Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Folkestyre, makt og innflytelseSkriv ut Utskrift
Fordypning i et av 9. klasses kapitler i samfunnsfag. Karakter: 6
Bokmål - SæroppgaveForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Den første verdenskrig -1914 til 1918

 

Skuddene i Sarajevo

29. Juni, 1914 var den østerrikske tronarvingen, Franz Ferdinand og hans frue Sophie på besøk i Sarajevo som da var hovedstaden i Bosnia. Paret kjørte gjennom gatene i byen, og selv om det var et viktig besøk, var det ikke spesielt strenge sikkerhetstiltak. Paret skulle inspisere de østerrikske styrkene i Bosnia, samtidig som de skulle feire sin egen bryllupsdag. Men ute i gatene sto 6 menn fra terroristorganisasjonen Svarte hånd som hadde planer om å drepe paret. Svarte hånd var en serbisk organisasjon som ville at Serbia skulle få kontroll over alle landområder hvor det bodde serbere. Det bodde en god del serbere i Bosnia, og derfor ville Svarte hånd at de serbiske områdene av Bosnia skulle bli en del av Serbia. Tronfølgeren kjørte i åpen bil, og rundt et hushjørne sto et medlem av Svarte hånd, Gavrilo Princip, klar til å skyte tronfølgerparet for å oppnå sin vilje med hensyn til at Bosnia skulle legges under Serbia. Men Gavrilo Princip fikk ikke skutt da tronfølgerparet kom forbi første gang, fordi de andre fra organisasjonen kastet en håndgranat under bilen. Den eksploderte ikke før under neste bil, og da satte bilen med tronfølgerparet opp farten så det gikk for fort til at Gavrilo Princip kunne skyte. Men da paret skulle tilbake gjennom gatene igjen, stoppet bilen tilfeldigvis rett foran der Gavrilo Princip sto, og han styrtet frem og skjøt paret fra kloss hold. Begge døde innen 6 minutter. Princip og de andre fra Svarte hånd ble arrestert . Gavrilo Princip prøvde å ta gift, men den var for gammel, så han bare kastet opp. Gavrilo Princip var for ung til å få dødsstraff, men han døde i fengslet bare fire år senere av tuberkulose. De fem andre ble henrettet. Vi sier at den første verdenskrig begynte med skuddene i Sarajevo. På grunn av Gavrilo Princip og Svarte hånd, døde tusenvis av mennesker. Tenk at to skudd kan utløse så mye! (men det hadde jo lenge vært lagt opp til at noe skulle skje, og skuddene i Sarajevo var bare unnskyldningen østerrike - Ungarn trengte for å gå til krig)

 

Stormaktene slår seg sammen

Tyskland ble samlet på midten av 1800-tallet etter å ha vært splittet i hundrevis av småstater etter trettiårskrigen. Det nye Tyskland ble et mektig keiserrike med rike ressurser, og det varte ikke lenge før Tyskland ble en av de mektigste industrinasjonene i verden. I 1870 til 1871 kjempet franskmenn og den nye stormakten Tyskland en krig hvor franskmennene tapte. Frankrike måtte gi viktige industriområder til Tyskland, og var naturlig nok oppsatt på hevn.

Britene var heller ikke mye fornøyd med denne nye stormakten. De var de største i Europa, og det ville de helst forbli. Ikke bare fordi Tyskland ble sterke konkurrenter på verdensmarkedet, men også fordi maktbalansen i Europa nå vippet mot Tysklands side. Dessuten hadde Tyskland startet med å ruste opp en diger flåte, og England hadde som en hovedgrunn vunnet stormaktstatusen ved å ha den beste flåten på havet.

 

Så verken britene eller franskmennene ville at Tyskland skulle bli større bedre enn de var, så alliansen mellom dem ble naturlig. Britene tenkte at de kunne bli helt overlegne igjen, og franskmennene ville gjengjelde blod med blod.

 

Storbritannia kontrollerte fortsatt havene som de hadde gjort siden Napoleons tid, og hadde tenkt å fortsette med det. Det store britiske imperiet dekket store kolonier i Afrika, Asia og Australia. Dette gigantiske imperiet krevde strategisk plasserte støttepunkter som beskyttelse for skipshandelen mellom koloniene og Storbritannia. Flaskehalser på verdenshavene som Suez-Kanalen i Egypt og Gibraltarstredet ble raskt mer eller mindre under britisk kommando. Britene la seg i den strategien å opprettholde maktbalansen på landjorda i Europa.

 

Var det en storkrig mellom to makter i Europa, ventet ofte britene med å reagere til de så hvem som lå dårligst an til å vinne. Da ville Storbritannia ta taperens side og sikre at vinneren ble altfor mektig. (Britene brukte denne taktikken flere ganger. Da Norge ble uavhengig i 1905, tok Storbritannia Norges side og hindret dermed en krig med Sverige)

 

Russerne ville ut til havet og delta i skipshandelen i Europa. Problemet var at de ikke hadde noen kystlinje i Europa bortsett fra Svartehavet. Da Panslavismen, en etnisk nasjonalisme som gikk ut på å forene det slaviske folk, oppstod på Balkanhalvøya, så Russland sitt snitt til å komme ut til havet. "Vi må beskytte våre slaviske brødre", sa russerne, og gikk inn i krigen i trippelententen. Men deres egentlige formål var kyststrekningen.

 

Så alle nasjonene som gikk til krig hadde gode men egoistiske grunner til å gjøre det. Det landet som ikke var veldig strategisk da det gikk inn i krigen var Tyskland, som anså Østerrike-Ungarn som sin allianse. Italia var med i Tysklands og Østerrike-Ungarns Trippelallianse, men forholdt seg passive helt til de gikk over på trippelententens side.

 

Julikrisen - ultimatumet

Julikrisen begynte med skuddene i Sarajevo, og det er derfor vi sier at første verdenskrig startet med disse skuddene. Sarajevo og hele Serbia hadde vært et østerriksk område frem til 1908, og Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. De satte derfor opp flere punkter på hvordan de skulle unngå en krise, og 14. juli stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med krav om at det skulle aksepteres innen 48 timer. Hvis ikke Serbia gikk imot og satte inn lover mot anti-østerrikske og nasjonalistiske grupper og organisasjoner, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Kansleren i Tyskland sa at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn selv om de hadde viktige interesser på Balkan. Men Serbia sendte 24. juli et brev til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen var for kort. Tsaren svarte at ultimatumet ganske riktig var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte frem en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det var da stormaktene skjønte at en krig ville bli uunngåelig.

 

Storbritannia ville helst løse situasjonen diplomatisk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere mulighetene for å unngå krig. Tyskland sa nei, og presset Østerrike-Ungarn med at en invasjon måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn trodde ikke at de hadde nok menn. Samtidig kom de første hintene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis de ble angrepet.

 

25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen sendt ved hjelp av telegram. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland som mente at de var fanget inne i en jernring, med fiender på alle kanter. Da Tyskland 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike.

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londonavtalen fra 1839 garantert for Belgias uavhengighet, og aktet ikke å bryte løftet sitt.

 

Hele denne kjederreaksjonen utspilte seg på ca 2-3 dager. På en uke var alle de mektigste statene i Europa i en storkrig.

 

Skyttergravskrig

Tyskland mente at de var fanget i en jernhånd, med fiender på alle kanter. Storbritannia i nord, Russland i øst og Frankrike i vest. Tyskland forsto at de hadde små sjanser til å vinne krigen om de skulle dele hæren og kjempe på to fronter, så de klekket ut en smart plan. Tyskerne visste at Russland ikke var raske til å mobilisere, og før Russland hadde troppene sine klare, skulle Tyskland ha slått Frankrike. De kalte denne planen for Schlieffenplanen etter general Alfred Graf von Schlieffener som tenkte den ut i 1905. Planen gikk ut på at Tyskland først skulle flytte styrkene sine til Frankrike gjennom Belgia, vinne en rask seier over Frankrike og være ferdige med vestfronten før Russland fikk tid til å mobilisere. Etter dette skulle hæren sendes med jernbanen til østfronten og kjempe mot Russland.

 

Men planen virket ikke helt som tyskerne hadde tenkt seg. Tyskernes frammarsj ble sakket allerede i Belgia, og Frankrike ble aldri overtatt av tyskerne i løpet av krigen. England hadde holdt seg i en meglerstilling inntil tyskerne gikk gjennom Belgia, men siden England ettertrykkelig hadde advart Tyskland mot å gjøre nettopp dette, gikk engelskmennene inn i trippelententen. Som om ikke dette var nok ulykke på en gang, mobiliserte Russland mye fortere enn tyskerne hadde tenkt seg. Tyskland ble altså tvunget til å kjempe på to fronter gjennom hele krigen, akkurat det Schlieffenplanen forsøkte å unngå.

 

Til å begynne med gikk krigen for tyskerne på skinner, selv om oddsene var mot dem. I løpet av kort tid stod de i utkanten av Paris. Ved elva Marne møttes i september 1914, de to motpartene til et kjempeslag hvor nesten en million mann deltok. Trippelententens plan var å drive tilbake tyskerne, men denne planen mislyktes. Franskmennene og britene greide ikke å drive tyskerne ut. Det førte til at de to store hærene gravde seg ned fra Den britiske kanal og helt til grensen av Sveits. Nordøst i Frankrike gravde de to kjempehærene seg ned i skyttergraver som var 700 km lange. Her kjempet over 4 millioner soldater mot hverandre i over fire år. Men her stoppet også krigen opp. Generalene på begge sider prøvde konstant å få til slag som skulle føre til at fienden brøt sammen, og tapet av m

<bilde>

Logg inn for å se bildet
enneskeliv var enormt . I slagene ved Somme og Verdun mistet nesten to millioner mann livet, og de drepte var unge menn med livet foran seg. De som ble såret led også fryktelig fordi det ikke fantes legemidler som kunne fjerne smertene. Ofte brøt det ut opprør blant soldatene på grunn av den meningsløse slaktingen, og mange soldater bare stakk av.

 

Østfronten

Krigen mot tyskerne gikk dårlig for Russland. De led mange nederlag og 2 millioner soldater ble liggende igjen på slagmarken. Ved årsskiftet 1914 til 1915 var halvparten av den russiske hæren uskadeliggjort. Det var mangel på våpen, og hæren var dårlig ledet. Mismotet spredte seg. Tusenvis av soldater deserterte og dro hjemover. I de store byene var det streiker og demonstrasjoner, folk ville ha fred og mat på bordet. Mange menn og hester ble sendt til fronten og dette førte til at det ikke ble nok mat.

 

I mars 1917 brøt det ut store demonstrasjoner i St. Petersburg. Mange soldater sluttet seg til de som protesterte. De var lut lei krigen og tsaren, og Tsar Nikolai 2. trakk seg. Det ble dannet en ny regjering, men denne regjeringen valgte å fortsette med krigføringen mot Tyskland, så det var ikke mye som ble noe særlig bedre.

 

Natt til 7. november 1917 besatte bolsjeviker viktige steder i St. Petersburg.

Bolsjevikene møtte liten motstand. Det var bare i tsarens palass at det var kamphandlinger. Rundt omkring i landet brøt det ut kamper, og mange mennesker døde. Da kommunistene tok makten inngikk Russland fred med Tyskland. Likevel måtte Russland gi fra seg Finland, De baltiske statene og deler av Polen.

 

USA

Etter hvert gikk Tyrkia inn på tysk side, og da fikk britene framgang i Midtøsten, hvor både briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre opprør mot tyrkerne, og lovet dem til gjengjeld egne nasjonalstater når de vant krigen. Det var slik Midtøsten ”ble formet” omtrent sånn som det er i dag.

 

USA deltok ikke i krigen til å begynne med fordi de syntes at europeerne skulle ordne opp i sitt eget rot. USA forsynte Storbritannia og Frankrike med utstyr og lån. Tyske ubåter senket amerikanske skip slik at mange amerikanske sjøfolk og passasjerer ble drept. Dette gjorde naturlig nok mange amerikanere rasende. Amerikanerne bestemte seg for å gå inn i krigen på trippelententens side. Det ville ha skjedd før, hadde det ikke tatt så lang tid å produsere våpen, trene opp soldater og transportere styrker og våpen over havet.

 

I april 1917 ble amerikanerne offisielt med på Storbritannias og Frankrikes side i krigen. Amerikanske skip fraktet nye forsyninger til Storbritannia, og 4 millioner amerikanske soldater ble sendt over til Europa for å delta i krigen.

 

Trippelententen kunne nå sette i gang en stor motoffensiv. De allierte tok også i bruk stridsvogner som kunne bryte seg igjennom piggtrådsperringer og maskingeværreder.

Tyskerne forstod at de var i ferd med å bli slått og tape krigen.

11.11.1918 kl 11.00 ble våpenhvileavtalen underskrevet.

 

Tyskerne håpet at USAs president, Woodrow Wilson, ville ordne dem en mild behandling, men ved freden i Versailles i 1919 gikk Frankrikes Clemenceau og Storbritannias Lloyd George inn for en hard linje overfor taperne. Tyskland fikk skylden for krigen og måtte betale krigsskadeerstatninger. De tyske koloniene gikk tapt, og landet måtte avstå områder i Europa. Østerrike-Ungarn ble oppløst i nye stater som ble Jugoslavia, Polen, Tsjekkoslovakia, Finland, Estland, Latvia og Litauen. Kolonifolk som hadde kjempet på vinnernes side var skuffet over at de ikke fikk friheten i belønning.

Folkeforbundet i Genève skulle trygge freden ved kollektiv sikkerhet, men USA ble stående utenfor fordi presidenten og Senatet ikke ble enige om tilslutning.

 

Norge i 1. Verdenskrig

Norge var som de andre skandinaviske landene, nøytralt. Men siden Norge var en såpass stor sjøfartsnasjon, førte det til problemer for tyskerne som i 1914 erklærte alt havområde rundt Storbritannia som krigssone. Storbritannia lagde også problemer for Norge ved å tvinge all norsk sjøfart til å gå gjennom den engelske kanal (som var en lang omvei og som i tillegg var minelagt). Senere fikk norske skip lov til å gå nord for Skottland, men da måtte de stoppe for kontroll i Kirkwall.

 

De skandinaviske landene gikk sammen i protest imot disse overtrampene ifra stormaktene og situasjonen roet seg etterhvert.

 

Norsk sjøfart var dessuten sterkt involvert på britisk side. Det ble verre etter at Tyskland erklærte alt havområde rundt de allierte som krigsfarvann. Dette forårsaket en britisk frykt for at norske redere skulle trekke seg ut av konvoifarten. Derfor etablerte britene en politikk kalt «skip for skip»; ingen norske skip fikk forlate britisk havn før man visste at ett annet norsk skip hadde lagt til. Hele 50% av den norske handelsflåten ble senket under krigen, det største prosentvise tapet av en handelsflåte under hele første verdenskrig, og 1 892 sjøfolk døde [1]. Under krigen fikk endel norske redere kritikk for å «gamble» med menneskeliv ved å godta godt betalte risikooppdrag for stormaktene.

 

Siden Norge var nøytralt ble store mengder av europeisk post sendt via postkontoret i Bergen, deriblant post fra Tyskland til USA (før USA kom med i krigen).

 

Fordypning: Hvordan var forholdene i Norge under 1. Verdenskrig? Hvordan opptrådte Norge i forhold til stormaktene? Hvilken rolle spilte de skandinaviske landene? Sivilbefolkningen.

 

http://home.c2i.net/kaaby/1verdenskrig.htm

http://no.wikipedia.org/


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish