Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
ValgetSkriv ut Utskrift
Handler om ei jente som har blitt mobbet veldig masse gjennom årene.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Hun gikk stille til skolen. Helt alene. Det hadde alltid vært sånn. Hun hadde alltid gått helt alene. Selv om det var mange andre som tok samme veien som henne, var det hun som gikk alene. Helt alene.

 

Veien var hvit av snø, og i grøfta var det store hauger. Snøen var kram. Snø man kunne lage harde snøballer med. Det var egentlig passe mørkt. Sola var så vidt stått opp, og man kunne se månen skinne. Den begynte å bli utydelig. Det var skog på begge sider av veien. Ingen hus. Sånn at man ikke kunne se hva som foregikk på der, på veien. Man måtte være der for å se det. Det var folk som gikk tur der, men det er ikke mange som går tur klokka åtte om morgenen. Noen gjør det. Men de ser ingen ting av det som skjer.

 

Der borte kunne hun se en gjeng med ungdommer. Gutter og jenter. De var ikke alene. Heldige. Det var det de var. Heldige… Hun ville ikke at de skulle se henne. Hun hadde fått nok av det. Hun var lei. Kunne det ikke bare ta slutt? Det kunne jo det… Hun hadde et valg…

 

”Nina!” Nina så opp, og gjengen brast i latter. Flere av guttene lagde snøballer, og kastet dem på Nina. Hun prøvde å unngå dem, men det var ikke så lett, fordi gutter var så flinke til å kaste… Hardt! Ingen gjorde noe for å stoppe dem. Det hadde vært sånn siden 1. klasse. Ikke en gang lærerne hadde sett det. Hvordan alle de andre hadde plaget henne. Og nå var hun så lei!

 

Hun var kommet nærmere gjengen, og de hadde stoppet med å kaste snøballer på henne. Hun så opp på dem. De stoppet å le, alle sammen så på henne, det rant litt blod fra pannen hennes, sikkert på grunn av en snøball. De kunne se at sinnet lyste fra øynene hennes. Hun snudde seg og løp fra dem. Hun løp inn på en sti som gikk til et sted hun hadde vært mange ganger før. Det var favorittstedet hennes. Et rolig sted. Man måtte gå en stund for å komme dit, men det gjorde ikke noe. Det var bedre det, enn at alle andre skulle finne det, og ta det fra henne. Det gikk fortere nå som hun løp. Løp under de tette greinene. Det var utrolig hvor fort de tynne beina hennes fòr av sted. Hun var ganske rask. Egentlig var hun raskere enn de fleste i klassen. Hun måtte være rask! For å overleve de spydige kommentarene, sparkingen, slagene… Rømme fra alt.

 

Skogen begynte å åpne seg, og hun var framme. Synet var utrolig. Det var alltid utrolig! Det var et vannhull der, og nå kunne hun se speilbildet fra månen og stjernene i vannet. Hun klatret opp på en stor skinnende stein. Hun likte å sitte oppå steinen, og beundre vannhullet hennes. Hun kalte det for hennes vannhull. Det var jo hun som fant det.

 

Hvorfor måtte hun være ”Den Utvalgte”? Det var alltid henne, Nina, som var den rare i klassen. Hun følte seg helt vanlig. Hun følte seg ikke ”rar”. Hva var det som var så annerledes med henne? Hun bøyde seg litt framover på kanten av steinen. Og så på speilbildet sitt i vannet.

 

Hun var vel ikke så stygg? Var hun stygg? Hun var litt bleik, tynn… Hun orket ikke se mer, og satte seg tilbake. Hun kunne jo få det til å ta slutt. Gjøre slutt på lidelsene. Det ville kanskje gjøre vondt fysisk, men det ville ta slutt på det vonde inni henne. Det var det som virkelig gjorde vondt! De kunne sparke henne til blods om de ville. Det gjorde vondt fysisk, men det var dobbelt så vondt inne i henne.

 

En tåre rant stille nedover kinnet hennes. Det begynte å bli kaldt å sitte der på steinen, men det gjorde ikke noe. Det var bare deilig å sitte der i stillheten, og tenke. Tenke på hva hun skulle gjøre…

 

Nå hadde sikkert skolen startet. Det gjorde ikke noe om hun var der. Hun ville heller være her, enn på skolen. Hun hatet skolen! Alle var slemme mot henne der! Her, ved vannhullet, her var det bare henne.

 

Hun tenkte på alt de andre hadde gjort mot henne. I 3. klasse hadde hun fått en ny, fin sekk. De hadde tatt den, og kastet den i søla. Klippet den opp. Spyttet på den. Ødelagt den. En gang i 5. klasse hadde de tatt henne med bak skolebygget, der det aldri var noen lærere eller elever. De hadde dyttet henne, sparket henne, tatt tyggegummi som de hadde hatt i munnen, og klistret det i håret hennes. Den dagen hun kom hjem, måtte hun klippe all tyggegummien bort. Hun hadde ikke tort å si noe til foreldrene sine. Hun hadde fått masse kjeft, fordi hun hadde klippet håret. Hadde de bare visst hva som egentlig skjedde! Foreldrene hadde tatt henne med til frisøren, og hun hadde fått en guttefrisyre. Det ble hun enda mer mobbet for.

 

Nå var hun lei! Hun så ned på vannet. Det fristet. Det fristet å gjøre slutt på lidelsene! Få alt til å stoppe! Hun hoppet ned fra steinen, og tok opp pennalet og en kladdebok fra sekken. Hun bladde fram til en tom side og begynte å skrive.

 

Hun la det hun hadde skrevet på den store steinen, og tok ut alle bøkene fra sekken. Hun måtte finne noe tungt til å ha oppi den, og fant fram noen steiner, som hun la oppi. Vannhullet var ganske dypt. Hun kunne ikke stå der. Hun hadde badet der noen ganger før, og hun kunne svømme. Hun tok på seg sekken, og hoppet uti.

 

Vannet var iskaldt! Sekken gjorde sånn at hun sank nedover. Hun begynte å få panikk, og svelget masse vann. Så begynte alt å bli døsig, tåkete, svart.

”Nina, hva er galt?” Nina kunne høre en stemme, fra lyset. Hun begynte sakte å gå mot det. ”Nina, svar meg!” Det var stemmen. ”Jeg orker ikke mer,” sa Nina. Hun kunne høre en melodi. Den kom fra lyset den og. ”Er du helt sikker, Nina?” ”Ja, jeg er helt sikker!” ”Jeg vil først vise deg noe,” sa stemmen, og alt sammen smuldret opp.

 

Hun sto i et rom. Der kunne hun se moren og faren sin, og noen politimenn. En av politimennene ga faren kladdeboken hun hadde skrevet i. Faren begynte å lese høyt.

 

Kjære mamma og pappa,

Jeg er veldig lei for det, men jeg har bestemt meg for å gjøre slutt på alt det vonde jeg har opplevd. Jeg vil gjerne at dere passer godt på pusen min, og at dere gir den melk hver dag. Lillesøsteren eller lillebroren min, som enda ikke er født, kan få rommet mitt, så dere trenger ikke å bygge på huset. Under senga ligger sparegrisen min, der har jeg mange penger som dere kan ta. Dere kan bruke de på å kjøpe noe fint til Maria, eller Ole. Jeg vil gjerne at det nye barnet skal hete Maria eller Ole, de navnene er så fine. Jeg er kjempeglad i dere, og det nye barnet!

Kjempemange klemmer og nusser fra Nina!

 

Moren strigråt, og faren gråt han også, mens han prøvde å trøste moren.

 

Nina sto å så på dem. De kunne tydeligvis ikke se henne, selv om hun sto rett foran dem. Flere tårer rant nedover kinnet hennes, og så gikk rommet i oppløsning, og hun var tilbake i den svarte tunnelen, med det sterke lyset.

 

En gammel mann med en skinnende, hvit kappe kom gående mot henne. ”Er du fortsatt helt sikker?” Det var den samme stemmen. Nina så seg tilbake. Alt hun kunne se var mørket. Det minnet henne om alt det vonde. Hun klarte bare ikke å gå tilbake til det. Orket ikke… ”Ja, jeg er helt sikker!” Nina så opp på den gamle mannen. Han strakte hånden sin mot henne, og hun tok tak i den. Hun kunne kjenne at når hun kom nærmere lyset, ble det vonde tatt bort. Hun kikket opp på den gamle mannen, og han kikket tilbake på henne, mens han smilte varmt. Hun smilte litt hun også, og de gikk sammen inn i lyset.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish