Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sagaen om Torgrim EgilsonSkriv ut Utskrift
En saga skrevet på VK1.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



18 vintre var gått. Han viste seg nå som en ung og høyreist mann. Det lyse håret hvilte forsiktig på hans skuldre og rammet inn ansiktet med de markerte trekkene. Han utstrålte trygghet slik som hans far. Torgrim Egilson het han. Sønn av Egil Tordson og Åse Gislesdatter. Egil Tordson var bror til Torleif Tordson, sønn av Tord Grimson, som Torgrim Egilson er oppkalt etter.

 

Tord Grimson gav familien et særs godt gjetord etter en holmgang mot Trym Vesteinson. Om Vesteinson ble det sagt at han kunne sloss mot bjørn med bare never og drikke to tønner med mjød før en fikk sukk for seg. Tord Grimson fikk store gjevord om styrke, klokskap og hurtighet etter holmgangen. Trym Vesteinson falt død om. Med det er han ute av sagaen.

 

Torgrim Egilson bodde med sin mor og far oppunder de mørke steinhyllene, der hvor ravnene holdt til. Svartberget het det på folkemunne. Sola gav sjelden sollys der, siden den vesle garden var omringet av tunge, store steinblokker.

 

Fra stedet deres hadde de god oversikt over hva folket på storgarden Hogridsheimen tok seg til. Torgrim Egilson ønsket sterkt at han en dag kunne sale på hesten sin, Mylder, og kvede sine vers til den yndige Tora Hogridsdatter som bodde der. Men hans far holdt en jernhånd om han.

 

Etter at Tord Grimson hadde vanæret Trym Vesteinsson i holmgang for et titalls vintre siden, med de mektigste tilstede, bød Hogrid Trymson, som den unge karen han var, Tord Grimson opp til holmgang for at alle skulle se om han fortsatt var den sterkeste. Eller om Trym Vesteinsons sønn hadde arvet nevene fra hans forfedre.

 

Holmgangen gikk således, at Hogrid Trymsson hugget sverdet gjennom brystet på den gamle Tord Grimson. Tord Grimson falt død om. Med det er også han ute av sagaen. Hogrid Trymson fikk den største gården på Island i sin eiendom, mens Tord Grimsons sønn Egil Tordson flyttet oppunder berghyllene i skam etter at hans en gang så gode navn ble svertet. Ingen hadde sett han etter holmgangen som den jevnaldrende Hogrid Trymson vant mot hans far. Ikke engang frendene til Åse eller Egil var å se innom fjellgarden.

 

Egil Tordson fortalte sin sønn om deres fortid, men Torgrims ustanselige lyst til å bli Tora Hogridsdatters mann, var like sterk. Av sin mor lærte han det de færreste av krigerne på Island på den tiden lærte. At å tilgi er den største styrken, og at tungen er et like skarpt våpen som et nyslipt sverd. Men en hurtig og dyktig kriger var han. På de lyse sommernettene fór han nedover fjellsidene, tross hans fars forbud, for å se etter Tora. En natt hvor han traff henne og de var hverandre nær ved Bjellkjurfossen, kved han med sine lærde ord:

Ikke visste jeg om venleiken ditt ansikt utstråler.

Ei om natten var aldri så mørk, vil ditt nærvær lyse den opp.

Mine øyne danser idet de møter dine.

Min kjærlighet til deg vil vare evig.

Om månen stanser å skinne og stjernene slukner,

da vet jeg at vi ikke får hverandre.

Men ei så lenge er vår kjærlighet kraften i hver en stjerne på himmelen.

Tora Hogridsdatter fortalte aldri faren om de hemmelige møtene hun hadde med Torgrim. Kjærligheten var sterk og gjensidig.

 

En morgen kom Åse, Torgrims mor, ut til ham og sa:

”Torgrim, min sønn. Jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg møtte Frøyas skikkelse. Hun strøk en hånd over kinnet ditt mens du sov og hvisket deg i øret. Jeg hørte Mylders hover på utsiden av døren. Sola skinte sterkt gjennom gluggene. Strålene kastet lys over bringen til Egil. Og på sverdet hans i slira på veggen. Aldri har mine drømmer gitt slike tydelige varsler før.” Torgrim kvad:

Mor, om Frøya strøk meg over kinnet,

og fars sverd står i glans,

er ingen kjærlighet i mitt liv truende,

ei kjenner jeg en truende sans.

Ikke kjenner jeg til andre jeg elsker

enn du min mor, min far og min trofaste Mylder,

som alltid klamprer med hovene utenfor døren.

Ingen død skal min kjærlighet kunne bringe.

Dagene gikk og Egil Tordson holdt et godt øye med Torgrim etter Åses drøm. Derfor fikk han ikke sneket seg ut om nettene ned til Tora. På Hogridsheimen hadde det alt skjedd mye. Et følge fra nord hadde ankommet storgarden, hvor Lofdúr Ingvarson var i tet med hans mektige far Ingvar Gormson ved sin side. De hadde kommet for å be Hogrid Trymson om hans datter. Lofdúr ba om å få Tora som sin festemøy. Lofdúr var høy og mørk, og håret hans var svart som sot og øynene blå som havet. Han var en dyktig kriger, men hurtighet var ikke hans sterkeste side.

 

Hogrid Trymson gav han ikke svar med det første, siden giftermålet ville føre til at hans eneste datter måtte forlate garden og reise til Raufahöfn i nord. Han ba da Lofdúr, hans far Ingvar og de tolv andre frendene i følget om å bli til han avga svar.

 

Tora kjempet med seg selv for å holde tårene tilbake etter som hun ikke kunne røpe til sin far, hvem hennes store kjærlighet var. Hogrid så Toras frykt for å skulle bli festet til Lofdúr i hennes øyne.

Han kvad henne dette verset:

Tora mi datter,

om du har uro i deg, la meg få vite.

Tårene dine kan ikke være det eneste svaret jeg får.

Øynene dine kan jeg lese,

men ditt hjerte jeg ei forstår.

Ikke vil jeg love deg til en du ei vil ha.

Du er så lik mor di, så yndig, likevel så sta.

Din vilje vil jeg innvilge,

men ærlighet, det skylder du meg.

Skal jeg denne karen og hans frender hjemover sende,

eller skal jeg også sende deg?

Tora kvad:

Mitt hjerte du ei kan forstå.

Ditt gjetord og stolthet vil stå i veien.

Jeg elsker ham for hans klokskap, hans visdom og hans lune.

Varmen og kjærligheten fra han er ekte,

men hans navn er ei det rette.

La mine tårer fortelle deg hvem det er:

Det blodet du tørket av dine hender

er i ætt med den jeg har kjær

Hogrids ansikt mørknet. Han visste nå at det var sønn av Egil Tordson som var den Tora kvad om. De hadde ikke sett noe til hverandre etter Egils skamfulle ferd opp mot berghyllene. Hogrid svarte henne:

”Om du ikke vil bli festemøya til Lofdúr Ingvarson skal jeg selv be Torgrim Egilson til holmgang mot Lofdúr, så den av de som seirer skal bli din husbond.”

 

Og slik gikk det. Egil Tordson raste mot Hogrid Trymson, og likeså mot sin sønn som hadde sveket han. Likevel fulgte han Torgrim ned til Lofdúr og hans frender. Holmgangen kom brått igang, og alle frendene til Hogrid og Lofdúr var samlet. Også Torgrims frender kom til oppgjøret. Holmgangen avgjorde mer enn hvem Tora ble festemøyen til. Det var en måte for Egil Tordson og Hogrid Trymson å skvære opp på. Noe som sjelden var å høre om.

 

Torgrim hugget mot Lofdúr, og sverdet hektet med seg Lofdúrs venstre tommel så den fór bortover bakken. Lofdúr brølte i smerte og hugget tilbake. Denne gangen klarte ikke Torgrim å hoppe unna i tide, og hugget traff han i venstre legg. Han falt på ryggen og vred seg i smerte.

 

Blodet strømmet. Lofdúr holdt sverdet med begge hender og stod over Torgrim. Egil og Torgrims frender forsøkte å stanse holmgangen, men Lofdúrs frender stod i veien. Lofdúr løftet sverdet og samlet krefter til å bore det gjennom brystet til Torgrim, men i et byks fikk Torgrim vridd seg unna og satte igjen sverdet i bringa på Lofdúr i det han hugg. Lofdúr falt død om.

 

Ingvar Gormson og frendene krevde ingen erstatning for tapet av sønnen. De hadde selv forhindret at holmgangen ble stanset. Med det var de ute av sagaen.

 

Torgrim var hardt såret. Blodet stanset ikke fra huggsåret i leggen. Tora gråt. Hun gråt for kjærligheten som seiret, men også for Torgrim som lå syk av utmattelse og skader. Egil Tordson og Hogrid Trymson tok hverandre i hånda, som et tegn på at deres barns kjærlighet skulle seire over de tidligere skamfulle holmgangene. Æren og stoltheten lot de bli satt til side.

 

Torgrim ble aldri frisk. Blødningene stanset ikke. Tora ble aldri hans festemøy. På dødsleiet kvad Torgrim dette verset til sin kjære:

Kjære Tora mi;

Ei visste jeg at du kunne blitt min.

Jeg elsker deg for din ærlighet, din nærhet og din godhet.

Dine tårer forteller meg at du meg elsker.

Mitt blod forteller deg at jeg går i døden for vår kjærlighet.

Månen vil aldri stanse å skinne, og stjernene vil aldri slukne

for min kjærlighet til deg dør ikke med meg.

Min kjærlighet til deg er kraften som holder stjernene lyse,

da mitt nærvær er sluknet.

Se du på dem, og du ser mitt hjerte som min kjærlighet til deg bringer.

Med det er Torgrim Egilson ute av sagaen, og sagaen ender her.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish