Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg forstår ikkeSkriv ut Utskrift
Handler om skilsmisse, og hvordan det oppleves for det barnet som står i midten.
Bokmål - NovelleForfatter:



Tårene presset på. Må forstå. Hva skulle jeg forstå? For jeg forstod ikke. En perle falt ned mot kneet mitt. Den landet, begravde seg inn i buksestoffet og forsvant. Bare en liten våt flekk var igjen, men også den ville forsvinne med tiden. Suset fra takvifta bekreftet den urolige stillheten. De ventet på meg. Ventet. Ventet. Ventet. Ingenting. Bare takvifta. Enda en tåre falt. En til og enda en etter det. Sørgmodige øyne så ned på meg. Fortsatt med et lite håp om at jeg ville bryte stillheten. Si noe. Bare noe, for noe var bedre enn stillhet.

 

Men jeg ville ikke. Kom heller ikke til å gjøre det. Jeg ville som tåren, forsvinne.

- Du må forstå. Endelig. Som en ishakke bryter opp isen, brøt ord den tunge stillheten. Hva skulle jeg forstå? For jeg forstod ikke. Og igjen ble luften fylt av stillhet. Stillhet var ikke ingenting. Stillhet rommet så mye mer, mye mer enn noe annet. Øynene vendte seg mot hverandre. Sinte, sørgelige, spørrende. To par øyne som sto vendt mot hverandre. Et par øyne som fyltes med tårer. Alle inneholdt det samme. Fortvilelse.

- Vi vil virkelig at du ser saken fra vår vinkel. Jeg hørte ikke etter. Det var det samme. Jeg må forstå! Men jeg sier jo at jeg ikke forstår! Jeg forstår ikke. Det er ikke noe å forstå! Ordene som ville ut presset seg mot hodeveggene. Trykket var så stort. Så stort..

- JEG FORSTÅR IKKE!!! De to par øynene vrengte seg mot meg. Forskrekket, men samtidig tilfreds med at jeg endelig sa noe. Isen var knust. Tårer så blanke trengte seg opp til overflaten til det ene paret av øyne som stod foran meg. Ingen sa noe. Det var ikke nødvendig. Stillheten var brutt. Suset fra takvifta var forandret. En hånd, myk av krem, strøk så forsiktig over kinnet mitt. Det tårefylte paret av øyne satte seg ned ved siden av meg. Mine øyne så inn i dem. Det var noe der. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på.

På min venstreside satte det andre paret av øyne seg ned. Jeg vendte hodet mitt mot dem. Så dypt, gravde, og fant. Men det jeg fant der kunne jeg heller ikke sett fingeren på.

 

Ingenting ble sagt. Jeg hadde sagt det som måtte sies. Ikke noe mer, ikke noe mindre.

 

Takvifta fortsatte sitt vante sus. Sollyset takket for seg. Det som var blitt sagt mellom oss tre som satt i den grå, gamle familiesofaen, var for stort til at vi kunne la alt fortsette som normalt. Det var nødvendig å bare sitte her. Høre på takvifta og se lyset forsvinne. Brått satte personen på min venstre side også i å gråte. Sammen ble vi et gråteorkester. En merkelig følelse la seg som et pledd over oss. En følelse jeg visste jeg aldri ville oppleve igjen, men ei heller glemme. Det rare med å sitte i en grå, gammel familiesofa og ha et gråteorkester er at du glemmer alt annet. Det som betyr noe er; de tre par øynene, den merkelige følelsen og gråteorkesteret. Men en eller annen gang vet jeg at vi alle må reise oss. Komme oss opp av familiesofaen.

 

Sollyset fortsatte å trekke seg ut av rommet. Ingen lys var på. Forsiktig prøvde jeg å reise meg opp. Ingen muskler bevegde seg. Bare tåremusklene i øynene. Jeg gjorde igjen et forsøk å komme meg opp. Absolutt ingenting skjedde. Lyset får forbli avslått, tenkte jeg, mens min høyre sidepartner satte opp volumet i gråteorkesteret. Det salte vannet sildret som fosser nedover kinnene. Det var som om en utømmelig, salt innsjø var kilden til disse store perlemorstårene.

 

Så ved et rykk reiste personen ved min venstre hånd seg. Gråteorkesteret mistet sin klang. Det lyste sinne av de runde glasskulene i ansiktet. Munnen åpnet seg. Lukket seg. Åpnet seg. Lukket seg. Åpnet seg.

- Se hva vi driver med. Forstår ikke? Jeg vet du godt forstår. Sinnet som glødet var et unormalt sinne. Sinne som forteller at man selv ikke forstår.

- Jeg forstår ikke, sier jeg rolig. Kraften som ikke lot meg forlate sofaen trakk seg tilbake. Forsiktig reiste jeg meg.

- Jeg forstår rett og slett ikke. Jeg snudde meg mot personen i sofaen. Hikstingen tok slutt. Personen sukket. Det var noe mer. Jeg følte det. Det var noe de ikke fortalte meg. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på. Hånden som var så myk av krem, tok et godt tak rundt håndleddet mitt. Den andre hånda mi ble grepet av en annens hånd. Blikkene disse personene sendte hverandre var giftige. Og midt mellom disse to stod jeg. Hjernen min gikk i revers. Den grå sofaen, den merkelige følelsen, gråteorkesteret, ”du må forstå”, takvifta, tårene, skilsmissen. 

 

En kvalme veltet opp i meg. Det var det jeg ikke kunne sette fingeren på som kom til overflaten. Men jeg visste jeg ikke kunne takle det. Uansett. Jeg trengte tid. Nei, ikke tid, men tålmodighet.

- Jeg vil gjerne at du skal bo hos meg, hvisket eieren av hånden med krem. Den intense hviskingen gjorde vondt. Verre enn hvis noen hadde hylt. Setningen brant seg vei gjennom øreorganene og opp til hjernen. Jeg kjente et stikk av vrede inni meg. Jeg slapp hånden med krem. Kjapt vred jeg meg til den andre siden, ansikt til ansikt med min far. Han så på meg med bedende øyne, men fortsatt en liten dråpe sinne fløt rundt i øynene hans. Hvordan kunne de? Vende meg mot en av dem? Og jeg visste at den merkelige følelsen jeg hadde fått i den grå, gamle familiesofaen aldri ville dukke opp igjen.

 

Sviket og bedratt vendte jeg ansiktet mitt bort fra dem og tok følge med den siste solstrålen ut.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish