Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Så braSkriv ut Utskrift
En venninnes død gjør livet tungt.
Bokmål - NovelleForfatter:



Føttene krøller seg opp mot overkroppen, og skjelvende ligger du i en slags fosterstilling nede på bakken. Det er kaldt og vått, og du kjenner magen vri seg regelmessig – nesten som om organene kjemper som besatt for å ta fart og rive hull i magen for å komme seg ut. Det verker i hele kroppen, og tinningen dunker ustanselig og hardt. Enhver lyd fører med seg store smerter idet lydbølgene går inn i ørene.

 

Du hører hviskende stemmer i bakgrunnen, de mørke skyggene som fører med seg susende lyder fra mennesker langs gatene. Lyden av dryppende vann omringer deg som en uungåelig omfavning fra mislikte familiemedlemmer. Den mørke himmelen er opplyst av små grå skyer, som blir lysegrå i lyset av den store fullmånen. Det er som om skyene siver over himmelen, som en eim av noe illeluktende og ekkelt.

 

Du kjenner tårene trille uregjerlig nedover de kalde kinnene, for så å danne en sterk smak av salt om leppene. Leppene skjelver og har en blålig, kald farge. Du befinner deg inne i en stor vannboble, du presser for å sprekke den og komme deg ut, men det er nytteløst. Du er omringet av din egen håpløshet. Hjelpeløs og patetisk.

 

Du kommer tilbake til tankene.

”Hun er død”. Ordene lager gjenlyd inne i hodet, ekkoet av det siste ordet får hjertet til å slå så hardt at det virker som om det skal til å presse seg ut av brystet. Hun kan ikke være død! Du ser henne for deg der hun står foran speglet om morgenen, stresset – men ikke stresset nok til å glemme sminken sin. Du ser henne smile og le. Hun kan ikke være død. Hun kan ikke dra nå!

 

Knyttenevene strammes, og fingrene blir røde av ergrelse og akutt sorg. Uten å tenke deg om kaster du deg ned på gulvet og begynner å slå ustanselig rundt deg, du ønsker å knuse noe. Ødelegge noe vakkert. Se på at perfeksjonen blir tilintetgjort.

 

Du ønsker å sitte på en benk i parken med henne. Bare en gylden dag til. Men slik blir det ikke. Hun kommer ikke tilbake. Hun er borte. Du skriker idet det omsider går opp for deg. Det demrer. Det slår deg som et hardt slag i hodet.

 

Dere hadde jo hatt det så gøy dagen før. Nykter, men svimmel, bekymringsløs og hemningsløs. Dere lo. Smilte. Dere hadde det gøy. Er det virkelig mulig at en slik dag kan føles som om den hendte i en annen livstid, selv om det egentlig var igår? Tanken på at dere aldri vil oppleve en slik dag igjen, danner mørke skygger i ansiktet og omgjør øynene til to svarte hull i panne-regionen. Alt blir mørkt. Rennende rødfarger siver inn i det svarte intet.

 

Tiden går så sakte. Nå er det flere måneder siden Hannah døde. Selv om det ikke føles slik, så er det slik. Det er snart sommerferie, og om ikke lenge til skulle dere egentlig reist på ferie på hytta til familien til Hannah. Bare dere to, og noen venner. Foreldrene hadde lenge diskutert, og konkludert med at dere skulle få sjansen til å vise at dere var til å stole på.

 

Du klorer deg ubevisst på armen og skjelver. Fotskritt høres i trappa. Du ønsker ikke å se noen, du vil egentlig bare være alene. Alene med Hannah.

”Er du sulten?” høres en forsiktig stemme bak soveromsdøra, etterfulgt av at den blir åpnet og mamma kommer usikkert inn på rommet i morgenkåpa.

 

Du snur deg og ser på henne med et tomt blikk, det er tydelig at hun føler seg svært ubekvem. Forstår de ingenting? Du har jo sagt du bare vil være alene.

 

Du hater deg selv for å føle skyldfølelse, men du kan ikke noe for at du gjør det. Det er jo din feil. Hadde det ikke vært for deg, hadde ikke Hannah vært død nå. Det skulle vært deg. Hannah skulle ha vært her. Du skulle aldri ha blitt kjent med henne. Da hadde hun jo fremdeles vært i live. Og det skulle vært du som ble funnet livløs i en ukjents hage, med knuste flasker og drømmer rundt deg. Synet av Hannah liggende blodig og blå på bakken henger i bakhodet, som en sang du synger på og ikke klarer å slutte, selv om du ønsker det. Alt er så tungt, du vil bare være alene. Når du er alene, ønsker du av og til at du ikke var det, men straks du er i nærvær av andre – ønsker du å sitte alene i senga di igjen.

 

Du går forbi glade og smilende mennesker. Hvordan KAN de være glade? Hvordan klarer de å smile?

 

Skolematen ligger foran deg. Du sitter alene, du ønsker ikke å sitte sammen med de andre. De har ingen medfølelse alikevel... Selv om du er omringet av mange mennesker, føler du deg helt alene. Som om du er helt alene. De andre er som overflødige skikkelser som bare flyr forbi, smiler og ler. De har ingen tanker eller følelser, de bare er der.

 

Du tar med deg skolematen, og kaster den i søppelet. Du går inn på jentedoen og låser døra. Smaken av galle lager en sviende avsmak i munnen. Du ser ned i toalettet i det den fordøyde maten blandes med klosettvannet.

 

Pusten er tung, og hjerteslagene blir kraftigere idet du hiver etter pusten etter å ha prøvd å spytte ut den ekle smaken.

 

Du setter deg ned på gulvet.

 

Så hører du noen låse opp døra ved siden av, og du ser noen små sko under dørkanten som beveger seg bort mot vasken. Du må bare bli sittende. De små skoene står lenge, vasker sikkert hendene uvanlig grundig, før de med usikre skritt går langsomt ut døra. Du lukker øynene. Flyvende drager suser rundt i hodet ditt. Du vet, slike som du leker med når du er liten? De flyr rundt i forskjellige farger, alle slags farger.

 

Dagene går, -sakte- men fremover. Det er over et halvt år siden Hannahs død, men det føles som om det hele er et dårlig, grått gjenskjær fra en ugjenkjennelig gårsdag. Menneskene rundt deg forandrer seg ikke. De bare er der.

 

Du føler deg som et bunnløst, svart hull, samtidig som de andre er hjerteløse marionetter. Hyklerisk smilende marionetter, uten følelser eller evne til å forstå og omringe det vakre ved den blå, kalde melankolien. De er svake. Empati er noe de ikke kan dyrke fordi de ikke har kapasitet eller evne til det. De er for svake til å ta imot sorgene som følger med det.

 

Eneste de kan føle er fysisk smerte. Men fysisk smerte kan ikke du føle. En blank, skjærende kjøkkenkniv, kald mot huden, og total tilfredsstilelse idet du ser den lange stripen med blod flyte utover den melkehvite huden på armene.

 

De ser på deg som en freak, et utskudd, noe ekkelt og unormalt.

 

Faen, tenker du. Dette gidder du ikke mer. Du er som luft for dem. Grå, uren luft som tar opp plassen til alle de perfekte marionettene. Du er sliten, du vil ikke mer. Det er da det går opp for deg at du heller ikke trenger å fortsette. Du vil ende det her. Så bra. Så jævlig bra.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish