Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Enkelte er an krystallSkriv ut Utskrift
To ensomme mennesker som finner hverandre på en bisarr måte.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Lucas ble sittende på stolen og se på kaffetrakteren som arbeidet langsomt. Den durte i vei i flere minutter før den endelig begynte å slippe en tynn, jevn stråle kaffe ned i kannen.

 

Han trakk stolen litt nærmere kjøkkenbenken for å kjenne lukten av kaffen skikkelig. Enkelte dager hadde man behov for sånne små gleder. Kanskje hadde det blitt litt for mange slike dager i det siste, men det fikk våge seg. Han tenkte et øyeblikk at nå skulle kaffetrakteren være ham, og kaffen skulle være selvmedlidenheten, og snart satt han der og betraktet selvmedlidenheten renne ut av kroppen hans og etterlate seg en innbydende duft i det ellers upersonlige kjøkkenet.

 

Med en gang kaffen var ferdig fortet han seg inn i stuen med kannen og en kopp. Han ville lese, men var ikke sikker på om han orket det nå på grunn av hodepinen. Ikke hadde han smertestillende i huset heller, og han aktet aldeles ikke å gå ned trappen og ut i en av de travleste gatene i byen så tidlig en lørdags kveld.

 

Han satte seg til rette med pledd, bok og kaffe. Det var dårlig varme i huset, og det trakk nede ved gulvet, sikkert fordi hele bygget var så gammelt at gulvbordene hadde begynt å sige fra hverandre og sprekke litt opp her og der, Lucas hadde aldri gått inn for å få en grundig og korrekt forklaring på fenomenet.

Kaffen hjalp lite på hodepinen, og det tok ikke lang tid før han kom opp med tanken om å døyve smertene med et glass vin, men han forkastet det rask igjen. Han visste at han burde slutte å drikke alene, det var en uting, og med hans alkoholterskel kunne det være direkte farlig. Det siste han trengte nå var å gjøre seg selv til alkoholiker.

 

Han ønsket noen å snakke med, der og da. En som bare kunne sitte der og ta imot alle tankene hans, de destruktive i særdeleshet. En som visste at det var unødvendig å nikke eller å komme med kommentarer som ’det du bør gjøre, er å forsøke å tenke litt mer positivt’. Hvem visste vel bedre enn Lucas selv hva han burde gjøre, men likevel, hva som ble vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre for hver dag, hver time, som passerte i ensomhet. For var det én ting som måtte være verre enn å leve et liv i ensomhet som det siste mennesket i hele universet, så måtte det være å ha mennesker rundt en på alle kanter, men likevel føle seg strandet på sin egen, fjerne, lille astroide.

 

”Og på dager da alt syntes å dreie seg om grå regndråper som sakte rant nedover ruten, kunne han – med en slags nostalgisk, vemodig lykkefølelse– tenke tilbake på den ugjenkallelige sommernatten da månestråler og duften av patchouli var det som holdt ham med selskap. For det var det hun var, hun var patchouli, og han trakk henne til seg liksom han ville ha gjort om han tente en røkelsespinne med de hensikter å la den brenne seg nedover, sakte, stadig med økende intensitet, for til slutt å kaste duften sin, sjelen sin, mot ham med en så stor kraft at han aldri skulle kunne glemme den nakne silhuetten hennes mot det bleke månelyset. Dette månelyset befalte vinden å varsomt støte bort skyer og å lette på hvite sommergardiner, for å gjøre dets sikt til de to menneskene der nede klar.

 

Kanskje var det for å demonstrere for verden at så sterke dufter kunne ha noe ved seg som gjorde at samme hvor nært man kom dem ble de aldri for sterke, ikke engang sterke nok, men han lot altså ikke røkelsen trekke seg tilbake fra dens varsomme – like fullt nådeløse – arbeid med å brenne seg inn i huden hans, før solen gjorde seg klar til å overta månens plass over dem.

 

Han visste hvem som lå der med ham, men han kunne ikke hjelpe for følelsen av at den kvelden var hun ikke bare hans, men at en del av henne befant seg uendelig langt borte, og det eneste han kunne gjøre var å klamre seg til den elfenbenskroppen som lå spredt mellom tynne, lette lakener.

 

Mens han, på sin side, konstant søkte inntil henne på nye måter, som for å få bekreftet at hun fortsatt lå der med ham, som for å forsikre seg om at også hun var der og hørte alt fra sirissene i rosebuskene nedenfor vinduet til den søte klukkingen fra bekken lengre borte, lå hun stundom stille og lot bare sommernatten være sommernatten, som en av mange sommernetter, enda hun visste at for ham kunne dette ha vært den siste i hans liv.

 

Det som aldri falt henne inn der hun lå og var i ett med den trygge månen idet hendene hans grep om de myke hoftene hennes uten at hun spente seg, var at dette kunne, for alt hun måtte vite, være nettopp den siste sommernatten i hennes liv.”

 

Lucas kastet fra seg boken på salongbordet. Han hadde ikke kommet langt i den, hadde enda bare blitt vist noen tilbakeblikk som i ganske stor grad omhandlet det erotiske forholdet mellom denne kvinnen og hovedpersonen. Men Lucas visste allerede – uten å ha kommet så lang at han faktisk hadde fått det bekreftet av forfatteren – at hovedpersonen hadde drept henne fordi han hadde vært ensom, og fordi hun hadde trengt seg inn på et så følsomt område med alle disse velluktende sommernettene sine, uten å ha vett nok til å fatte hva den fyren var i stand til å gjøre. Denne mannen var ikke bare ensom, han hadde nok også en god del dritt å undertrykke og fortrenge. Ja, for det var sånn de drev på, alle disse romanfigurene. De fortrengte og løy ovenfor seg selv.

 

Selvsagt var det også derfor Lucas hadde leid boken i utgangspunktet.

Ikke fordi han gledet seg over å lese om andre menneskers problemer – enhver fikk da faen ha nok med sin egen smerte, om de ikke skulle gå hen og etterspørre andres i tillegg, men fordi boken visstnok skulle være strålende når det galdt å få det tabubelagte ordet ’ensomhet’ frem i lyset, og det usminket.

Lucas tente en malboro og røykte den iltert mens han forbannet kritikerne som hadde rost denne boken opp i skyene.

 

Usminket, fnøs han ut i rommet, det kan vel snarere ikke kalles annet enn liksminket når idioten begynner å kamuflere ensomheten ved å sy den inn i en slags psykopati og på den måten gjøre det hele om til noe som i beste fall kan falle i noenlunde god jord hos dem som setter pris på kiosklitteratur, men som han likevel blir hedret for som om det var en perle i litteraturhistorien, hvis heder nok kommer utelukkende av at han lå med samtlige bokanmeldere etter tur.

 

Lucas gjorde et kast med hodet, som om han ville understreke det han nettopp hadde sagt til den merkelige, kattelignende treskulpturen vis à vis, men som egentlig bunnet i et behov for å finne ut om nakken fortsatt eide den siste lille rest av fleksibilitet. Det eneste han kjente utenom rundt syv knekk i diverse muskler og nakkevirvler, var hodepinen, sterkt og brått.

 

Han røykte ut sigaretten og stumpet den i askebegeret som sto tomt midt på bordet, før han la seg nedpå sofaen med hodet støttet mot armlenet og teppet trukket over seg. Han pleide ikke å røyke innendørs når han først røykte, men han eide ikke ork til på den lille terrassen til venstre for ham når røykelysten kom over ham så spontant.

 

Han lo. Han lå der og lo av seg selv. Sin egen patetiske tilstand, måten han blåste seg opp over en bok på, hvordan han bare ’måtte’ ha en røyk, som en annen fjortis. Kort sagt, hvordan aggressiviteten så brått og ukontrollert fikk tillatelse til å ta over for ensomheten en stund. Den ensomheten, den tette tåken som lå rundt ham og isolerte leiligheten hans totalt fra resten av verden, den verdenen der ute hvor alle de andre kunne leve. Men det var han selv som hadde valgt å ha det sånn. Det var han selv som satte seg selv i en situasjon hvor det var vanskelig å inngå kompromisser; han ville ikke være ensom lenger, men han orket ikke å forholde seg til andre mennesker. De var ikke som ham lenger.

 

Han kjørte en hånd gjennom den mørke luggen og gjespet. Takket være IT-delen av det moderne samfunnet hadde han i alle fall en jobb hvor han i høy grad slapp å omgås mennesker direkte.

Kanskje han kunne ha skaffet seg en katt. Katter var jo det jo ikke bare selskap i, de var også veldig dekorative.

 

Det var med denne tanken i hodet, samt en del løfter om strengere selvdisiplin angående røyking i leiligheten og delvis ukontrollert aggressivitet, at øyelokkene hans ble tyngre, lydene fra trafikken og menneskene i gatene utenfor ble svakere, og teppet ble varmere.

 

Dunkingen nådde ham mens han enda sov. En jevn, rolig dunking som verken økte eller sakket tempo. Lucas åpnet øynene langsomt og ble liggende og se opp i taket.

Dunkingen kom fra andre siden av den veggen sofaen sto lent opp mot, fra naboleiligheten. Det var totalt uprovosert, men snarere behagelig enn irriterende.

 

Lucas satte seg opp i sofaen og merket il sin forbauselse at hodet kjentes litt bedre.

Det var mørkt ute nå, og ikke en eneste lyskilde i rommet, bare lysene fra byen nedenfor vinduene. Lucas plukket opp mobilen som lå på bordet ved siden av ham og kastet et blikk på displayet. Klokken var 03.17.

Han reiste seg og gikk bort for å slå på lysbryteren. Deretter ble han stående midt på gulvet igjen og lytte til de mystiske bankelydene. Han gikk usikkert mot veggen og la en hånd på den. Så banket han tilbake. Han banket mellom slagene til personen på den andre siden, slik at de til sammen fikk rytmen opp i dobbelt tempo.

 

Med ett stoppet dunkingen fra den andre siden, og han lot hånden hvile.

Nå satt han der, på kne oppi sofaen, med håndflaten stille og avventende mot det hvite tapetet.

Han banket én gang til. Forsiktig og spørrende. Han fikk ikke noe svar.

Med ett gikk det opp for ham at han ikke ante hvem som bodde i den andre leiligheten.

Lucas var selv sjeldent ute, men det kunne virke som om naboen var enda sjeldnere ute, for han hørte skritt ute på gangen og lyden av utgangsdøren som ble åpnet og lukket i naboleiligheten knappe en gang i uken, og da var det – så vidt han hadde sett - aldri annet enn en som kom og leverte mat og diverse varer på døren der inne.

 

Nå hadde det gått fem minutter siden dunkingen opphørte, og Lucas merket at han var i ferd med å bli irritert igjen. Hvilket menneske kunne det være som banket i veggen inn til naboen midt på natten, for så bare å slutte straks noen svarte? Var det noe vedkommende ville ham? Han tvilte på det. Men hvor var da hensikten med det? Hvor var motivet? Man kunne da ikke bare løpe rundt og handle uten motiv. Slikt ble det kaos av.

 

Da slo det ham at vedkommende sikkert var full. En full, gammel kjerring som hadde blitt skremt da noen faktisk svarte fra den andre siden av veggen.

Han sukket. Innerst inne ville han gjerne stikke hodet ut på gangen og sjekke hvem denne mystiske bankekvinnen kunne være – for at dette var en kvinne, var han ikke et øyeblikk i tvil om. En mann hadde banket hardere. Mer brutalt. Og taktløst. Ikke som om det var den langsomme, naturlige pulsrytme ingen vemodig instrumentallåt kunne være foruten.

Etter hvert som flere og flere spekulasjoner begynte å ta form inni ham, slapp den kvasse irritasjonen taket og gav langsomt rom for en mild nysgjerrighet, som i sin tur igjen fikk vokse seg sterkere med minuttene som gikk.

Før han visste ordet av det hadde Lucas kavet seg opp fra sofaen og gått ut i gangen for å ta på seg skoene.

Han skulle bare sjekke. Ringe på, sjekke og gå. Uten at noen av dem skulle trenge å si et ord. Tanken beroliget ham en smule.

 

Det var kjølig ute på gangen, kjøligere enn i leiligheten hans. Han ble stående foran nabodøren i flere minutter og småfryse mens han vurderte situasjon. Det hele var et ganske absurd innfall, helt utypisk måten han trodde han ville reagert på, men han ville så gjerne se henne. Han ville få det bekreftet at hun var gammel og full. Kanskje ensom, med en trang til å snakke med noen igjen…? Nei, hva var det han sto der og tenkte på, utenfor døren til en fremmed, midt på natten. Hadde han virkelig tillatt seg selv å håpe på at dette skulle være en person det var verdt noe for ham å møte?

Vel, sånn var det ikke. Dette var bare en rent nødvendig observasjon for å tilfredsstille den instinktive nysgjerrigheten.

Ringe på, sjekke og gå, sa han til seg selv idet hånden hans søkte mot den upersonlige dørklokken. Ikke noe navn, ingen planter utenfor, kun en anonym aviskasse og en dørklokke.

Ringe på, sjekke og gå, sa han enda litt høyere idet fingertuppen hans møtte det kalde metallet og han trykket.

Han kunne ikke høre dørklokken, men det kunne tydeligvis hun som satt der inne.

 

”Kom inn,” lød det fra leiligheten, nesten for svakt til at han hadde kunnet høre det, hadde det ikke vært for at gangen ellers var stille som en krypt.

Han trykket mekanisk ned dørhåndtaket, åpnet døren litt tvilende, og tok to usikre skritt inn i den ukjente leiligheten før han lukket døren stille bak seg.

Lucas sparket forsiktig av seg skoene og listet seg mot det som måtte være stuedøren, om han skulle ta utgangspunkt i hvordan romløsningen så ut i hans egen leilighet.

Stuedøren sto på gløtt, og fra rommet der inne falt det en klar, varm lysstripe over det kalde gulvet ute på gangen.

Plutselig ble Lucas oppmerksom på den svake jazzmusikken som strømmet mykt rundt i rommet på andre siden av døren, og han kjente en svak matduft av noe som kunne være en spansk tapasrett.

Kvinnestemmen blandet seg med de rolige tonene fra pianojazzen, hun satt og nynnet svakt til musikken. Noen ganger sammen med instrumentene, noen ganger på akkord med dem.

 

Det var først nå Lucas omsider skjøv døren helt opp og gikk inn til henne.

Så sto han der og var gjest i et annet menneskes stue for første gang på tre år.

 

Rommet var opplyst av en liten lysekrone i krystall som hang oppunder taket og glitret som tusen små stjerner konsentrert til en gjenstand som toppen kunne være en halv meter i diameter.

Dessverre nådde ikke strålene dens helt bort til den delen av rommet hvor kvinnen satt, i en dyp stol overtrukket av mørkegrønn fløyel, lent over et gammelt skrivebord i edelt tre.

Der borte hadde hun i stedet satt opp mange flerarmede lysestaker rundt seg og latt utallige røde være med på å gi rommet et varmt, lunt skjæret.

 

I den motsatte enden lå kjøkkenet i ett med stuen, akkurat som i hans egen leilighet. Det var ikke rotete i leiligheten hennes, men likevel virket det litt overfylt, og tilfeldig innredet. Kanskje fordi det eneste møblene hadde til felles var at de var gamle og vakre, ellers var de ulike i både form og farge. Hun hadde ett salongbord, men tre puffer, og det sto en gammel brudestol med vakre mønstre ute på kjøkkenet. Den diskret pianojazzen kom fra en gammeldags grammofon som sto i en bokhylle nær skrivebordet. Hele leiligheten rommet utallige minner fra en svunnet tid, utallige historier lå prentet inn i hvert møbel, men alt var ute av system på en herlig og gjenkjennelig måte.

 

Kvinnen hadde hørt Lucas da han kom inn i rommet, og nå løftet hun endelig blikket fra arbeidet hun satt lent over. Han så henne løfte seg langsomt opp fra den dype stolen.

Kroppen hennes var slank og myk, svøpt i en hvit bomullskjole som var strammet forsiktig om livet hennes med et mørkt silkebånd. Håret hennes var langt, flammende rødt og med vakkert, naturlig fall. Det var ikke satt opp på noen måte, men hang i tunge lokker nedover ryggen hennes og hvilte over skuldrene hennes. Tykt kirsebærhår.

 

Huden hennes var melkehvit, og øynene spilte som edelstener i skjære fra stearinlysene rundt henne. Hun hadde verken sminke eller andre merkbare former for kosmetikk på seg.

Det eneste han la merke til var et tynt sølvkjede som hang rundt halsen hennes. Til dette var det festet en liten ballerina som sto i en klassisk positur og skinte om kapp med lynene hennes.

 

”Hei, mitt navn er Lykke.”

Hun sa det enkelt, men enhver med litt kjennskap til mennesker hadde merket at hun var usikker i møte med Lucas.

Lucas på sin side, la merke til hvor usedvanlig uskyldig kvinnen foran ham virket. Ikke som vanlige kvinner, ikke som noen kvinne han tidligere hadde møtt.

Hun gikk ikke kledd i hvite bomullskjoler og tente stearinlys i leiligheten fordi hun ventet på ham, hun gikk kledd slik fordi de andres natt var hennes dag, akkurat som det også var for ham i perioder.

”Jeg er Lucas. Hvorfor sluttet du å banke?”

Lykke tok noen skritt mot ham og nikket svakt for å hilse, heller enn å rekke ut hånden.

”Du kom likevel,” sa hun.

Lucas klarte ikke å høre ut ifra tonefallet hennes hvorvidt hun nettopp hadde svart på spørsmålet hans eller ikke.

Lykke fortsatte: ”jeg trenger hjelp fra noen, men jeg kjenner ingen. Ikke deg heller, men du var den eneste jeg kunne få tak i simpelthen ved å banke i veggen.”

Noe fortalte Lucas at hun hadde vært isolert fra menneskelig kontakt mye lengre enn han selv.

”Hva trenger du meg til,” spurte Lucas.

Hun gikk langsomt mot skrivebordet, varsomt for ikke å dunke seg i møblene hun måtte forbi.

”Bare sett deg på sofaen så lenge,” sa hun med ansiktet vendt ned mot arbeidet hun hadde sittet og holdt på med da han kom inn i rommet.

Lucas gjorde som hun foreslo.

 

”Vil du ha en kopp te?” Lykke rablet noe ned på et papir og kikket opp mot ham.

”Sover du om dagen,” spurte Lucas nysgjerrig.

”Jeg sover når det passer meg,” sa Lykke og begynte å bevege seg mot kjøkkenet. Også nå gikk hun langsomt. Det så ut til at hun hadde utviklet en refleks som gjorde at kroppen hennes automatisk stoppet opp et brøkdelssekund før hvert skritt, hver handling, for at hun skulle få tenkt seg om.

”Du beveger deg nesten som en danserinne,” bemerket Lucas for henne da hun kom tilbake med teen noen minutter senere. Hun lo, men smilet nådde ikke edelstensøynene hennes denne gangen.

 

Snart hadde hun hentet arbeidet sitt fra skrivebordet også, og nå satt hun i lenestolen ovenfor ham med tekoppen i hånden. Hun skjøv to ark mot ham.

”Hvilket bør jeg bruke?”

Lucas studerte dem. Begge forestilte de en kvinne i krystall som var så vakkert tegnet at hun så levende ut allerede på skissestadiet. På det første bildet var hun i fritt fall gjennom luften, tegnet i en nydelig vinkel. På det andre sto hun alene mellom småstein og tang på havets bunn, og rett over henne var det en undervannsklippe med en diger stein på toppen som truet med å løsne og falle ned.

”Begge to skal knuse,” sa Lucas toneløst, mer til seg selv enn til henne.

Det mente visst Lykke at var en selvfølgelighet.

”De er fantastiske begge to,” sa Lucas oppriktig. ”Dette får du vel betalt for?”

Lykke tok en sluk av teen sin. ”Dette er jobben min. Jeg skriver og illustrerer barnebøker. Nå er det bare et spørsmål om hvordan den siste tegningen skal se ut… Jeg kan godt oppsummere historien for deg, hvis du tror det blir lettere å gjøre deg opp en mening om det da.”

Lucas så på bildene mens Lykke fortalte.

 

Boken handlet om en prinsesse som var født blant mennesker, men som selv var av krystall. Hun var et vakkert barn, som en fullmåne, den vakreste i landet.

Moren hennes, dronningen, døde da prinsessen var veldig ung, og menneskene rundt henne oppdaget dessverre ikke hvor skjør hun var før etter at de hadde fått erfart det utallige ganger. Da bestemte kongen seg for at hun skulle slippe å gifte seg, for om et håndtrykk var nok til å skade henne, hva ville det da ikke gjøre med henne å skulle bli hentet av en prins og ført til et slott langt hjemmefra hvor hun skulle føde kongsbarn.

 

Dessverre døde faren hennes året før prinsessen var voksen, og stemoren hennes ble dronning.

Denne dronningen kunne ikke fordra prinsessens svakhet.

Det prinsessen alltid hadde ønsket var å lære seg å danse, men det kunne hun ikke. Hun kunne ikke engang ha venner eller gi faren sin en klem. Hun kunne ingenting. Og det var nettopp det dronningen avskydde.

 

Det endte med at dronningen kastet henne ut fra slottet og lot henne bo på en diger gård, selv om hun visste utmerket godt at prinsessen ikke kunne jobbe – og derfor heller ikke overleve der – så lenge kroppen hennes var slipt ut av krystall.

Til slutt skulle prinsessen enten hoppe fra en høyde eller gå på sjøen. Om det siste var tilfellet, skulle hun litt for sent forstå at krystall ikke trengte luft og derfor ikke kunne drukne. Så skulle hun heller be en av de gamle steinene om å legge seg over henne og begrave henne for alltid, slik at ingen skulle huske henne som annet enn den vakre skapningen hun hadde vært. De skulle huske hennes strålende skjønnhet og hennes rettferdige vesen, ikke hennes skjøre ben og ubrukelige rygg.

 

”Det er jo bare merkelig. Hvor er moralen? Jeg trodde man krevde at barnebøker skulle lære barna at å være seg selv, uansett om man er aldri så forskjellig fra de andre, vil føre små krytallprinsesser til prinser og hvite hester og solnedganger og evigvarende lykke og hva søren det er prinsesser vil ha for tiden.” Lucas hadde vanskelig for å tro at dette var noe et forlag ville betale for.

Lykke smilte trist og ble liksom litt fjern i blikket ”tror du ikke det er viktig å fortelle dem det da? Moralen kan være at verden er urettferdig, at den ikke kjenner barmhjertighet eller ubetinget kjærlighet. Den skal alltid ha noe igjen for alt. Den gav prinsessen skjønnhet fra hun ble født til hun døde, men den gav henne ikke det hun ønsket aller mest, hun kunne verken danse eller gi sin far en klem.” Lykke førte koppen mot leppene med en litt uvanlig brå bevegelse. ”Så slipper de i det minste å bli skuffet når det viser seg at verden gir mest til de sterkeste.”

 

De ble sittende i taushet lenge etter at Lykke hadde sagt den siste setningen. Stemningen var egentlig ikke spent, kanskje snarere tvert imot. Nå var det som om det holdt at de så på hverandre av og til mens de rolig drakk opp teen sin.

Til slutt brøt Lykke stillheten som omga dem.

”Kan du gjette hvor gammel jeg er, Lucas?”

Lucas så på henne. Hun hadde høye kinnbein og myke rosenbladslepper. Det var ikke en rynke å se noe sted, ikke engang når hun lo, og håret hennes var uten det minste spor av grått i seg.

”Jeg aner ikke. Tjuefem? Tjuefire?” Lucas så ned på hendene hennes. De var så slanke og velskapte, edle og skjøre. Det var slike hender en tegner skulle ha, tenkte han.

Lykke ristet svakt og alvorlig på hodet. ”Ikke tull. Se på øynene mine.”

Lucas gjorde igjen som hun sa. Denne gangen ble han sittende og stirre henne inn i øynene i flere minutter.

Plutselig slo det ham. Øynene hennes. De var grå. Han hadde knapt lagt merke til det på grunn av det varme lyset som reflekterte i dem, men disse øynene tilhørte ikke et ungt menneske.

Lucas svelget. ”Førti?”

”Ganske nært. Hvis du er noen og tjue er vel jeg nesten det dobbelte.”

”Du ser ikke slik ut. Ikke i det hele tatt.” Lucas sa det med ærefrykt i stemmen.

”Men vet du hva jeg måtte betale for denne evige ungdommen med?” Hun senket hodet og så ned på tegningene sine.

 

Lucas hadde kjent denne kvinnen i litt over tre timer. Likevel følte han at det ikke fantes et menneske på jord han noensinne kunne komme til å kjenne bedre.

Hun sa ikke mer på en stund. Hun trengte ikke å si mer. Det var Lucas sin tur nå, og det var greit for ham.

For første gang på flere år var det greit.

 

”Det var en gang en, i et land ikke så alt for langt borte, en ung mann som hadde en enorm skatt å bære med seg rundt. Denne skatten var hjertet hans.

Hjertet hans var helt nytt, aldri tidligere var det rørt ved eller pirket borti med kvasse pinner, og han hadde beskyttet det godt så langt.

Men en dag møtte gutten en pike som var så herlig og uimotståelig at gutten var sikker på at hun måtte være den rettmessige eieren av hjertet hans. Så han gav det til henne, hele hjertet.

Det gikk en stund, og alt var bra, men så en dag møtte hun en annen, som hun dro av sted med uten engang å ta farvel, og plutselig var hjertet hans ikke lenger helt, men knust i utallige biter.

Disse bitene brukte han lang tid på å sette sammen helt nøyaktig, men allerede kort tid etter at han endelig hadde klart det, traff han en ny pike.

Denne piken ville ha voktet bedre om hjertet hans, men det visste han ikke da han traff henne, så han gav henne bare halve fordi han var så redd for å få det like vondt som gangen før.

Men det var nettopp det at han ikke turte å gi henne mer enn halve hjertet sitt, som fikk henne også til å reise bort til slutt.

Denne gangen tok den knuste delen enda lengre tid å få i stand igjen fordi det var hans egen feil at piken mistet det.

I mellomtiden kom det en ny pike til ham, og etter litt overtalelse fikk hun den halvdelen som enda var frisk og fin. Men så en dag fikk hun vite hvem den andre delen egentlig tilhørte, og hun ble syk av sjalusi, og knuste sin halvdel, for så å spytte på den, rett foran guttens øyne.

Så hadde han biter fra dem alle.

Disse tok han med seg opp på et fjell hvor han søkte tilflukt i en hule. Der skulle han være mens han reparerte alt sammen en siste gang, men da han hadde sittet der så lenge at tre år plutselig var gått, slo innbyggerne i landsbyen seg til ro med at han nok aldri kom til å komme ned igjen.

Og resten av livet lå han og voktet om hjertet lik en drage vokter over skattene sine. Alene i hulen.”

 

Lykke smilte enda et av de triste smilene sine. ”Moralen være lovet.”

Lucas lukket øynene og sank tilbake i sofaen.

”Hvor mye er klokken,” spurte han.

”Hør! Fuglene har stått opp allerede. Døgnet har nådd den timen i grålysningen det er mest innstilt på å få slike som oss til å skjønne at vi ikke er alene i verden selv om vi liker å tro det.”

 

Det var merkelig hvor mye som hadde skjedd på et tolv timer. Det begynte allerede å lysne ute, de hadde spilt seg igjennom enda en plate, og flere av lysene hadde brent ned.

Lykke reiste seg for å blåse ut de lysene som enda brant. Lucas reiste seg også, han gikk bort til terrassedøren.

Det var sent i mai. Lucas hadde tidligere gledet seg over denne tiden av året. Nå var jo alle dager plutselig så like. Kunne et menneske bare rett som det var miste interessen for fuglesang og lukten av nysprunget bjørk? Det virket så brutalt. Alt for brutalt til å være sant.

Snart var det sommer. Han husket hvordan han hadde pleid å elske sommernettene.

Han la en hånd på dørhåndtaket. Metallet kjentes kaldt mot huden. Det var et fysisk bevis på at han var eksisterte.

Med ett kjente han trangen til å åpne døren og føle den friske, milde morgenluften mot ansiktet. Gjerne også kjenne lukten av bjørk eller merke lyden av en bildør som smalt igjen og en motor som startet.

Han gikk ut på terrassen og stilte seg ved rekkverket. Herfra kunne han se fellesplenen, og rhododendronene i bedene der nede som var klare for å skyte blomst hvilken som helst av de nærmeste dagene.

 

Bilen nedi veien svingte ut fra den gruslagte parkeringsplassen. En hund bjeffet, en bossbil passerte. Det var utrolig hva han trodde han hadde glemt av sanseinntrykk.

”Hva er det du ser på?” Lykke skred forsiktig over dørkarmen og kom bort og stilte seg ved siden av ham. Hun la en hånd på rekkverket uten å lene seg mot det, og sammen sto de og trakk inn den friske morgenluften. Ingen av dem hadde behov for å komme nærmere den. De kunne se, lukte, høre og føle mer enn godt nok fra der de sto nå.

To fugler fløy forbi, faretruende nært terrassen, og Lykke rykket ufrivillig litt tilbake med et smil. Håret falt ned foran ansiktet hennes, men vinden blåste det tilbake. De hørte bilen svinge ut på hovedveien, og de lyttet etter den så lenge de kunne.

Lykkes hud var enda lysere her ute, og det gjorde nesten vondt at han ikke fikk stryke henne over kinnet, bare for å kjenne på den.

 

Lykke nynnet, svakt og rolig. Lucas kjente igjen den rolige pianojazzen som hadde fylt hele rommet på Lykkes særegne, diskret og spesielle måte tidligere.

”Vet du hva jeg tror? Jeg tror at krystallprinsessen din hadde klart seg bra om du lot henne rømme opp i fjellet og søke tilflukt i en stille, liten hule der oppe. Så kunne hun sitte og høre på vannet som dryppet langt inni berget, resten av livet. Og noen ganger kunne hun gå ut og se etter om verden hadde forandret seg siden sist. Kanskje det til og med kunne være en drage der med henne og passe på henne og holde henne med selskap… Tror du det hadde vært vanskelig å tegne?”

Lykke strakte den slanke tegnerhånden sin mot himmelen og liksom fanget lyset fra solen som nettopp hadde stått opp.

”Det er i alle fall langt lettere å tegne det, enn en krystallprinsesse som er knust.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish