Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
DobbeltlivSkriv ut Utskrift

En novelle om å tørre å skille seg ut.

Karakter: 6 (ungdomskole)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg nøt å kjenne trærne suse forbi og snuste inn den friske lukten av vår. Knuppene på trærne var på vei til å springe ut, og asfalten var fortsatt våt av sludd og snø. Det var deilig å bare kjenne på stillheten og høre sykkelhjulene spinne fort mot den våte bakken. Foreldrene mine trodde jeg skulle til en venninne, så jeg var fri i et par timer. Jeg syklet opp mot kvistskogen og tok til venstre mot fotballøkka. Jeg kunne skimte en mørk skikkelse I enden og jevne dunk fra en basketball. ”Marcus,” ropte jeg og var på nippet til å falle da jeg reiste en tynn, blek hånd I været og gjorde en antydning til et vink. Marcus snudde seg og slapp ballen. Han løp mot meg og løftet meg opp I været. ”Så du slapp unna dine morderforeldre allikevel?” smilte han med de kritthvite tennene. De sto som en nydelig kontrast mot huden hans. Jeg skulle ønske jeg hadde hans uhøytidelighet, og ikke bare var alvorlige Maylen som alltid felte tårer. ”Å, det er så godt å se deg! Du vet, vi kunne jo møtes oftere, men..”

 

Jeg tenkte tilbake på kranglen jeg hadde med foreldrene mine kvelden før. ”Han er ikke en passende gutt for deg!” gjaldte faren min sin stemme inni hodet mitt. ”Dritt foreldre. De stoler ikke på meg, pågrunn av hudfargen din,” sutret jeg. Marcus kysset meg på pannen. ”Jeg vet det.”

 

Jeg var på vei hjem, og så meg rundt I nabolaget med avsky. Husene her var eid av mektige menn med en minstelønn på 600 000, med feite Mercedes I garasjen. Det slo meg at foreldrene mine muligens ville godtatt Marcus om han hadde kommet fra disse traktene. Det var slik de I denne gata så på barn. Selv var jeg foreldrene mine sin lille pyntedukke. Det var hun med de klare, blå øynene, langt blondt hår, rene pastellfargede klær og sekserne i karakterboken. Jeg var akkurat som alle jenter fra disse strøkene var ment til å være. Jeg var et statussymbol for mine foreldre, og tanken jeg har nektet for I alle de siste årene slo meg plutselig; det var ikke meg selv, Maylen, foreldrene mine var glad i. Nei, det var deres Maylen, deres Maylen som skulle være akkurat slik de ville. De var muligens ikke glad i meg for den jeg var, men for den de ville at jeg skulle være. En tåre piplet ned langs kinnet, men jeg gned den hissig vekk med håndbaken. Jeg skulle søren meg ikke gråte over at foreldrene var noen idioter

 

”Maylen, send meg potetene. Apropos, poter! Du sitter som en potetsekk! Rett deg opp!”

Jeg sukket. ”Ja, far,” sa jeg og rettet meg opp. Ære være å være englebarn. ”Til og med holdningen din er endret etter at du traff denne.. gutten,” sa far. Bare far kan sin ”gutten” på den måten. Måten som får deg til å ville stenge deg inni et kott med et skilt på forsiden: ”feminist”, og unngå all guttekontakt for resten av ditt liv. Skulle han fortsette kranglen vår fra I går? Igjen? ”Det har ikke noe med han å gjøre pappa! Slutt å anklage han. Jeg er trøtt og sliten. Det er ikke alle jenter som holdes våkne til klokken 23 av en far som skriker til dem pga. kjæresten hennes!” Far reiste seg. Melkemuggen veltet og skapte en stor flekk på den brune duken. Saltbøssen falt over ende og saltkorn rullet ut gjennom de små åpningene øverst ”Se hva du fikk meg til å gjøre!” knurret far mellom tennene. ”Jeg?” Jeg reiste meg jeg også. Jeg var så lei av å bli tråkket på av far. ”Du gjør oss til en skam! Hvor mye bekymring tror du at du har gitt din mor og meg? Du er ikke ment for å være sammen med en gutt av en slik rase!” Far hadde gått for langt. ”Så se og skaff deg en annen porselens nikkedukke da!” skrek jeg så høyt jeg kunne og stormet opp på rommet mitt. Jeg begynte å tenke tilbake på da jeg glad og hysterisk hadde kommet løpende til mor og far for første gang og fortalt dem at jeg hadde fått meg en kjæreste og at han var fra Brasil. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte dem at han var fra Sør-Amerika, jeg trodde ikke det spilte noen rolle egentlig men det var så de hadde sjansen til å danne seg et bilde av han. ”En INNVANDRER?” hadde far ropt til meg. Jeg hadde reagert som om jeg fikk ørefik, akkompagnert av mine mors små hvin og hulk. ”Hvordan kunne du gjøre dette mot oss, Maylen?” Jeg trodde virkelig ikke det spilte noen rolle.

 

Puten føltes stikkende mot ansiktet mitt. Gåsefjær fra England, spesial importert. Jeg så meg rundt i det lyserosa, nymalte rommet mitt. Rosene, lysene og lampene. Alle pastellfarget og av samme eksklusive merket og det var moren min som hadde valgt ut alt. Jeg la merke til en rift I skjørtet mitt jeg hadde fått da jeg løp inn på rommet mitt, forbi håndtaket. ”Driter vel jeg i,” mumlet jeg og kastet det ned i søppeldunken.

 

Neste morgen spratt jeg ut av sengen som om jeg hadde sovet på glødende kull. Jeg dro omhyggelig på de klærne moren min hadde valgt ut, flettet det lange, lyse håret og tok diskret på sminke. Jo da. Jeg så akkurat så snill og uskyldig ut som jeg ville ha meg til å være. ”Far?” Jeg snek meg med små, lette skritt i de nye rosa ballerina skoene mine inn på kjøkkenet. Jeg møtte blikket til en høy, kraftig kar med dress og stripet slips. Møt min far. ”Du hadde helt rett hele tiden. Jeg beklager virkelig. Jeg lover å slutte å møte Marcus. Vil du tilgi meg?” sa jeg, og blafret med dådyrvippene. Det funket tydeligvis, for jeg så med ett at et smilehull snek seg frem fra munnvikene på faren min. ”Det er jenta mi, det,” sa han og gav meg en stor bamseklem. Jeg smilte selv, og humret inni meg. ”Ser her,” sa han og rakk meg et gyllent kredittkort, ”kan ikke du dra å kjøpe deg litt ny sminke og noen nye klær og slikt nå i ettermiddag.” Perfekt, tenkte jeg. Jeg dro sommerjakken over skuldrene og trippet mot entreen. ”Og Maylen, husk middagsselskapet hos Olsen i kveld. Møter du oss der?” hørte jeg moren min rope fra spisestuen. ”Ja, mor” ropte jeg og utløste et gledeshvin inni meg.

 

”Det funket,” småskrek jeg og kastet meg i armene på Marcus. ”Endelig skal jeg bli meg selv!”

 

Da vi kjørte hjem igjen fra kjøpesenteret på den skranglete, gule bussen smilte jeg tilfreds. Jeg kikket ned og tok Marcus’ hånd og klemte den hardt. Jeg kjente at han stirret imponert på meg. ”Hva ser du på?” fniste jeg. ”Det er så annerledes. Men jeg liker det. Det er virkelig deg,” gliste han. Jeg måtte bare si meg enig. Det føltes helt riktig. Jeg dro en hånd gjennom håret, i et forsøk på å vende meg til det. Håret var klippet i en kort og røff frisyre og var farget i en kraftig kastanjerød farge. En slags Audrey Hepburn møter punk frisyre. ”Gjorde det ikke vondt, da?” undret Marcus og nikket ned på navlen min. En diamantdobb glinset mot meg, og huden rundt navlen var litt rød. ”Ikke i det hele tatt,” skrøt jeg, og blunket med det ene, svartsminkede øyet mitt. Øynene hadde fått seg en kraftig omgang med kajal, og hadde fått gamle damer til å holde på vesken når jeg entret forbi dem, eller kanskje det var den loslitte svarte olajakka men en knyttneve som knuser et hakekors bakpå som fikk dem til å gjøre det. Jeg hadde fortsatt på meg de lyse jeansene som var febrilsk gått løs med saksen. ”Å, som jeg gleder meg til å vise deg frem!” hvinte jeg idet vi hoppet av bussen og småløp opp mot Olsens hus.

 

Jeg presset ringeklokken og grep Marcus’ hånd. Han var bare nydelig og vi passet sammen helt perfekt, en skikkelig kontrast. Sommerfugler virvlet i magen min, men jeg klarte ikke å stoppe og smile. Jeg hørte små, lette dunk inne fra entreen og skimtet håndtaket bli dyttet ned. Det var fru Olsen som åpnet. Jeg klemte Marcus’ hånd hardt og kunne skimte foreldrene mine sitt utrykk idet de fikk øyet på meg. Dette føltes bra. Nå var jeg endelig min egen Maylen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish