Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HjemSkriv ut Utskrift
Jade liker å drømme. Broren hennes har reist, og hun ville vekk fra virkeligheten. Så hun drar til et gammelt hus. Der møter hun en gutt som viser seg å være et spøkelse! Hun må hjelpe ham..
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Huset var gammelt. Vinduene var små og mørke, som øyne. De stirret uvennlig på meg. Hagen var gjengrodd. Fort åpnet jeg hageporten og fulgte stien opp til huset. Det var glatt etter regnværet. "Kanskje jeg burde snu?" tenkte jeg nervøst. "Nei, var jeg først kommet så langt, så..."

 

Jeg banket på. Først forsiktig, så hardere. Døren gled sakte opp....

 

Jeg stod inne i en liten gang. Rett foran meg var det en rødmalt dør som sto på gløtt, og til høyre, en åpning inn til noe som lignet en stue eller et soverom. Til venstre gikk det en vindeltrapp opp til det som antakelig var loftet. Veggene var av råttent tømmer, og det stod en svart peis inntil en av dem. Det var noe dødt over det hele. Alt liv som en gang hadde vært der var borte.

 

Du lurer sikkert på hvorfor jeg var her. Sannheten er at jeg måtte komme meg vekk fra virkeligheten. Jeg ville vekk fra alt sammen. Vekk fra alt som heter foreldre og skole, og inn til drømmene mine. Jeg liker å drømme. Det er mye bedre enn å leve i virkeligheten. Men jeg ville ha et sted der jeg fikk drømme i fred. Et sted hvor jeg ikke ville bli forstyrret...

 

* * *

 

Folk på skolen sier at det spøker her. Det var kanskje en av grunnene til at jeg endte opp i dette huset. Jeg liker spenning og inspirasjon. Redd var jeg ikke.

 

Det hang bilder i svart-hvitt på de umalte veggene. Jeg studerte dem. Et litt større bilde som hang over peisen, fanget oppmerksomheten min. Det var et bilde av en gutt på 10 eller 11 år, og en liten jente. Gutten var kledd i en bukse som rakk ned til knærne og en skjorte, og jenta hadde en lett sommerkjole med blonder. Bildet var tatt rett utenfor huset, og begge smilte og lo.

 

Broren min, Andreo og jeg hadde hatt det sånn før. Men han hadde reist, uten så mye som et ordentlig "farvel" engang. Mamma sa at det var noe mellom han og pappa. Faren min var sta, og ville at Andreo skulle bli lege, som ham. Andreo snakket alltid om at han ville ut å se verden. Han sa at han følte seg som en fange her hjemme. Så, han mente det bokstavelig talt. Han sluttet på skolen, og reiste, som om det var den mest ukompliserte ting i verden, men han ville jo komme tilbake, så snart han var ferdig med det lille eventyret sitt.

 

Mamma var knust, og pappa var rasende. De lot det selfølgelig gå utover meg. Uskyldige meg. Ha! Den ene gangen, da det ikke var jeg som har gjort noe galt, fikk jeg ingenting igjen for det!

 

Kanskje det var fordi at de var så vant til å kjefte på meg. Så, jeg inrømmer det. Karakterene mine hadde ikke vært helt på topp den siste tiden. Delvis pågrunn av at jeg forsvant inn i uvirkeligheten i timene. Men på en annen side hadde det ingenting med saken å gjøre! Jeg var syndebukk uansett. Nå trodde de at jeg visste hvor Andreo var, uten å ville fortelle dem det! Jeg visste ingenting, men de trodde selfølgelig ikke på meg. Jeg tenkte på eventyret om gjetergutten som ropte "ulv!" og lo lavt for meg selv. Nå visste jeg hvordan det måtte ha vært å være gjetergutten!

 

Tankene mine ble avbrutt av en knirkene lyd som kom oppe fra loftet. Jeg kvapp til, men tenkte at det var helt naturlig. Jeg var ikke overtroisk. Jeg begynte å gå opp trappen. For hvert trinn jeg tok, knirket det uhyggelig. Omsider sto jeg oppe på avsatsen og så inn i det mørke rommet. Det lille lyset som gjorde at jeg kunne skille gulv fra tak, kom fra månen, som skinte igjennom et lite vindu i veggen, omtrent fire meter foran meg. Taket var lavt, men høyt mot midten, nok til at jeg og noen få centimeter til kunne få plass under. Ved vinduet stod det et støvete bord med en heklet duk oppå, samt to krakker. Den tredje var veltet, og beina var knekt.

 

Jeg hørte den knirkende lyden igjen. Den kom fra vinduet. Jeg gikk bort med lydløse skritt, for å se ut. Jeg så en rennende elv i mørket. Bak den, var den store, svarte skogen. Det var veldig stille. Den eneste lyden jeg kunne høre nå, var brusingen fra elven. Med ett kjente jeg en prikkende følelse i nakken, og det frøs nedover ryggen. Jeg snudde meg brått, og så, til min store forbauselse, en gutt. Han var kledd i brune filler. Restene av en skjorte som engang hadde vært hvit, hang slapt om overkroppen hans. Han så på meg med et trist smil.

 

Det gikk rundt i hodet mitt. Jeg hadde sett ham før. Det var gutten på bildet!

 

* * *

 

Jeg var som frosset fast til gulvet. Jeg hadde mistet stemmebruken, og sto der med åpen munn. Gutten som hadde stått der for bare et øyeblikk siden, hadde forsvunnet i løse luften! Hadde det bare vært innbilning? "Ta deg sammen, Jade," sa jeg lavt til meg selv. "Det finnes ikke spøkelser." Jeg snudde meg mot vinduet igjen, og kvapp sånn at jeg trodde jeg skulle kollapse. Der sto han igjen og så på meg med det triste smilet sitt. Holdt jeg på å gå fra vettet?! "Jade," sa han tonløst. Nei, nå gikk det for langt. Jeg var  blitt gal. Men hvordan kunne det være mulig? Det var virkelig. Hjertet mitt hamret i brystet, så høyt at jeg ikke kunne høre min egen stemme.

 

"Eh, hva?" hvisket jeg. "Jade," sa han igjen med lengsel i stemmen. "Er det navnet ditt?" Han sa det med en tristhet jeg aldri kunne ha forestilt meg i en drøm. "Ja," sa jeg, og tok to skritt bakover av ren refleks. Lidelsen i de triste øynene hans skremte meg. Jeg tok et raskt overblikk, bare for å forsikre meg om at det var gutten på bildet. Han var annerledes. Høyere, litt høyere enn meg, eldre. Øynene hans. Det var dem som skremte meg mest. Det var ikke noe liv eller glede i dem, sånn som det var på bildet. Han hadde lyst, tykt, rufsete hår. Han så herjet ut. Kanskje fordi at han var...... - død?

 

* * *

 

Det gikk opp for meg da. Han var virkelig et gjenferd. Dette huset var sikkert over hundre år gammelt. Han hadde levd for lenge siden, lenge før IPoden min ble oppfunnet. Jeg fikk det bare ikke til å stemme. "Det finnes jo ikke gjenferd!" ropte en desperat stemme inne i hodet mitt. Men jeg motsa den. "Det står jo et rett foran meg!"

 

Jeg oppdaget at gutten sto og målte meg fra topp til tå. Det var ikke så behagelig. For å få bekreftet at fornuften tok feil, stilte jeg det mest innlysende spørsmålet jeg noen gang kunne kommet på å spørre om: "Er du et gjenferd?"

 

Han så meg inn i øynene. Så smilte han sarkastisk. "Ja," sa han. "Jeg tror da det." Stemmen hans var grov.

 

Jeg fikk ihvertfall bevist at min sunne fornuft var ubrukelig. Ingenting virket logisk lenger.

 

"Hvem er du?" spurte jeg forsiktig. Gutten tok et skritt nærmere meg. Jeg ble hvor jeg var. "Mitt navn er Daniel," sa han og sukket. "Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært død, bare at det har vært en evighet." Han så bort på bordet og krakkene. Han signaliserte at vi skulle sette oss ved bordet. Jeg nølte litt men fulgte nysgjerrig etter ham. Vi satte oss ned på de to stående krakkene. Min knirket faretruende, men jeg ignorerte det.

 

"Jade," sa han igjen. "Det het søsteren min også." Stemmen hans holdt på å briste.

 

Vi var tause en stund. Det var jeg som tok ordet. "Men hvis du er død, så skulle ikke du vært her," sa jeg. "Jeg har hørt at de som dør går over til den andre siden. Et bedre sted. Det er bare de som har noe uoppgjort med fortiden som blir på jorden..." Daniel avbrøt meg. "Jeg vet det. Men jeg fortjener det ikke. Min mor sa alltid at hvis jeg var snill, ville jeg komme til himmelen. Men jeg har ikke vært snill. Jeg fortjener ikke himmelens frihet. Jeg vil alltid forbli en fange på jorden etter hva jeg gjorde." Han så på meg med sorg i blikket. "Men.. Jeg forstår ikke. Hva galt har du gjort?" Han så ut vinduet, på månen. "Hva er vitsen med å fortelle deg det? Du kan ikke hjelpe meg." Det kom et lynglimt, etterfulgt av et tordenbrak, før det begynte å hølje ned, slik det hadde gjort tidligere på dagen. Regnet trommet mot taket.

 

"Kanskje det hjelper å si det til noen," sa jeg. Han gav meg et overrasket blikk. Så begynte han å fortelle.

 

"Jeg var ti år. Jeg hadde fått beskjed av min mor om å passe Jade, lillesøsteren min, på tre. Men jeg hadde heller lyst til å leke med kameratene mine.

 

Jeg så at hun gikk ned til elven. Jeg fulgte ikke etter henne. Jeg gjorde ingenting, selv om jeg visste hvor sterk strømmen var, hvor farlig det kunne være." Han tidde. Jeg holdt pusten. "Hva skjedde?" spurte jeg forsiktig. Han ble blank i øynene, og jeg kunne så vidt skimte en tåre som rant nedover kinnet hans. "Vi fant henne livløs nedenfor fossefallet, flytende inntil en stein," sa han med skjelvende stemme. Jeg kunne se at han gjennopplevde minnene i hodet sitt. Brått snudde han seg, og så meg inn i øynene. "Det var min feil," sa han alvorlig. "Jeg gjorde ingenting for å stoppe henne. Jeg skulle ha passet på henne, jeg skulle..." "Daniel," avbrøt jeg. "Du var ti år! Du visste ikke bedre! Du var bare et barn selv!" Han så vekk. "Det er ingen unnskyldning. Jeg... jeg visste at det var farlig. Jeg visste jeg skulle ha passet på henne. Hun døde pågrunn av meg. Jeg er ansvarlig." Jeg stønnet. Jeg ville ikke klare å overbevise ham med det første. Men jeg følte med ham. Det var forferdelig. "Hva skjedde videre?" spurte jeg lavt.

 

"Moren min gråt stadig. Far lukket seg inn i en fjern verden. De voksne ville vite om det var noen som hadde sett henne gå ned til elven. Ingen hadde gjort det. Jeg sa ingenting, noen gang. Da jeg var tretten år, klarte jeg ikke å leve med meg selv lenger." Han så ned. Stemmen hans var blitt til en hes hvisken. "Så jeg hoppet utfor fossen."

 

* * *

 

Jeg prøvde å ta meg sammen. Dette var mye å svelge på en gang. Jeg prøvde meg frem. "Søsteren din har gått over til den andre siden. Hun er i himmelen. Hun venter på deg." Han smilte trist. "Jeg vil være hos henne. Si at jeg er glad i henne," sa han med lengsel i stemmen.

 

"Men du kan det," sa jeg. "Du må bare tilgi deg selv! Jeg er sikker på at søsteren din har tilgitt deg." Jeg prøvde å virke rolig og overbevisende.

 

"Tror du det?" spurte han med håp i stemmen. "Jeg vet det," svarte jeg. "Og du vet det også, innerst inne."

 

Jeg vet ikke hva som kom over meg. Jeg hadde aldri snakket til noen på den måten før. Men jeg visste at det jeg sa, var sant. "Det er på tide å gi slipp på byrden, og gå videre, Daniel," sa jeg og prøvde å smile. Jeg så et lys av håp i øynene hans. "Du har rett," sa han. "Jeg må videre."

 

Plutselig reiste han seg, og rettet han blikket mot noe bak meg. "Hva er det?" sa han. Jeg fulgte blikket hans. "Hva da?" spurte jeg forvirret. Jeg kunne ikke se noen ting. Blikket hans var fortsatt rettet mot et bestemt sted ut i luften. "Det lyset! Det er som om det... Som om det kaller på meg!" Med ett skjønte jeg hva som var i ferd med å skje. "Det er på tide for deg å gå over til der du hører hjemme," sa jeg. "Jeg ser Jade! Hun vinker til meg!" hvisket Daniel. "Gå til henne," sa jeg. "Og hils fra meg." Jeg smilte bredt. Daniel vendte blikket mot meg igjen. "Takk, Jade," sa han og smilte. "Jeg skal aldri glemme deg." Så gikk han inn i den usynlige åpningen, og forsvant.

 

* * *

 

Det var en merkelig stillhet. Jeg oppdaget at det hadde sluttet å regne. Jeg så ut vinduet. Det var helt mørkt. Mamma og pappa lurte sikkert på hvor jeg var.

 

Mobilen min hadde vært på lydløs hele tiden. Jeg fisket den opp fra lommen. Ubesvarte anrop - 21 sto det på skjermen. Alle var fra mamma og pappa. Unntatt et: Det var fra Andreo. Dette var første gangen han hadde ringt meg siden han reiste!

 

Det virket som om jeg hadde vært med Daniel hele natten, men da jeg så på klokken, var den ett minutt over midnatt.

 

Jeg sendte mamma en melding: Har det bra. Kommer hjem nå.

 

Så gikk jeg ned fra loftet, og ut i mørket.

 

Det tok et drøyt kvarter å gå hjem, og mens jeg trasket bortover den våte stien, tenkte jeg på hva jeg nettopp hadde opplevd.

 

Det føltes helt uvirkelig, nå som han var borte. Jeg hadde altså snakket med et gjenferd. Ingen ville tro meg om jeg sa det!

 

Mobilen min ringte. Den skingrene ringetonen brøt nattens naturlige stillhet. Det var Andreo. "Hei, Jade." Stemmen hans var litt usikker, ulikt ham. "Hei," sa jeg. "Hvor er du? Hvorfor har du ikke ringt meg før nå?" "Vel, altså.. Det er vanskelig å forklare, men jeg hadde en drøm i natt. Om en gutt. Søsteren hans druknet i en elv. Hun het Jade. Jeg vet det høres sprøtt ut, men den fikk meg til å innse hvor glad jeg er i deg, og at jeg må passe på deg. Jeg kan ikke dra fra deg enda, det er for tidlig. Du trenger veiledning. Du må ikke gjøre de samme feilene som jeg gjorde. Du må ikke slutte på skolen, du må gjøre leksene og få gode karakterer. Sånn at du kan bli hva du vil i livet! Jade..." Han sukket. "Jeg er på flyet. Jeg skulle ikke ha reist fra deg på den måten. Jeg kommer hjem."

 

Slutt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish