Jeg var tretten år da mamma og pappa skilte seg.
Jeg ble en tenåring som stort sett var trist og lei.
Da jeg var 15 ville jeg ned i vekt,
Spising ga jeg meg total nekt.
Allerede som 16 var jeg avmarga og tynn,
Jeg følte at ingen gutt ville se på meg som et funn.
Selvbildet var på bånn.
Speilbilde viste en jente på flere tonn.
Allikevel jeg som 15 åring type får.
Vi holdt sammen i tre år.
Tre år som lagde dype sår.
Hver eneste dag vi krangla og sloss,
Men jeg torde ikke gå, angsten ble min ”boss”
Angsten styrte meg, og sa jeg MÅTTE være best
Livet ble for meg en evig test.
Til slutt ble angsten alt for sterk,
Det endte med at jeg gikk berserk.
Det gjorde vondt og puste, det gjorde vondt og le.
Hvorfor kunne ingen meg se ???
Da jeg ble 17 orket jeg ikke mer.
Jeg måtte bort, og det måtte skje fort.
Jeg knuste vinglasset inn i håndleddet, så ble alt sort…..