Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Livet i et kjøkkenSkriv ut Utskrift
Dette er et forsøk på å beskrive en ganske alvorlig situasjonen, og de to involvertes reaksjoner på det som har skjedd.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Nå var han fjern i blikket på en helt annen måte, ikke som de gangene han hadde strøket henne over håret og fortalt henne hvor mye hun betydde for ham. Da hadde øynene hans vandret bort til et annet sted, et lykkelig sted, sikkert et vakkert sted også.

Men nå hadde bare lyset sluknet.

Det skulle visst ikke mer enn én setning til, denne ene setningen, og så slo alt seg av.

 

”Nei.” Tonefallet hans var helt flatt, eller, kanskje det lå trass i stemmen hans.

Om hun hadde vært en utenforstående tilskuer hadde hun nok nesten moret seg litt over hvordan han så ut til å tro at alt ville forsvinne om han bare sa nei et par ganger. Det var latterlig barnslig å forsøke å bruke et enkelt nei som viskelær mot det hele.

Naiv.

Men hun lo ikke.

 

Øynene hennes ba ham om å trøste henne, men han klarte det ikke. Han prøve ikke engang. Han hadde nok med å sitte der og ønske at det ikke skjedde. Han kunne ikke holde rundt henne lenger nå, dette var ikke noe han kunne få til å forsvinne ved å holde henne tett inntil seg og hviske at alt ville gå bra. Kanskje det ble bedre om han bare sa ’nei’ to ganger til.

Ja, alt ville bli bra.

Alt ville gå til helvete nå.

 

Hun hikstet ukontrollert. Hvorfor satt han bare der? Hun sto midt på gulvet foran ham. Det var like før hun skrek ut, utfordret ham til å se på henne, til å møte blikket hennes uten at denne forbanna tomheten skulle få ta det fra dem.

 

Hun visste hva han skulle spørre om allerede før han spurte. Det var klart at det var det de måtte tenke på nå. Det hadde skjedd. Det hjalp ikke at han satt der og benektet det for klokken på veggen bak henne eller at hun sto foran ham og strigråt og hatet ham for at han ikke ville se at dette var like mye hennes problem. Ja, hun mente at det faktisk var verre for henne.

 

Men det så ikke ut til at han var enig i det nå når han ikke engang var mann nok til å røre ved henne med blikket sitt, langt mindre med en hånd.

Spørsmålet var hva de gjorde nå.

Klokken tikket videre.

Ikke et svar.

 

Hun trakk på skuldrene. Hodet dunket av smerte og gråt. Nesen var tett av snørr, og det sved i øynene, som om hun hadde holdt dem åpne under vann.

 

Det var mye de burde gjøre, men lite de ville gjøre, slik var det nok. De burde fortelle det. De burde ta med seg to små krakker opp i parken og stå der side om side på hver sin krakk og rope det ut til alle som gikk forbi. Og så kunne alle som gikk forbi bare tro det de ville. Men hun visste godt at han ikke kom til å følge henne noe sted for å erklære sine feil og sitt nederlag. For det var jo nettopp det dette var, et nederlag. I alle fall for ham.

 

Han så ikke på henne da han langsomt og tydelig sa at dette ikke var noe alle trengte å vite. Dette var noe de kunne ordne på egenhånd. De kunne ordne det i løpet av helgen. Etterpå ville alt være ved det normale igjen.

 

Hun prøvde en siste gang å møte blikket som ikke var der. Hun ville ikke ordne dette selv. Det var ikke så enkelt. Det sa hun til ham. Hun lurte på om han forsto at det ikke var så enkelt, men han svarte ikke, så han ville nok ikke prøve å forstå det.

 

Hun var trett i hodet, trett av å gråte. Hun hadde ikke gjort annet denne dagen mens hun hadde ventet på at ham. Hadde ikke gjort annet siden hun kom hjem fra senteret en gang utpå formiddagen.

 

Nå sto hun her foran ham og gråt igjen.

 

Og han fortalte henne at dette kunne ordnes i løpet av en helg. Kanskje sa han noe om at han hadde venner som kunne hjelpe ham, men hun hørte ikke riktig etter. Han sa i alle fall ingenting om venner som kunne hjelpe dem. Hun hørte at han sa om igjen og om igjen at dette skulle gå bra uten å gjøre noe for å vise det. Han bare satt der å sa det ut i luften, og ikke faen om han sa det til henne, han sa det til seg selv. Om igjen og om igjen.

 

Helt til ordene begynte å virke mot sin hensikt, hun bøyde hodet og undertrykte nok et hulk når han kom med dem.

 

Hun hørte ikke etter, fokuserte på lyden fra klokken, merket hvor utrolig langsomt tiden gikk. Hun kunne godt si enda en gang at hun ville opp i parken sammen med ham, men han ville nekte. Hun kunne gå uten ham, men han ville ikke følge etter henne, han ville bare sitte der på stolen sin og si nei og fortelle seg selv hvor bra dette kom til å gå om alt bare ble gjort på hans måte, på hans primisser.

 

Plutselig snudde hun og gikk langsomt og tungt ut på kjøkkenet hans hvor hun snappet til seg fire servietter fra kjøkkenbenken. Hun snøt seg. Ut med det vonde, med gråten.

 

Hun gikk ikke inn igjen til ham etterpå. Hun ble stående opp langs veggen til hun hørte stolbein skrape mot linoleum. Det var idet hun innså at skrittene hans gikk i feil retning – mot soverommet i stedet for mot kjøkkenet, at hennes eget blikk reiste bort og lot bare to blanke øyne være igjen i hodet.

 

Det var idet han låste døren etter seg hun visste at nå kunne hun ikke gjøre stort annet enn å vente på helgen.

 

Hun ble værende på kjøkkenet hans den natten.

Opp i parken våget hun seg ikke alene.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish