker forsiktig på døra. Jeg kaver meg opp og der står mamma. Hun har med seg et stort glass melk, en bolle med frokostblanding og 2 rista brød med pålegg. Jeg ser takknemmelig på henne og hun setter ned brettet. - Stakkars vennen min, sier hun, stryker meg over hodet og går.

 

Jeg har nå spist, dusja, kledd på meg og spist lunch. Jeg har funnet ut at det er søndag, og spør mamma om hun kan kjøre meg til Katarina. Hun kjører meg dit, og jeg går opp for å ringe på. Moren åpner, smiler et blekt smil og ber meg komme inn. Jeg kommer inn i den kjente gangen, tar av meg skoene, går inn i stuen, hilser på faren hennes og setter meg i den myke, kjente stolen, antagelig for siste gang. Det kjennes tungt. Vi sitter der og småsnakker litt, bare oss tre. Så kommer vi inn på hvorfor jeg er her, og om minner om Katarina. Alle oss tre som satt her i dag var veldig glad i henne. Alle som kjente henne var veldig glade i henne. Vi snakker lenge, og til slutt spør moren om jeg vil være med å planlegge begravelsen til Katarina. Klart jeg vil! Det hadde bare vært en ære. De ville jeg skulle hjelpe til, slik at den ble som henne, og ikke bare slik de trodde hun var, men slik at alle kunne kjenne igjen deres Katarina. Deres lille Katarina.

 

Slik gikk det til at jeg skulle invitere venner av henne, skrive noen minneord, og ordne musikken i kirka. Jeg viste at Katarina var ganske kristen, og bestemte meg derfor for å velge en av hennes yndlings lovsanger og hennes yndlings band og sanger til bakgrunnsmusikk i minne stunden etterpå, med kun de nærmeste.

 

Dagene gikk, og plutselig var dagen der. Dagen da min beste venn, Katarina, skulle følges til graven. Dette er vanskelig å forstå. Hun kommer faktisk aldri tilbake. Aldri, det er lenge. Men ikke lenger enn evigheten. Jeg tror å Gud, og tror at vi en gang kommer til himmelen. Der vil vi møtes igjen, om lenge.

 

Jeg går til kriken med en dårlig følelse i magen denne formiddagen. En følelse om at dette kom til å bli vankelig. Foreldrene mine skulle også komme, men jeg trengte å gå en tur, så jeg gikk i forveien. Da jeg kom fram til kirken sto det bare to mennesker der. Det var foreldrene hennes. Jeg går bort og hilser høffelig. De smiler blekt og hilser tilbake. Begynner å småsnakke litt om vanelige ting.

 

Jeg sto der, sammen med foreldrene da de første kom. Den først var en gutt fra kirka. Han kommer bort til oss, hilser høffelig og presenterer seg for foreldrene hennes og går bort til meg. Han stanser, ser på meg og gir meg en god klem. Jeg kjenner tårene presse på. Kjenner det langt nede i magen et sted. Han slipper meg, men fortsetter å se grunnende på meg.

- Stakkars deg, sier han plutselig, og går inn på kirkegården med noen blomster. Jeg ser forundret etter han, men må snart samle meg, for der kommer noen av våres felles venninner. Jeg ser på dem, og ser de rødkantede øynene. Nå kommer det mange, og vi begynner å gå inn.

 

Jeg sitter mellom han fra kirka og venninna mi, men føler meg alene og ensom. Føler meg fremmed for alt dette, som jeg var med og stelte i stand. Hører at lovsangen kommer, hører salmene, ser kista, hører og ser moren hennes si noen minne ord om sin kjære datter. Ser 6 sterke menn gå ut av kirka med kista mellom seg, men alt skjer utenfor meg selv. Hører presten si de vanelige ordene, ser kista bli firt ned i graven og tar de fleste i hånda. Men jeg er ikke her. Ikke sjelelig hvert fall. Det kjennes ut som om den kista var min. Sånn egentlig, men så skjedde det en feil oppe i himmelen, der hvor gud styrer.

 

Vi sitter inne i det koselige rommet, som jeg aldri kommer til å glemme. Heller ha mareritt om. Jeg sitter og styrer musikken. Vanligvis ville jeg sittet og sunget av full hals, men dette er ikke vanligvis! Jeg vet at nå er det min tur. Jeg slår i glasset, litt for hardt, nesten så jeg knuser glasset. Jeg reiser meg opp, og får all oppmerksomheten. Jeg begynner å snakke, og plutselig er jeg ferdig. Jeg går bort til Mikkel, som står klar med gitaren, tar mikrofonen og starter å synge på sangen jeg og Mikkel har laget til henne. Bare til henne, om henne. Jeg synger, og for første gang denne dagen føler jeg meg tilstede. Ikke bare det, men jeg føler meg også veldig nær henne nå. Som om hun sitter ved et av bordene og hører på sangen, om og til henne.

 

- Veldig bra, men kan vi ta det bare en gang til, sier Kristoffer, manageren til bandet vårt. Jeg står der, i det lille opptaksrommet, har tårer i øynene og nikker. Dette har jeg både gruet og gledet meg til lenge. Det å få spille inn denne veldig spesielle sangen. Den om vår kjære venninne, som ikke er glemt, tross de 10 år uten henne. De ti siste, lange årene uten Katarina…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish