Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Tears and rainSkriv ut Utskrift

Henrik, kjæresten til hovedpersonen, har kreft. Mange feil (sidemål), men vil du ha den, får du rette den selv :)

Nynorsk - NovelleForfatter: Anonym



«Rekk opp handa!» ropar lærer Larsen. Eg orkar ikkje bry meg, eg sitt i mine egena tankar. Eg kan bere ikkje vente te han Henrik kjem at fra Kreta. Henrik er kjæresten min, og han er for tiden på ferie med familien sin på Kreta. Men han ska komma at ikveld. Og eg gledar meg helt vilt. «Riiiiiing», der rang klokka, og det va friminutt. Da eg kom heim den dagen gjekk eg på rommet mitt å la meg itl å sove, for da går tida mykje fortare. Men eg satte vekkarklokka på klokka 6, så eg ikkje skulle sovne av. Plutselig sto ho mor innpå rommet mitt. «Skulle ikkje du møte han Henrik på flyplassen idag?» sa ho. «Jo, korleis det?» sa eg, og såg på klokka. «Kvart på 7, ka i granskogen» ropte eg. Klokka mi hadde ikkje ringt. Eg hoppa opp av senga, kledde på meg, og heiv meg på sykkelen.

 

Når eg annkom flyplassen, viste det seg at flyet deras var forsinket, så dei hadde ikkje kommet enda. Flaks tenke eg. Eg gjekk å fannt meg en benk, og der satt eg. Eg må ha sitte der ei stund, for plutselig sjer eg Henrik kommer gåande imot meg, knallbrun og i sommarkleder, sjølv om det var november. Eg spreng mot han og gir han en stort kyss. Og slik sto vi ei stund, helt til foreldra hans kom og skulle helsa på meg. Alle var så brune og glade. Men så plutselig fallt Henrik om, og begynte og hoste og pines. Eg fikk panikk, mens familien hans prøvde og hjelpa han. «Bare slapp av» sier mor hans, «Dette har skjedd ofte i det siste, vi veit ikkje kva det er, han skal på sjukehuset imorgo og undersøkes. Men hosten går snart over skjønner du» Sjukehuset, Henrik, ka som e galen. Eg ble bekymra, men sa ingen ting om det. Eg ble med Henrik heim etterpå, hjalp han å pakke ut, og fikk høra alt om ferien hans. Men så plutselig begynte han og hoste igjen, eg visste ka eg skulla gjera denne gangen. «Hoff, glad eg skal finna ut kva detta er imorgo. Er så sinnsjukt lei av detta no, det har bare blitt værre og værre i det siste» sei han og ristar på hauve. Det begynnte og bli sent, så eg måtte sjå til og komme meg heim. Eg ga Henrik en klem, og et kyss, og sykkla heim.

 

Den kvelden fikk eg ikkje sove, eg hadde sove for mykje tidligare på dagen. Eg lå og rulla og prøvde alle slags mulege sovestillingar. Men ingen hjalp. Eg kjente eg måtte tisse, så eg gjekk på do, og når eg var ferdig der, kjente eg at eg var blitt svolten. Eg gjekk ned, og ordna men litt nattmat. Eg satt derei stund, helt til klokka var 4, så gjekk eg opp å la meg, og da sovna eg, endelig.

 

Eg forsov meg neste morgen, heilt te klokka 12. Da orka eg ikkje å dra på skolen. Eg ringte Henrik, men han tok ikkje telefonen. Eg ringte igjen, men han tok fredeles ikkje telefonen. Så ringte eg Lena, bestevennina mi, og sa at eg var sjuk, og hu måtta si det til læraren. Også spurte eg koffer Henrik ikkje svarar meg. «Henrik er ikkje på skulen» sa Lena. «Ånei, men takk allikevell» seier eg, og leggar på. `Korr kan han Henrik vera da, jo, han skulle jo på sjukehuset idag han.` Eg går og ordnar meg frokost, og setter på forkost tv. Men nei, det var ferdig, så da setter eg på musikk. Så prøvar eg å ringe han igjen, men han svarar ikkje.`Nei nei, han har vell sekkert skrudd av mobilen sin da` tenkar det.

 

Senare den kvelden, ringar Henrik meg, og ber meg komma over, han har noe viktig og fortellja meg. Eg er der på et blunk eg, og blir møtt i døra av Henrik i døra. Han gir meg et lite kyss, og tar meg med opp på rommet hans. Eg kunne se at han hadde gråte. Øynene hans var helt røde og opphovne. Va satte oss i sofaen, og eg venta på at han skulle sei noe, men han bare begynnte og gråte. Eg ble redd, «Kva er det? Er forlangar at du seier det!» han satt å hulka i noen sekundar til, for han sa «Eg var på sjukehuset idag... » «Og?» seier eg. «Eg har kreft» mumler han, før han begynner å gråte igjen. Eg bare sitter der, helt roleg. Seiar ingen ting. Så kjennar eg tårane begynner å falle neddover kinnet på meg, så sitter vi der og stortutar ei stund begge to, ingen som seier noe, vi bare sitt der. «Korleis kreft e det da? E det en ondarta kreft? Kommer du til å bli frisk igjen?» Eg hadda så mange spørsmål te han, men eg måtta kontollera meg. «Det er ein svuls, ved sida av hjernen. Den har vore der ei go stund, så den er godt spredd, og den er ondarta. Legane tror ikkje eg kommar til og overleva, de sa eg hadde kansje 5-6 månader igjen å leva» Eg kan ikkje tro det eg hørar, Henrik, min Henrik, skal dø. Henrik og eg har vore ilag i 4 år no på nyttårsaften. Henrik og eg som har gjort alt saman de siste åran, det har vært både meg å Henrik de siste åran. Eg har blitt avhengig av Henrik, eg elska Henrik. Og no ska han liksom bare dø. Eg kunna ikkje tro det. Eg begynnte å stortute, eg grein og eg grein, eg trodde aldri det villa stoppe. Henrik tok rundt meg, og der satt vi lenge, lenge. Til slutt så sovna vi begge to. Eg våkna av at mobilen min ringte, det var ho mor, som lurte på korr eg var.Eg sa at eg var til Henrik, og at eg skulle ha meg heim no. Henrik våkna og, og eg sa eg måtte dra. Han tok rundt meg, og ga meg en klem, en lang klem. Det var som om han ikkje villa gi slipp på meg. Eg begynnte å gråte igjen.

 

På veien heim, kom det plutselig bare en sang i hjernen på meg, som egentlig passa litt bra, Tears and Rain heter den. «Find comfort in pain, all plesures the same, they just, keep me from trouble, hides my true shape, like Dorian Gray, I've heard what they say, but I'm not here for trouble, it's more than just words, it's just tears and rain» Eg begynnte å synga på han, og eg fikk den bare ikkje ut av hovude mitt. Plutselig begynte det å regne og. Passa bra i forhold til sangen tenkte eg, mens eg gikk her å skrik i regne. Når eg kom heim fortalte eg alt til mor, og hu begynnte og å gråte. Eg gikk opp, og la meg. Dagen etterpå, ringte eg Henrik, og spurte om han ikkje villa skulke saman med meg. Han gjorde det, og han kom hit. Vi måtta jo nyte de siste dagane våra saman.

 

De neste 4 månedane gjekk det bare neddover med Henrik, han mista håret, og bodde på sjukehuset. Eg var der hos han kvar dag, men eg fikk ikkje lov, av verken mamma eller han, å kutte ut skolen, eg måtta leva vidre, sjølv om Henrik ikkje kunna det. Men når eg var på skolen, fulgte eg ikkje med, eg hadde stengt med inne, den enaste eg hadde kontakt med på skolen, var Lena, men vi hadde sklidd litt fra kvarandre, men det var nok hovedsakleg min skuld. Eg var aldri heime, eg dro på sjukehuset rett ettar skolen, og eg sov der. Einast eg var heime vess eg måtte dusje, eller hente noe.

 

Eg satt på rommet til Henrik, han sov, og eg satt i en stol med viinduet. Det regna ute, og eg hørte på musikk. Så kom den sangen igjen, tears and rain, og eg begynnte å gråte. Eg hadde ikkje hørt eller tenkt på den sia den kvelden. «Sitt du der og griner» Henrik hadde våkna igjen. «Og kva er det for en musikk, kliss, du må jo ha Finntroll» seier han. Eg kan ikkje annet enn å flire. Han har mista mye, men ikkje humoren, tenker eg.

 

Den natta døde Henrik. Han hadde fått en anfall, og kroppen han var for svak til å motstå det. Eg låste meg inne på rommet mitt, og der låg eg å skreik å hulka i helt til begravelsa hans. Eg hadde kun vore på do, og drokke vatn i ei heil uke. I brgravelsa hans, var det mange folk, alle elevane fra skolen var der, og heile familien hans. Da eg ankom kirka, kom søstra tl Henrik å tok meg i hånda, og førte meg til 1. rad. De hadde spart av plass til meg der. Det var en åpen kiste begravelse, så man kunne se Henrik ligge der, han var så kjekk. Eg begynnte å gråte, igjen, jeg slapp visst aldri opp for tårer. Eg satt bare å så på Henrik, han så så fredfull ut der han lå i kista. Hva nå?, tenkte eg. Hva nå... Eg hadde ikkje fulgt med på begravelsen, men plutselig, så hørte eg noe kjent, «Find comfort in pain», der var den sangen igjen, den hadde visst gjort inntrykk på Henrik også. Mens de spilte den, hvisket moren til Henrik «Hans siste ønske var at denne sangen skulle bli spillt i begravelsen hans, den var ment til deg. Han sa det den kvelden han døde» Eg måtte smile, han sa jo at denne sangen var kliss. Eg gråt og lo samtidlig, Henrik du Henrik. Etter begravelsen gikk eg bort til kista hans, og hvisket i øret hans, «Eg kommer aldri, ALDRI til å gløyma deg!» Eg tok nogre skritt bort ifra kista, så de kunne få bera den ut. Og det var det siste eg fekk sjå av Henrik, de lukket kista og tok den med ut. Det siste eg fekk sjå av Henrik. 4 år, og vips, sa var han ikkje der lengre.

 

Eg fulgte etter de som bar kista hans, ut imot gravstedet. Og idet de senka han ned i jorda, brøyt eg saman, tanken på at Henrik aldri kom tilbake igjen, hadde ikkje slått meg før nå. Eg skreik å skreik å skreik. Klarte ikkje slutte. Lena kom bort til meg, og prøvde å trøste meg. Lena, hu var det lenge sia eg hadde snakket med. Resten av dagen gikk med til gråting og spising, sjølv åt eg ingen ting, men andre gjorde det. Eg skreik bare.

 

Etter begravelsa til Henrik, tok eg opp kantakten med Lena igjen, og vi fikk en utrolig vennskap. Slik som norn går og drøymer om eit heilt liv. Og sorgen over tapet av Henrik gikk sakte men sikkert over. Eg har ikkje gløymt han, nei nei, så alldeles ikkje, det kommer eg aldri til å gjera, men livet går vidre.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish