Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ikke gi opp!Skriv ut Utskrift
Handler om å velge mellom å leve, selv om man vil ha det vondt, eller å dø.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



”...Ser alvorlig ut... kan ikke si noe sikkert før vi har fullført undersøkelsene”(.....)”Vi håper det, men vi kan ikke vite noe sikkert enda.”(.....) ”Farvel, da.”

 

Jeg hørte skrittlyden fra et par høye hæler, og en dør som ble lukket. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ville åpne øynene og finne det ut, men... det gikk ikke! Jeg merket at jeg lå, men jeg greide ikke sette meg opp! Jeg prøvde å huske hva som hadde skjedd. Og jeg husket. Jeg husket så altfor godt.

 

Det hadde vært en helt vanlig ukedag. Fredag var det det var. Jeg hadde syklet hjem fra skolen. Jeg hadde gledet meg til helgen, jeg skulle sitte inne med en kopp kakao og varme meg foran peisen med en god bok – eller kanskje bare et Donald-blad. Det hadde småregnet litt, det hadde det gjort hele uka, men det hadde ikke brydd meg noe.

 

Jeg hadde tatt på meg både lue og vanter den dagen, det var nok rundt 8-9 grader. Alt hadde egentlig vært helt supert. For noen dager siden hadde katten vår fått kattunger, og vi frydet oss, alle i familien.

 

Så trillet jeg der, da, frydet meg over livet, men så skjedde det. Midt på fotgjengerfeltet jeg kjørte over minst 10 ganger i uka.

 

Det var en lastebil. Jeg kjørte over fotgjengerfeltet, ante fred og ingen fare, men så traff den meg. Verken jeg eller sjåføren fulgte særlig godt med, men slik hendte det altså.

Etter det var alt svart.

 

Jeg skjønte at jeg var på sykehuset. Så hørte jeg at døren gikk opp igjen, og lyden av høye hæler fylte igjen rommet. ”Her ligger han.” ”Det var utvilsomt damen som snakket i stad,” tenkte jeg. Så hørte jeg en enda mer kjent stemme. ”Å, herregud! Nei og nei!!!”

 

Det var mamma. Da gråt jeg. Jeg vet ikke om jeg gråt inni meg eller om det virkelig syntes, men jeg gråt. Det gjorde hun også. ”Hvor...hva vil...vil han...” fikk hun stammet frem. Den andre damen, som åpenbart var sykepleier, skjønte tydeligvis hva mamma sa.

 

”Vi har både gode og.. dårlige nyheter. De gode er at han har sjanser til å overleve, men det kommer an på hvor mye han tåler, og hvor sterk han er. De dårlige er at hvis han overlever, er sjansene store for at han kommer til å sitte i rullestol for resten av livet.

 

Da gråt mamma enda mer, og det gjorde jeg også. Inni meg. Jeg begynte å skjønne alvoret i dette her. Jeg kan, hvis jeg vil, gi opp, bare slappe av, og gli sakte inn i døden. Eller jeg kan kjempe imot, bestemme meg for at jeg vil overleve selv om jeg må sitte i rullestol kanskje for resten av livet. Jeg tok et valg.

 

Et halvt år senere var jeg ”frisk” igjen. Jeg hadde byttet skole, til en spesialskole for lamme. De andre elevene der delte sine historier med meg, og jeg delte min med dem.

 

Ja, jeg mistet mye. Men jeg fikk mye også. Alle de månedene, ukene, dagene, timene, minuttene, sekundene, da lå jeg bare der og tenkte. Jeg tenkte på alle de barna som i dette øyeblikk krysser et fotgjengerfelt uten å vite at det kan være deres livs siste øyeblikk. Hvor uheldig jeg hadde vært, men samtidig hvor heldig. Å leve er ikke en selvfølge. Verdsett hver eneste dag du lever, for hver dag kan være din siste.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish