Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En morders øyneSkriv ut Utskrift

Spennende krimnovelle.

Karakter: 5-

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det imponerende toetasjes murhuset der Nikolai bodde, lå fullstendig mørklagt da Kara stanset utenfor. Tåka som hadde rullet inn etter regnet tidligere på dagen, gjorde huset litt skremmende. Kara rynket pannen. Til og med den store utelampa ved inngangsdøra var slukket. I løpet av det året hun og Nikolai hadde vært sammen, hadde hun aldri sett den lampa avslått når det var mørkt ute. Faren til Nikolai var general i militæret. Han ville at Nikolai skulle følge familietradisjonen og utdanne seg i militæret han også. Men det ville ikke Nikolai. Dette temaet hadde ført til mange krangler mellom de to. Generalen hadde faste rutiner. Det å ha utelampa tent når det ble mørkt ute, var en av dem. Så hvorfor var ikke lampa på nå?

 

Kara ble litt urolig. Hun og Nikolai var blitt enige om å møtes i kveld. Hadde han glemt det? Da ville det i hvert fall være første gang. Hun kjente en kriblende følelse i magen. Det var noe som ikke stemte. Forsiktig kjørte hun opp den brede oppkjørselen. Plutselig løp det en mørk skikkelse rett forbi bilen hennes. Kara skvatt, kom seg raskt ut av bilen og løp mot inngangsdøra.

”Hallo!” ropte hun og banket på døra. Kara kjente på håndtaket og døra åpnet seg.

 

Inne var det helt stille. Kara kunne høre hjertet sitt dunke. Hun var så redd. Tenk om noe hadde skjedd med Nikolai! Så hørte hun en lav bankelyd. Det kom fra Generalens kontor helt nederst i den lange gangen. Langsomt og stille beveget hun seg mot døra der hun hadde hørt lyden. Sakte tok hun i dørklinka og dyttet opp døra. Hun skvatt da Markus, Generalens katt, kom fykende ut mellom beina hennes. Kara rygget bakover, men ble litt irritert på seg selv da hun skjønte hva som hadde skjedd. Hun var vanligvis ikke så lettskremt. Så gikk hun inn i rommet med mørke skinnmøbler. Synet som møtte Kara fikk henne til å gi fra seg et lite skrik. Der lå Generalen på ryggen med armene rett ut, og de blåe øynene stirret overrasket opp i taket. En kniv var stukket inn brystet hans. Det var en dam blod ved siden av ham.

”K-kara?” kom det fra andre siden av rommet. Nikolai! Sakte kom han inn i den smale lysstripen fra gangen. På veggen bak ham var det en mørk flekk.

Da han fikk øye på faren på gulvet ble øynene hans blanke.

”Pappa!” hvisket han og bøyde seg ned.

”Nikolai, vent! På et mordsted må ingen ting røres.”

Tårene strømmet, men han reiste seg sakte opp.

”Politiet kommer nok snart. Vil du fortelle meg hva som skjedde?”

”Jeg husker ingen ting” begynte han. ”Morderen må ha slått meg i hodet, det kan forklare hodepinen jeg har.”

 

Det hadde begynt å regne igjen da Kara kjørte hjemover. Hun trengte ikke komme på politistasjonen før morgenen etter. Politiet hadde heldigvis ikke behandlet henne som en mistenkt. Men hun bekymret seg mer for Nikolai. Hun hadde ikke sett han siden de bli adskilt da politiet kom.

”Når vi kommer til skogen der veien slutter, kjører du inn til siden.” hørtes Nikolais stemme fra baksetet.

”Nikolai!” Kara var så lettet over at det var ham. ”Du skremte vettet av meg! Hva gjør du bak der?”

”Hva ser det ut som jeg gjør?! Politiet mistenker meg for å ha drept min egen far!” sa han. ”Å nei! Se!” ropte han og pekte forover. Ca. 200 meter foran dem, stod det en politibil og sperret veien.

”De leter etter meg!” sa Nikolai forskrekket. Kara bremset brått, og bilen stoppet med ett rykk. Nikolai slengte opp bakdøra og løp ut. Kara ante ikke hva hun gjorde, men hun slengte også opp døra på hennes side og løp etter Nikolai. Han var på vei over en åker. Kara hørte helikopterdur i det fjerne. Hva var det som skjedde? Hun og Nikolai løp for livet mens de flyktet fra politiet! Snart ville de nå skogen på den andre siden. Kara begynte å bli sliten, men beina fortsatte å løpe. Hun fikk vilje som hun aldri hadde hatt før.

”Nikolai, vent!” Han så seg over skulderen, men fortsatte å løpe.

 

De nådde skogen.

”Hvorfor fulgte du etter?” hvisket han og tok hendene hennes. Han var ikke sint. Det kunne Kara se. Han var bare lettet.

”Fordi jeg elsker deg…” svarte Kara.

Det regnet fortsatt, og de var allerede klissvåte.

”Vi må finne tak over hodet eller så kommer vi til å fryse i hjel” nevnte Kara. Sterke lyskastere fra helikoptrene søkte over åkeren de nettopp hadde løp over.

”Vi kan jo dra til hytta ved vannet…” foreslo Nikolai.

”Hytta til Den Enøyde mener du?”

”Det er den eneste hytta jeg vet om i nærheten. Kom igjen!” fortsatte Nikolai og dro henne etter seg. Kara tvilte, men Nikolai hadde rett. Denne skogen var ganske forlatt, utenom Den Enøydes hytte.

 

De hadde løpt i noe som føltes som evigheter i den mørke skogen. Begge to hadde fått skrubbsår i ansiktet fra grener og busker som slo mot dem. De hadde fulgt lyden av rennende vann. Nå var de kommet til en åpen plass. Her var det litt lysere enn i den tette skogen. Hytta lå litt lenger bort. Den var forfallen og mørk. Kara grøsset. Den Enøyde hadde en gang vært en rik mann. Men da kona hans ble drept, ble han mistenkt for mordet. Han ble frifunnet, men han ville ikke leve i byen lenger. Så han flyttet ut i skogen. Ikke mange hadde hørt fra han siden.

 

Nikolai hadde allerede begynt å prøve og åpne døra. Han røsket og rev, men den ville ikke åpne seg.

”Gå på baksiden og se om det er en annen vei inn.” sa han til Kara. Hun gjorde som han sa. Foran alle vinduene var det skodder. Hun rev i en av dem, og den ga etter. Hun skjønte hvorfor alle skoddene var for, det var ikke noe vindusglass der. Det var bare et hull i veggen.

”Jaja, desto bedre for oss” tenkte Kara og krøp inn. Det var mørkt der inne, men hun klarte å navigere seg bort til døra for å åpne den. Nikolai kom inn og så seg rundt.

”Tja, ikke mye å skryte av, men det er jo ly for regnet” sa han.

”Hva gjør dere her?!” ropte en rusten stemme fra hjørnet. En lysstråle traff Nikolai og Kara i ansiktet. Det blendet dem et sekund, men når de skygget for øynene kunne de se at det stod en kortvokst mann der med en pistol rettet mot dem.

”Dere!” utbrøt han. ”Dere er etterlyst av politiet. Jeg vil ikke ha rømlinger i mitt hus. Nå skal jeg ta dere med til politiet og få en pen, liten sum for dere.” Han viftet med pistolen mot døra. Før Kara hadde tenkt seg om, kastet hun seg mot Den Enøyde og vred pistolen ut av grepet hans. Stille takket hun moren sin, for å ha sendt henne på selvforsvarskurs. Den Enøyde ble tydelig overrasket over angrepet hennes. Kara rettet pistolen mot ham.

”Hvis politiet kommer, vet du ingen ting. Forstått?” sa hun bestemt. Hun var overrasket over sin tøffe tone.

Den Enøyde var livredd.

”Ja, ja. Jeg skal ikke si noen ting jeg.” Og med det forsvant Kara og Nikolai ut døra og inn i skogen igjen.

”Hva nå?” spurte Nikolai fortvilet. Kara hadde fortsatt pistolen i hendene.

”Du var tøff med den der” sa han og smilte.

”Vi må finne en telefon. Jeg vet hvem vi kan ringe.” sa Kara.

 

”Jeg er så glad for at du vil hjelpe oss, Tom.” Kara og Nikolai satt bak i Toms varebil. Kara hadde kjent Tom hele livet, og viste hun kunne stole på ham. Han jobbet i et bilverksted, og elsket alt med motor.

”Jeg er bare glad for å kunne hjelpe. Vi vet alle at Nikolai er uskyldig.”

”Ikke politiet” kom det bittert fra Nikolai.

”Snart vil de også tro deg” sa Kara. ”Vi må bare finne ut hvem som har motiv for å drepe faren din, for så å få det til å se ut som om det var deg.”

”Jeg kan bare komme på Filip Brown.” sa Nikolai. Han og Filip kom ofte i krangel. Kara var ikke helt sikker på hva det var de kranglet så fælt om, men hver gang hun nevnte det, viftet Nikolai det bare bort.

”Da er det dit vi skal.” sa Tom og tok en brå u-sving.

 

Et par minutter senere senket de farten og bilen stoppet med et rykk.

”Vi er framme” sa Tom. De klatret ut av varebilen. Foran dem lå det store huset til familien Brown. Det var gammelt og herskapelig. Vinduene var sterkt opplyst.

”Ta denne” sa Kara og dyttet pistolen i hendene på Tom. Hun hadde helt glemt at hun fortsatt hadde den etter besøket hos Den Enøyde.

”Hvorfor det?” spurte Tom.

”Jeg blir nervøs av å ha den på meg” svarte hun.

”Hva om foreldrene hans er hjemme” spurte Nikolai.

”Da tar jeg meg av det” sa Tom og viftet med pistolen. Kara ble skremt av det skumle ansiktsuttrykket hans.

”Vi kommer ikke til å få bruk for den, Tom” sa Kara strengt til ham.

 

De ventet på at noen lukket opp.

”Dere!” utbøt Filip da han så hvem som stod utenfor døra hans. ”Politiet har etterlyst dere over radio og tv. Hva gjør dere her?” Han var tydelig forbauset.

”Vi kom hit for å spørre deg om et par ting” sa Tom, tok opp pistolen og viftet med den opp i ansiktet til Filip. Filip rygget, og Tom gikk inn.

”Jeg har ikke gjort noe jeg” sa Filip skremt. Pistoler har virkelig stor innflytelse på folk. Tom truet Filip mot veggen. Kara stilte seg med vilje mellom de to guttene.

”Hvor var du tidligere i kveld?” spurte hun.

”Jeg var her” sa Filip. Nikolai tok et skritt fram.

”Før det da?

”Hjemme” svarte Filip. Tom rettet pistolen mot ham.

”Ikke prøv deg på noe, jeg er ganske klønete med pistol” sa han. Filip fikk panikk.

”OK, OK! Jeg var hos Nikolai i kveld” stemmen hans var pipete og pusten gikk raskt. ”Men jeg drepte ikke faren hans! Jeg sverger! Dere må tro meg! Jeg dro dit for å banke opp Nikolai, det innrømmer jeg. Men da jeg var rett ved huset så jeg noen som brøt seg inn. En med mørke klær og finlandshette. Jeg tenkte at han var i ferd med å gjøre jobben for meg, så jeg stakk.”

 

Kara ble tørr i munnen. Hvis det Filip sa var sant, kunne morderen være hvem som helst.

”Jeg tror han lyver” fastslo Tom, og lente seg til veggen ved siden av Filip.

”Jeg tror han bare er for feig til å innrømme det” sa han, og siktet med pistolen på Filip.

”Jeg snakker sant. Dere må tro meg!”

Tom flyttet seg fra veggen. Klærne hans hadde etterlatt seg en stor oljeflekk på den hvite veggen. Kara hadde sett en slik mørk flekk tidligere den kvelden. På Generalens kontor. Plutselig ble alt klart for henne.

”Du!” ropte hun og pekte på Tom. Alle i rommet snudde seg mot henne.

”Det var du som var hjemme hos Nikolai i dag!” Ingen sa et ord.

Tom ble rød i ansiktet.

”Du er gal, Kara. Dette har blitt for mye for deg.”

”Nei, det var deg!” sa Kara. Fingeren hennes begynte å dirre.

”Det måtte ha vært deg. Bare du kunne ha etterlatt deg en slik oljeflekk på veggen.” Tom siktet pistolen på Kara i stedet for Filip.

”Ja vel, du har rett. Det var meg du så løp vekk fra huset til Nikolai tidligere i kveld. Jeg skulle bli kvitt ham, så jeg kunne få deg. Jeg elsker deg Kara. Mer enn han noen gang kommer til å gjøre. Men nå som du har funnet ut av alt sammen… Jeg har ikke drept noen i dag, men det kan vi jo forandre på.”

Tom trykket på avtrekkeren.

”Klikk” sa det. ”Klikk, klikk”

Døra ble slått ned og politi stormet inn. Et smell, og Tom segnet om foran Kara.

 

”Jeg har ikke drept noen i dag…” De ordene fikk Kara til å tenke.

”Jeg er så glad for at dette er over” sa Nikolai da de hadde fortalt hva som hadde skjedd til politiet.

”Jeg er ikke så sikker på at det er over” sa Kara til han.

”Hva? Tom var jo helt gal!” sa Nikolai. ”Han drepte faren min!”

”Gjorde han det?” spurte Kara. Hun så Nikolai rett inn i øyene. Han sa ikke noe, men det trengte han ikke heller. Øynene hans sa alt Kara trengte å vite. Det var en morders øyne…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish