Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Drøm uten endestasjonSkriv ut Utskrift
En ganske utypisk og bisarr novelle, et forsøk på å beskrive det overfladiske samfunnet vårt på en litt annerledes måte.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Mr. Mölch våknet med et rykk idet toget satte seg i bevegelse. Han ante ikke hvor mange stasjoner det var siden han hadde gått på. Vel, når han tenkte etter var han faktisk ikke helt sikker på når han hadde gått på, hvor han hadde gått på. Hadde han gått på?

 

Han så opp og registrerte at det var tre mennesker utenom ham selv i kupeen. En praktfull ung mann, en blendende vakker kvinne, samt en noe eldre mann med et lunt og vennlig åsyn, hvitt skjegg og en karakteristisk kapteinlue.

 

Mr. Mölch kremtet unnskyldende.

 

Den unge mannen så opp, og idet Mölch møtte blikket hans, ble han fylt med grenseløs beundring ovenfor dette som måtte være selve personifiseringen av maskulin skjønnhet. Elfenbenshud, markerte kinnbein. Mannen foran ham viste at de gangene naturen tok seg tid til å gjøre et fullkomment stykke arbeid faktisk fantes. Slanke hender tildekket av sorte skinnhansker som sto til den mørke dressen, hår som av lys ibenholt. En sterk – men langt fra brautende – fremtoning.

 

Samtidig kunne ikke Mölch hjelpe for en følelse av mismot når han tenkte på hvordan han selv måtte ta seg ut i forhold til denne prinsen som nå satt der og sendte stråler ut mot en dødelig- en dødelig som ikke ante hva han kunne gi tilbake for det.

 

”Kan jeg hjelpe Dem med noe?” Solprinsen måtte ha sett forvirringen i Mölchs øyne, og nå snakket han til ham som en likeverdig. Mölch trodde ikke han skulle klare å svare, så det var en stor overraskelse da det ble klart for ham at ordene faktisk var der.

”Ja, jeg lurte på om De la merke til hvor jeg la bagasjen min. Jeg må da ha tatt med håndbagasje inn i kupeen, mener jeg.”

 

Den unge mannen lo forsiktig, men velmenende, idet han kastet et blikk bort på sidekvinnen som hadde med hendene samlet i fanget. Mölch syntes hun var som en liten fullmåne der hun satt, i en stør mørkegrønn kjole. Huden var av det fineste porselen, og om svanehalsen hennes lå et enkelt sølvkjede og glimtet forsiktig i lyset fra taklampene. Når hun så på ham, var øynene hennes som smaragder. Det forklarte kanskje hvorfor hun ikke hadde en eneste edelsten på seg, for øynene ville likevel ha fått dem til å virke svær beskjedne i forhold. Der og da var Mölch sikker på at nærmere en engel, nei, nærmere en gudinne, var det ikke mulig å komme.

”De hadde ikke med Dem noe bagasje, herre.” kvinnen smilte, og Mölch merket igjen hvor underlegen han var.

”Jeg hadde ikke…?” Det var merkelig. Han pleide da alltid å reise med håndbagasje. Ja, om ikke mye, så i alle fall et sted å ha penger og pastiller og lignende. Ikke engang klokke hadde han på seg, noe som ledet ham over på neste spørsmål.

”Vet noen av dere hva klokken er?”

Kvinnen lo igjen. ”Er det så viktig da?”

”Det viktigste er at nå er De her med oss. Da gjelder ikke tiden for Dem lenger,” sa den unge mannen.

 

Mölch brukte et øyeblikk på å fordøye det som nettopp hadde blitt sagt. Det slo ham som ganske frekt, men samtidig var det noe med hele holdningene til kvinnen og mannen foran ham som fikk ham til å tro at de ikke mente å være frekke på noe vis. De var som dem som er ansatt til å inndra eiendeler og arrestere gjeldsslaver, de menneskene som er profesjonelt følelsesløse når de overleverer nedbrytende nyheter.

 

Med ett gikk det opp for ham at det ikke var vindu i kupeen. Han ante ikke engang når på døgnet det var.

”Jeg forstår virkelig ikke hvor De vil. De kan da i det minste fortelle meg om det er lunsjtid eller middagstid, eller, ja, gudene vet, midt på natten!”

Menneskene satt der foran ham og lekte dukkehus og paradis.

”Hør her,” mannen så vennlig men bestemt på Mölch. ”Tid spiller ingen rolle.”

”Nei vel, nei, og hvorfor ikke, om jeg tør spørre?” Mölch ble igjen satt ut av den merkelig rolige oppførselen til menneskene foran ham.

 

For første gang sa kapteinen i hjørnet noe.

”Ikke vær bekymret. Dette er en drøm. Ja, det er attpå til en ganske så ufarlig drøm.”

Mölch så først på mannen igjen, deretter på kvinnen, og til slutt tilbake på kapteinen. Det var vel egentlig opplagt, det kapteinen nettopp hadde sagt, det måtte Mölch medgi.

”Men… Hva er det dere vil meg? Hvorfor er dere her? Er ikke dette min drøm da, hvis det skal være en drøm?”

”Vår jobb er å sørge for at De går ut den døren,” sa kvinnen og pekte på den tilsynelatende helt vanlige døren ut av kupeen.

”Hvorfor skal jeg stole på Dem? De har ikke akkurat vist Dem hjelpsom hittil.” Mölchs stemme var full av skepsis.

Kapteinen kremtet. ”Det faller seg slik at det er jeg som kjører dette stedet, så det er ingen grunn til ikke å stole på det hun sier. Hvis jeg vil at du skal ut døren, da skal du ikke tenke mer på om hun er frekk.”

Mölch nikket. Akkurat det hørtes jo fornuftig ut.

”Så, hva blir det til?” mannen mønstret ham mildt.

Mölch skottet usikkert bort på kvinnen. Hun smilte mekanisk. Det var kapteinens nikk som til slutt fikk ham til å reise seg og gå mot døren.

 

På veien gikk han forbi et speil. Han snudde seg ikke mot det. Han fikk derfor ikke sett hvor vakker han var, like vakker som mannen som hadde sittet ovenfor ham i kupeen.

 

Han åpnet døren idet toget sakket farten, og da toget stoppet helt opp lukket han den bak seg…

 

… Den unge piken våknet med et rykk av at toget satte seg i bevegelse igjen. I rommet rundt henne satt fire mennesker. En kvinne, to menn og en eldre mann. Alle med unntak av den eldre så på henne, og alle smilte. Perfekt. Vennlig. Mekanisk.

 

Toget rullet videre idet det gikk opp for henne at hun ikke hadde klokke på seg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish