Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Nye fotballskoSkriv ut Utskrift
Ei novelle om et kjent problem for mange. Beskriver hvor vanskelig det er å gjøre noe med mobbingen for offeret selv.
Bokmål - NovelleForfatter:



Han våknet tidlig denne morgenen. Senga var våt og t-skjorta klistret seg til ryggen. Han hadde god tid før det skulle skje. Han hadde trent. Trent lenge, og nå skulle det skje.

 

Selv om det var aldri så tidlig, stod han opp, gikk ut av soverommet og inn i gangen. Ikke en lyd var å høre. ”Bra!” tenkte han. Nå hadde han tid til å finpusse teknikken før det skulle skje.

 

Nede på kjøkkenet stod treningssekken. Han bare måtte gå gjennom den en gang til for å sjekke om alt var der, for i dag skulle det skje. I sekken lå drikkeflaska, ei ekstra t-skjorte, leggbeskyttere og fotballskoene. Det føltes godt å vite at fotballskoene var der, han elsket skoene sine. Disse nye skoene som var så like de andres, men allikevel så ulike. Han tok dem på seg. Gikk litt rundt. Så ned på dem. De var sølvfarget og hadde striper av rødt som kunne minne om blod. Passformen var perfekt og skoene lagde en beroligende metallisk lyd. To tusen kroner hadde de kostet, men det var verdt det.

 

Han tok med seg frokosten ut i stuen, og den metalliske lyden fra skoene forsvant i golvteppet.

 

Etter frokosten gikk han ut og øvde litt til på glidetaklinger. Gresset var nesten helt borte, men det gresset som var igjen var fylt av dugg. Skoene lagde lange dype spor i plenen, noe som gjorde han enda sikrere i sin sak. I dag skulle det skje.

 

I god tid før treningen gikk han mot fotballbanen. Ville de le i dag slik som de pleide? Han håpet det.

 

Han gikk fort denne dagen. Han gikk alltid fort, men denne dagen gikk han fortere enn vanlig. Han kunne ikke vente med å komme seg til fotballbanen, og ta på seg de nye skoene.

”Gleder meg,” sa han til seg selv og tenkte på skoene i sekken. Han smilte hele veien. Smilet var stort og selvsikkert. Det var nesten ikke merkbart, selv ikke for han selv, at underleppen vibrerte lett.

 

Han var spent. Hva ville de si? Hva ville de gjøre? Han fikk sikkert dobbelt så mye igjen fra hver av dem, men det betydde ikke noe.

 

Han kunne se banen, og spenningen steg. Vibreringen i underleppen økte og det en gang store selvsikre smilet var blitt lite og nervøst.

 

Borte ved banen åpnet han sekken og tok ut skoene. De luktet sterkt av pussemiddel og glinset i sola. Han tok dem på seg og knøt dem stramt. Han kjente smilet bre seg og selvtilliten stige igjen.

 

Banen var full av folk. Det myldret av løpende fotballspillere, men han så ikke noe til dem. Han så bare treneren som maste om at han måtte sette i gang med oppvarmingen. Den feite, dumme treneren. Står alltid med ryggen til.

 

Han begynte oppvarmingen, og med ett så han dem. De stod og smisket med treneren på andre siden av banen. Han kunne løpe, de hadde ikke sett ham, men nei. Han måtte gjennomføre. Han tenkte han skulle vente, og gjøre det under treningen. Da ville det vært et uhell. Jo, det var nok beste løsning!

 

Som vanlig var han alene på tomannsøvelsene, og som vanlig var de sammen om å ordne det slik. Han lekte med ballen for seg selv. Skjøt på mål, skjøt hardt. En følelse av sinne bredde seg og vokste for hvert skudd. En rynke i pannen ble dypere og øyenbrynene trakk seg sammen.

 

Han likte ikke å spille forsvar. Ingen visste noe om det, for aldri hadde noen spurt. Han måtte spille forsvar denne dagen også. De lo, og ville alle spille mot ham for å slippe motstand.

”De kan bare vente seg,” tenkte han, og så ned på skoene sine. Denne dagen var det hans tur til å takle dem, hardt og brutalt. Han måtte være sterk og ikke nøle.

 

Spillet var i gang, og som vanlig stilte de seg rett ved siden av ham for å kunne sette ut en spiss albue eller en fot. De så på ham med skulende blikk, og forventet at han skulle la dem slippe forbi, uhindret. Helst skulle han også spille ballen til dem, selv om de var på det motsatte laget.

 

Han gjorde seg klar til å sette knottene fram, og stemple en av dem hardt på leggen, helst fra siden. Han fikk ballen og en på det andre laget ga tegn om at han vil ha ballen: ”hei er du dement? Sentre ballen,” ropte en av dem truende.

”Dette er sjansen jeg har ventet på,” tenkte han og sentret ballen til ham. Den med ballen kom løpende mot ham så gresset føk og håret blafret i vinden. Spilleren kom nærmere og nærmere, og forvantet at han skulle flytte seg. Men i dag hadde han nye sko, med knotter som glinset i solen. Han tok noen forsiktige steg mot den sprintende spilleren. De forsiktige stegene ble raskt til bestemt løping. Han løp mot spilleren. Økte farten.

 

En voldsom smerte bredde seg gjennom kroppen som et elektrisk støt. En annen spiller hadde sprunget inn i ham bakfra, og gitt ham et presist slag med albuen midt i fjeset. Han lå på bakken og kunne ikke røre seg. Han kjente varm væske renne nedover ansiktet og inn i munnen som manglet en tann. Spilleren som hadde hatt ballen satt over ham og brølte sint til ham. Men han hørte ikke etter. Bare så på skoene sine med øyne fylt sorg, smerte og tårer.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish