Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Henrik Ibsen (1828-1906)Skriv ut Utskrift

Et særemne om Henrik Ibsen som omhandler hele livet og forfatterskapet til Ibsen.

Bokmål - SæremneForfatter: Anonym

Innholdsfortegnelse:

Henrik Ibsens barndom (1828-1843)

Til Grimstad som apotekerlærling (1844-1850)

Tiden i Christiania (1850-1851)

Ibsen drar til Bergen (1851-1857)

Tilbake til hovedstaden (1857-1864)

Ibsen forlater Norge (1864-1891)

Hjemkomsten (1891-1906)

 

HENRIK IBSEN FØDT 1828 – DØD 1906

 

I dette særemnet har jeg valgt å skrive om Henrik Ibsen. Som forfatter har han bidratt til å sette Norge på kartet, gjennom sine litterære verk og som person. Et større ikon innenfor dramaets kunst har ikke verden sett maken til siden Shakespeare. Det er med glede og stor forventning jeg tar fatt på en slik ærefull oppgave det er å skrive om han. Alle har vel hørt om denne eksentriske og radikale forfatteren fra Norge, men egen nysgjerrighet har fått meg til å gå litt mer i dybden omkring en av landets største samfunnskritikere på 1800-tallet. Hva var så spesielt med denne mannen, som så mange i verden har trykket til sitt bryst.

 

Henrik Ibsens barndom (1828-1843)

Henrik Johan Ibsen ble født den 20. mars 1828, i Skien i Telemark. Hans far var kjøpmann Knud Ibsen og hans mor Marichen var født Altenburg. Han var deres nest eldste barn. Ibsen er et dansk navn, hvor Ib er en gammel dansk form for Jacob. Det har blitt sagt at når Ibsen var sint på sine landsmenn, påstod han gjerne at han ikke hadde en dråpe norsk blod i årene.

 

Han hadde en sorgløs barndom. Hans foreldre var velstående, gjestfrie og selskapelige. Men det kom ikke til å vare. I 1834, da Henrik var 6 år, mistet faren alt han eide. Han gikk ikke ”konkurs” eller ”fallitt” som det heter i en stor del av Ibsen-litteraturen, men de måtte flytte fra Skien til Venstøp i juni 1835. Ironisk nok ble Knud Ibsen leieboer i sin tidligere gård. Faren gikk inn i en tung depresjon, samtidig som han også begynte å drikke. I tillegg gikk det et rykte om at Knud Ibsen ikke var hans egentlig far, men snarere Thormod Knudsen. Henrik fikk som barn høre dette ryktet og mistet derved respekten for sin far.

 

”Fallitter” og det å være ”uekte” er temaer Henrik har brukt ofte i sine verker. Han skrev sjelden et skuespill uten at det forekom et ”uekte” eller angivelig ”uekte” barn: Haakon og Peter i Kongsemnerne, Gerd i Brand, Den Stygge Ungen i Peer Gynt, Regine i Gengangere, Hedvig i Vildanden og Rebecca Weat i Rosmersholm.

 

Man tror at Henrik lærte å lese av sine foreldre. Da han var rundt 6-7 år, begynte han å lese i Bibelen. Noe han gjorde i mange år, selv om han ikke var en ”troende” kristen. Henrik hadde også stor interesse for dukketeater og laget flere forestillinger for sine nærmeste. Tretten år gammel begynte Ibsen på en liten privatskole opprettet av to teologiske kandidater, Johan Hansen og W. F. Stockfleth. Her gikk Henrik i to år. Foruten søsteren Hedvig var Johan Hansen en av de få Ibsen bevarte i kjærlig erindring fra barneårene. 

 

Som barn og tidlig tenåring følte Henrik seg alltid mindreverdig og hadde mange komplekser for familiens manglende status i nærmiljøet. Han klarte aldri helt å gi slipp på bitterheten etter klassefallet og mange av hans jevnaldrende så på han som hovmodig, selvbevisst og egen. Ibsens innesluttethet, det formelle i omgang med mennesker, pertentlighet i klærne var trekk han kom til å bevare helt til sin død.

 

Til Grimstad som apotekerlærling (1844-1850)

Ibsen sluttet på skolen våren 1843, femten år gammel. Den1. oktober samme år ble han konfirmert. Etter hans konfirmasjon flyttet Ibsen-familien tilbake til Skien, til et hus på Snipetorp. Det var eid av Knud Ibsens halvbror, skipsreder og kjøpmann Christopher Blom Paus. Snipetorp ble familiens hjem i over tyve år. Henrik kom bare til å bo der i et par måneder. Faren begynte nå å spørre venner om de ikke kunne hjelpe Henrik med en beskjeftigelse. En I. H. Halvorsen skaffet han stilling som lærling hos apoteker Reimann i Grimstad og tredje juledag 1843 seilte Henrik Ibsen fra Skien i en slupp, som ironisk nok het Lykkens Prøve. Han ankom Grimstad 3. januar 1844. Her skulle han bli i over 6 år.

 

En av hans nærmeste venner i Grimstad var Tollkasserer Christopher Due. Som meget gammel hadde Due fremdeles en levende erindring om sitt første møte med Ibsen:

 

Da jeg en Dag gikk der forbi med en Bekjendt, spurgte denne mig, om jeg havde seet den Apotheker Discipel, som for nogen Tid var ankommet der, idet han bemærkede, at der var noget eiendommelig ved ham. Der var for øvrig mange, som ikke havde seet ham længe efter hans Ankomst, forsaavidt de ikke havde noget med Apotheket at gjøre, da Ibsen aldrig saaes ude, om Dagen iallefald. Nysgjerrig efter at se ham gikk jeg snart efter ind paa Apotheket. Dette var et lidet Værelse, der var saa lavt, at jeg næsten kunde berøre taget med Haanden, og der var høist tarvelig – upudset, mørkt og uhyggelig. Som Apothek var det primitivt udstyret i enhver Henseende. Gjennem en halvaaben Dør skimtedes et ligesaa tarvelig Rum, der antagelig var Discipelens Hybel. Der var ikke Liv at opdage og heller ingen Lyd, der tilkjendegav, at der var mennesker i Nærheden, hørtes, men efterat jeg havde banket i Disken, mærkede jeg nogen Bevægelse bag det saakaldte Recepturskab, og snart efter kom med en vis Fart frem derfra en ganske liden ung Mand med et tiltalende livlig ansig. Jeg vil her bemærke, at Ibsen i sine Ungdomsaar bar et usædvanligt tidlig udviklet Helskjæg, der gav hans Ansigt paa samme Tid et energisk og tillige harmonisk Udtryk… Han gav saaledes totalindtryk af at være en smuk ung Mand, med en god veldannet Figur.

 

(Hentet fra Henrik Ibsen av Michael Meyer)

 

(Denne beskrivelsen av Ibsen i yngre år har en humoristisk vri og jeg finner det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet. Spesielt med tanke på Ibsens tidlig anlagte skjegg)

 

Ibsen var en ivrig leser av forskjellige bøker. Det sies at han hadde en kasse full, men tøy hadde han ikke. Han skrev og leste mest om natten og var svært ofte sent i seng. I tillegg til å lese bøker begynte han også å lese til artium om nettene, i håp om å kunne studere ved Universitetet. Noe som senere gav han inspirasjon til hans første skuespill.

 

Men, etter to og et halvt år i Grimstad skjedde noe som kostet Ibsen dyrt. Han fikk barn med Else Sofie Jensdatter. Hun var da 10 år eldre enn Henrik og kom fra godt folk og i tillegg av odelsætt. Else Sophie flyttet tilbake til sine foreldre da graviditeten ble kjent. En tid senere krever hun barnebidrag, men Henrik Ibsen sender brev til byfogden hvor han forteller at han ikke er sikker på om han er faren og at han ikke eier noe som helst av verdi.

 

Henrik blir likevel nødt til å betale barnebidrag. Av sin ytterst beskjedne inntekter måtte Ibsen ifølge ”Amtets Resolution” betale oppfostringsbidrag for barnet i fjorten år. Henrik var utvilsomt barnets far, men godtok aldri sønnen som sin. Gutten fikk navnet Hans Jakob, sikkert inspirert av hans eget navn, Henrik Johan Ibsen.

 

Det var også en stor skam for ham privat ettersom saken fikk stor oppmerksomhet lokalt. Henrik glemte aldri denne saken og tok aldri kontakt med dem igjen. Sønnen ble med tiden alkoholiker og arbeidssky. Han var gift tre ganger og hadde syv barn. Seks av dem døde unge, den syvendes skjebne er ukjent.

 

Grimstad var et lite og konservativt bysamfunn og Ibsen begynte etter hvert å bli kjent for sine lite konservative meninger. Så kom revolusjonen i Frankrike og Ibsen ble sterkt påvirket av det. På denne tiden var Europa i spenning, revolusjonær tankegang ble spredd fra Frankrike til de andre landene i verdensdelen. Henrik leste alt han kunne komme over om dette, og han var Grimstads eneste fritenker. Han alene satte lys på ting man ikke snakket om. Han fornektet Gud og diskuterte tro, samfunnet og borgerskapet. Han fikk senere vite at familien hadde blitt medlemmer i en kristen bevegelse. Han ble forferdelig skuffet og brøt med dem for godt.

 

I Grimstad ble også Catalina til under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Catalina var Ibsens debutarbeid som dramatiker. Det ble skrevet i løpet av de tre første månedene av 1849. De første opptegnelsene må ha blitt gjort mot slutten av 1848. Stykket ble skrevet i de sene nattetimer. Det blir hevdet at Catalina avspeiler en indre konflikt Ibsen hadde om sitt opphold i Grimstad.

 

Så, den 27. april 1850 går Ibsen om bord ”Prins Carls” i Brevik med den faste beslutningen om å bryte med fortiden. Kursen ble satt til Christiania. Han visste ikke da, det som siden kom til å prege hans livssyn, at nettopp det man snur ryggen til, innhenter en til slutt.

Tiden i Christiania (1850-1851)

I Christiania meldte han seg inn på kandidat Heltbergs ”studenterfabrikk” for å ta artium.

 

Her gikk også tre andre av denne periodens store diktere; Jonas Lie, Aasmund Olavsson Vinje og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson. Henrik gjorde det ikke like bra i alle fag på skolen. Han strøk i gresk og aritmetikk. Dermed kunne han ikke bli lege, og måtte livnære seg på forfatterskapet. Hans venn, Ole Schulerud, betalte for utgivelsen av Catalina. Han fikk gode kritikker, men gjorde ikke veldig store penger på skuespillet. Det ble heller ikke oppført på noe teater. Han ble nødt til å selge størstedelen av 1. opplag som innpakningspapir grunnet slett økonomi.

 

Det året får Ibsen et av sine stykker oppført på teater. Stykket var enakteren Kæmpehøjen, først kalt Normannerne, og ble også skrevet under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Den 26. september 1850 ble det oppført på Christiania Teater. Etter gode kritikker bestemte Henrik seg for at det var forfatter han ville bli, og la studiene på hyllen. Han skrev dikt, politiske kronikker og teateranmeldelser. Han var også med i en radikal politisk bevegelse, Thranebevegelsen. Den gang ble den kalt Thranitter-bevegelsen. Her ble politiet involvert og det kunne ha fått store konsekvenser for Ibsen. Men han ble ikke arrestert og slapp unna med en ordentlig skrekk i livet.

 

Året 1850 hadde stått i diktningens tegn. I 1851 var han først og fremst opptatt av journalistikk. Sammen med forfatteren Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen skapte Henrik et ukeblad uten tittel. I stedet for tittel viste forsiden av første nummer et bilde av Stortorvet hvor man så en mann innta forskjellige groteske stillinger til fots og til hest, mens han betrakter verden med et satirisk blikk. Senere ble den samme mann tegnet på Stortings-galleriet hvor han lyttet ivrig til debatten og gjorde notater. Resultatet var at bladet ble kalt Manden. Her benyttet Ibsen anledningen til å analysere og kritisere andre diktere i verdenssamfunnet. Deriblant Welhaven, som også fikk det glatte slag av Ibsen. Ibsen tegnet og illustrerte i dette bladet, ved siden av at han hjalp til med det redaksjonelle arbeidet. Til slutt fikk bladet navnet Andhrimner, etter kokken i Valhall.

 

Bladet tjente ikke mye penger og den 28. september 1851 måtte de legge ned produksjonen. Og nå kommer Ole Bull inn i Ibsens liv. Kursen ble nå satt mot Bergen og et liv innenfor selve teateret.

 

Ibsen drar til Bergen (1851-1857)

Henrik Ibsen hadde imponert Ole Bull så mye at han ble tilbudt en stilling på et teater i Bergen. Henrik sa selvsagt ja til tilbudet og flyttet til Bergen i 1851. I de seks årene han var i Bergen, jobbet han innenfor alle sider av teatervirksomheten. Foruten å skrive skuespill og prologer til andres skuespill, satte han i scene, instruerte i rollelesning og bevegelser, tegnet utkast til kulisser og kostymer, hadde den forretningsmessige ledelse og førte regnskapet. Det eneste han aldri gjorde var å opptre som skuespiller.

 

Ibsens første oppdrag i Bergen var å skrive en prolog til den aftenunderholdning som Det Norske Theater gav den 17. november til inntekt for Studentersamfundets byggefond. Hans neste oppgave var en som han nok må ha likt spesielt godt. I en av byens to aviser, Bergenske Blade, hadde teaterets repertoar og forestillinger blitt angrepet av cand. mag. Poul Stub. Tilfeldigvis var han den samme lærer som i Christiania hadde rettet Ibsens norske stiler som han sendte inn fra Grimstad da han forberedte seg til artium. Ibsen gikk til angrep på Stub med en heftighet som kunne tyde på at han hadde tatt seg nær av lærerens skarpe anmerkninger til hans norske stil. På dette tidspunktet hadde Ole Bull forlatt Bergen. Meningen var at Bull skulle stifte og starte teateret, men etter å ha ofret to år dro han til Amerika.

 

I Ibsens kontrakt stod det at han skulle ”assistere Theateret som dramatisk Forfatter”, men nå måtte han dele ansvaret med den nyansatte Herman Laading. De to arbeidet relativt godt sammen, og Ibsen innrømmet i senere år at han hadde lært mye av samarbeidet med den eldre kollegaen. Så kom studieturen til utlandet. Styret i teateret innså etter hvert at teateret var gammeldags i forhold til de utenlandske og Ibsen fikk nå i oppdrag å ta en studietur til København, Berlin, Dresden og Hamburg. Der skulle han studere teaterteknikk og hvordan kostymer og kulisser ble til. På turen hadde han med seg Johannes Brun 20 og Louise Brun 21. De hadde giftet seg året før og var, som Ibsen beskrev dem, høyst forskjellige. De var begge skuespillere og Louise døde i ung alder, bare 35 år gammel. Johannes Brun kom til å fremstille en rekke Ibsen-skikkelser i løpet av sin karriere: Dovregubben i Peer Gynt, Daniel Heire i De unges Forbund, Gamle Ekdal i Vildanden og Ulrik Brendel i Rosmersholm. Johannes døde i 1890, 58 år gammel. Hans statue ble reist utenfor Nationalteateret i 1902, bare et lite stykke fra Ibsen-monumentet.

 

I løpet av de tre månedene han var i utlandet, la han siste hånd på et skuespill som han hadde begynt på i Bergen samme vår: Sancthansnatten. For han hadde forpliktet seg overfor teaterstyret å levere et nytt stykke hvert år til teaterets stiftelsesdag, som var den 2. januar. Stykket har en særstilling blant Ibsens mange verker. Det var det eneste som han i sin levetid ikke ville la komme på trykk.

 

Sancthansnatten er skrevet i prosa; bare nissen taler på vers og med rim. Det er et romantisk stykke som var veldig populært i Norden på den tiden. Til Ibsens store skuffelse ble stykket en fiasko. I tillegg slet han med driften av teateret og vinteren 1852-1853 ble svært nedslående for den store dramatikeren.

 

Men så kom våren, og med det en ny opplevelse. Ibsen ble forelsket. En vakker vårdag i Bergen i 1853, møtte Henrik Ibsen unge Rikke Holst. Rikke hadde ikke fylt 16 år og var ikke konfirmert. Henrik begynte nå å kurtisere med kaker og bær, de gikk turer sammen og han skrev flere muntre og følelsesladde dikt til henne. De to forelsket seg og en av de første dagene i juli 1853, fridde han. Men faren nektet de to å gifte seg, og han forbød henne å fortsette samværet med den unge dikter, som var fattig, som hadde en usikker fremtid, hadde strøket til artium og næret radikale anskuelser. I det hele tatt mente han at Ibsen måtte forekomme enhver aktverdig borger å være et dårlig parti. Henrik og Rikke kastet to sammenbunnede ringer på havet som symbol på forlovelsen (Det samme skriver han om i Fruen fra havet, men der heter piken Ellida og ikke Rikke). De fortsatte å møtes i all hemmelighet, helt til Rikkes far overrasket dem en dag i parken. Henrik sprang derifra, og dermed var ”forlovelsen” over. For som han senere sa, da Rikke og han møttes tretti år etter bruddet; ”Ansikt til ansikt var jeg aldri nogen modig mand.” (Sitat hentet fra John Paulsen: Samliv med Ibsen.)

 

Den 2. januar 1854 ble en omskrevet Kjæmpehøien neste stykke han leverte, som en del av hans forpliktelser. Også dette stykket ble en fiasko og av samtlige Ibsens skuespill er Kjæmpehøien det som har minst verdi.

 

Så skrev han ”Fru Inger til Østeraad”, men det ble heller ingen stor suksess i Bergen. På premieren den 2. januar 1855 fattet publikum ingen stor interesse for skuespillet og forestillingen gikk bare en gang til. Men året etter skulle Ibsen endelig få sin første store suksess i Bergen med Gildet på Solhaug. Ibsen skrev stykket sommeren 1855. Det er til dels i rimete vers, dels i prosa, og det foregår på 1300-tallet. Men Ibsen skulle senere fornekte det som sitt eget. I Bergen lot de seg begeistre av verket, og det skulle gå hele seks ganger. På selve premieren var den 36 år gamle danskfødte prestefruen Magdalene Thoresen. Hun ble fasinert av den unge forfatteren og den 7. januar ba hun Ibsen hjem til seg. Og slik møtte han Suzannah. Hun var datter av prest H. C. Thoresen og Magdalene Thoresen og bestevenninne med Karoline Reimers, som senere ble gift med Bjørnstjerne Bjørnson. Det ble kjærlighet ved første blikk og ikke lenge etter ba han om hennes hånd. Ibsen fikk ja, men de giftet seg først etter to og et halvt år. Det fordi Ibsen rett og slett ikke hadde økonomi til å forsørge en hustru på det tidspunktet.

 

Selv om våren 1856 var en god tid for Ibsen, ble sommeren katastrofal for teateret i Bergen. Den sommeren fikk Bergen to kongelige besøk som brakte teateret til fallittens rand. Kronprins Karl, den gang visekonge i Norge, senere Karl XV, meldte sin ankomst sammen med prins av Oranien. I den forbindelse ble teateret totalrenovert, noe man slett ikke hadde råd til. Etter flere mislykkede forsøk med sine stykker, følte nå Ibsen det var på tide å gjøre noe annet. Han og Suzannah hadde vært forlovet i halvannet år og han var redd for å miste henne. Sommeren 1857 søker han permisjon fra sin stilling i Bergen og drar til hovedstaden. Her fornyer han vennskapet med Bjørnson, som han så vidt hadde møtt det første året han bodde i hovedstaden. Han får også tilbud om jobb på Christiania norske Theater, som sceneinstruktør og artistisk direktør. Han sier opp jobben i Bergen og den 11. august 1857 undertegner Ibsen sin nye kontrakt. Etter å ha sagt farvel til sin forlovede, forlater Ibsen Bergen enda mer ubemerket enn han kom. Ingen avis fant den umaken verdt å nevne hans avreise.

 

Tiden han skulle komme til å tilbringe i hovedstaden ble av en helt annen karakter enn hva Ibsen forventet seg før han dro.

 

Tilbake til hovedstaden (1857-1864)

I hovedstaden var det på den tiden Ibsen kom en språkstrid. Fornorskingen av språket i Norge var i full gang og det var en ivrig debatt i byens aviser hvorvidt Teatrene var ”danske” eller ”norske”. Det stod dårlig til med Kristiania norske Theater da han den 3. september begynte i sin nye stilling der og selv de som sympatiserte med teaterets mål om å få en nordmann til leder, greide ikke å gi sin helhjertede støtte. Av en nybakt student på Universitetet fikk teateret kritikk for skuespillernes fremtredende østlandsdialekt. Avisene derimot stilte seg mer positive og sommeren 1857 oppmuntret både Morgenbladet og Christiania-Posten sine lesere om støtte. I løpet av de neste seks årene i hovedstaden skulle Ibsen få merke at publikum hadde samme forkjærlighet der for det middelmådige og det trivielle som teatergjengerne i Bergen.

 

Høsten 1857 var en oppmuntrende tid for Ibsen. Han likte å lede et teater uten å måtte samarbeide med en eldre, akademisk skolert og konservativ mann som Laading og den 4. november ble Gildet på Solhaug oppført i Stockholm. Den 27. oktober blir Bjørnsons Mellem Slagene oppført på Christiania Theater, og ved premieren i forfatterlosjen sitter Bjørnson mellom Ibsen og Andreas Munch. Seks uker senere gikk Munchs historiske tragedie Lord William Russell på det samme teateret. I korte drag handler stykket om en engelsk opposisjonsleder som var motstander av Charles II’s fransk- og katolskvennlige politikk. Han blir beskyldt for å ha deltatt i et attentat mot Charles II og blir uskyldig henrettet. Grunnen til at jeg tar med dette er fordi Ibsen ble veldig fengslet av både emnet og stykket og i den forbindelse skrev en svært lang omtale av det, som stod i Illustrert Nyhedsblad for 20. og 27. desember 1857. I artikkelen presiserer Ibsen noe som er historisk viktig i forhold til hans forståelse av sann dikterisk symbolikk. Han skriver følgende:

 

Symbolsk er enhver fremragende Personlighed i Livet, symbolsk i sin Færd og sit Forhold til Historiens Resultater; men de middelmaadige Forfattere, der misforstaae den Fordring at Livets betydningsfulde Fænomener skulle potenseres i Kunsten, løfte denne personlighedens Symbolikk til Bevidsthed hos sine skildrede Figurer… I stedet for at den skulde slynge sig skjult gjennem Værket , ligesom Sølvaaren i Fjeldet, trækkes den idelig frem for Dagens Lys..”  Andreas Munch derimot ”har ladet den symbolske Runeskrift staa der uden Kommentar, overladende det til hver Enkelt at fortolke den efter sit individuelle Behov… Det er ikke Ideernes bevidste Kamp, der drager os forbi, saaledes som det heller aldrig skeer i Virkeligheden; men hva vi see, ere de menneskelige Konflikter, og indspundne i disse, langt bagved, ligge Ideerne stridende, undergaaende eller seierssvangre; - det er ikke ved Tæppets Fald i femte Akt at Stykket ender, den virkelige Slutning ligger udenfor Rammen; Digteren har antydet Retningen, hvori den er at søge; det bliver nu vor Sag, hver for sig, at digte os didhen.

 

(Hentet fra Henrik Ibsen av Michael Meyer)

 

Disse to krav, at tragedien skal fremstille det vanlige mennesket, ikke overmennesker, og at symbolikken skal være integrerende og underforstått, ikke åpenlys, skulle med tiden bli to av hans hovedprinsipper som dramatiker. Et par uker før han skrev denne lange artikkelen, hadde Ibsen gjort ferdig Hærmændene på Helgeland, som han fikk ideen til to år tidligere i Bergen, da han leste de islandske ættesagaer i N. M. Petersens oversettelse.

 

Den 4. november blir Gildet på Solhaug oppført på Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm, det første av Ibsens stykker som ble spilt utenfor Norge. Det ble godt mottatt. Samme måned ble det bestemt at Christiania Theater skulle sette opp Hærmændene på Helgeland våren neste år.

 

Det er også på denne tiden at Ibsen og Bjørnson bygger opp et ”urolig” vennskap som skulle vare i et halvt århundre. Der Ibsen var innesluttet og usikker på seg selv, var Bjørnson åpen, likefrem og selvsikker. Mange fant det merkelig at et vennskap mellom de to kunne holde.

 

I juni måned 1858, drar Ibsen til Bergen for å gifte seg med Suzannah Thoresen. De ble viet i all stillhet den 18. juni, for bare sju dager tidligere hadde domsprest Thoresen gått bort etter lengre tids sykeleie.

 

Den 23. august 1858 åpner Kristiania norske Theater sin nye sesong, og Ibsen setter opp Hærmændene på Helgeland. Grunnet dårlig økonomi hadde oppføringen av stykket blitt utsatt et år, men Ibsen var utålmodig og tok her en sjanse. Premieren var 24. november og det ble en suksess.

 

Og så, sommeren 1859, drar Ibsen på et kort besøk til Skien. Han er ikke der for å besøke familien, men for å be sin halvonkel og mest velstående slektning, kjøpmann Christopher Blom Paus, om økonomisk støtte. Hva som kom ut av det besøket vites ikke, men det ble sagt av stuepiken hos Paus, Hanna Olsen, at han så forkuet og nedtrykt ut og klærne var slitte. Det er vel noe som tyder på at Ibsen ikke var velstående og forklarer kanskje grunnen til hans besøk i Skien.

 

Sommeren 1859 blir nå et annet vendepunkt i Ibsens opphold i hovedstaden. Vanskelighetene bygget seg opp og personlige problemer tilspisset seg. Han ble nå angrepet av avisene og beskyldt for ikke å gjøre en god nok innsats på teaterets vegne. Angrepene fortsatte utover høsten og den 9. oktober spørres det i Morgenbladet om hvorfor det såkalte ”norske” teater fremdeles eksisterte og hvorfor publikum skjenker det sin gunst. Ibsen svarer med å sette opp Holbergs Jean de France den 12. oktober, noe som skulle vise seg å være det eneste verdifulle han oppførte det året. Dermed fortsatte avisene sine angrep på den store dramatikeren.

 

Så kom 23. desember 1859 og Ibsen fikk en sønn. De kalte han Sigurd, etter helten i Hærmændene på Helgeland og Bjørnson stod fadder til gutten.

 

Vinteren 1859-1860 var Ibsen med på å stifte Det norske Selskab. Her vanket han flittig og så på det som et fristed hvor han kunne møte likesinnede. Det er også denne vinteren Henrik begynner å planlegge et nytt skuespill. Det ble imidlertid ikke ferdig før 1862 og fikk tittelen Kjærlighedens komedie.

 

Høsten 1860 kan det virke som om Ibsen har mistet all interesse for sitt arbeid på teateret og Knud Knudsen, som var språklærer ved teateret og medlem av direksjonen, sier at Ibsen forsømte innstuderingen av nye stykker i august og september. Så liten interesse hadde han av driften at han ikke engang møtte til styremøtene.

 

Uansett hvilket stykke som ble oppført, ble aldri publikum fornøyde. De ville ha lystspill og ikke drama, som Ibsen satte opp. Det er kanskje ikke rart han mistet motet som teatersjef. Kritikken mot hans virke som leder fortsatte utrøttelig og 5. desember blir han syk og kunne ikke lenger ivareta sine plikter som sjef. Etter sykdommen skriver Ibsen et langt, historisk dikt, Terje Vigen.

 

Så står teateret på fallittens rand og Ibsen blir nå oppsagt.

 

Den 20. juni 1862 skrev Ibsen kontrakt med Jonas Lie, som var eier av Illustrert Nyhedsblad om utgivelsesrett til et nytt skuespill, hans første på fem år. Håpet var å oppmuntre Ibsen til å skrive ferdig Kjærlighedens komedie. Men først, etter å ha fått et stipend fra Universitetet, drar han ut for å samle folkediktning og sagn. Ibsen livnærte seg nå på reisestipendet og å skrive artikler for bladet. Han solgte også noen landskapsskisser han hadde tegnet på sin ferd.

 

Først den 31. desember ble Kjærlighedens komedie utgitt. og Henrik mottar 100 spesidaler. Sårt tiltrengte penger for han den gang. Skuespillet ble publisert som bladets "Nytaarsgave for 1863" og levert gratis til alle bladets abonnenter. Abonnenter i Kristiania fikk boken levert på døren nyttårsaften, mens utenbys abonnenter fikk den som vedlegg til bladets utgave for 4. januar 1863. Kjærlighedens Komedie fikk overveiende dårlig mottakelse av anmelderne.

 

Dagen etter utgivelsen, tiltrer Ibsen en bistilling som ”æstethisk Konsulent” ved Christiania Theater. Men han fikk dårlig betalt, for lønnen var avhengig av spilleinntektene teateret hadde. Ibsens ansettelsesforhold ved Christiania Theater bidro imidlertid ikke til at Kjærlighedens Komedie ble satt opp der med det første. Riktignok fikk stykket sin urpremiere ved dette teatret, men først ti år senere. Det sto i en liten notis i Illustreret Nyhedsblad for 25. januar 1863 at stykket snart ville bli satt opp på Christiania Theater. Hovedårsaken til at dette ikke ble noe av, var nok stykkets dårlige anmeldelser. Det hadde utbredt seg en oppfatning om at stykket var umoralsk, og teatret våget ikke å utfordre folkeopinionen.

 

Så drar Ibsen til Bergen, hvor han tilbrakte tid sammen med Bjørnson. Da han kommer tilbake til Christiania i slutten av juni 1863, går han straks i gang med å skrive Kongs-emnerne.

 

En utløsende faktor ble Ibsens møte med Bjørnstjerne Bjørnson under den nasjonale sangerfestivalen i Bergen 14. - 18. juni 1863. Ibsen skal ha blitt sterkt inspirert av samværet med Bjørnson, også til skriveprosessen med Kongs-emnerne.

 

Kongs-emnerne ble publisert i Kristiania i slutten av oktober 1863 (men med 1864 trykt på tittelbladet). Forlegger var bokhandler Johan Dahl, og opplaget var på 1250 eksemplarer. Omsetningen var heller lav. Ibsen var selv instruktør for uroppføringen, som fant sted på Christiania Theater 17. januar 1864. Ibsen hadde da i ett års tid vært tilknyttet dette teatret som litterær konsulent. Anmelderkorpset var ikke udelt begeistret for oppsetningen, men den ble likefullt en publikumssuksess.

 

Kongs-emnerne er et av Ibsens mest personlige skuespill. Skuespillet gjenspeiler kanskje hans følelse av bitterhet ved kontrasten mellom egne nederlag (på den tiden han skrev det) og den yngre, mindre talentfulle, men lykkelig selvsikre Bjørnsons seire.

 

Ibsen forlater Norge (1864-1891)

Før Kongs-emnerne ble oppført, var det andre ting som opptok Ibsen. Den danske konge Frederik VII, den siste Oldenborger, var død 15. november og ble etterfulgt av Christian IX av sidelinjen Glücksburg. Den gamle striden om hertugdømmene Slesvig og Holstein blusset opp igjen. Norge og Sverige hadde lovet å komme Danmark til unnsetning, men da den tyske hær rykket inn i Danmark ble landet stående alene. Ibsen hadde ikke vært nådig mot sine landsmenn før, og nå ble han både flau og skamfull på vegne av Norge. Den 12. desember offentliggjør han et dikt i Illustreret Nyhedsblad, hvor han gir sine landsmenn det glatte lag:

 

Til Norge!

 

Det Ord, der flød, som om det kom

Fra Hjertet lige hid,

Det var da kun en Fraseflom, -

Og nu er Tørkens Tid!

Det Træ, som tusind Løfter gav

I Festens Solskinsvæld,

Det staar, af Stormen kvistet af,

Som Kors paa Nordens Ungdoms Grav,

Den første Alvorskveld.

 

Det var da Løgn i Taleskrud,

Kun giftig Judaskys,

Da Norges Sønner jubled ud

Ved Sundets Strande nys!

 

(Hentet fra Henrik Ibsen av Michael Meyer)

 

Fortsettelsen av diktet var så krass og full av sinne at Botten-Hansen, som ville trykke det, ba Ibsen dempe det noe. Etter dette drar Ibsen til utlandet.

 

Den 15. april drar han til København. Nå vil det gå 10 år før han setter foten på norsk jord igjen, og hele 27 år før han bosetter seg i landet.

 

Tilblivelseshistorien til Brand begynner på mange måter med Norges svik mot Danmark. Ibsen var rasende mot Norge og Sverige som i denne konflikten unnlot å støtte danskene. Raseriet og gremmelsen ble ikke mindre da han i Berlin, på gjennomreise til Italia, "saa Pøbelen brølende vælte sig mellem Trofæerne fra Dybbøl, saa dem ride paa Lavetterne og spytte i Kanonerne" (brev til Bjørnstjerne Bjørnson av 28. januar 1865). I disse dager, skriver Ibsen noen år senere i et brev til Peter Hansen, "begyndte «Brand» at vokse som et Foster indeni mig".

 

Fra 1866 fikk han fast kunstnerlønn, og det var vel her selve eventyret startet. Dette året fullførte han Brand. Den første utformingen av Brand var som dikt i episk form. Hovedpersonen het da ikke Brand, men Koll. Ibsen arbeidet med dette diktet fram til sommeren 1865, men ble ikke fornøyd og la stoffet til side. Det ville imidlertid ikke slippe tak i ham. Stoffet ble til drama. Den politiske satiren ble tonet ned til fordel for en forankring i motiver fra religionens verden. Koll ble til presten Brand.

 

I et brev sendt fra Ariccia til Bjørnstjerne Bjørnson 12. september 1865 beskriver Ibsen hvordan stoffet endelig ble forløst:

 

Saa gik jeg en Dag i Peterskirken - jeg var et Erinde i Rom - og der gik der med engang op for mig en stærk og klar Form for hvad jeg havde at sige. - Nu har jeg kastet overbord hvad jeg i et Aar har pint mig med uden at komme nogen Vej, og i Midten af Juli begyndte jeg paa noget nyt, der gik frem saaledes, som endnu aldrig noget er gaaet frem for mig. Nyt er det i den Forstand at jeg da begynte at skrive, men Stoffet og Stemningen har hvilet som en Mare over mig ligesiden de mange uhyggelige Begivenheder hjemme bragte mig til at se ind i mig selv og vort Liv der, og tænke over Ting, som før havde strøget mig løseligt forbi og som jeg ialfald ikke havde havt noget Alvor for. Det er et dramatisk Digt, Stof fra Nutiden, alvorligt Indhold, 5 Akter paa rimede Vers (ikke nogen «Kjærlighedens Komedie»). 4de Akt er nu snart færdig og 5te føler jeg at jeg kan skrive paa 8 Dage; jeg arbejder baade Formiddag og Eftermiddag hvilket jeg før aldrig har kunnet. Herude er velsignet fredeligt, ingen Bekjendtskaber, jeg læser ikke andet end Bibelen, - den er kraftig og stærk!

 

(Hentet fra http://ibsen.net)


Stykket ble skrevet på mindre enn tre måneder. Siste akt var ferdig i midten av oktober 1865. Ibsen sendte siste rest av det renskrevne manuskriptet til sin nye forlegger, Frederik Hegel i København, i midten av november. Verket vakte øyeblikkelig sensasjon over hele Norden og Ibsen grunnla sitt ry som den store pioner i opprøret mot vanetenkning og tradisjonalisme. Bjørnson likte ikke Brand. Han mente verket var nihilistisk. Og i et brev til Clemens Petersen om stykket, skriver han at Brand ikke er noe dikt og Ibsen er heller ingen dikter. Litt av en kritikk fra en som Ibsen betrakter som sin venn.

 

Tidlig i juni 1866 reiser Ibsen fra Roma for å tilbringe sommeren i Frascati. Her begynner han å korrespondere med Edvard Grieg. De diskuterer til og med et samarbeid om en operaversjon av Olaf Liljekrans.

 

I november 1867 var Peer Gynt ferdig. Ibsen var veldig fornøyde med at boken ble ferdig til julesalget det året. Den utkom 14. november 1867 hos Gyldendalske Boghandel. Den gode omsetningen skyldtes suksessen med det forrige stykket, Brand. Men Peer Gynt fikk blandet mottagelse i Skandinavia. H. C. Andersen kunne ikke fordra boken og Camilla Collett mislikte kvinnesynet i verket.

 

Som Brand ble ikke Peer Gynt skrevet for scenen. Vilhelm Bergsøe, den danske forfatteren som ble Ibsens faste spaserturkamerat under oppholdet på Ischia, gjengir i boken Henrik Ibsen paa Ischia og "Fra Piazza del Popolo": Erindringer fra Aarene 1863-69 (København 1907) følgende ordveksling mellom ham og Ibsen:

 

"Kan man paa Scenen fremstille en Mand, som løber om med en Støbeske?"
"Ja hvorfor ikke," svarede jeg.
"Jamen det maa være en stor Støbeske - en hvori man kan støbe Mennesker om."
"Det vil tage sig noget komisk ud," bemærkede jeg.
"Ja, det tror jeg ogsaa; men det skal da heller ikke spilles, tænker jeg."

 

(Hentet fra http://ibsen.net)

 

Men noen år senere kom Ibsen imidlertid på andre tanker og den 23. januar 1874 henvender han seg til Edvard Grieg i brev fra Dresden. Han akter å innrette Peer Gynt til oppføring på scene og spør om Grieg vil "komponere den dertil fornødne musik".

 

6. februar samme år skriver han til den svenske teatersjefen ved Christiania Theater, Ludvig Josephson, som i 1873 iscenesatte både Kongs-emnerne og Kjærlighedens komedie med suksess. Ibsen skriver at han har foretatt en bearbeidelse av stykket, kortet det ned og vil at det skal innrettes som "musikalsk drama". Josephson var begeistret for ideen. Det tok to år før planen ble realisert. Urpremieren fant sted 24. februar 1876 på Christiania Theater og ble en stor suksess.

 

Tilbake i 1868, tidlig den sommeren, gjenopptok Ibsen sitt arbeid på Kejser og Galilæer, men etter Brand og Peer Gynt fikk han lyst til å skrive for teateret igjen. Den opprinnelige planen var å få stykket skrevet ferdig til sommeren 1865. Som vi vet gikk imidlertid Ibsen samtidig i gang med Brand og derfor ble arbeidet med Julian-stoffet satt til side. Deretter fulgte Peer Gynt (1867) og De unges Forbund (1869). Da sistnevnte stykke var ferdig skrevet, var han først på et to måneders opphold i Stockholm, før han dro på sin lange Egypt-reise. Våren og sommeren 1870 var han så beskjeftiget med nyutgivelsen av Kongs-emnerne.

 

Kejser og Galilæer forelå i bokhandelen 16. oktober 1873. Den ble gitt ut av Gyldendalske Boghandel (F. Hegel) i København. Ibsen karakteriserte ved flere anledninger Kejser og Galilæer som sitt hovedverk. Blant de aller fleste kritikere er dette en mildt sagt kontroversiell vurdering. Selv om bokutgivelsen stort sett fikk gode anmeldelser, ble det i ettertiden sjelden eller aldri vurdert som Ibsens ypperste verk. Som Ibsens forutgående stykke, Kejser og Galilæer, har også Samfundets støtter en lang tilblivelseshistorie. I et brev av 14. desember 1869 til Frederik Hegel røper Ibsen at han har planer om et "nyt alvorligt Nutidsdrama i tre akter". De første opptegnelser stammer fra 1870. Men det skulle gå hele fem år før Ibsen arbeidet videre med disse skissene. I denne tiden var han blant annet opptatt med fire andre utgivelser: Digte (1871), Kejser og Galilæer (1873) og nyutgivelsene av Fru Inger til Østeraad (1874) og Catalina (1875).

 

Først i oktober 1875 kom Ibsen i gang med utarbeidelsen av stykket. Familien var da flyttet fra Dresden til München. I november var første akt ferdig renskrevet, men ble så omarbeidet flere ganger. I det neste halvannet år ble stykket stadig omarbeidet.

 

I brev til Frederik Hegel av 24. juni 1877 kan Ibsen endelig melde at stykket var ferdig og at han var i gang med renskriften. Det ferdig skrevne manuskriptet blir sendt til Hegel i fem omganger i perioden fra 29. juli til 20. august. Samfundets støtter ble publisert 11. oktober 1877 på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København. Førsteopplaget var på hele 6000 eksemplarer. Dette ble utsolgt i løpet av syv uker. Et nytt opplag på 4000 eksemplarer forelå 30. november. Stykket er fullt av minner fra Grimstad, akkurat som De unges Forbund minner om Skien. Samfundets støtter er et samfunnskritisk verk. Det tok for seg to betente spørsmål. Det første om kvinnens rettigheter. Den gang var kvinnen svært undertrykt mannen og totalt avhengig av hans økonomi. Det andre spørsmålet var om de ”flytende likkister”. I 1868 var det en debatt mot den kyniske sløsingen av menneskeliv, fordi råtne, synkeferdige skip ble brukt i fraktfart.

 

Omtalene var i stor grad positive, men pussig nok unnlot flere av avisene i Kristiania, blant andre Morgenbladet og Dagbladet, å anmelde boken. Med dette stykket slo Ibsen for alvor i gjennom i Tyskland.

Ibsen fullfører ”Et Dukkehjem” i 1879. Dette er et av hans aller mest spilte skuespill, og Nora er blitt et begrep i norsk språk. Et dukkehjem ble heftig diskutert på alle hold, både i den offentlige debatt og i de private sfærer. Stykket ble Ibsens første internasjonale suksess og ble med det vel ansett i verdenslitteraturen. Ibsens kjennskap til den såkalte Laura Kieler-saken spilte en viss rolle for utformingen av de dramatiske konfliktene i stykket. Laura Smith Petersen - hun giftet seg senere og fikk etternavnet Kieler - hadde i 1869 fått utgitt romanen Brands Døtre: et Livsbillede, en slags fortsettelse av Ibsens Brand. Hun og Ibsen kom i kontakt med hverandre og ble venner. Hun besøkte Ibsen i Dresden i 1871 og fem år senere med sin mann, Victor Kieler, - i München.

 

I 1876 pådro Victor Kieler seg tuberkulose og fikk råd fra lege om et opphold i Syden. Laura Kieler tok, uten mannens viten, opp lån for å finansiere dette, men fikk etter hvert så store problemer med kreditorene at hun gjorde seg skyldig i vekselforfalskning, som Nora i Et Dukkehjem, for å skaffe til veie penger.

 

Saken fikk en tragisk utgang. Forfalskningen ble oppdaget, mannen forlangte skilsmisse, Laura Kieler ble nektet samvær med sitt barn og ble på grunn av nervepåkjenningene for en periode lagt inn på sinnsykeasyl. Alt dette hadde Ibsen kjennskap til mens han arbeidet med Et dukkehjem.

 

For enkelte tyske teaterdirektører var sluttscenen i Et dukkehjem for drøy kost. De forlangte en endret, "lykkelig" slutt før de våget å sette opp stykket. En alternativ sluttscene ble skrevet, og forfatteren var Ibsen selv.

 

Så kom utgivelsen av Gengangere i 1881, som ble gitt ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København 13. desember i et opplag på 10 000 eksemplarer.

 

Boken vakte en storm av forferdelse og sinne som Ibsen aldri hadde opplevd maken til. Det ble skreket om nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis. Innholdet var av en slik karakter at man på den tiden ikke kunne være bekjente med å la boken ligge fremme i huset. Selv noen av Ibsens mest trofaste tilhengere måtte den gang melde pass. Gengangere ble sendt til en rekke teatre i Norden, men alle sammen refuserte stykket i tur og orden, blant dem Det Kongelige Teater i København, Nya Teatern og Dramaten i Stockholm og Christiania Theater.

 

Gengangere fikk således sin verdenspremiere i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882, den første Ibsen-oppsetning på amerikansk jord. Stykket ble oppført på originalspråket for skandinaviske innvandrere.

 

Det er kjent at Ibsen fikk ideen til En folkefiende før han skrev Gengangere i 1881. I et brev til sin forlegger Frederik Hegel, sendt fra Roma 23. november 1881, umiddelbart etter at Gengangere var sendt til trykking, skriver Ibsen:

Jeg går allerede nu og tumler med planen til et nyt fireakters lystspil, som jeg allerede før har havt i tankerne, men som jeg skød tilside for «Gengangere», der trængte for stærkt på og optog al min interesse.

 

(Hentet fra Henrik Ibsen av Michael Meyer)

 

Vinteren 1881-82, da striden om Gengangere raste som verst, møtte Ibsen for første gang William Archer fra Skottland. Han skulle bli Ibsens nye, energiske våpendrager. Og det er gjennom han myten om Ibsens alkoholisme kan fornektes. For som han skrev:

 

De ofte gjentatte beretningene om hans overdrevne nytelse av stimulanser er etter alt jeg vet så overdrevne at de nærmest må betegnes som oppspinn…Jeg har vært sammen med ham gjentatte ganger både i Tyskland, i Danmark og i Norge, og jeg har sett ham omgås spirituosa åpenbart i overensstemmelse med sine daglige vaner, og alltid har det slått med hvor måteholden han var…

 

(Hentet fra Henrik Ibsen av Michael Meyer)

 

Det at Ibsen skulle være alkoholiker er en av Ibsen-mytene som det er all grunn til å avlive. Da han så tok fatt på selve nedskrivningen av En folkefiende våren 1882, gikk det så fort at han allerede 21. juni kunne meddele Hegel at stykket var ferdig skrevet. En folkefiende ble utgitt 28. november 1882 på Gyldendalske Boghandels Forlag. Boken fikk en noe blandet mottakelse. I motsetning til hva tilfellet var med Ibsens Gengangere, sto de nordiske teatrene nærmest i kø for å få sette opp En folkefiende. Urpremieren fant sted på Christiania Theater 13. januar 1883.

 

Deretter kom det skuespill på løpende bånd: Vildanden kom ut 11. november 1884. Både anmelderkorpset og leserne stilte seg litt undrende til boken. Stykket fikk verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen og ble en suksess. Rosmersholm kom ut 23. november 1886, hvor anmelderne var enda mer forvirret over Rosmersholm enn tilfellet hadde vært med Vildanden to år tidligere. I Norge ble den dårlig mottatt, men i Sverige og Danmark var mottakelsen noe bedre.

 

Fruen fra havet kom ut 28. november 1888. Bokutgivelsen fikk en noe blandet mottakelse. Jevnt over var anmelderne mer positive enn til det forrige stykket, Rosmersholm, mye på grunn av den optimistiske slutten. Men de eneste som var udelt begeistrede var Edvard Brandes i Politiken og J. A. Runström i svenske Ny Illustrerad Tidning.

 

Hedda Gabler kom ut i København og Kristiania 16. desember 1890 og ble det siste stykket som kom til under Ibsens tid i utlendighet. Det ble skrevet i München i 1890.

 

Boken ble til dels svært dårlig mottatt. Kritikeren fant ikke noe annet enn et psykologisk portrett av en "gåtefull" og "uforståelig" kvinneskikkelse, ingen samfunnsreformatorisk tendens, ingen lære, heller ingen iøynefallende symbolikk. Man overgikk hverandre i å fordømme tittelfiguren. Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet skrev:
"Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse, uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden."

 

Hjemkomsten (1891-1906)

Etter å ha bosatt seg i Norge, skrev Ibsen fire verker før han døde. Byggmester Solness i 1892, som også fikk en blandet mottakelse. Selv om boken fikk god mottakelse, slo det i begynnelsen feil på scenen, så å si hvor det ble oppført. Solness var, slik Ibsen sa det; ”en Mand som var noget i Slekt med mig”, altså et selvportrett av Henrik. I tillegg var 1892 også det året Else Sofie Jensdatter døde i Lillesand. Blind og fattig. Rykter, som det var mange av rundt Ibsens skikkelse, skal ha det til at han også så sin sønn, Hans Jacob Henriksen på samme tid. Hans Jacob skal da ha banket på hans dør og bedt om penger, hvor Ibsen skal ha gitt han fem kroner og ha sagt: ”Dette var det jeg gav din mor, så det skulle greie seg for deg også”. Men som sagt, dette er kun rykter.

 

To år etter gav Ibsen ut Lille Eyolf den 11. desember1894. Stykket ble veldig godt mottatt og salgsmessig en storsuksess. En inspirasjonskilde til Ibsens neste verk, John Gabriel Borkman, kan ha vært Georg Brandes` monumentale verk om Shakespeare. John Gabriel Borkman ble skrevet i 1896 og handler om en høyere offiser som blir kjent skyldig i bedrageri og dømt til fire års fengsel og straffearbeid. Verket er basert på en virkelig hendelse fra Kristiania i 1850-årene, som Ibsen hadde fattet stor interesse for den gang.

Når vi døde vågner ble det siste stykket Ibsen skapte før han døde. Han skrev det i Kristiania i 1899. Planleggingen ble trolig påbegynt sommeren 1897. Tittelen ble endret under arbeidet med renskrivingen, først til "Når de døde vågner" og så til det endelige "Når vi døde vågner".

 

Den fulle tittelen på stykket, Når vi døde vågner. En dramatisk epilog i tre akter, ble kjent før boken forelå i handelen. En dansk avis skulle ha det til at skuespillet var en avslutning på hans dramatiske diktning. Men dette ble tilbakevist av Ibsen selv i et intervju i Verdens Gang 12. desember 1899:  

 

Nej, den Slutning er forhastet. Betegnelsen «Epilog» har ikke Hensyn til nogen saadan Tanke fra min Side. Om jeg kommer til at skrive noget mer, er en Sag for sig. Hvad jeg i denne Forbindelse har ment med Betegnelsen Epilog er blot dette, at Stykket danner Epilogen til den Række af mine dramatiske Arbejder, som tager sin Begyndelse med «Et dukkehjem», og som nu afsluttes med «Naar vi døde vaagner». Dette siste Arbejde hører med til de Oplevelser, jeg har villet skildre i den hele Række. Denne udgjør en Helhed, en Enhed, og hermed er jeg nu færdig. Om jeg herefter kommer til at skrive noget, vil alt blive i en helt anden Forbindelse, maaske i en anden Form ogsaa.

 

Den 16. mai 1906 ble Ibsen liggende i koma. Den 22. mai våknet han opp et liten stund og sykepleieren nevnte for de andre i rommet at han så bedre ut. Til dette hadde Ibsen svart: ”Tvertimod!” og den 23. mai, klokken halv tre om ettermiddagen, sovnet han stille inn.

 

Ibsen ble begravd på Vår Frelsers Gravlund den 1. juni 1906. På gravsteinen var det risset inn en hammer, som symbol på at han hamret seg dypere og dypere inn i menneskesinnet i sin diktning.

 

Historiske skuespill og nasjonale dramaer

Catilina, Kjæmpehøien, Kongsemnerne, Fru Inger til Østeraad, Gildet paa Solhoug, Olaf Liljekrans), Hærmændene paa Helgeland, Terje Vigen, Kjærlighedens Komedie

 

Selv radikale Ibsen ble påvirket av nasjonalromantikken og skrev i den tiden flere stykker som hadde grobunn i akkurat den norske historien og den nasjonale selvfølelsen.

 

Idedramaene

Brand, Peer Gynt, Kejser og Galiæer, Digte

 

Disse ble skrevet dels på vers, dels på prosa. Skrevet mens Ibsen bodde utenlands.

 

De realistiske problemdramaene eller samtidsdramaene

De unges Forbund, Samfundets Støtter, Et Dukkehjem, Gengangere, En Folkefiende,

 

Det gjelder orienteringen mot sosiale problemer, kritisk perspektiv og samtidighet. Det siste regnes gjerne som et av realismens særlige kjennetegn, man skulle som kunstner gå inn i sin tid og la seg prege av den. Skrevet i realismens tid ville han sette søkelyset på det han mente var samtidens problemer og ønsket mest sannsynlig å provosere frem en debatt rundt disse. Resultatet uteble ikke og Ibsen var i store deler av sitt forfatterskap gjenstand for stor kritikk fra sine motstandere. 

 

De psykologiske og symbolske dramaene

Vildanden, Rosmersholm, Fruen fra Havet, Hedda Gabler, Byggmester Solness, Lille Eyolf, Johan Gabriel Borkman og Når vi døde vågner.

 

Nå er ikke løgnen entydig negativ. Stykkene kan tolkes på flere måter og Ibsen går fra en realistisk fase over til bruk av symboler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

 

Alle Henrik Ibsens Verker:

Catilina - 1850
Kjæmpehøjen -
1850
Sancthansnatten -
1852
Fru Inger til Østerraad -
1855

Gildet paa Solhaug - 1856
Olaf Liljekrans -
1857
Hærmændene paa Helgeland -
1857
Kjærlighedens Komedie -
1862
Kongs-Emnerne –
1864

Peer Gynt - 1867
De unges Forbund -
1869
Digte (lyrikk)
1871
Kejser og Galilæer -
1873
Samfundets Støtter -
1877
Et Dukkehjem -
1879
Gengangere -
1881
En Folkefiende -
1882
Vildanden -
1884
Rosmersholm -
1886
Brand -
1866
Fruen fra Havet -
1888
Hedda Gabler -
1890
Bygmester Solness -
1892
Lille Eyolf -
1894
Johan Gabriel Borkman -
1896
Når vi døde vågner -
1899

 

Å leve er - krig med trolle
i hjertets og hjernens velv.
Å digte,- det er å holde
dommedag over seg selv.

 

(Fra Digte 1871)

 

Henrik Ibsen var og er et ikon blant verdens litteraturforfattere. Han var den som i sin samtid stilte seg kritisk til samfunnets dobbeltmoral og skapte store debatter gjennom sin diktning.

 

I sitt engasjement og forkjærlighet for den alminnelige mannen/kvinnen i gaten, stod han som en frontfigur for vanskeligstilte enkeltindivider i datidens samfunn. Hans kritiske øyne og krasse penneføring fikk fart på mang en debatt i hans levetid. Han var opptatt av kvinnens frigjøring og lot seg ikke dirigere av samfunnets mer konservative bedrevitere. Henrik Ibsen skapte en ny dramatisk form som er kalt den retrospektive teknikken. Han fører oss inn i et tilsynelatende perfekt hjem der alt ser ut til å være i orden. Men snart aner vi at noe er i veien. De fleste dramaene er slik at en del av historien de forteller, allerede har skjedd før stykket begynner. Fortidens hemmeligheter blir gradvis avdekket i skuespillets fremdrift. Det som skal virke som en perfekt overflate er i realiteten bygget på løgner og bedrag.  

 

Henrik Ibsen vil for all tid bli husket som en stor dramatiker og for sin skarpe og søkende innsikt i menneskesinnet. Ei heller vil han bli glemt for sin innsikt i forhold mennesker imellom. Hans diktning er gjennomgående preget av individualisme, hvor enkeltmenneske han setter i fokus blir skildret i sterk kontrast til samtidens krav og dobbeltmoral. Ibsen var en stor dramatiker, som selv levde et dramatisk liv.

 

 

Ressurser:

http://helmer.aksis.uib.no/ibsen/diktning.htm#inn

http://www.skien.kommune.no

http://ibsen.net

Henrik Ibsen, en biografi av Michael Meyer

Henrik Ibsen: Gengangere

Henrik Ibsen: Et Dukkehjem


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish