Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Vertinnen" av Roald DahlSkriv ut Utskrift
Analyse av Roald Dahls novelle "Vertinnen" (The Landlady).
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



Vertinnen er en novelle skrevet av Roald Dahl. Den ble først trykket i avisen The New Yorker i 1959, før den ble utgitt sammen med en rekke andre noveller i novellesamlingen Kiss Kiss i 1960. Senere har den blitt utgitt i over 20 forskjellige novellesamlinger. Vertinnen ble opprinnelig skrevet på engelsk, som alle de andre bøkene til Roald Dahl, men har blitt oversatt av Daisy Schjeldrup til norsk. Vertinnen har blitt filmatisert til TV bruk, og den ble først vist på TV i England i 1961.

 

Roald Dahl ble født i Wales i 1916 av norske foreldre. Han er verdenskjent for barnebøkene sine[1], men han skrev også voksenbøker[2]. Mange av bøkene hans er filmatisert, og den siste filmversjon av Charlie og sjokoladefabrikken kom ut i 2005 med kjente skuespillere som Johnny Depp. Roald Dahl mottok flere priser for arbeidet sitt, og mange vil hevde han er den beste barnebokforfatteren som hittil har levd. Han døde 74 år gammel i 1990 av leukemi.

 

Vertinnen handler om Billy Weaver som nettopp har kommet med tog fra London til Bath. Billy har aldri vært i byen før, men skal dit for å starte som lærling i ny jobb og er veldig spent. Han ser etter et sted å bo, og blir anbefalt et rimelig vertshus kalt ”Klokken og dragen” noen hundre meter fra togstasjonen. På veien mot vertshuset ser han en plakat i et vindu hvor det står skrevet ”ROM MED FROKOST”. Det er et flott, koselig hus, og han legger merke til en søt sovende hund foran peisen og en papegøye og at det er hyggelig møblert, men han er redd det muligens kan være litt for dyrt. Han bestemmer seg derfor for å gå videre for å sjekke ut vertshuset før han bestemmer seg for hvor han skal bo, men på en merkelig måte blir han trukket mot det koselige huset med plakaten, og han går bort til døren og ringer på. Døren blir åpnet øyeblikkelig av en liten middelaldrende og innbydende kvinne. Han blir overbevist til å leie et rom, og får det for en fantastisk mye billigere penge enn han hadde trodd.

 

Alt synes å gå hans vei. Han blir vist til tredje etasje hvor han får tildelt det eneste værelse som er til utleie i huset. Han blir bedt om å komme ned i stuen før han legger seg for å skrive seg inn i gjesteboken, og da han gjør det legger han merke til at det kun er skrevet opp to andre navn der datert to og tre år tilbake – Christopher Mulholland og Gregory W. Temple. Han gjenkjenner navnene, og mener å huske at han har sett begge navnene i avisene tidligere – i overskriftene. Han tror de begge er kjent for det samme, men kan ikke huske nøyaktig hva. Han leter tilbake i hukommelsen sin, og setter seg etter hvert ned for å drikke te med vertinnen. Han finner ut at hunden og papegøyen som han hadde sett fra utsiden og trodd var levende, i virkeligheten er utstoppet, og han får vite at det er vertinnen som har gjort dette selv. Novellen avsluttes med at han får vite at han har vært den eneste gjesten i huset på de siste to til tre årene, men at de to tidligere gjestene Christopher Mulholland og Gregory W. Temple fremdeles er oppe i fjerde etasje.

 

Novellen har en åpen slutt, og selv om det meste overlates til leseren, er Vertinnen en veldig klar novelle. Vertinnen har forgiftet de to tidligere gjestene sine, og utstoppet dem slik som hun har gjort med dachsen og papegøyen sin. Billy har trolig lest om gjestenes forsvinninger i avisen, og sannsynligvis har vertinnen puttet gift i teen hans, så han dør og hun kan utstoppe han også. Dette kan påvises ved at Billy synes teen hans smaker som bitre mandler, noe som også er smaken på kaliumcyanidé (= en gift man dør raskt av).

 

Handlingen foregår i den engelske byen Bath, mest sannsynlig en kald høstdag på midten av 1900 tallet. Det er en vakker stjerneklar kveld, men isende kaldt. Husene i området er elegante og høye og har portaler med søyler og trappetrinn opp til hver inngangsdør. Alt er allikevel veldig forfallent, og malingen er skallet av på dører og vinduer, og murpussen er sprukket og flekkete. Dette tyder på at det har vært et veldig fint strøk en gang i tiden.

 

Vi møter tre personer direkte i novellen. Det er Billy Weaver, en bærer og vertinnen. Bæreren har ingen stor rolle i novellen, og vi møter han kun i en bisetning da han anbefaler og forklarer veien til et vertshus. Ellers hører vi om to personer, som vi delvis blir kjent med igjennom samtaler imellom Billy Weaver og vertinnen. Det er Christopher Mulholland og Gregory W. Temple. De er begge ofre i historien, og har tidligere vært gjester hos vertinnen, og er nå utstoppet i fjerde etasje. Vi får også høre om en tredje person gjennom en sammenligning. Dette er Billy Weavers bestevenns mor som blir sammenlignet med vertinnen.

 

Hovedpersonen i novellen er Billy Weaver. Han er en 17 år gammel gutt fra London. Han beskrives som energisk, og han drar til Bath for å jobbe som lærling på et filialkontor. Han er ivrig og strever etter å bli en fremgangsrik forretningsmann, og han prøver derfor å være kjapp i alt han gjør.

”Nå for tiden forsøkte han å være kjapp i alt han gjorde. Kjapphet, hadde han funnet ut, det var selve fellestrekket hos alle fremgangsrike forretningsmenn”.

Han en slank og i fin form, og alle klærne hans er nye fra topp til tå.

”Han hadde ny, marineblå frakk, ny brun filthatt, ny brun dress, og han var i fin form.”

 

Handlingene hans gjør at han fremkommer som ung og naiv, og han tar ingen av hintene om at han burde komme seg bort fra pensjonatet og vertinnen. Vi får sympati med Billy gjennom novellen, og han virker som en høflig ung mann, som ikke har opplevd for mye. Han endrer seg lite igjennom novellen, men blir muligens mer undrende og mistenksom jo lenger man leser. Men, da er det trolig for sent.

”Han satt og stirret fremfor seg, han stirret mot den borteste kroken og bet seg i underleppen.”

Å bite seg i underleppen er et tegn på nervøsitet. Han har begynt å skjønne at noe er galt.
Et annet eksempel: ”Det var gjerne et godt tegn å finne dyr på slike steder, sa Billy til seg selv. I det store og det hele så det ut til å være et riktig bra hus å bo i.”

” ”Den papegøyen”, sa han endelig. ”Vet de hva? Den lurte med virkelig da jeg så den gjennom vinduet fra gaten. Jeg kunne sverget på at den var levende.” ”
Han begynner antakelig å skjønne at han har blitt lurt. Han mente det var et godt tegn å finne dyr på slike steder. Nå da han ser at det ikke er noe levende dyr der, er det ikke noe godt tegn lenger.

 

Vertinnen er en 45 til 50 år gammel kvinne, som eier og driver pensjonatet Billy leier rom hos. Hun beskrives som en liten, rund og søt kvinne med blå øyne. Hun har små hvite og kjappe hender, og bleke lepper. Hun har dessuten røde negler, noe som viser at hun er velpleiet og perfeksjonistisk. Dette kommer også fram ved handlingene hennes – hun utstopper bare pene objekter og hun er veldig kresen. Vertinnen beskrives også som en kvinne preget av hastverk – hun spør gjentatte ganger om Billy har skrevet i gjesteboken, og hun bryr seg ikke engang om å huske navnet hans – er hun utålmodig etter å få han drept?

 

Vertinnen er tydeligvis psykisk syk, men er allikevel hyggelig og vennelig. Om alt det vennelige ved henne kun er påklistret er vanskelig å si, men hennes fremtoning synes i hvert fall å vise at hun er en snill, harmløs og en ”velmenende gammel sjel”.

 

Bakgrunnen for at hun har behov for å drepe og utstoppe unge pene menn kan være at hun har hatt en ektemann/ungdomskjæreste/sønn som enten har forlatt/sviktet/dødd fra henne. Hun har antakelig vært ensom lenge, og hun venter kanskje til og med på at han skal komme tilbake. Med tiden har hun blitt psykiatrisk syk, og hun har fått en trang til å ha noen hos seg som aldri kan dra fra henne. Muligens tror hun også at de besøkende er hennes savnede ektemann/ungdomskjæreste/sønn og hun har nå lyst å beskytte og passe på han for alltid, slik at han aldri kan bli borte igjen. Jeg tror at ingen i miljøet til vertinnen vet at hun leier ut, og det er derfor ingen mistanker til henne når det gjelder de tidligere forsvinningene.

 

En grunn til at det har tatt så lang tid imellom de innskrevne på gjestelisten til vertinnen, er at hun er veldig kresen. De fleste som kom til Bath på den tiden, kom trolig med tog. Vertinnen kan ha pugget alle togtidene, og ventet på nye mennesker som kom inn til byen. Hun kan ha sittet i vinduet og studert de forbipasserende, og satt ut plakaten med ”ROM MED FROKOST” da hun så noen interessante. Vi får høre at hun blir nedrent ned med mennesker som vil leie rom, uten at hun lar dem leie rom. Dette er fordi vertinnen kun ville ta inn mennesker som passet til den beskrivelsen hun ville ha; unge, pene menn i 20-årene.

 

Vertinnen utvikler seg lite i novellen, men hun blir mer nervøs mot slutten da det tar en stund før Billy setter seg ned for å drikke te med henne.  

”Han stod ved flygelet og så på henne mens hun vimset med koppene og asjettene.”

Billy har kommet på sporet av de to tidligere gjestene, og han begynner å huske at de har forsvunnet. Han har enda ikke begynt å drikke av teen vertinnen har laget. Vertinnen er nervøs, og vimser med koppene og asjettene – hun må få han til drikke av teen (med gift)!

Dette kan også vises ved alle avbrytningene vertinnen gjør da Billy holder på å si at de to andre gjestene er forsvunnet.

””vent lite grann. Mulholland.. Christopher Mulholland… var ikke det navnet på den skolegutten fra Eton som var på fottur vestpå, og som plutselig…” ”Melk?” spurte hun. ”Og sukker?” ”Ja takk. Og som plutselig..” ”Skolegutt fra Eton?” sa hun. ”Å nei, kjære dem, det kan umulig stemme…”

 

Billy Weaver uttrykker at han følte seg hypnotisert til å ringe på ringeklokken til pensjonatet og at han følte ”en overordentlig sterkt trang” til å leie rom der. Noe man kan diskutere da er om vertinnen er en heks eller om hun har forheksende egenskaper. Dette er noe som kommer opp, i og med at Roald Dahl også har skrevet Heksene, og at han har brukt hekser i mange av historiene sine. Om tilfellet skulle være at vertinnen ikke er en heks, er en mer naturlig grunn for at Billy følte en trang til å leie rom i pensjonatet det faktumet at huset blir brukt som lokkemiddel. Det er isende kaldt ute, og inne i huset er det varmt og koselig med peis. På den måten kan man si at det visuelle har tiltrekningskraft i seg selv, og at Billy muligens føler seg hjemme når han ser huset og koseligheten i det.

 

Novellen er skrevet i tredjeperson, og synsvinkelen ligger hos Billy. Dette gjør at vi får sympati med han. Selv om synsvinkelen ligger hos Billy er mye av det som er opplagt for leseren, tydeligvis ikke opplagt for han. Store deler av novellen består av replikker, noe som fører til at det blir en flyt i novellen, og man får hendelsene inn direkte. Språket i novellen er enkelt.

Frampek er et virkemiddel som brukes ofte i novellen, og dette gjør at vi kan forutse handlingen, selv om den ikke beskrives direkte.

”Alle må gjøre det, for slik er loven i landet, og vi vil ikke bryte noen lov allerede på dette tidspunkt, vil vi vel?”  - Kommer loven til å bli brutt senere?

 

Et eksempel på bruk av kontraster er at det er drepende kaldt ute, og deilig varme inne. Billy har dessuten på seg nye klær, mens bygningene han går forbi er forfalne og gamle.

 

Sammenligninger blir også brukt, og vertinnen sammenlignes med bestevennen til Billy sin mor: ”Hun var akkurat som moren til den beste skolekameraten, hun som hilste velkommen når du kom hjem til dem for å være der i juleferien.”

Et tebrett vertinnen bærer på, blir dessuten sammenlignet med tømmene til en hest:

”..med et sort tebrett av sølv. Hun holdt det rett foran seg og temmelig høyt, som om brettet var tømmene til en balstyrig hest.”

 

Det er få symboler i novellen, men vertinnen har røde negler, noe som kan symbolisere lidenskap og fare, noe som er veldig reelt i denne historien.


Vertinnen har en kronologisk fremstilling, og den starter med en kort orientering og skildring, hvor forfatteren forteller at Billy Weaver har kommet med tog fra London og at det er stjerneklar himmel. Deretter begynner historien in medias res, og vi kommer inn i en samtale. Novellen fortsetter med byttende skildringer, samtaler og tanker før den tilslutt avsluttes i en samtale.

Novellen har en klar spenningskurve, og den stiger jevnt mot avslutningen hvor leseren er nødt til å trekke en egen konklusjon.

Jeg mener moralen i Vertinnen er at man ikke skal skue hunden på hårene – noe som også er bokstavelig i denne novellen. Billy Weaver ser dachsen fra utsiden og tror den lever, men da han får skjøvet hårene på hunden til side, ser han at den er død og preservert. Jeg tror at forfatteren vil få fram at ikke alt er slik det ser ut. Mange mennesker er utspekulerte, og selv om noen virker utrolig hyggelige og vennlige, så er det ikke sikkert virkeligheten er slik.

 

 

Kildehenvisninger:

http://www.roalddahlfans.com/shortstories/land.php (bl.a. årstall for første utgivelse)
http://www.teachingenglish.org.uk/download/britlit/landlady/landlady.shtml (kort informasjon om Roald Dahl og originalversjon av Vertinnen)

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Landlady (link jeg har lest igjennom)

[1] Charlie og sjokoladefabrikken (1964), Heksene (1973), Mathilda (1982), SVK (1982), Gutt (selvbiografi, 1984) m.fl.

[2] Blant andre Lamb to the slaughter




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish