Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En Moderne Islendingesaga

En Moderne Islendingesaga

En moderne islendingesaga. Karakter 5.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål


Tor kommer inn døra til gammen deres oppi dalen, han er ganske så opprørt og klarer ikke å prate ordentlig. ”Hva er det nå da Tor? Hva er det du er så opprørt over?” spør Alfhild mannen sin. ”Det er de … ” Tor trekker pusten nok en gang, ”… de to djevelens brødre igjen” Alfhild blir stiv i ansiktet og går stille bort til Tor, ”har de drept noen nå igjen?, det er vel ikke Skarv de har fått tak i?” Alfhild kjenner redselen komme inn over seg og at det blir kaldt. ”Nei, heldigvis ikke, jeg hørte at de var kommet tilbake igjen. De hadde plyndret to gårdsbruk i vestdalen. Seksten menn ble drept.” Tor gestikulerer vilt med armene mens han forteller videre. ”Men de er jo bare fem stykker selv, hvordan kan det ha seg at ingen klarer å stoppe dem?” Tor løfter stille blikket opp mot kona, ”jeg har hørt at de har fått lagd seg nye våpen, ja ikke nok med det, de har skjold og brynjer også.” ”Bare de ikke kommer hit, dere har jo ikke akkurat vært perlevenner etter det siste møtet deres, Skarv tok godt for seg da.” Alfhild snur seg sakte og går å setter seg til å jobbe videre med vinterklærne. De hadde heldigvis kommet over noen ungdyr oppe i lia, Tor hadde klart å fange tre av dem. De visste ikke om noen som hadde mistet dyr i løpet av vinteren, så han hadde tatt sjansen på å slakte tre av dyrene. Av dem hadde de fått nok skinn til å lage helt nye vinterklær. Heldigvis hadde han funnet dem, så slapp de å slakte de fire sauene de hadde selv, nå slapp Tor å dra på tokt for å stjele mat midtvinters. Dette var en farlig oppgave, særlig hvis han måtte dra alene, og det var ikke ofte han fikk noen med seg. Skarv og Egil hadde nok med å forsvare sine egne dyr, som om de ikke skulle hjelpe Tor med å stjele.

 

Haukur snur seg sakte rundt mot Arni, ”husket du virkelig ikke å ta med deg hundene?” Arni prøver å vri seg unna grepet til Sondre, ”jeg glemte det, det er helt sant …. jeg har ikke solgt de!” ”Vel, jeg tror deg” Haukur smiler et selvsikkert smil, ”men neste gang …. er det ikke sikkert at ditt lange vennskap til meg redder deg, husk det!” Sondre slipper taket i Arni samtidig som Eigir kommer inn i rommet. ”Nå, hva kom dere fram til? Hadde han solgt dyrene?” Eigir ser seg rundt mens han avslutter setningen. ”Nei, jeg tror ikke det, han er nok bare nervøs, stakkaren.” Plutselig fyker døren opp, og solstrålene blender dem alle. Haukur og Sondre slenger seg mot sverdene, de ser bare en skikkelse stå i døren foran dem. ”Tre av dyrene er borte!” sier skikkelsen. ”Hvem er du?!” skriker Haukur. ”jeg hadde latt lokken gå alene på sommerbeite, og nå er tre av de syv dyra borte” ”Heidar?” Sondre skygger for øynene. ”Ja?” Heidar trer inn i rommet, ”hva er det, min eneste bror?” ”Heidar!” Sondre går mot Heidar og klemmer broren sin hardt, ”vi trodde ikke vi skulle se deg på lenge, skulle ikke du gå over sagtanna?” ”Nei, jeg orket ikke det, det er for mange steinrøyser der, og det gjør fortsatt litt vondt i magen etter den lille kampen i vestdalen.” Heidar finner seg en plass ved bordet og spør om å få litt mat og drikke. Etter at han har spist seg ferdig begynner han å fortelle om turen han hadde over fjellet tinderletoppen. ”… og da jeg kom ned dalen her tenkte jeg at jeg likegodt kunne stoppe å se til dyrene våre, og det var da jeg så at tre dyr var borte. Jeg tenkte at det var rovdyr som hadde tatt dem, men da jeg kom lenger ned i dalen så jeg at det var menneskers verk. Dyrene var blitt slaktet rett ovenfor Torrs hus. Det må være han som er tyven.” De to brødrene Sondre og Heidar, svogeren deres Eigir og vennene deres Haukur og Arni satt lenge å pratet etter hvert kom de fram til en plan.

 

”Svvvvisj …. ” pilen løy like over hodet til Torgrim, ”Du ble redd nå, din pølsesnabb” ble det ropt ut oppe i fra lia. Torgrim og Loke så seg forvirrede rundt. Så steg Skarv fram fra ura over dem, han var en stor mann, større enn de fleste i dalene på vestsiden av Island. Han hadde ravnsvart hår og mørke øyne. Han hadde alltid mørke klær så han ikke skulle bli oppdaget så lett i terrenget, dette var fordi han hadde ganske så mange uvenner. Faktisk så når han tenkte seg om hadde han flere uvenner enn venner. Han kunne telle vennene sine på en hånd, riktignok på den høyre, fordi lillefingeren på venstrehånd hadde Sondre kappet av. De som han anså som sine venner var Tor og kona Alfhild, Egil, Håkon også selvfølgelig Ingunn. Ingunn var det peneste og mest idylliske menneske han noen sinne hadde møtt. Han ble helt varm når han tenkte på henne. Men han var ikke den eneste som hadde ett godt øye til Ingunn, nei, det var han selv, Torgrim og Hjaldr. De var ikke akkurat uvenner men likte ikke hverandre særlig godt. ”Er du blitt helt gal eller?” Torgrim kom løpende opp mot Skarv, Skarv kaster langbuen ifra seg og drar opp klubba. Torgrim kaster seg så lang han er mot Skarvs mage, men før han når fram har han fått Skarvs klubbe mellom øynene. Skarv var kjent over hele vestdelen av Island som en snarrådig, modig og kampsterk mann. Skulle man ta han måtte man være flere mann. Loke dro opp dolken sin, Skarv la først merke til det da sollyset skinte i stålet. Han skulle akkurat til å dra opp sin egen dolk da Torgrim stanset Loke. ”Det holder med det tenker jeg” sa Torgrim stille til Loke, Loke var kjent som en kar som handlet først og tenkte først når han hadde drukket et par kagger med mjød. ”Vi er på en fredelig ferd opp til hvaldrgården.” Sa Torgrim til Skarv. ”Jasså, så det er dere, for et pussig sammentreff da, for det er nemlig jeg også.” smilte Skarv tilbake. Torgrim var ikke sikker på hva Skarv mente med det smilet sitt så han prøvde å smile avvergende tilbake til Skarv. ”Så du smiler ja, vel dette kan jo bli morsomt.” Skarv tok opp buen sin, så la han plutselig på sprang opp mot gården, ”den som kommer sist kan komme seg hjem igjen!” Torgrim ble forbauset over manøveren til Skarv, men da han fikk sanset seg la han også på sprang etter Skarv. Loke skjønte ikke helt hva som foregikk, han trodde det var kamp på gang, så han tok opp slynga si å fisket en rund stein opp fra lommen. Skarv var nesten oppe ved døren da han kjente noe tungt treffe han i bakhodet. Det svartnet for ham.

 

”Hva har hendt med deg Skarv?” Skarv kjente med en gang igjen den myke stemmen til Ingunn, men han skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Han var ennå ganske forvirret. ”Jeg fant deg liggende rett på utsiden av døren min, du blødde fra bakhodet, så jeg tok deg med inn for å stelle deg.” ”Du er alltid så snill mot alle, du er det beste mennesket på jorden.” Ingunn reiste seg og snudde seg for å gå å hente mer vann, ”du vet at jeg bryr meg om deg Skarv” Ingunn bøyde seg over ham igjen, og tørket litt blod bort ifra pannen hans. ”Ja, det vet jeg.” Skarv smilte til henne. Det banket på døren til det lille gårdsbruket. Ingunn gikk for å åpne døren. ”Hei, Ingunn har du fått noen ekstra dyr i husholdet ditt?” Det var Arni som hadde kommet. Alle kameratene hans hadde gått til hver sin gård for å høre om noen hadde fått noen nye dyr eller om noen visste noe. ”Nei, jeg talte senest i går over flokken min, den er på beite lenger nede i dalen, like over elva.” Ingunn stilte seg slik i døren at Arni ikke kunne se Skarv i sengen. Hun visste at Skarv og Arni og kameratene hans hadde hatt ett par kamper, og at de ikke kunne fordra hverandre. ”Nei, nei, jeg kom bare for å høre om du hadde sett noe, for vi har tilfeldigvis mistet tre dyr.” Arni prøvde å se forbi Ingunn, men det var umulig å se noe innenfor, fordi det var så mørkt der inne. Omsider snudde Arni og begynte å gå nedover gårdstunet. Ingunn gikk inn til Skarv igjen og fortalte hva Arni ville. ”Det er Tor som har tatt de dyrene, de trengte de til vintermat, du visste det kanskje ikke men Alfhild er med barn. Du må ikke si dette til noen, lov meg det.” Skarv reiste seg sakte opp, han holdt på å dette bakover, og hodet verket verre enn verst. ”Jeg tror ikke du skal dra ennå Skarv.” Ingunn så bekymret ut. ”Jeg er nødt til å dra til Egil nå, vi må hjelpe Tor. De kommer til å finne ut hvem som har tatt dyrene.” Skarv kledde på seg ytterklærne. ”Vær så snill Skarv ikke dra nå, de er hensynsløse, de dreper alle som står i deres vei, kvinner som barn.” Ingunn holdt Skarv i armen. Han lente seg mot henne å kysset henne. ”Jeg elsker deg, adjø.” ”Jeg elsker deg også.” Sa hun mens han gikk ut av huset.

 

Døren ble splintret og tre flammepiler ble skutt i torvtaket, Sondre og Eigir sprang inn i gammen. Taket var i fyr og flamme, men karene brydde seg ikke om det, de leitet etter folk. Njål nede i dalen hadde sladret på Tor, Sondre og gjengen hans ville ha blod. Sondre så en skikkelse inni hjørnet, han tok opp kampøksa si og sprang bort mot skikkelsen. Med ett hugg kappet han med øvet hånd hodet av den hjelpeløse kroppen. Han flirte rått, mens Eigir hev ut alt av verdi ifra gammen. ”Jeg tror nok Tor vil springe fort oppover dalen når han ser hva som har skjedd her.” Heidar hadde kommet inn i hytta. Flammene i taket hadde stilnet litt, ”La jenta ligge igjen her, Haukur, du holder vakt oppe i lia i tilfelle Tor skulle komme tilbake. Vi andre drar ned til koia å får oss noe å ete.” ”Jeg har noen tønner med mjød stående i koia.” sa Eigir, ”La oss dra å ha det litt moro.”

 

Tor så røyk nede ifra dalen, så han la på sprang oppover lia for å se bedre hva det var som brant. Da han kom høyt nok opp så han at det var hans egen gamme som sto i lys lue. Han ropte så høyt han bare kunne av fortvilelse, han så folk på utsiden av gammen, hvorfor prøvde de ikke å slukke? Hadde Alfhild kommet seg ned til gammen? Var hun inni gammen? Dette var spørsmål som fløy igjennom hodet hans mens han sto å så på gammen sin. Plutselig hørte han noe bak seg, å med ett ble han slått i bakken av en tung kropp som traff han i ryggen. Han prøvde å røre på seg men til ingen nytte, kroppen var for tung, og personen holdt hånden over munnen hans. ”Hysj, de kan høre deg, de har sikkert sendt ut vakter. Egil dro nedover i dalen for å finne Alfhild.” Skarv reiste seg sakte, mens han vinket mot Tor at han skulle komme seg over knausen, så silhuetten hans ikke skulle være så synlig mot himmelen. ”Hva er det som skjer? Hva gjør du her?” Tor var forundret og rådvill. ”Sondre og Heidar har funnet ut at det er du som har tatt dyrene deres, noen har tystet til dem. Arni var hos Ingunn tidligere for å høre om hun visste noe om dette.” ”Håper Egil når fram til Alfhild får hun kommer ned til gammen.” Tor så bekymret ut. ”Hun sa hun skulle gå å se om hun fant noe bær først.”

 

”Pst.” Alfhild snudde seg, hun trodde det var Hjaldr, Grims sønn. Hun regnet med at det var på tide med deres etter hvert sedvanlige hyggestund i skogen. Barnet hun bar på var sannsynligvis Hjaldrs, og ikke Tors slik som hun hadde sagt til vennene deres. Tor visste heller ikke om dette, men han levde i god tro. Alfhild hadde begynt å møte Hjaldr mens Tor og Skarv brukte å være på deres seilturer østover. De kunne være lenge borte slik som de gangene de seilte helt til Norge. Hun hadde følt seg ensom og trengte noen å varme seg på. Men denne gangen var det ikke Hjaldr, det var Egil. ”Hva vil du Egil?” Spurte Alfhild nysgjerrig. ”Jeg ba deg om å være stille.” Hvisket Egil stille. ”Hva er det?” Hvisket hun tilbake. ”Sondre, Heidar og vennene deres har brent ned gammen deres. De har funnet ut at det var Tor som har tatt de tre dyrene deres.” Egil pratet fort, de hadde ikke mye tid å miste. ”Men …” Alfhild skjønte ikke noe som helst. ”Ikke noe men, vi må skynde oss oppover i dalen, Tor og Skarv venter på oss.” Da Alfhild og Egil endelig hadde kommet opp til Skarv og Tor, hadde Skarv gitt Tor noen våpen, en brynje og et skjold. Det var to grunner til at Skarv hjalp Tor i denne knipen, den ene var at de to var gode venner og hadde hatt et veldig langt vennskap, den andre var at Skarv hadde drept broren til Sondre og Heidar, Øyolv i en kamp de hadde hatt tidligere. Sondre og Heidar skulle at blodhevn på Skarv. Så Skarv tenkte at det var bedre at han drepte dem før de drap han. Skarv og Tor hadde lagt en liten plan mens de satt å ventet på Egil og Alfhild. Denne planen fortalte de nå til dem. Egil var ikke helt sikker på om det var en god nok eller grundig nok plan de hadde lagt. Men han gikk med på den.

 

Haukur så en kar komme gående nedover lia på den andre siden. Han kunne ikke se helt klart hvem det var, men han så at det var en mannsperson. Han gjemte seg ennå litt bedre bak noen busker så personen ikke skulle se ham. Etter hvert som skikkelsen kom nedover lia så Haukur at det var Tor som kom nedover, han tenkte ikke på hvor Alfhild var, siden han trodde at det var henne de hadde drept inne i gammen. Han lå å speidet for å se hvor Tor hadde tenkt seg, og når han hadde sett hvor Tor gikk skulle han springe nedover dalen til koia der hvor resten av gjengen befant seg. Dette hadde han fått klar beskjed om ifra Sondre. Haukur var litt irritert på Sondre, fordi han bestemte alltid at det var Haukur som skulle gjøre drittarbeidet. Men som oftest fulgte Haukur ordrene han fikk, og han gjorde dette bare fordi han tenkte at det var bedre å være med den gjengen enn mot dem. Sondre var egentlig lederen for gjengen, selv om det hadde vært mer naturlig å ha Heidar som leder, det var jo tross alt han som var venner med Haukur og Arni. Sondre var vel mer den fødte leder, så han ble bare lederen deres. Han var jo også den eldste sønnen til Erik. Sondre var vel egentlig bare god venn med svogeren Eigir, og selvsagt var han god venn med broren Heidar. Haukur så nå at Tor var på vei ned mot gammen sin, å han la på sprang nedover mot koia for å varsle de andre.

 

Da Haukur kom tilbake med de fire andre, hadde Tor gjemt seg oppe i skogen. Og da de kom opp til gammen begynte Sondre å kjefte på Haukur fordi han hadde løyet til dem. Haukur blånektet å sa at det var helt sant at han hadde sett Tor der. Eigir kom til å sa at han hadde sett nye spor utenfor huset og at han trodde på Haukur. ”Har du sett ha….. ARGH!” Før Arni fikk sagt ferdig setningen sin hadde han blitt gjennomboret av to langbuepiler. En forfra og en bakfra. De andre hev seg ned og tok fram våpnene sine. Hvor hadde pilene kommet ifra? Og de som bare hadde sverd og økser, de var overhodet ikke forberedt på piler. Og de brynjene de hadde på seg hjalp bare mot sverd hogg, aldeles ikke mot små kraftige piler. Panikken bredte seg blant gjengen. Eigir og Haukur gjemte seg i gammeruinene, mens Sondre og Heidar løp oppover lia. Mens de løp hørte de pilene suse rundt dem. Det virket som om det kom piler fra alle kanter. Var det Hinmannen selv som hadde kommet for å ta dem for alt det onde de hadde gjort? De fant seg et gammelt veltet furutre som de gjemte seg bak, de tok fram slyngene sine, de tenkte at det var et bedre forsvarsvåpen nå enn sverd og øks. Plutselig hørte de lyder bak seg og begge snudde seg vettskremte, der sto Tor med ett stor dobbeltsverd. De kjente kulda senke seg, men det var bare dødsangsten som kom. Så kom Skarv fram med langbuen sin. ”Jeg tror du kan ta dem begge Tor, de ødela jo hytta di og alt du eide.” Sa Skarv til Tor. ”Skarv, jeg har noe å fortelle deg, da jeg var inne i hytta fant jeg en kropp, de hadde drept henne med kaldt blod.” Tor så ned i bakken, ”Hvem, hvem hadde de drept?” Skarv så spørrende og usikkert på Tor. ”Ingunn …” Svarte Tor stille. ”Reis dere opp djevler, slipp våpnene deres og spring. Dere får denne ene sjansen til å redde livet. Finner jeg dere dreper jeg dere på den verst tenkelige måten!” Skarv var svart i øynene, han kjente raseriet koke i seg, de hadde drept det eneste kjære han hadde hatt her i livet. ”SPRING!”

 

Sondre snudde og spang som om han hadde hinmannen selv i hælene, Heidar spang motsatt vei. Skarv løftet rolig opp langbuen, og siktet rolig inn Heidar, ”Svvvisj…” sa han stille, så slapp han bue strengen og pilen boret seg inn i låret til Heidar. Han hørte Heidar skrike av smerte. Han kunne ikke røre seg så Skarv lot han ligge til sist. Så snudde han seg og slapp buen ned. Han fikk langsverdet av Tor og la på sprang etter Sondre. Skarv var en dyktig jeger, så han så lett hvor sporene til Sondre ledet, det var som å jakte vilt. Omsider så han Sondre i skumringen. Han listet seg innpå han så stille som mulig. Sondre trodde han hadde ristet Skarv av seg, og planla nå hvor han skulle dra. Før han visste ordet av det, sto Skarv rett foran han med sverdet rettet mot strupen hans. ”Reis deg opp …” Skarv var hard i stemmen. ”Reis deg opp, og gå foran meg.” Sondre gjorde som han sa, han torde ikke noe annet. Da de omsider kom tilbake til der hvor Heidar lå ba han Sondre om å legge seg ned. Heidar spurte hvor Eigir og Haukur var, ”De er i hel, Egil tok seg av dem.” Sa Tor hånlig. Skarv la fra seg langsverdet og tok fram dolken. ”Jeg skal kappe av dere en finger for hver person dere har drept. Og når dere ikke har flere fingre igjen dør dere.” Begge to besvimte etter to fingre.

 

Skarv har funnet seg en ny kjærlighet i Aud, han fikk fem barn å ble bonde. Han tok aldri et menneske liv igjen etter dette. Tor og Alfhild flyttet ifra dalen og lenger øst. Tor fikk aldri vite om barnet som ikke var hans. Egil reiste til Norge og ble etter ryktene konge der.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil