Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Den moralske utviklingen og transaksjonsanalysenSkriv ut Utskrift

Skoleoppgave som tar for seg den moralske utviklingen. Og til slutt kort om Eric Bernes transaksjonsanalyse.

Karakter: 6

Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Jeg har valgt å skrive om den moralske utviklingen, og da har jeg valgt å se på utviklingen sett fra forskjellige ståsteder, bruke varierte kilder, og se på ulike psykologer/teoretikere.

 

Jeg har bestemt meg for å skrive en del om selve utviklingen av moral (da ta med forskjellige teorier osv.) Og så en del om transaksjonsanalyse, og da med Eric Berne. Jeg har også måttet begrense meg veldig. Har derfor bare tatt med premoralsk utvikling. Dette da mye pga. plassmangel. Skulle gjerne skrevet om resten, men ble altså ikke plass.

 

Moralsk utvikling

Begrepene moral og etikk er noe de fleste har hørt. Men det er mange som kanskje bruker disse begrepene uten å vite akkurat hva de egentlig betyr, og de blir da ofte brukt om hverandre. Vi kan si at etikk er læren om det gode, mens moral vil bli brukt om de etiske verdiene du prøver å virkeliggjøre. Altså kan vi si at etikk er ”fasiten” for hvordan du skal handle i visse situasjoner, i forhold til godt vs. ondt, mens moral er din egen versjon/oppfatning av det samme. En annen forklaring av begrepet moral er ”et system av internaliserte vurderinger som styrer handlingene våre og gjør oss i stand til å bedømme egne og andres sosiale handlinger.” (Psykologi, side 133.) Dette vil si at det vi har opplevd og erfart gjennom egne handlinger, og det vi har sett andre har gjort, og som har hatt positive følger, har blitt til en del av vår egen atferd.

 

Etikkens grunnlagsproblem er spørsmålet om hva som egentlig er god og vondt, men svaret på dette går ikke under psykologi, derfor svarer jeg ikke på det. Men psykologien kan omformulere spørsmålet til hvordan vi lærer forskjellen. Utviklingen av korrekt og moralsk atferd strekker seg utover en lengre periode, og det er derfor mange variabler som spiller inn på utviklingen vår, som for eksempel miljø, sosialt nettverk, familie osv. Det som er betegnelsen på moralsk utvikling er hvordan læringen pågår og på hvilken måte de ulike vurderingene blir en del av en selv og ens personlighet. Alle barn får veldig tidlig både positive og negative tilbakemeldinger på hva som er godtatt og ikke godtatt av både foreldre og andre. Dermed kan vi si at oppfatning av hva som er bra eller dårlig, læres sammen med omgivelsene våre.

 

Som ved resten av utviklingen vår, finnes det forskjellige synspunkter. Men det er i hovedsak de følgende tre tilnærmingsmåtene som blir brukt:

1. En gruppe har valgt å studere den moralske oppførselen/atferden.

2. En annen gruppe har valgt å gå nærmere inn på den emosjonelle (følelsesmessige) delen av moral, og da spesielt knyttet til skyldfølelse. (Fremtredende psykologer her er Sigmund Freud og Erik Erikson)

3. En tredje gruppe, som kanskje er den største, har valgt å gå inn på den kognitive (tankemessige) delen. Det vil si at de som følger denne gruppen har vektlagg spørsmål som er knyttet til hvordan vi kan forstå og handle moralsk, ved hjelp av kunnskaper og tenkning. (fremtredende psykolog er Jean Piaget.)

 

Den moralske atferden.

Denne måten tar utgangspunkt i læringsteori. Alle kunnskaper en trenger, også de moralske, blir lært fra omgivelsene. På grunnlag av dette mener flere forskere at man kan finne ut hvor langt en person har kommer i den moralske utviklingen, ved å studere den ytre atferden. De mener at man også kan finne ut i hvor godt en har lært de moralske normene, og om de som en følge av dette/dermed har blitt en fast del av det daglige handlingsmønsteret/atferdsmønsteret.

 

For å teste ut dette, ble det gjort en del undersøkelser. Den mest kjente skjedde i 1930, og da var det mange skolebarn som ble testet. Barna ble satt i ulike situasjoner hvor de kunne velge om de ville gjøre det som var riktig eller det hvor det nok ville være noe uærlighet. Et eksempel på en slik situasjon er følgende; elevene hadde en matteprøve, og svarene deres ble lagt inn i et låst skap. Senere ble besvarelsene kopiert, dette uten at elevene visste det. Neste dag fikk elevene tilbake besvarelsene og de skulle så rette de selv. Dermed kunne lærerne sjekke om elevene rettet opp feil eller om de jukset, ved hjelp av kopiene. Resultatet av denne undersøkelsen derimot, viste at det var en svært lav sammenheng mellom de ulike situasjonene. Dermed ble det problematisk å kunne si at ærlighet er en stabil del av personligheten, som vil si at en alltid vil opptre ærlig i enhver situasjon. Undersøkelsene viste nemlig at barna endret atferd etter situasjonen. I en situasjon valgte de å være ærlige, mens en annen gang valgte de å være uærlige. En annen viktig årsak som var med på å bestemme atferden var risikoen for å bli oppdaget.

 

En annen ting undersøkelsene påviste var at selv om en person hadde moralsk kunnskap, ble ikke dette alltid omgjort til praksis.

 

En av grunnene til at dette ikke er den største tilnærmingsmåten, er at som oftest er det omgivelsene som bestemmer atferden, ikke om vi syns det er rett eller galt. Hvis vi handler i mot det omgivelsene mener, får vi ofte reaksjoner. Selv om ikke miljøet reagerer, kan vi få dårlig samvittighet, vi vet at vi har gjort noe ”galt” sett fra andres ståsted. Derfor er det flere som mener at moral bør bli sett på sammen med de emosjonelle (følelsesmessige) opplevelsene.

 

Det moralske og emosjonelle.

S. Freud er en av de viktigste teoretikerne i denne synsvinkelen. Han deler oppbygningen av personligheten inn i tre deler, id, ego og superego. Den moralske utviklingen kommer innunder utviklingen av superego. Disse tre delene av personligheten fungerer på samme tid, men i starten er det spesielt id som er mest fremtredende. Id blir styrt av ”lystprinsippet”. Dette betyr at barnet følger følelsene sine, barnet tenker ikke over eventuelle konsekvenser. Om et barn har lyst på godteri fra smågodt hyllene i butikken, vil det ganske enkelt bare gå og ta det. Derfor sier vi at id er ute etter umiddelbar tilfredsstillelse av følelsene.

 

 

Etter hvert vil omgivelsene gi tilbakemeldinger på atferden til barnet, og barnet vil da rette seg etter dette. Dermed kan vi si at et viktig kjennetegn på ego er at det tester ut virkeligheten og dermed finner realistiske muligheter for å kunne impulsene fra id slippe ut. Dette blir da kalt for realitetsprinsippet.  Når barnet så utvikles videre, får det erfare at ønsker og behov ofte må vente, de kan ikke bli tilfredsstilt med en gang. Det blir nødvendig å tilpasse handlingene etter både barnets egne og miljøets behov/trang til tilfredsstillelse. Vi sier da at ego utvikles. Man vil da se en forandring på barnets atferd. Barnet vil, i stedet for å bare gå og ta godteri, enten spørre den voksne om lov eller se seg omkring for å se om det er mulighet for å bli tatt. Siden de voksne er de viktigste karakterene i et barns virkelighet, vil barnet forandre på sin atferd etter den voksnes krav og idealer, påbud og forbud. Dermed kan vi si at ego styrer id.

 

Videre vil barnet (og de i miljøet rundt) merke at de ytre kravene blir gradvis byttet ut med barnets egne krav. Barnet har internalisert de ytre kravene, altså gjort om dem om til sine egne, slik at de har blitt en del av personligheten. (Freud kalte internalisering også for introjeksjon). Denne vurderende og dømmende delen av oss, kalte Freud superego. Superego er altså den delen av oss som vurderer alt vi gjør av handlinger, både fysiologiske og psykiske (tanker og ønsker). Superego fungerer slik at det gir beskjed om hva en bør gjøre i en bestemt situasjon. Om vi gjør ikke følger superegoets beskjed, får vi ofte ”dårlig samvittighet”. Noen ganger blir den delt i to deler, samvittighet og idealjeg. Idealjeg er den delen som har internalisert påbud og forbud, krav, regler og idealer/forbilder. Denne delen blir derfor i stor grad påvirket av de signifikante andre (de som betyr mye for deg). Barn identifiserer seg med de som har stor betydning, og da skjønner man at det er viktig at selv små barn har et trygt sosialt nettverk. Samvittighet kan forklares som en evne til å kunne reagere følelsesmessig på egne handlinger. Og å kunne se og innrømme at noe er rett eller galt, og dermed kunne ”vurdere både potensielle og utførte handlinger moralsk.” ( Barne-og ungdomspsykologi s.343.) Samvittigheten består altså av både emosjonelle og kognitive (tankemessige) prosesser.  Når en gjør de motsatte av de forbudene/påbudene vil man få skyldfølelse, men hvor sterk den er, avhenger helt av hvor sterkt utviklet superego en har.

 

Ofte er det slik at noen individer velger å ikke bry seg om de sosiale reglene som gjelder, og da vil miljøet, for eksempel foreldrene, reagere. Her kommer da spørsmålene om straff inn. Hvilken form for straff vil påvirke læringen av normene, og da spesielt forskjellene mellom fysisk og psykisk straff. Fysisk straff innebærer at barnet får juling, og kanskje en kraftig alvorsprat. Psykisk straff derimot vil si at foreldrene enten snakker med barnet og forklarer hva som er rett og galt og hvorfor, eller at de viser at barnets handlinger såret dem og de vil da kanskje trekke seg litt tilbake fra barnet/situasjonen. Bruken av psykisk straff er nok vanligvis den som er mest godtatt, og den som vanligvis er mest effektiv, sett i forhold til kontroll over situasjonen. Men det negative med denne metoden er at det er [umulig] å kunne måle hvor mye skyldfølelse barnet føler, og hvor mye av det som er ekte skyldfølelse. I flere tilfeller kan barnet vite akkurat hvor mye skyldfølelse en må vise for at man skal bli tilgitt, og da har det jo egentlig ikke hatt noen virkning på barnet. Det har bare lært seg å sno seg unna. Dette kommer da an på hvordan barnet bruker tidligere tilegnet kunnskaper og erfaringer.

 

Freud brukte altså skyldfølelsen som et kriterium på internaliserte normer og verdier. Men det hører med til historien at han ikke gjorde dette på grunnlag av et systematisk forsøk på å forklare barns moralske utvikling. Han tok utgangspunkt i det observasjonsmateriale han fikk ført og fremst fikk fra de nevrotiske pasientene sine. Begrepet superego ble da laget i et forsøk på å forklare den irrasjonelle skyldfølelsen og tendensen til å straffe seg selv som ble observert på disse pasientene.

 

Det moralske og kognitive.

Den viktigste teoretikeren her er J. Piaget. Piaget delte moral inn i to typer; heteronom og autonom moral.  Piaget brukte observeringsmetoden for å kunne begrunne sine teorier. Han fortalte dem små historier og merket seg reaksjonene deres. Et eksempel på en sånn historie er som følger; ”En liten gutt som heter Jean var i værelset sitt da han ble ropt inn i spisestuen. Men bak døren sto en stol. På stolen var det et brett og på det brettet var det fem kopper. Jean kunne ikke vite at alt dette sto bak døren. Han går inn, døren slår mot brettet og plump, så er alle koppene knust.

 

Det var en gang en liten gutt som het Henri. En dag da moren hans ikke var der, ville han ta noe syltetøy fra skapet. Han steg opp på en stol og strakte ut armen. Men syltetøyet var for høyt oppe så han klarte ikke å få fatt i det for å spise det. Men da han forsøkte å ta det, fikk han tak i en kopp. Koppen falt ned og gikk i stykker.”  (Barne-og ungdomspsykologi, side 137-138).  

 

Etter å ha forsikret seg om at barna hadde forstått historiene, spurte han om hvem de syntes hadde vært slemmest., og om hvorfor de syntes det. Det han da fant ut var at de yngste barna gjerne svarte at den første gutten, Jean, var slemmest. De tenkte da på antall knuste kopper. Men de eldre barna, la mer vekt på motivet bak handlingen, og svarte derfor at de syntes Henri hadde vært slemmest. Det å vurdere en handling ut i fra resultat, i dette tilfellet antall knuste kopper, kalte Piaget objektivt ansvar. Dette blir sett på som et viktig kriterium på den heteronome moralen. Denne typen moral er altså sterkt knyttet til de ytre påvirkningsfaktorene, og består derfor av de voksnes regler, påbud og forbud. Barnet ser på disse reglene som objektive gjenstander, de er hellige, man kan ikke forandre på dem. Piaget kalte dette moralsk realisme.

 

Straffen som følger med her, kalles for ”immanent rettferdig”, det vil da si at straffen er noe som blir utløst automatisk som et resultat av for eksempel tingene i situasjonen. Et eksempel er at barna fikk høre en historie om en liten gutt som hadde prøvd å spisse blyanten med en kniv og skåret seg, på tross av at læreren hadde sagt at han ikke fikk lov. De yngre barna mente at straffen kom da fra kniven selv, og det ville ikke ha skjedd om gutten hadde fått lov til å bruke kniven.

 

Piaget fant ut at de nevnte og andre kjennetegn på den heteronome moralen passet på barn i alderen 4 år til omkring 8 år. Etter dette utviklet vanligvis den autonome moralen seg. Siden dette da gjelder alderstrinn utenfor mine begrensninger, sier jeg bare veldig kort om det, for å forklare det. Den autonome moralen går ut på at barnet kan vurdere situasjonen og reglene selvstendig og uavhengig. Reglene blir sett på som noe som kan brukes som veiledning til korrekt vurdering. Bakgrunnen for denne typen moral er ifølge Piaget den gjensidige enigheten og samspillet mellom de jevnaldrende. Derfor blir det også kalt for gjensidighets- eller resiprositetsmoral, eller samarbeidsmoral.

 

Noen mener at Piaget har begrenset dette temaet veldig, siden han bare har behandlet den kognitive siden ved den moralske utviklingen. Og at dette med å kunne gi modne moralske vurderinger ikke er det samme som det å handle moralsk.

 

Med dette i bakhodet, kan vi si at Piagets største bidrag er at han har vist at den moralske utviklingen også har noe med det å kunne tenke og vurdere selvstendig å gjøre. Og at vi derfor må se på denne utviklingen i forhold til barnets modenhet og utvikling på det kognitive området.

 

Det er altså ikke en enhetlig teori om den moralske utviklingen som tar med de ulike aspektene og tradisjonene som er omtalt tidligere. Flere teoretikere har tvilt veldig på mulighetene for å finne ut av et generelt utviklingsmønster når det gjelder barn og unges moral og personlighet. Men i den senere tid har en rekke psykologer, og da spesielt innenfor nyere psykoanalytisk egopsykologi og kognitiv psykologi, på ulike måter funnet ut at barna og de unge går igjennom visse nivåer som er forskjellige, når det kommer til moralsk utvikling. Det er i hovedsak tre kvalitativt forskjellige nivåer, hvor de alle tre er delt inn to undergrupper. Det er forskjellige meninger om hva som går innunder de ulike nivåene/gruppene, men nedenfor er det en oversikt over nivåene og stadiene i to kjente og nyere teorier.

 

Nivå

Peck & Havighurst

Kohlberg

Premoralsk nivå

1. Amoralsk

2. Beregnende (expedient)

Nivå I. Premoralsk nivå

Type 1. Straff og lydighetsorientering

Type 2. Naiv hedonisme

Konformitets- eller autoritetsbundet moral

3. Konform

4. Irrasjonal - samvittighetsfull

 

Nivå II. Konvensjonell rollekonformitet.

Type 3. ”snilt barn” moral

Type 4. autoritetsbevarende moral

Personlig moral

5. Rasjonal - altruistisk

Nivå III. Selvaksepterte moralske prinsipper.

Type 5. Sosial kontraktsmoral.

Type 6. Universell samvittighetsprinsipper.

 

Her velger jeg å kun forklare kort om Kohlberg og om premoralsk nivå, rett og slett pga plassmangel og fordi Kohlberg er mer kjent.

 

Premoralsk nivå: Barnet mangler psykologiske forutsetningene som trengs for å handle moralsk. Barnet er egosentrisk (ser ting fra sin synsvinkel). Barnet lærer atom man bryter påbudene/forbudene medfører dette straff og vil dermed unngå dette eller for å oppnå belønning. Barnet vurdere om noe er rett eller galt ut i fra de voksnes normer/regler.

 

I) Straff og lydighetsorientering; De konkrete konsekvensene av en handling er det som bestemmer atferden hos barnet. Det er den som gir strengest straff som lager reglene.

 

II) Naiv hedonisme; Barnet blir mer bevisst på hva som lønner seg. Gode handlinger fører til personlig lystopplevelse.

 

Peck og Havighurst gjorde en grundig undersøkelse, de fulgte 34 barn gjennom en 7-års periode, hvor de gjennomførte mange tester, stiler, vurderinger, intervjuer osv. de er hovedsakelig interessert i motivene til moralsk handling.

 

Kohlberg tok utgangspunkt i Piagets teorier, og videreutviklet dem, med sine egne, nyanserte synspunkter. Kohlberg brukte også den samme fremgangsmåten som Piaget, han fortalte barna historier som inneholder moralske konfliktsituasjoner som barna må ta stilling til. Men Kohlberg interesserte seg ikke så mye for barnas valg, men heller på hvordan de tenkte ved å vurdere situasjonene og motivet bak avgjørelsen deres. Han mente, etter undersøkelsene sine som hadde en hovedgruppe på 72 gutter i aldersgruppene 10,13 og 16 år, at han kunne skille ut 6 ulike former for moralsk tenkning og motivasjon. Disse kunne igjen parvis deles inn i tre hovednivåer, som vist ovenfor.

 

Transaksjonsanalyse

Definisjonen på transaksjonsanalyse er ”tilnærmingsmåte til studiet og forståelsen av samspill mennesker imellom ..” (Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon, side 1228.)

 

Med andre ord skal jeg her se litt nærmere på kommunikasjonen mellom mennesker. En viktig teoretiker her er Eric Berne. Han brukte denne teorien når han behandlet personer med psykiske problemer, men den kan også brukes for kommunikasjon generelt sett.

 

Transaksjonsanalysen deler personlighetsstrukturen vår inn i tre typer jeg-tilstander:

1. Foreldre-jeget; Denne delen representerer den delen av ytre, selvopplevde eller mottatte erfaringer som et menneske har gjort i løpet ca de 5 første årene. Denne typen jeg-tilstand fikk dette navnet, siden mesteparten av de ytre påvirkningene et barn får, er handlinger foreldrene gjør. Barnet ser på foreldrene, hermer ofte etter de, og holdninger, normer, meninger og vaner læres lett. Disse erfaringene vil få betydning senere i livet. Som større barn, ungdom og voksen, vil individet bruke disse erfaringene aktivt, for eksempel når individet skal vurdere, oppdra eller lære andre om noe, bruker det ofte utsagn som ”du må” og ”du skal”. Vi bruker altså det vi fikk høre fra foreldrene våre da vi var små.

 

2. Barne-jeget; Denne typen utvikles, i likhet med foreldre-jeget, i de første leve årene til omtrent 5 års alderen. Men i motsetning til foreldre-jeget representerer barne-jeget følelsene som er opplevd. Dermed kan vi si at det er denne typen som er personligheten vår. Det er herfra vi viser sinne, glede, lyst, kjærlighet, opprørskhet osv. Også her kommer de voksne med mange påbud og forbud, men det er viktig at barnet lærer at det er bra å vise følelser, men man må kunne kontrollere de.

 

3. Voksen-jeget; Etter hvert som barnet vokser utvikles den resonnerende og logisk vurderende delen av personligheten vår. Da barnet er ved 1 års-alderen, begynner barnet å vise frem store motoriske aktiviteter. Barnet kan for eksempel klare å drikke fra kopp selv, gripe etter leketøy, og sosialt sett kan det leke ”titt-tei”. Dette er starten på voksen-jeget. Man kan si at voksen-jeget ”tillater” barnet/den unge å evaluere og godkjenne erfaringer fra de tidligere typene jeg-tilstand. Eric Berne beskriver voksen-jeget som ”først og fremst opptatt av å omforme stimuli (påvirkning som oppfattes av en eller flere sanseceller) til deler av informasjon, og bearbeider og arkiverer den informasjonen basert på tidligere erfaringer” (fra nettsiden http://www.ericberne.com/).

 

Når vi kommuniserer med hverandre bruker vi erfaringer fra alle de tre typene jeg-tilstandene. Når to mennesker kommuniserer, innleder den ene personen en transaksjon (handling, utførelse) i samhold med transaksjonell stimulus. Bernes forklaring på dette er som følger; ”enheten av sosial omgang er kalt en transaksjon. Hvis to eller flere personer møter hverandre, vil den ene snakke før eller senere, eller gi en indikasjon på anerkjennelse av tilstedeværelsen til den andre. Dette er kalt transaksjonell stimulus. En annen person vil så si eller gjøre noe som er beslektet med denne stimulusen, og dette er kalt transaksjonell respons” ”Enkel transaksjonell analyse innebærer en identifikasjon på hvilken ego-tilstand som ga stimulusen, og hvilken jeg-tilstand som utførte responsen.” (internettsiden http://www.ericberne.com/). Med andre ord; transaksjonell analyse innebærer at man finner ut hvilket av ego-tilstandene man bruker under kommunikasjonen. Noen eksempler:

 

Voksen-voksen-transaksjon:

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Denne typen foregår når begge bruker voksen-jeget sitt. De har visse forhåpninger til måten de henvender seg til hverandre på, og disse blir innfridd. Kommunikasjonslinjen er stabil og harmonisk. Kalles gjerne komplementær transaksjon.

 

Forelder-barn-transaksjon:

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Også denne handlingen kan være komplementær, om de involverte har samme oppfatning av deres rolle i kommunikasjonen. Dette trenger ikke å være forelder til barn, men også for eksempel: Jane spør om Ola trenger hjelp til et regnestykke. Ola svarer at ja, det trenger han. Jane aktiviserte da Olas barne-jeg.

 

Begge disse to eksemplene kalles parallelle transaksjoner. Her kommer et eksempel med ustabil kommunikasjonstilstand. Dette kalles kryssende transaksjoner.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

En person gir fra seg et utsagn ut fra voksen-jeget, men den andre personen responderer ved å bruke foreldre-jeget, slik at svaret kan bli nedverdigende.

 

En annen mulighet er dobbelte transaksjoner. Det vil da si at det man sier har dobbelt betydning, hvor det ene er skjult. Ved slike transaksjoner kjenner begge partene de skjulte signalene. De spiller en viktig rolle i kommunikasjonen, for de kan være med på å avklare de motivene vi har.

 

Personlighet og kommunikasjon.

Personligheten vår og vår egen holdning til oss selv og andre spiller også en rolle for kommunikasjonen. Selv om vi alle har dager som er bedre enn andre, og holdningen til de vi snakker med varierer, kan vi si at vi har en grunnholdning til oss selv og dem vi kommuniserer med. Her er fire hovedtyper av slike grunnholdninger:

 

Jeg er ok – du er ok

De som hører til under her har en positiv innstilling til både seg selv og andre. De har et optimistisk syn på livet, og får lettere overskudd og ”er inne i en selvforsterkende god sirkel” (psykologi, modul 3og4, s.193.)

 

Jeg er ikke ok - du er ok

Individene her har dårlig selvtillit, og tror ikke på sine egne muligheter. De tror at alle andre er bedre enn en selv, at de duger ikke til noe. Alle andre er vellykkede, attraktive. De beundrer ofte andres evne til å lykkes, mens de undervurderer egne ressurser. De føler seg underlegne ovenfor andre.

 

Jeg er ok – du er ikke ok

Denne gruppen har en tendens til å nedvurdere andre. Individet føler at det er bedre enn andre, og kan i noen tilfeller ha en hatefull innstilling til andre mennesker. Dette kan være et forsvar mot en hard virkelighet. Om en person har blitt utsatt for store skuffelser, kan denne falske selvoppfatningen dannes. Disse personene vil ofte snakke nedverdigende om personer som truer deres stilling som ”mer betydningsfull”.

 

Jeg er ikke ok – du er ikke ok

Dette er en form for selvoppgivelse. Personer her har ingen tro på seg selv og egne muligheter, og heller ikke på at andre kan hjelpe. ”jeg har ingenting å tilføre dere, og det kan ikke dere heller”.

 

Selv om dette var fire grunnholdninger, betyr ikke det at det er kun disse fire. Tvert imot, det går fint an å vøre en blanding av disse. Mennesket er for komplisert til å kunne bli gruppert så enkelt. Men de gir oss en sjanse til å se at personer møter andre med elementer av disse grunnholdningene.

 

Dette er desidert noe barne-og ungdomsarbeidere må ha i bakhodet. Disse opplysningene kan fortelle oss noe om forholdet mellom personer. Vi må utvikle innsikt og ha tillit til egen vurderingsevne, slik at vi kan se om noen blir tvunget inn i en rolle, og dermed gjøre noe med det.

 

I denne oppgaven har jeg gått nærmere inn på den moralske utviklingen og transaksjonsanalysen. Etter hvert som jeg kom i gang gikk det helt fint med å finne stoff. Men så ble det plutselig veldig mye stoff, så da ble det vanskelig å stoppe. Jeg kunne godt ha skrevet et par sider til om disse emnene, uten problemer. Derfor ønsker jeg heller et maksimum på 10 sider. Men men.. Jeg må lære meg å begrense stoffet, har litt problemer med det. men dette var veldig interessant, og jeg har lyst til å sette meg enda litt mer inn i det. Ikke verst bare det.

 

 

Kilder.

 

Bøker:

Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon. (1994) Kunnskapsforlaget.

Barne-og ungdomspsykologi. Evenshaug, Oddbjørn og Hallen, Dag. (1984) Gyldendal norsk forlag.

Psykologi modul 3 og 4. Gjøsund, Peik, Huseby, Roar og Streitlien Åse. (2001) NKS-forlaget.

 

Nettsider:

http://www.ericberne.com/


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish