Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BølgeSkriv ut Utskrift

En tapt kjærlighet på havet. En novelle om havet med både tilbakeblikk og nåtid.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Ingen har noen gang klart å male en bølge. Ingen kan fange en bølge. En bølge kan verken temmes eller bli avbildet. Mange kan sikkert si at de har malt bølger som nesten slår ut av lerretet, at de har malt bølger som gir deg havsus i ørene, men ingen har noen gang klart å temme villskapen, friheten og balansen i en bølge på ordentlig. Bølgen er som en tanke, flyktig, men allikevel så handfast, den har en sjel som ikke snakker vårt språk. Det er kanskje derfor jeg er så tiltrukket av havet. Ofte dro jeg ut i skjærgården for å finne ro. Men jeg fant den aldri.

 

Jeg satt på svaberget i solnedgangen og så på måkene som satte seg til rette for natten. Ute i havgapet kunne jeg skimte den underlige holmen med de to steintårnene. Tidens tann hadde meislet ut to steintårn ytterst i horisonten. Tårnene hadde blitt brukt av sjømenn fra tidenes morgen, de var gode holdepunkter. Man kunne se dem fra flere havmils avstand hvis man var ute på storhavet.

 

En sterk vind blåste i håret til kapteinen. Blikket hans var rettet mot to store steintårn i horisonten. Himmelen svartnet til.

«Det blåser opp til storm, styrmann, rev seilene,» sa kapteinen.

«Vi kan ikke stanse nå, kaptein Georgeson. Det er fremdeles langt til havn,»

«Styrmann! Aldri motsi meg!» sa kapteinen like rolig, men denne gangen med ild i stemmen. Styrmannen ga ordrene videre. Rundt om på skipet undret mannskapet seg over kapteinens avgjørelse. Han må være gal av skuteromen, sa noen. Skuta ville kantre hvis de lot bølgene styre dem i løpet av natten. Andre igjen sa at han var blitt gal av lengsel etter sin frue, den vakre Katarina. Da de hadde dratt ut for åtte år siden, i herrens år 1782, hadde han sagt til Katarina at han aldri ville komme tilbake. Han knuste hjertet hennes. Nå hadde de snudd hele reisen over de syv hav, kun for å vende tilbake til Katarina. Hun ville nok få seg en overraskelse.

 

Klokka var rundt elleve, men jeg visste ingen ville savne meg hjemme. De visste at jeg var ute i skjærgården. Jeg hadde planlagt å sove ute den natten, midtsommersnetter er som balsam for sjelen. Jeg kom til å tenke på et gammelt sagn om en dame som mistet mannen sin på sjøen, slik at hun tok sitt eget liv. I vilt raseri besatte sjelen hennes en bølge, som hun kunne gjøre om til en vakker nymfe som lokket sjømenn ut i havet. Slik hadde hun druknet flere hundre stakkars menn som var fortryllet av hennes skjønnhet. Ingen visste hvorfor hun hadde slik et raseri mot havets menn, men grunnen var visst mannen hennes, og noe han hadde gjort, eller latt være å gjøre. Det var et fint sagn, syntes jeg. En tapt kjærlighet på havet.

 

Førstereisgutten begynte å bekymre seg. Han hadde kanskje ingen stemme i styringen på skipet, han var tross alt en nykomling, men han hadde en stemme i kontrollen over sitt eget liv. Han kjente disse farvannene, og visste at de styrte rett mot en grunne. Han kunne ikke gjøre annet enn å snakke med kapteinen.

«Kaptein, dette er for galt, vi er rett på vei mot et skjær! Jeg kjenner disse vannene, vi kommer oss ikke forbi med denne skuta! Det er bare de lette seibåtene som kommer seg forbi. Vi må snu eller tømme oss.»

«Tømme oss? Er du fra vettet? Nei, førstereisgutt, det er ingen vei tilbake nå. Dette er hva livet på havet handler om!»

Kapteinen hadde tydeligvis gått fra vettet. Nå var de bare minutter fra å knuse skipet til pinneved.

 

En krusning kom til syne i vannet. I stjerneskinnet kunne man tro det var et ansikt jeg så i vannet. Men så skjedde noe utrolig. Krusningen ble til bevegelse, og med en brusende lyd steg en blendende vakker kvinne i form av en bølge opp foran meg. Jeg kunne ikke tro det. Var sagnet jeg hadde tenkt på virkelig? Ville hun ta meg ned til havets dyp, for at jeg aldri skulle komme opp igjen? Hun hadde en kvinnes former, men bølgens kropp.

«Kom til meg, Ask,» sa hun stille og sensuelt, men jeg rikket meg ikke. Det var noe hun ikke visste. Jeg var homofil. Hennes skjønnhet ville aldri lokke meg ned i havet.

 

Et sinnsykt brak beveget seg fra baug til akter. Alt mannskap ble kastet flere meter framover, mens skuta splintret. Styrmannen så i øyekroken hvordan kapteinens nakke knakk da han ble kastet inn i skipssiden. Dette er slutten, tenkte styrmannen. Og det var det. Alle havets krefter kastet seg over den synkende båten. Menn tryglet for sine liv mens vannet gradvis slikket seg oppover skipet og dro det nedover. Da det eneste man kunne se var masten, med bysseguttens ape som klamret seg fast på det høyeste punktet, ble det laget et enormt dragsug som forsikret seg om at alt levende i nærheten ikke kom fra dette i live.

 

«Nei,» sa jeg. Kvinnen ble rasende. Hun hadde aldri blitt avslått før. Det begynte å dampe av henne, og vannet frådet rundt henne.

«Motsier du Katarina, den vakreste av alle kvinner?» Nå var hun virkelig i full vrede. Bølgespruten sto av henne, vannet rundt var hvitt av skum og med ett var hun ikke særlig vakker lenger, kun fryktelig. Med ett stilnet alt. Hun fikk tilbake sin skjønnhet, men denne gangen var hun ikke utspekulert og drapslysten. Hun så virkelig redd ut.

 

«Hvem der?» nærmest skrek hun. Jeg kunne ikke se noen som helst, men jeg kunne kjenne en frisk vind som svalnet den varme luften. En rolig stemme runget ut av den lyse natten.

«Det er meg, Katarina,»

«Noah, er det deg? Noah Georgeson? Jeg trodde du var dratt til det Hinsidige?»

«Nei, kjære deg. Det Hinsidige kaller ikke før jeg får fullført oppgaven min. Jeg må roe raseriet ditt,» sa stemmen. Nå materialiserte en ånd av vind seg. Den var helt gjennomsiktig, det var så vidt man kunne se den. Kapteinens sjel hadde funnet hus i et vindkast. Jeg var kun en tilskuer til dialogen som utspilte seg. Den var en oppsummering av hundrevis av år med dødsfall på sjøen.

«Jeg må forklare deg hva som virkelig skjedde,» fortsatte tidligere kaptein Georgeson. «Jeg vet at du ikke hevner deg på alle disse sjømennene på grunn av meg. Du er sint på mannskapet mitt som ikke stoppet meg i den gale avgjørelsen. Det har du ingen grunn til å være,»

«Ikke det?» sa Katarinas og hevet stemmen, «Har jeg ingen grunn til å være sint på det idiotiske mannskapet som hele tiden visste at du førte både dem og deg i døden? Det er slik med alt skipsmannskap! De er svake inn til ryggmargen! Hadde de faktisk sagt i fra til deg, hadde du og jeg levd et nytt liv i det Hinsidige, ingen smerte, ingen fortvilet søken,»

 

«Katarina, hør på meg,» sa Noah. «Mannskapet mitt var det modigste og mest hederlige mannskap på de syv hav. Det var flere stykker som prøvde å stanse meg. Men jeg var for sta. Det eneste jeg ville var å komme fortest mulig hjem til deg. Ikke vær sint på dem, det var min feil,» Kapteinen hørtes nesten tryglende ut i stemmen.

 

Katarina så på ham med forståelse og sa: «Jeg tilgir deg,»

«Katarina, kjenner du det? Ingen smerte! Jeg føler det Hinsidige kaller, endelig…»

«Ja, jeg kjenner det. Oppgaven min er fullført i denne verdenen, å bli befridd fra sinnet. Jeg har søkt rundt på havet etter deg, men jeg fant deg aldri. Jeg ble fylt av et hinsidig sinne, og hevnet meg på skipsgutter og matroser. Det Hinsidige venter på oss nå,» sa kvinnen. Hun begynte sakte å løse seg opp i damp, med et tilfreds smil. Det samme skjedde med kapteinen, litt etter litt ble han enda mindre synlig. Dette Hinsidige de snakket om måtte være der alle verdens sjeler lever et nytt liv i fred. Jeg skjønte at dette var muligheten min. Jeg tilhørte ikke i denne verdenen.

 

«Vent! Ta meg med,» sa jeg. «Sjelen min finner ikke ro i denne verdenen,»

Kapteinen svarte: «Gutt, vet du hva du gir opp? Et helt liv av opplevelser og spenning!»

«Nei, det er ikke det som venter meg. Det venter bare smerte. Jeg har den samme smerten i sjelen som dere har hatt til nå. Jeg må finne ro. Hele mitt liv har det Hinsidige kallet uten at jeg har visst det,» De to sjelene så på hverandre.

«Vi tar deg med, men det går ikke an å snu, du må vite at dette er hva du virkelig ønsker,»

«Dette er hva jeg virkelig ønsker. Ta meg med,» De to nikket. Jeg kjente en bør bli lettet fra hjertet mitt, mens jeg så på kroppen min som oppløste seg i takt med mine reisefølger. Dette var det jeg hadde lengtet etter alle de gangene jeg hadde dratt ut i skjærgården. Med et kraftig støt flimret planeten Tellus forbi, sammen med hundrevis av andre dimensjoner. Mitt liv var fullført på jorda. Et nytt liv ventet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish