Det hjelper så sørgelig lite

være ærlig

Når løgnen er så fager

Og umettelig

Alle beundrer når den danser

Som alvene

Sannheten står fargeløs

I ei krå alene

Ingen enser dens stille gråt

Om oppmerksomhet

For løgnen fanger dem alle

I sin absurditet.

Løgnen vever et farlig nett som

Graver dypt i sjelen.

Dens eier blomstrer under lyset

Av den sorte fabelen.

Sannheten blekner under tyngden

Av løgnerens dyktighet

Det gir ham en falsk følelse av

Uovervinnelighet.

Men vi alle vet at den seigeste

Alltid vinner.

Løgnen er som den sarteste

Av alle hinner.

Til slutt brister den