Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Jeg trodde aldri jeg skulle få komme hjem"Skriv ut Utskrift

En artikkel om en jødisk dame som ble bortført til en konsentrasjonsleir - og overlevde.

Skrevet i 10. klasse.

Bokmål - ArtikkelForfatter:



Problemstilling: Hvordan har oppholdet og livet etter konsentrasjonsleiren vært for Susannah Lexow.

 

- Tenk at jeg overlevde! Sier den norske jøden Susannah Lexow som ble ført til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Hun forteller om behandlingen de fikk i fangeleiren, det harde arbeidet, tapet av sine medfanger og aller nærmeste familie, og ikke minst forteller hun om livet etter de tre forferdelige årene i Auschwitz.

 

En vårdag i 1942 satt Susannah sammen med foreldrene og sine tre søsken hjemme i stuen sin i Bergen. I timene som fulgte ble hun og familien arrestert og senere sendt til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Da var hun bare 18 år gammel, og hadde hele livet foran seg.

 

Auschwitz var en av de tre største konsentrasjonsleirene. Det var der flest mennesker mistet livet. De som hadde minst sjanse til å overleve var i første rekke jødene, deretter kom de som hadde handikap som gikk utover arbeidsevnen. Sigøynere og homofile bl.a. var også utsatte grupper.

 

Arbeid gjør fri sto det på store skilt da vi først kom inn i leiren. Alle var tørste og slitne etter den lange tog turen, med dårlig luft og liten plass. Vi ble delt opp i forskjellige kategorier, menn til høyre, kvinner og barn til venstre. Smykker og alle personlige eiendeler ble tatt fra oss. Håret ble klippet av, og vi ble desinfisert og slengt rett inn i arbeidslokalene.”

 

Hun puster dypt inn og ser ut av vinduet.

”Alt gikk så fort, i det ene sekundet sitter jeg og ler og hygger meg med familien min, og i det andre sekundet sitter jeg med snauklipt hår i et rom med hundrevis av andre gråtende kvinner som jeg aldri har møtt før!” sier Susannah tungt om sine første timer i konsentrasjonsleiren.

 

De som var i konsentrasjonsleirene måtte jobbe 12 timer hver dag, uten pause. Når arbeidsdagen var ferdig var det mat i en halvtime. Da gjaldt det å ikke komme sist, for hvis det var tomt, var det ingen nåde. De som skulle være så uheldig å være forsinket, døde som regel over natta. Maten pleide å være litt tynn suppe, en brødskalk, kavring eller velling. Litt variasjon måtte de jo få. De fikk bare 2dl vann hver om dagen.

 

”Det jeg husker best av alt, er de fæle brakkene vi måtte sove i. Hvis vi var heldige, fikk vi litt høy under oss, ellers var det rett på brisken. Vi var helt utslitte etter den lange arbeidsdagen, etterfulgt med altfor lite mat og drikke. Det var nesten ingen som fikk til å sove. Man kunne høre noen som gråt bestandig, og alle var nødt til å høre på. Jeg trodde aldri jeg skulle få komme hjem! Ingen fortjener å oppleve noe slikt igjennom livet… Ingen!” Forteller Susannah med en bitter stemme.

 

Tallene på hvor mange som ble drept daglig, lå på fra 15 til 20,000.  

 

”Ingen fortjener å

oppleve noe slikt igjennom livet… Ingen!”

 Susannah forteller om oppholdet i konsentrasjonsleiren.

 

”Det var som et endeløst mareritt. Kjenne stanken av lik, ingen glade ansikt. Det som holdt meg oppe var drømmen om å komme hjem.

Når vi satt og jobbet kunne vi ofte høre hylene fra de andre rommene. Noen ganger trodde jeg bare at det var en vond drøm. Jeg gikk rundt og ventet på å våkne, selv om jeg visste at jeg levde i den virkelige verden. Jeg måtte nesten klype meg selv i armen, bare for å være sikker.” sier Susannah.

 

De tyske legene brukte anledningen til å gjøre medisinske forskninger på jødene i konsentrasjonsleirene. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men forskingen var brutal og bedøvelse ble aldri brukt. Det var dårlig med utstyr og det endte med døden for alle som ble valgt ut til eksperimentene. Forskningen var menigsløs og skal ikke ha ført til noen verdens ting.

 

Som regel var det kvinner og barn som først ble ført inn i gasskamrene. De var svakere enn mennene og derfor hadde de liten nytte av dem. Men allikevel var det mange som ble satt i hardt arbeid. Kvinnene ble som oftest brukt til praktiske ting, som å lage uniformer til soldatene, vaske og sy.

 

”Vi hadde en lang arbeidsdag og jeg var nødt til å sy uniformer for de tyske soldatene.

Men det verste var ikke å jobbe hardt i mange timer i strekk og sove på en brisk med to andre. Men det var den kalde bitre stillheten, redselen og usikkerheten vi alle følte.

 

Vi satt hundrevis av kvinner i et lite rom og sydde, å alle tenkte på akkurat det samme. ”Hva med familien vår?”

Jeg fikk ikke vite noen ting, for alt jeg visste kunne alle sammen være døde eller de kunne ha rømt. Jeg følte meg så hjelpesløs og redd.

 

Det var en helt ubeskrivelig vond følelse å ikke vite hvordan de du bryr deg mest om, har det.”

Forteller Susannah om følelsene og arbeidet i konsentrasjonsleiren.

 

Livet etter konsentrasjonsleirene har ikke vært lett for Susannah, ”Det er ille hvor fort man blir vant til ting, jeg skjønte egentlig ikke hvor forferdelig alt var før vi ble sluppet fri og kom hjem,” forteller Susannah, og snakker videre om livet etter leiren.

 

”Jeg trodde virkelig at alt skulle bli som før, men skjønte fort at det ikke kom til å skje. Det tok meg over et år før jeg klarte å snakke med folk samt å sove ordentlig igjen. Jeg satt for det meste inne og syntes synd på meg selv og opplevde marerittet på nytt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe an situasjonen,” forteller Susannah. Hun - som mange andre sliter med minnene fra konsentrasjonsleirene og savnet etter familie og venner.

 

”Det er en ny kamp hver dag som skal kjempes”

 

”Men tilsutt lærte jeg meg bare å ta en dag av gangen, og ikke gi helt opp. Det er en ny kamp hver dag som skal kjempes, og man kunne ikke vinne bestandig, heller. Men jeg har klart meg veldig bra etter hvert, ingenting kan stoppe meg fra å leve livet mitt, jeg har så mye å leve for!” forklarer Susannah mens hun smiler fornøyd.

 

Men hun må innrømme at det er ikke alle ganger hun har tenkt på samme måte. Susannah er i dag gift og har to voksne barn.

 

Susannah ble deportert til Auschwitz da hun bare var 18 år gammel. Hun overlevde de tre årene i konsentrasjonsleiren med slavearbeid og umennesklige leveforhold. Hun og broren var de eneste som overlevde av familien hennes, de andre har hun verken sett eller hørt noe fra. Moren skal

 ha blitt sendt til kvinneleiren Ravensbrück og omkommet der.

 

”Lykken var enorm den dagen i 1945 – da de Hvite Bussene kom og fraktet oss fra leiren vi alle hatet. Jeg kunne endelig ta fatt på livet!”

Forteller Susannah med blanke øyne.

 

Det er snart 61 år siden Susannah opplevde dette, men de grusomme minnene følger henne fortsatt.

 

 

Kilder:

www.google.no

www.daria.no

www.wikpedia.com

www.hvitebusser.no




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish