Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Frihetens sekunderSkriv ut Utskrift

Historien utspiller seg i New York under terrorangrepet i 2001. Norsk stil skrevet 1. året på videregående.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Møtereferat fra kapitalfrigjøringsmøte den 11. september 2001 sto det på de sammenstiftene arkene jeg fikk av sekretærskjønnheten Mona. Sjefssekretær med fullmakt på avdelingen jeg jobbet på i det nordlige tårnet av de to verdens kjente tårnene World Trade Center på Manhattan. En bedre arbeidsplass kunne jeg ikke tenkt meg. I aksjespekulasjons firmaet «Stock AS» hadde jeg en middelmådig stilling, og tjente en ok slant penger. Jeg trengte strengt tatt ikke flere penger ettersom at jeg var ungkar uten barn. Jeg var enebarn, og «de gamle» bodde i Kansas. Jeg hadde ikke altfor mye kontakt med de.

 

En typisk trendy ungkar, som gjerne kunne gå på en cafè og drikke cafe lattè imens man tastet inn unødvendige (eller nødvendige) notater på den trendy lille mac'en sin. Gjerne med en høy-halset genser. Jeg kjente typen, og likte å gjøre litt narr av den, selv om jeg egentlig kanskje var en sånn type selv.

 

Det var tidlig på morgenen, og dusjen jeg tok tidligere på dagen lot ikke til å hjelpe mot mine søvnige øyenlokk som ville legge seg som en dyne over øyeeplene mine imens jeg lå og frukta søvnens skjønne frukter. Før jeg lukket øynene, fikk jeg sett på klokken på skrivebordet mitt. Den viste 08:39. Jeg drømte at jeg hadde kontor i 258. og at jeg kjørte inn i etasjen med ett lite fly uten og bli skadet. I virkeligheten hadde jeg kontor i 257. etasje. Merkelig. Jeg våknet brått.

 

De første sekundene trodde jeg det var ett jordskjelv som hadde forekommet på Manhattan. Alle rundt meg skrek og folk lå på gulvet. Noen frivillig, Andre ufrivillig. En mann blødde stygt etter å ha fått en lampe i hodet. Jeg satt fortsatt stille i skinnstolen min, men bestemte meg for å se ut av vinduet, da jeg vippet kropps tyngden min over på høyre siden av stolen, og rullet de ikke så lenger slappe øynene mine over til vinduet, ventet ett syn fult av ild, flammer, og hat. Ett inferno. Jeg skjønte ennå ikke hva som foregikk. En rakett? Jeg skjønte ihvertfall at dette kom til å få store konsekvenser for verden. Det var kun sekunder etter, at ett titalls menn og kvinner slo opp døren og kom løpende inn i våres etasje. Jeg satt rett ved nødutgangen. De hadde ild i hælene.

 

Det hadde gått ca. tolv minutter siden den hittil ukjente katastrofen hadde forekommet, og pulsen min lå på ca. 105. Men en hvilepuls på 70 var ikke det så aller verst. Men jeg ble ikke så stolt. Kanskje ikke så rart når Jeg sitter 300 meter over bakken i en brennende bygning med frustrerte kvinnemennesker. Menn også for den saks skyld. Da er man ikke så «høy» i hatten. Selv om man som sagt sitter 300 meter over bakken.

 

Flammene spredde seg, og snart sto halv parten av etasjen i flammer. Jeg hadde ikke beveget meg fra mitt lille kontorhjørnet ennå, men tenkte på det. Det var varmt. Veldig varmt. Folk gråt, hylte, og ringte hjem. Ringe hjem ja. Eller til Mamma & Pappa. Jeg plukket opp telefonrøret, men ingen pipetone i røret var å høre. Mobiltelefonen! Typisk at jeg skulle glemme den i dag. Jeg reiste meg uten å tenke. Gikk bort til ei pen dame som jeg tror snakket med sønnen sin, røsket mobilen ut av hendene hennes. Jeg tror hun snakket med sønnen sin. Ihvertfall var det en gråtkvalt lys guttestemme jeg hørte rett før jeg trykket på den røde telefonen. Det var da jeg tittet opp, og så de deilige kinnene hennes, som det trillet tårer nedover. Det var Mona. Mona hadde prøvd tatt sitt siste farvel med sønnen sin(vi viste alle at vi skulle dø). Rått og brutalt hadde jeg revet vekk sønnen hennes, som hun en siste gang skulle få høre stemmen til. Hun skrek, og prøvde å ta telefonen tilbake. Brannen hadde spredd seg mer nå, og det var kun noen få kvadrat meter alle kunne stå på. Så vi sto ganske tett. Hun dasket meg i ansiktet. Skjelte meg ut, samtidig som hun gråt, Og tok telefonen tilbake. Hun ringte opp igjen, men det gikk ikke. Hva hadde jeg gjort?! Nå startet det jeg hadde fryktet; Det var ikke lenger plass til alle på de få kvadrat meterne vi klemte oss sammen på. Ilden spredde seg og, ja, folk startet å ta fyr.

 

Ca. 30 stk. Sto i full fyr nå, og det var fullt kaos. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg? Jeg hadde ingen planer om å brenne opp. Jeg kjente en tåre som trillet nedover mitt lik-bleike kinn. Jeg hadde allerede revet vekk Monas' sønn, fra hennes Nokia-telefon kun for å tilfredsstille mine behov om å ringe mine foreldre og ta ett siste farvel. Nå hadde hun forresten brent opp. Jeg begynte å gråte. Kuttet jeg fikk i pannen fra glasskårene på vinduene tenkte jeg ikke på, idet jeg falt nedover vest-siden av det nordlige tårnet. Jeg falt og jeg falt. Livet mitt passerte ikke revy. Jeg tenkte på Monas' sønn. Jeg var fri. Frykten for å brenne opp, gjorde at jeg tok dette desperate valget. Frihet. Etter noen sekunder traff jeg den myke asfalten på Manhatten. Jeg våknet aldri.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish