Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Er norsk innvandringspolitikk inhuman?Skriv ut Utskrift
En drøfting i forbindelse med VK2-faget 3SK-B, direkte knyttet til "Folkevandringer"-kapitlet i læreboka Frihet og Velferd.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Innledning

Debatten om norsk innvandringspolitikk har blusset opp med jevne mellomrom de siste decenniene, og brukes ofte som et politisk middel eller våpen. Det er lett for media å hive bensin på bålet i en av retningene og bidra til en polarisering av denne debatten – ofte hviler troverdigheten til et partis, en politikers eller en enkeltpersons standpunkt i et innvandringsspørsmål på ett eller få avisoppslag, der en lite nyansert vinkling er presentert og publikasjonens absolutte vrede eller glede er fullstendig tillagt objektet eller objektene som er hentet fram.

 

Noen peker på hvor mye elendighet som skjer i store deler av verden og hvor mange lever under elendige kår – noen lever i fattigdom, andre føler seg forfulgt, mange er tvangsflyttet mens et ubehagelig høyt antall er utrydningstruet; selve retten til liv er ikke selvsagt. Som verdens nest rikeste land 1 mener mange at Norge burde ha en større moralsk forpliktelse med tanke på mottak av flyktninger – enkelte har gått så langt som å påstå at Norge har ført og/eller fører en inhuman innvandringspolitikk (andre har selvsagt også argumentert for rene fordeler Norge kunne hatt ved å hente inn mer arbeidskraft og kompetanse utenfra). Dette er en sterk påstand – mange vil kontre ved å mene at de overhodet ikke ser noe galt i at Norge setter egne etniske borgere først, og andre vil argumentere for at landet allerede har nok med de som er her og at integreringspraksisen ikke er rustet for en økning i innvandring.

 

Vi ser at det moralske argumentet for påstanden lett blir et offer for subjektivitet – skal det komme noe pondus bak dette, trenger vi dokumentasjon og bakgrunnsfakta. Først vil det være vitalt å se på norsk innvandringspolitikk siste hundre år og trekke generelle linjer, finne ut om enkelte nasjonaliteter eller grupperinger er og har vært i merkbart større representasjon enn andre (kan det ligge motiver bak å hente inn visse typer migranter?) og vurdere vår innvandringspolitikk opp mot andre europeiske lands, og særlig sett i lys av EU/EØS-samarbeidet. Det kan også være interessant å se på behandlingen innvandrerne får på norsk jord – hvor lang er behandlingsperioden for asylsøknader og hvor store rettigheter får de som faktisk får innvilget opphold? Etter å ha kartlagt alt dette, vil det være på sin plass å drøfte det moralske ansvaret nevnt tidligere med rot i det vi har funnet ut, diskutere om Norge skyter seg selv i foten ved å ikke ta i mot flere innvandrere, og helt til slutt snu bordet og finne motargumenter – hvordan kan en mer restriktiv innvandringspolitikk forsvares?

 

Det vil være vanskelig å finne eksakte svar på en del av disse spørsmålene, og det endelige svaret på hovedproblemstillingen vil i alle tilfeller være et subjektivt anliggende for leseren – interessant er det dog å finne ut litt mer om en del spørsmål som ofte blir offer for mangelfull innsikt og tilsvarende kunnskap i det offentlige rom.

 

NB: I denne oppgaven vil termen innvandrer omfatte alle innflyttere med utenlandsk bakgrunn, og ikke kun arbeidsinnvandrere. Begrepet migrant vil derimot kun referere til personer som har forlatt landet sitt frivillig.

 

Underspørsmål:

 

Hoveddel

- Kan man se store praktiske forskjeller i innvandringspolitikken fra regjering til regjering/trekke lengre linjer siden Norge ble suveren stat?

- Behandles alle nasjonaliteter likt i innvandringsspørsmål – hvilken rolle spiller EU og dens stadige utvidelser her for Norge og andre land?

- Hvilke rettigheter har innvandrere, både i situasjonens lys og i forhold til etniske nordmenn?

 

Avslutning

- Har Norge som verdens nest rikeste land et større ansvar enn andre land som mottakernasjon – bør vi være forpliktet til å ta i mot flere flyktninger?

 

Hoveddel

 

Kan man se store praktiske forskjeller i innvandringspolitikken siden Norge ble suveren stat?

Nasjonalistiske vinder blåste over Europa i siste del av 1800-tallet, og selv sjøfartsnasjonen Norge med tradisjon for arbeidskraft fra mange land begynte sakte, emn sikkert å innføre en mer og mer restriktiv innvandringspolitikk og gjorde kårene smalere for de allerede tilstedeværende minoritetene. Selv om det var et ønske om liberalisering og et brudd med tidsånden som sprengte unionen med Sverige, må det sies at Norge gradvis ble strengere og strengere utover i det nye århundret. Den største liberaliseringen i innflyttingspolitikken noensinne fra loven om avskaffelse av passtvang fra 1860 ble utover århundret tømt for alt innhold, og i 1827 formelt avskaffet da en ny lov basert på tillegg og skjerpelser fra tiden rundt århundreskiftet og senere ble vedtatt. Interessant er det her å se på at innskjerpelsene startet i 1888, kun fire år etter at det parlamentariske systemet var innført og Venstre var kommet i regjering – et parti med langt mindre tradisjoner for liberalisme enn ”embedsmannsstaten”. Det var likevel en bred tverrpolitisk enighet om restriksjonene, så det er vitalt å ikke skape seg forestillingen om en nasjonalistisk venstreregjering i Norge, men heller se på endringer i tiden som det viktigste grunnlaget.

 

Frigjøringskampen fra Sverige er også viktig å trekke frem, da svenskene ble betraktet som utlendinger på lik linje med alle andre ikke-nordmenn, og mange nærte et intenst ønske om å ”få dem ut”. Dette bidro naturligvis til ekstra bensin på bålet for innvandringsspørsmål for øvrig – Norge for nordmenn!

Arbeiderpartiets framvekst etter århundreskiftet bidro til en videre oppfølging av trenden – arbeidsmarkedet måtte sikres, og da var det viktig å aktivt hindre yrkesgrupper i å bosette seg i områder med overkapasitet på fagfeltet. Stor innvandring kunne også komme til å dra lønnsnivået nedover – lite ønskelig for DNA/LO. En radikalisering var allikevel i gang på venstresida, og man skulle ha solidaritet med arbeidere fra alle land. Vi bør likevel kunne tolke dette mer som et ønske om å verne om den lave klasse, snarere enn et økt uttrykk for nasjonalistiske holdninger.

 

Med første verdenskrigs utspring, var de fleste enige om at det var viktig å verne om Norge for å sikre statens sikkerhet. Selv om dette var midlertidige anordninger, samdes flertallet i at det var berettiget å utestenge personer ofte involvert i forbrytelser – for å hindre Norge til å bli ”...Europas kloakk...”2. Norges Bondelag (parallelt med tilsvarende grupperinger i Europa forøvrig) var også i større og større grad fascinert av rasetenkning, med rot i deres eget dyrehold. Dette spredde seg ut i de øvrige lag i samfunnet – de sterkeste burde dyrkes frem (slike tanker fant også støtte i samtidig og tidligere litteratur og kunst). Det ble dermed lite oppstuss rundt utestengningen av sigøynerne som gruppe, og kombinert med lavkonjunktur og arbeidsledighet på 1930-tallet nektet Norge å ta i mot store mengder jødiske flyktninger. Utelukkelsen av jøder ble vedtatt i 1942, og generelle fordommer mot ”svake” deler av befolkningen (homofile, funksjonshemmede og andre avvikere) sto sterkt.

 

Andre verdenskrig satte bitre merker i tankesettet som lenge hadde vært populært – Europa valgte å ta lærdom og med FN-vedtaket om menneskerettigheter som et universelt etisk prinsipp, var endringen formelt gjennomført. Menneskerettighetene satte opp individet som eneste subjekt for etikken. Dette har ført til et hamskifte i etiske begrunnelser på mange felt, ikke minst når det gjelder innvandring. Dog – krigens erfaringer kan ikke ligge alene til grunn for skiftet i tankesett. Den jevne tysker hadde nok sett på den førte politikk mest som et uttrykk for behovet for nasjonal uavhengighet og motstand mot overnasjonal imperialisme – ønsket om en slik universell avtale bunnet også i at demokratiet sto i angrep fra øst (Sovjet og Kina), og endte med en total avstandtagen fra nasjonalistiske/totalitaristiske tanker hos de styrende vestlige makter.

 

Dette førte til at man nå med vanskelighet kunne argumentere for å ikke ta i mot en innvandrer fordi vedkommende sannsynligvis ville passe dårlig inn i kulturen – individualiseringen førte til en avlegitimisering av en del folkelige argumenter mot innvandring.

 

Norge hadde i tillegg Fridtjof Nansen ”på samvittigheten” – selve symbolet på en human innvandringspolitikk, og det ble stilt forventninger til landet. Det var likevel i lang tid kun private organisasjoner som syslet med flyktningarbeid, og slike fikk først statlig støtte fra 1938.

 

Utover 50- og 60-tallet kom en rekke østeuropeiske flyktninger til Norge (feks. 1500 ungarere til Norge i etterkant av 1956-opprøret 3), en selektiv utvelgelse basert på at disse kom som helter og ofre for kommunismen. Med den økonomiske oppgangstiden kom behovet for økt arbeidsinnvandring, og Norge tok fra slutten av sekstitallet i mot store mengder fremmedarbeidere. Dette vedvarte imidlertid ikke lenge: etterspørselen ble mettet, den plutselige økningen skapte integreringsproblemer systemet foreløpig ikke var rustet til å takle, og synet på arbeidsinnvandring varierte fra folk til elite – gutta på gølvet fikk langt større direkte kontakt med sine nye landsmenn og ikke minst konkurranse, og argumenter fra tidlig på århundret dukket opp igjen. Fra 1971 ble kravene for å få arbeid i Norge innskjerpet, og i 1975 kom full innvandringsstopp, og kun suspensjoner kunne gis for folk som nå ønsket å komme til Norge med ønske om å arbeide, og uten grunnlag for å søke asyl.

 

Norge har likevel fortsatt å motta flyktninger – selv om vi stort sett kun tok i mot overføringsflyktninger fram til 1980 (den latinamerikanske bølgen med utspring i Chile 1973 og strømmen av vietnamesere som kom da amerikanerne valgte å trekke seg ut fra krigen i 1975 er gode eksempler). I løp av 80-tallet eksploderte mengden asylsøkere, og flere konflikter i perioden fram til nå har tvunget Norge til å ta i mot store mengder spontanflyktninger. Synet på UDIs retningslinjer for behandling av asylsøknader og hvor stor kvote Norge skal operere med i forhold til mengde overføringsflyktninger har variert fra regjering til regjering – innvandringens virkelige start på slutten av 60-tallet og slutten på ”ettpartistyret” i Norge sammenfaller ganske bra, og det er interessant å se hvordan forskjellige regjeringer har hatt ulik påvirkning på politikken. Mange vil kanskje generelt peke på at venstreregjeringer i nyere tid vektlegger det sosiale ansvaret for å ta i mot flyktninger sterkere enn høyrestyrer og er mer åpne for innvandring generelt til landet – men man skal være forsiktig med å generalisere for mye på dette området. Feministgrupperinger har fra tid til annen kritisert venstresiden for å prioritere innvandring for sterkt – de mener at den jevne tilflyttingen og den kulturrelativistiske holdningen vanskeliggjør arbeidet med å få menn fra flere kulturer til å akseptere den norske normen om likestilling.

 

Vi husker også den nesten motsatte situasjonen rundt forrige århundreskifte – nyliberalismen er igjen en dominerende retning, men nå i konservativ drakt – det er vitalt å holde tunga rett i munn når man snakker om temaet.

 

Det er også vanskelig å trekke konkrete slutninger ut i fra tall alene – eksplosjonen av asylsøknader (og mottak) i sammenheng med Balkan-krisen skulle uten kunnskap om konflikten kunne tilsi at Arbeiderpartiets nytiltrådte regjering hadde løst opp voldsomt i innvandringspolitikken (og Norge fikk kritikk for sin strenge behandling av kosovoalbanere). Vi ser eksplosjoner i flere høyreregjeringers virke senere også, så det er åpenbart at statistikken alene ikke kan gi oss alle svar.

 

Det vi derimot kan lese fra den siste tid, er at fra 1997 steg antallet asylsøknader til Norge dramatisk, uten at antallet innvilgede søknader økte i samme hastighet (hvilket det hadde gjort fram til det året). Kanskje som en reaksjon på den labre interessen fra Norges side, falt mengden asylsøknader like dramatisk som den hadde steget fra 2002, og i 2004 (siste år det finnes tall fra) lå antallet asylsøknader på rundt 8 000, mens litt flere enn halvparten faktisk fikk opphold. Vi kan se at antallet innvilgede asylsøknader har gått opp og nå holder seg stabil – Norge mottok i perioden 2000-04 tredje flest asylsøknader i verden, og at vi nå holder såpass bra følge med søkningen, gjør oss absolutt ikke til noen versting i klassen. 8

 

En prognose for 2006 forteller at cirka 5500 søknader vil ha kommet UDI i hende ved utgangen av året. Om lag 1100 av disse ventes å få vedtak i andre land, mens rundt 600 ventes å ha blitt henlagt umiddelbart. Av de resterende 3600 sakene ventes 2200 å få positivt utfall, i motsetning til 2500 forskjellige innvilgede oppholdstillatelser i landet. 9 Vi kan merke en jevn nedgang i både antall søknader og innvilgede tillatelser, dog er dette kurver i utflatning – kanskje en konsekvens av Irak-konflikten?

 

Vi ser mange sesongarbeidere som jobber på gårder, plukker jordbær, gjør håndverksarbeid etc., men vilkårene for å få innvilget opphold som arbeidsinnvandrer er forøvrig vanskelig. Du har kun forutsetninger for bosetningstillatelse som spesialist, og kun etter å ha praktisert i Norge i minst tre år. Alle sju typer arbeidsinnvandrere plikter å dekke eget underhold og bolig selv. 10

 

Ellers er det verdt å merke seg at Norge etter hvert har rettet seg etter kritikken fra FNs høykommissær, som påpekte Norges lave antall innvilgede asylsøknader. Flere som ville fått opphold på humanitært grunnlag, får nå flyktningstatus, og får dermed blant annet ikke krav om forsørgerevne. Dette gjør familiegjenforening lettere.

 

Norge hadde per 1. januar 2006 en innvandrerbefolkning på 386 699 personer, en dobling fra et årstall så sent som 1993 4. Av disse var 117 231 å regne som flyktninger, hvorav 28 340 var kommet via familiegjenforening. Blant hovedpersonsflyktningene utgjorde personer med innvilget asyl 52 978 tilfeller, overføringsflyktninger 18 723 mens uspesifiserte og andre kategorier flyktninger utgjorde en andel på 17 190 personer. 5 Irak, Somalia og Bosnia er landene med størst representasjon av flyktninger i Norge, mens i den totale innvandrerbefolkning utgjør personer med ikke-vestlig bakgrunn nesten tre firedeler av den totale innvandrermengden. Ikke-vestlige innvandrere passerte vestlige innvandrere i antall i 1989, og har siden hatt en nesten lineær vekstkurve på ca 25 000 flere i året i gjennomsnitt, mens andelen vestlige innvandrere har vokst svakt til cirka 100 000. 6 I det totale antallet innvandrere er pakistanere, svensker og irakere sterkest representert per 2006. 7

 

Det er helt til slutt verdt å nevne at den rødgrønne regjeringen vedtok å høyne kvoten for overføringsflyktninger fra 1 000 til 1 200 tidligere i 2006, etter forrige regjerings reduksjon.19

 

Behandles alle nasjonaliteter likt i innvandringsspørsmål – hvilken rolle spiller EU og dens stadige utvidelser her for Norge og andre land?

Alle beboere i Norden kan bevege seg fritt innenfor de respektive land. Krigssoner vil representeres sterkest på flyktningstatistikken. Det er lettere å bevege seg innenfor EU/EØS enn å komme utenfra og inn.

Dette er noen av de få (offisielle) generelle betraktningene som kan gjøres rundt spørsmålet om enkelte nasjonaliteter blir og/eller har blitt favorisert eller diskriminert i innvandringsspørsmål. Personer med bakgrunn fra krigssoner, land styrt av regimer med etniske preferanser eller fundamentale religiøse grupperinger og regioner der miljøkatastrofer har inntruffet, vil naturligvis ha best grunnlag for å få asyl, men utover det skal alle søknader behandles likt, og eventuelle avvik bør undersøkes.

 

Det har imidlertid vist seg at det i mange tilfeller lettere innvilges asyl til søkere fra konfliktområder som er særlig omtalt i media, og som kan ha en politisk betydning. Mottaket av ungarere i etterkant av 1956-opprøret var sannsynligvis politisk motivert – 1500 ungarere fikk innpass i Norge uten særlig spørsmål. Disse ble regnet som helter i kampen mot kommunismen. Det samme gjaldt for vietnameserne som kom på 70-tallet – på grunn av den politiske situasjonen disse var i, ble de prioritert foran for eksempel chilenerne, som hadde flyktet fra økonomisk krise og militærkupp (generalen Augusto Pinochet, med CIA i ryggen, styrtet den demokratisk valgte sosialistlederen Salvador Allende 11. september (!) 1973). Vietnameserne fikk kollektivt flyktningstatus, mens chilenerne måtte bevise individuelt at de var forfulgt. I senere tid kan vi også trekke fram kurdere – et folkeslag Tyrkia har nektet å anerkjenne, og som har hatt store problemer med å få flyktningstatus i mange land på grunn av deres politiske situasjon.

 

Situasjoner som dette oppstår rundt i verden hele tiden – vi ser at mange stater har et meget selektivt syn på menneskerettigheter og ansvaret man pålegger seg ved å undertegne erklæringen. Og når vi er inne på selektivitet, skal vi trekke fram en situasjon som mange vil beskrive som et ekstremt eksempel på det ovennevnte – nemlig EU og dens innvandringspraksis i forhold til arbeidsinnvandring.

 

En av EUs grunnpilarer er fri flyt av arbeidskraft. Dette idealet har laget ett ”land” med grenser som omkranser medlemslandene, og sikrer fri ferdsel for arbeidere innenfor unionen. Norge har gjennom mange år vært en del av et felles nordisk arbeidsmarked. Gjennom EØS-avtalen er norske borgere også del av et felles europeisk arbeidsmarked, hvor man med et minimum av formaliteter kan flytte til et annet land for å jobbe der. Det er også mulig for arbeidssøkende med arbeidsledighetstrygd, i en tidsbegrenset periode, å ta med seg trygden for å søke jobb i et annet EØS-land.

 

EU-utvidelsen i 2004 førte til at nærmere hundre millioner nye mennesker fikk muligheten til å bevege seg innenfor det nye arbeidsmarkedet, og dette stilte en rekke land seg skeptisk, i større eller mindre grad, til. Norge satte blant annet en rekke restriksjoner som krav for å akseptere utvidelsen. Hovedpunktene er at det bare gis ett år midlertidig arbeidstillatelse – og dette gir et godt bilde på holdningene i mange andre land. Sveits fikk blant annet negativt fokus i slutten 2005, da det i regi av det høyrepopulistiske Folkepartiet ble arrangert folkeavstemning for å finne ut om det var flertall i folket for å akseptere fri flyt av arbeidsinnvandring fra de ti nye landene som ble tilsluttet unionen året før. 11 EU truet med sin såkalte ”giljotinklausul” (en klausul som gir EU mulighet til å kansellere alle bilaterale avtaler med et land i gitte tilfeller) for å tvinge Sveits til å akseptere forandringene – vi ser her hvor viktig denne grunnpilaren er for at unionen skal kunne beholde sin legitimitet.

 

Fri flyt innenfor ”klubben” er vel og bra – men hva med dom andra, landene som ikke er tilsluttet unionen? I omtrent hele Asia og Afrika er det stor arbeidsledighet og fattigdom, og EU-området ses på som det rene paradiset. Schengen-avtalen gjør at reglene blir stadig strengere og grensene mer ugjennomtrengelige – de eneste som kommer inn, er arbeidssøkere med et yrke og utdannelse som mottakerlandet har spesielt behov for. Vi så lenger opp at man kan komme til Norge som arbeidsinnvandrer i sju forskjellige varianter – vi så også at spesialiststatusen ga visse fordeler her og, men for å entre unionen er det altså et krav. Eksempelvis er det stort behov for ingeniører og dataspesialister i store deler av Vest-Europa for tiden. Dette fører også til såkalt hjerneflukt fra u-landene (selv om flertallet av de etterspurte spesialistene er å finne i i-land), og hjemlandet får ingenting igjen for den utdanning de har påkostet emigranten.

 

Hva har dette hatt å si for Norge? Norge trenger i øyeblikket mange innvandrere, siden landet er inne i en ekstrem høykonjunktur, opererer med en overopphetet økonomi og har stort behov for arbeidsinnvandring. Flere bedrifter må si nei til å utføre oppdrag, da de rett og slett ikke har arbeidskraften som trengs tilgjengelig. Kjell Inge Røkke kan være et godt eksempel – det siste året har han hentet flere hundre ingeniører fra India for å fylle opp Aker Kværners behov for arbeidskraft.12 India utdanner 35 000 ingeniører i året, og mange søker seg gladelig vekk fra fæle arbeidsforhold i hjemlandet. Som nevnt tidligere – dette tapper India for nyttig kompetanse som de kun får noe igjen for dersom emigrantene sender penger hjem eller velger å returnere på et tidspunkt.

 

Flere organisasjoner og partier, deriblant LO, har vært skeptiske til den veldige innvandringen utvidelsen ville medføre. 13 Disse har snudd blant annet fordi de har sett det store behovet for økt arbeidskraft, og engasjert seg i kampen mot sosial dumping fra næringslivets side i stedet for. Ellers har ikke Norge vært noen pådriver for økt arbeidsinnvandring – den ”midlertidige innvandringsstoppen” som ble vedtatt i 1975 pga at ”innvandringen skaper alvorlige problemer, og at det derfor er nødvendig å ha kontroll med den” (Arbeiderpartiets ord – vedtaket var likevel mindretallets innstilling i utvalget som forberedte saken) har blitt til en permanent ordning. Begrunnelsen den gang var tvilsom, selv om det var enighet fra venstre til høyre om vedtaket. Lars Roar Langslet fra Høyre stemte også for, men var i tvil: ”Det har vært sagt at alle menneskerettigheter kan oppsummeres i én rettighet: retten til å flytte til et annet land. Det rommer - jeg hadde nær sagt dessverre - en besk sannhet. Stengte grenser er tegn på en lukket og konfliktfylt verden.” Utredningen som var lovet senere kom aldri – og forutsetningene for en framtidig debatt var lagt. Mange mener at hverdagsrasisme her ble lovfelt og legitimert.

 

Uansett – det er ikke gjennomgangstonen vi hører når Norge er inne i en ekstrem høykonjunktur og plutselig ønsker stor tilvekst. Mange mistenker at Norge er meget fornøyd med unionen så landet kan slippe å virke smålig og egoistisk når det ikke vil ta i mot arbeidsinnvandring fra fattigere land – dog utenfor Europa, og Norge tok som sagt heller ikke i mot nyhetene om utvidelsen med champagne og hæla i taket.

 

 

EU har på mange måter gjort Europa til et paradis med piggtråd rundt – en håndverker fra Gabon med bedre ferdigheter enn den jevne polske snekkeren, blir nektet adgang, mens den samme polakken kan ta arbeid i Provence gjennom et minimum av papirmølle. Det overrasket mange at EU gikk så langt som å utvide unionen såpass som den gjorde i 2004 – nå vil Tyrkia inn, og mange er spent på om det er interesse for dette. Tenker EU politikk, økonomi eller i kulturelle baner? De andre landene i unionen får fort større utgifter med tilstrømming fra øst, dersom landet ikke er i oppgang. Når østblokklandene fikk slippe såpass ”humant” inn, kan det tyde på at EU er ute etter å skape et sterkt Europa – men da også Europa. Muslimske grenseland kommer nok til å vise sin interesse – men da slår sannsynligvis den europeiske kulturbarrieren ned. Og det moralske spørsmålet? Det er ingen tvil om at Europa står i full frihet til å organisere seg så mye det vil – spørsmålet er om ikke regionen, med sin overlegne posisjon på verdensbasis, heller ekskluderer resten av verden fra den virkelige kaka, enn at Europa lettere får sysle med sitt.

 

Mange europeiske land har store integreringsproblemer og kan argumentere for at de må bremse innvandringen – uansett hvor mye Christopher Owe og andre svartmaler situasjonen i sine nabolag, er det ikke Harlem-tilstander noen steder i Norge, og det bør i mine øyne stilles et tankekors ved at verdens rikeste land får lov til å gå inn i en unions restriktive innvandringspolitikk på samme grunnlag som land som sliter tungt med integrering. Eplet smaker ikke bare søtt, dog – det skal bli spennende å se hvordan Norge og andre vil håndtere den forventede strømmen fra unionens nye medlemsland i øst. Mange mener at en slik strøm ganske sikkert vil akselerere i gang EU-debatten igjen – og, i manges øyne, gi norsk medlemskap et dødsstøt og fremme økte krav om restriksjoner.

 

Hvilke rettigheter har innvandrere, både i situasjonens lys og i forhold til etniske nordmenn?

Overføringsflyktninger kan slappe av så fort de er kvotert inn, de vet at de får bli i landet – mens asylsøkere må forberede seg på en behandlingstid på alt fra noen timer (den skjebnen ”antatt grunnløse søknader” får) til i verste fall flere år! Den økte saksbehandlingstiden de siste årene påskyldes økt søkning 14, men har blitt effektivisert i år, fra gjennomsnittlig 256 dager i januar til omlag halvparten; UDi brukte i november, i følge direktoratet selv grunnet bedre samarbeid med politiet, gjennomsnittlig 147 dager eller drøye fire og en halv måned på å behandle en asylsøknad. 15

 

Vi ser at byråkratiet har blitt effektivisert i denne perioden, og at det gjennom bedret samarbeid via flere instanser kan effektiviseres ytterligere. Spørsmålet er hvor mye det hele kan ”pushes”? Det oppstår fort en interessekonflikt – de fleste asylsøkere ønsker gjerne så rask behandling som mulig, men hovedmålet vil allikevel være å få opphold i landet. Slik er det for opinionen her hjemme og – ingen ønsker lange opphold i kasernene rundt om i landet for lidende mennesker, men få ønsker samtidig at søkere uten grunnlag og med mulige kriminelle motiv blir sluppet inn nettopp fordi UDi ikke har hatt tid nok til å få verifisert alle opplysninger. Forholdene i leirene har vært under sterk kritikk, og skaper i noens øyne apati – de fleste husker sultestreikene i 2006, og hvor isolerte disse leirene viste seg å være; media fikk ikke lov til å prate med asylsøkerne 16 – avdelingsleder Svein-Inge Bersås ved Lier statlige ventemottak gjorde det såpass klart: ”Et mottak er ikke et offentlig sted der man bare kan gå inn og snakke med hvem man vil”, mens UDi forsøkte å få offentligheten til å tro at asylsøkerne ikke ønsket å snakke med offentligheten.

 

Oppbevaringsleirene hvor asylsøkere som har fått avslag på sin søknad behandles enda verre – Trandum-mottaket i nærheten av Gardermoen Lufthavn har blitt kalt ”Norges Guantanamo” 17. Advokat Trond Olsen Næss omtalte i samme kontekst mottaket som ”statens søppelkasse for menneskelig avfall”.

 

Enslige, mindreårige forsørgeres forhold i asylmottak har også vært under hard kritikk – og UDis rolle, med opptil flere hatter (behandler både asylsøknader, og er ansvarlig for omsorgsansvar og tilsyn, uten at dette er hjemlet i lov) kommer under skarpt skyts 18.

 

Vi har forstått at mange innvandrere kan ha en hard periode i forkant av avgjørelsen om de får innvilget oppholdstillatelse eller ikke – hva så med de som først får komme inn?

 

Formelt skiller meget lite en med innvilget oppholdstillatelse og en etnisk født nordmann – kun retten til å stemme ved stortingsvalg krever fullt statsborgerskap, og enkelte rettigheter krever en viss lengde på oppholdet. Uformelt kjenner vi større problemer – først og fremst gjelder dette muligheten til å få jobb. Vi har utallige eksempler på at jobbsøkere med ikke-vestlig klingende navn ikke en gang blir kalt til jobbintervju, selv om de har en relevant utdannelse (det skal likevel sies at mange arbeidsgivere vegrer seg for å kalle inn søkere med ikke-sertifisert/ikke-godskrevet utdanning). Mange som skal søke etter et sted å bo, opplever også at de kommer til kort i budrunden og ikke er velkomne grunnet deres utenlandske navn. Vi kan nevne mengder av andre eksempler fra forskjellige plan i samfunnet der slik diskriminering foregår – dette kan sammenfattes med ordet forskjellsbehandling, og i mange tilfeller kan det være legitimt å omtale forholdet som rasisme. At undervisningen på morsmål er svært begrenset, er også et klart tilfelle av forskjellsbehandling (forskning viser at beherskelse av eget morsmål er nødvendig for å kunne lære andre språk 20), og lite gunstig for vellykket integrering. Mange mener også at politiet ofte behandler innvandrere annerledes enn etniske norske personer – dette tyder på fremmedfrykt og manglende kjennskap til andre kulturer.

 

Vi vil på et senere tidspunkt drøfte om hovedskylden for problemene vi ser i dag ligger hos innvandrerne selv, på privat eller offentlig plan – uansett har vi nå sett at en rekke forutsetninger ikke ligger til grunn for en vellykket integrering.

 

Avslutning

 

Har Norge som verdens nest rikeste land et større ansvar enn andre land som mottakernasjon – bør vi være forpliktet til å ta i mot flere flyktninger?

Beskyldningen om at Norge fører en inhuman innvandringspolitikk, ble aktualisert sist under Erna Solbergs styre som kommunalminister i forrige regjering. Vi husker reduksjonen av FN-kvoten for overføringsflyktninger, avslaget på den forfulgte atomteknikeren Mordechai Vanunus asylsøknad og kritikken fra FN – selv om Solberg og hennes regjerings linje ikke var noen revolusjon i historisk sammenheng. Norge har ved gjentatte anledninger stått under kritikk fra flere hold grunnet landets lite åpningsvillige dør – vi redegjorde lenger opp for forhold der politikk har gått foran menneskerettigheter, og der restriksjoner har blitt vedtatt på gyngende grunnlag.

 

Kun Sveits, Finland og Danmark fører en mer restriktiv innvandringspolitikk enn Norge21, og lite ser ut til at inneværende regjering vil åpne dørene på vidt gap. Statsråd Hansen har riktignok gitt enkelte positive signaler – i januar åpnet han det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og i februar bestemte inkluderingsministeren at alle heleide statlige virksomheter skal kalle inn minst én ikke-vestlig innvandrer til jobbintervju i alle tilfeller (selvfølgelig forutsatt av at det er søkning).22

 

Et av spørsmålene vi må stille oss før vi sender noen som helst til henrettelse, er naturligvis: med hvilken grunn kan vi kreve en mer liberal – eller human? – innvandringspolitikk?

 

Skepsisen til nye landsmenn, og da særlig ikke-vestlige, er stor i mange miljøer. Dette rammer både flyktninger og arbeidsinnvandrere – men de som ikke er i stand til å lære seg språk eller forsørge seg selv, havner fort under misnøye og murring. De som evner å forsørge seg, blir likevel også fort kritisert – for å ta jobbene fra nordmenn. Landet er nå så heldig at det er inne i en høykonjunktur, og trenger arbeidskraft – muligheten for å angripe flere utfordringer innenfor integreringsproblematikken er absolutt til stede. Bedriftene som trenger utvidet arbeidsstokk, har absolutt interesse av en vellykket integrering – og enkelte gjør en eksepsjonell og kulturbevisst innsats, eksempelvis som Postens pakketerminal på Alnabru, som bygde både bønnerom og ”hukdoer” for å lette og best mulig tilrettelegge hverdagen for sine ikke-vestlige arbeidere. 23 Slike tiltak vil uansett være individuelle beslutninger fra de enkelte bedrifters side, og nesten alltid ut fra et profittbasert motiv. Hva resten av samfunnet gjør, er noe annet. Kan vi kreve av hverandre at vi skal være positivt innstilt til mennesker fra andre kulturer, som tar jobbene våre, partnerne våre og forpester samfunnet vårt med dårlige holdninger og kriminalitet?

 

Det skal sies at slike tall skal behandles med forsiktighet – kriminaliteten blant ikke-vestlige innvandrere i Norge er i følge Politidirektoratet særdeles overdrevet24, mens urovekkende mange unnlater å komme seg i arbeid og forblir sosialklienter25. Spørsmålet er uansett legitimt å stille – har vi ikke nok å styre med allerede i landet vårt, bør vi ikke satse på forbedret integrering før vi tar inn fler; kan vi ikke komme til å gjøre både samfunnet som sådan og innvandrerne en bjørnetjeneste ved å overbelaste et utilstrekkelig system? Og – hvorfor skal vi egentlig ta i mot flyktninger overhodet? Det siste er helt klart et moralsk spørsmål – arbeidsinnvandring kan begrunnes i tall og fakta, mens mottak av forfulgte personer helt klart baserer seg på solidaritet. Overføringskvoten er selvpålagt og størrelsen selvbestemt, og FN har per i dag intet reelt mandat til å pålegge medlemsland å ta i mot flyktninger.

 

Man kan argumentere med Norges historiske erfaringer. Rundt midten av 1800-tallet startet eksplosjonen av utvandring til Amerika fra Norge – en emigrasjon som hadde sin rot i armod, trengsel og nød i Norge. De som dro, ble for det meste tatt i mot med åpne armer da de kom. Har vi ikke et ansvar for å gjengjelde?

 

De som kommer, bosetter seg for seg selv og er ikke interessert i å lære vår kultur. En påstand som kan begrunnes og forstås – mange innvandrere velger å bosette seg nær andre med samme opphav, og til en viss grad kan dette forstås og forsvares. For det første er det ønskelig å gi nyankomne så stor trygghet som mulig for å igjen kunne gi forutsetninger for å få struktur på tilværelsen og integrere seg, og dermed direkte uhensiktsmessig å tvangsbosette dem blant etniske nordmenn. For det andre er skepsisen stor blant mange ”innfødte” – mange velger aktivt å flytte vekk fra områder der innvandrerandelen blir for stor, og ghettoene oppstår passivt.

 

Men det skal ikke feies under teppet at kritikerne har mange viktige poeng, som er vitale å ta opp til debatt og som vil være gjenstand for utfordring i framtidas integreringspolitikk. Det er helt klart lite hensiktsmessig for landet at innvandrere blir en stor utgift økonomisk, og mange vil peke på at de sosiale utgiftene som går med til ”late” innvandrere kunne vært brukt på mange viktigere områder. Det er en korrekt observasjon at mange nye landsmenn strever med å lære seg språk og kultur, og mange gidder ikke. Til en viss grad er det også korrekt at innvandrerungdom lett faller ut i kriminalitetens verden – dette er helt klart et tillitsbrudd. Økte krav må stilles til aktiv integrering hos innvandreren selv, selv om mange flyktninger kan ha store psykiske problemer etter en hard fortid, en strevsom flytteprosess og et opprivende møte med et fremmed land. For det kan fastslås at det er åpenbart liten hensikt i å ”importere problemer” til Norge, for å bruke nestleder i Fremskrittspartiet Per Sandbergs terminologi26. I lavkonjunkturperioder vil det også være forståelig å argumentere for redusert arbeidsinnvandring, da det fort blir betenkelig og ignorerende i forhold til egen kultur å prioritere å skape arbeidsplasser til mennesker fra andre nasjonaliteter, før ”våre egne” har arbeid å gå til.

 

Vi nevnte medias mulighet for polarisering av aktuelle saker – ekstremfokuseringen på kulturmøtet mellom norske og utenlandske normer, tradisjoner og verdier har vært særlig aktuell de siste par årene, og ble akselerert i gang av 11/9-aksjonen i 2001. Fremmedfrykt og hat blir i manges øyne fremmet omtrent hver eneste dag i dagsavisene – har avisene her et ansvar for å ikke blåse opp konflikter som ikke trenger å være der, eller er for eksempel kristne (en meget vid definisjon på folkeslaget nordmenn!) og muslimer så ulike at det er prisverdig av mediene å passe på å advare oss regelmessig? Som sagt ovenfor – mange sliter med å tilpasse seg den nye kulturen i Norge, og en viss andel greier det ikke. I mine øyne vil det allikevel være mer hensiktsmessig å oppmuntre de som sliter til å forbedre seg enn å ekskludere dem fra fellesskapet. Det blir som sagt ofte påstått at språkproblemer forklarer innvandreres integreringsproblemer, og det er lett å finne eksempler på innvandrere som får begrenset sine yrkesvalg fordi de ikke er gode nok i norsk. Men, jeg siterer Thomas Hylland Eriksen fra et innlegg på Antirasistisk Senters nettsider; ”det er minst like lett å finne innvandrere, eller for den saks skyld norskfødte med eksotiske navn, som er bedre i norsk enn Fremskrittspartiets ledelse, som har hele sin utdannelse fra Norge, og som likevel aldri er blitt innkalt til et jobbintervju!” En stor del av skylden for det negative inntrykket mange sitter med av innvandrere må kunne sies å ligge hos ”oss selv”.

 

En annen innfallsvinkel er å gå i problemets rot – hva om vi heller gjør noe med forholdene der asylsøkerne kommer fra? Norske myndigheter har vært tilhengere av å praktisere en mer helhetlig politikk på innvandringsområdet – ved å samarbeide med utenrikspolitikken, kan man oppnå gunstige resultater ved å forebygge og løse konflikter, å bidra med nødhjelp/utviklingshjelp i utsatte områder og fremme handelspolitiske tiltak. Alt som kan gjøre forholdene til det bedre i utsatte områder, må kunne karakteriseres som positivt, og kan være et argument for å flytte fokuset fra liberal innvandringspolitikk til nettopp dette. Tar vi da i mot tilstrekkelig mengde asylsøkere?

 

Det finnes rundt 17 millioner mennesker på flukt rundt om i verden. 27 FNs Høykommissær for flyktninger må daglig trygle om penger for å gjennomføre sitt arbeid. Har rike Norge et ansvar for å rette opp i dette?

 

 

Anders Fogh Rasmussens restriktive innvandringspolitikk under hans styre i Danmark de siste årene har fått mye fokus. Antallet asylsøkere har sunket dramatisk og antallet familiegjenforeninger har dalt tilsvarende. Men hva er gjort? Noen av kravene for familiegjenforening kan nevnes raskt; 217 000 i årsinntekt, man må ikke ha vært arbeidsløs, sosialklient eller på annen måte ha ”ligget den danske stat til last” de siste syv årene før man søker gjenforening, og ektefellen som kommer til Danmark må bo syv år i landet før han eller hun får permanent bosettingstillatelse. 28 Det er sikkert hyggelig for den danske finansministeren å kunne fordele pengene som er spart inn på redusert innvandring til andre formål – særlig framtidsrettet er det dog ikke. Antallet mennesker på flukt vil ikke synke selv om vi lukker oss inne i vår europeiske borg og stenger dem ute – skal vi lukke øynene og se på at mennesker blir torturert og forfulgt i verdenen rundt oss? Vestlige kapitalinteresser vil vel for det første ha vanskeligheter med å holde fingrene av det globale fatet – en slik ekstrempolitikk vil i tillegg fyre opp under motsetninger og konflikter mellom oss och dom andra og på sikt kunne ligge til blodige sammenstøt (filmen basert på PD James´ roman Children of men med samme navn kan anbefales i så øyemed).

 

Med alt dette i bakhodet, står det klart for meg at Norge bør ha en nøkkelrolle i føringen av en offensiv flyktningpolitikk. Land der markedet styrer langt mer enn i Norge vegrer seg – Norge står i en unik posisjon til å fremme kommunikasjons- og utviklingsfremmende tiltak.

 

Jeg vil konkluderende derimot ikke kalle Norges innvandringspolitikk for inhuman. Vi er for det første absolutt ikke blant verstingene når det gjelder asylsøkere. Europapolitikkens restriktive linje ovenfor arbeidsinnvandrere har vi heller ikke hatt mulighet til å påvirke, og får det heller ikke før vi eventuelt velger å gå inn.

 

Det Norge derimot kan anklages for, er selektivitet og inkonsekvens i spørsmål knyttet til emnet. Vi har sett hvordan interessen har vekslet for å ta i mot enkelte nasjonaliteter og grupperinger, og mange anklager Norge for å stille for strenge krav til asylsøkere – krav som overgår FNs definisjoner. Det er også betenkelig at forrige regjering reduserte FN-kvoten til et nivå som lå langt under mange andre europeiske lands.

 

Jeg krever ikke at Norge skal innvilge radikalt mange flere asylsøknader av prinsipp – men jeg setter spørsmålstegn ved UDis rolle og oppfølgingen generelt. Vi ser et direktorat som ved flere tilfeller har operert med egne regler, og som påtar seg oppgaver de ikke har lovlig hjemmel for. Dette er betenkelig, og jeg vil se på det som ønskelig med en større utredning rundt asylpraksisen fra norske myndigheters side. Forholdene asylsøkere og innvandrere generelt lever under, kan også i mange tilfeller kritiseres. Kun dersom vi ikke er i stand til dette, vil jeg argumentere mot økt innvandring.

 

Spørsmålet jeg stilte i oppgavetittelen er helt klart gjenstand for subjektiv tolkning, og jeg kommer ikke til å gi et klart svar, selv om jeg langt på vei har antydet at jeg synes det blir vagt å svartmale norsk innvandringspolitikk sett opp mot mange andre lands. Likevel – jeg ønsker gjerne at problemstillingen blir fremmet i det offentlige rom, da jeg ser det som høyst nødvendig – det er alt for enkelt i dagens debatt å slippe unna de vanskelige spørsmålene ved å benytte upresise begreper. Når asylsøkere blir til ”asylinnvandrere som strømmer inn over Norges grenser”, er det langt enklere å si stopp enn dersom asylsøkeren er en mann som har flyktet fra ti års torturhelvete i Irak, eller dersom asylsøkeren er en kvinne som har rømt fra æresdrap i Afghanistan eller massevoldtekt i Liberia. Når man tillater at en person som søker asyl etter at han har begått kriminalitet omtales som ”kriminell asylsøker”, i stedet for at vedkommende omtales som en ”kriminell utlending”, ”kriminell med illegalt opphold” eller eventuelt ”kriminell turist”, så gjør man det samtidig vanskeligere for mennesker på flukt fra for eksempel tortur, æresdrap eller massevoldtekt å få beskyttelse i Norge. Vi trenger å ta opp grunnlaget for den praktiserte politikk – innvandringsstoppen fra 1975 bør snart grunngis ordentlig!

 

Jeg etterlyser som sagt en mer offensiv flyktning– og innvandringspolitikk fra Norges side – jeg ser viktigheten av å verne om egen kultur og legitimiteten ved å kreve at innvandrere skal oppføre seg, men ser på det som et minstekrav fra verdens beste land å bo i at det, fra tid til annen, skal ha råd til å prioritere et fortsatt liv i morgen for en politisk forfulgt kurder framfor skatteletter i eget land.

 

Kilder

1 http://economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=E1_RTDRJTV

2 Framvekst i den norske fremmedlovgivningen (1999) av Jostein Kolsrud, side 11

3 Frihet og velferd (2001) av Moan og Bakkerud, side 139

4 http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selecttable/
hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=innvbef

5 http://www.ssb.no/emner/02/01/10/flyktninger/tab-2006-09-14-01.html

6 http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selecttable/
hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=innvbef

7 http://ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/

8 http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2005-06-17-01.html#noter

9 http://www.udi.no/templates/Page.aspx?id=7683

10 http://www.dep.no/aid/norsk/tema/innvandring/innv/bn.html#5

11 http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/5078063.html

12 http://e24.no/arkiv/article1160698.ece

13 http://www.nationen.no/nyheter/article716011.ece

14 SINTEF-rapporten ”Det hainnle om å leve...”, side 18

15 http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/3388865.html

16 http://nytid.no/index.php?sk=&id=3597

17 http://www.rb.no/meninger/ledere/article1976317.ece

18 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article888013.ece

19 http://www.dagsavisen.no/debatt/article2449402.ece

20 Frihet og velferd (2001) av Moan og Bakkerud, side 174

21 http://www.liberaleren.no/arkiv/002920.php

22 http://www.orapp.no/oversikt/Argang_2006/37468/rapport/visArtikkel/37475

23 http://www.orapp.no/oversikt/Argang_2006/37468/rapport/visArtikkel/37477

24 http://nytid.no/?sk=8&id=2411

25 http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060526/OAKTUELT001/105260046&SearchID=7326735675189

26 http://intsos.no/?id=972

27 http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2005-06-17-01.html#noter

28 http://www.sv.no/partiet/stortingsgruppen/justis/kronikker/dbaFile47232.html




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish