Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Maoriene - integrert eller assimilert?Skriv ut Utskrift
Maorienes historie og kolonistenes påvirkning av deres samfunn.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Maoriene er urbefolkningen på New Zealand. Sammenliknet med andre urbefolkninger, er de svært unge, de emigrerte østover til New Zealand fra de østlige stillehavsøyene (Polynesia) rundt år 1200 f. kr. Hvor lenge de har levd på stillehavsøyene er derimot mer uklart, og noen (blant annet Thor Heyerdahl) mener at maoriene og polynesierne er av amerikansk-indiansk herkomst, og deler altså kulturgrunnlag med de amerikanske urinnvånerne.

 

Her utviklet de et stammesamfunn basert på forfedrene. Det sies at når maoriene ankom New Zealand, satt hver av stammenes forfedre i hver sin kano, og ettersom de slo seg ned på forskjellige steder, ble alle stammene ble helt adskilt fra begynnelsen av.

 

Den neste som ankom New Zealand etter maoriene var nederlenderen Abel Tasman, i 1642. Han rakk å oppkalle øyene etter den nederlandske provinsen Zeeland, før han farte videre. Europeerne hadde allerede sett flere urinnvånere, og Tasman interesserte seg ikke stort for New Zealands daværende herskere.

 

Etter dette gikk det 127 år før maoriene fikk besøk igjen. Da var det av den ikke ukjente engelske oppdageren James Cook. Han gikk i land flere steder, og gjorde omfattende undersøkelser av landet. Han anslo at det fantes om lag 200 000 maorier fordelt på ca 50 stammer.

 

Selv om urbefolkningens oppmerksomhet og mistenksomhet i forhold til de hvite nå var vekket, gikk man allikevel inn på 1800-tallet før engelskmennene slo seg ned der i større grad.

 

Men da dette skjedde, skjedde også det som kjennetegner de fleste tilfeller der europeere har kommet til ”nytt” land og oppdaget at det allerede finnes en urbefolkning der: epidemiske sykdommer og kjønnsykdommer som ikke urbefolkningens immunforsvar har noen som helst motstand mot spres raskt blant dem og mange dør. Men det kanskje mest alvorlige elementet engelskmennene brakte med seg fra Europa var åpenbart noe som ikke burde vært oppfunnet: skytevåpen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

To maorier som rekker tunge mot hverandre er et tegn på fiendskap.

 

Maoriene kunne mildt sagt sees på som et krigersk folk. Det var forventet og godtatt at en stamme hevnet en annen stammes forbrytelser. Forbrytelsen trengte ikke å være mer alvorlig enn en fornærmelse, men det kunne selvfølgelig også være mord eller tyveri. Konflikter som begynte på denne måten, kunne ofte føre til kriging i flere generasjoner. Prinsippet om hevn stod vanligvis langt sterkere enn viljen til fred. Allikevel var det forholdsvis sjeldent at noen ble drept i disse kampene, ene og alene fordi maorienes våpen ikke var særlig effektive. Selvfølgelig fikk dette en drastisk endring da engelskmennene ankom og, som sagt, brakte med seg skytevåpen. De stammene som kom i kontakt med nybyggerne, skaffet seg kanskje noen av disse. De ”heldige” stammene ble da totalt overlegne i kamp mot stammene uten moderne våpen, og mange stammer ble rett og slett utryddet i blodige kriger.

 

I 1814 ankom presten Samuel Marsden New Zealand, som misjonær. I motsetning til Australias aboriginere, ble maoriene ansett for å være intelligente folk, klare til å motta Herrens ord og velsignelse. Jeg tror nesten ene og alene denne forskjellsbehandlingen skyldes utseendet, og datidens ”rasefiksering” i Europa. Slik beskrev James Cook maoriene første gang han ankom øyriket:

«De innfødte i dette landet er sterke, magre, velbygde, aktive mennesker, noe under vanlig høyde, spesielt mennene. De er svært mørke i huden, har svart hår, tynt svart skjegg, hvite tenner og skjemmer ikke ansiktene sine med tatoveringer og lignende, de har som regel svært pene ansiktstrekk. Mennene har vanligvis langt hår som de kjemmer opp og fester på toppen av hodet. Noen av kvinnene har langt hår som henger løst ned over skuldrene, spesielt gamle kvinner, andre igjen har helt kortklipt hår. Det virker som om helsetilstanden er god, og mange av dem når opp i en anselig alder.»

 

Denne beskrivelsen gir et positivt inntrykk av maoriene. Aboriginerne, som er et langt ”eldre” urfolk som stammer fra Sørøst-Asia, har derimot mye grovere ansiktstrekk, lave panner, og et ”neandertaleraktig” preg. Av europeerne ble de nedsettende kalt australnegere, selv om de ikke hadde noen tilknytning til Afrika. De ble sett på som usiviliserte dyr, og risikerte å bli vilkårlig skutt eller tatt som slaver.

 

Selv om ikke maoriene heller ble direkte respektert av engelskmennene, ble de som sagt ansett som intelligente. Og maoriene viste seg også å være lærevillige, selv om de stort sett viste mer interesse for det praktiske enn det religiøse ved misjonærenes arbeid.

 

Nå startet et omfattende, og enda ikke avsluttet arbeid med å studere maorienes kultur og å skape et skriftspråk. Noen utvalgte maorier ble tatt med til Storbritannia for å hjelpe til med arbeidet.

 

Det tok mange tiår før misjonærene greide å kristne maoriene, og i dag praktiseres en spesiell blanding av deres opprinnelige religion og kristendommen. Men på den tiden lærte engelskmennene de innfødte noe viktig, nemlig jordbruk. Da Charles Darwin var innom New Zealand på sin jordomseiling, gjorde resultatene innen jordbruk sterkt inntrykk på han. Misjonærenes arbeid hadde gitt maoriene et langt bedre inntrykk av europeerne.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Del av Waitangi-traktaten.

 

Utover 1820- og 1830-årene slo flere og flere immigranter fra England seg ned på øyene. Dette førte til en voldsom jordspekulasjon. Hvem eide hva og hvilken jord? Kaptein William Hobson fikk i oppdrag å forhandle med maorihøvdingene om å overdra deres suverenitet til Storbritannia. Han samlet høvdingene fra Nordøya ved Waitangi og la frem et forslag til en traktat om nettopp dette. Til motsetning skulle maoriene få alle sine gamle rettigheter opprettholdt. Etter en viss nøling ble traktaten i 1840 skrevet under, særlig etter at misjonærene hadde gjort sin innflytelse på urbefolkningen gjeldende. Signeringen av Waitangi-traktaten står som en milepæl i New Zealands historie. Den var et uttrykk for at britene anerkjente maorienes kulturelle nivå og at deres hensikt var å skape et samfunn med to likeverdige raser. Men som mange ganger før, er teori enkelt, praksis vanskelig. Hensikten bestod snart bare som et ideal.

 

På grunn av de dype språklige forskjellene mellom engelsk og maori, og det faktum at maori ikke var fullendt som skriftspråk, ble avtalen svært ulik på de to språkene. For eksempel ble frasen «Tino Rangatiratanga» oversatt til ”landforvalter” av britene. På maori betyr det tilnærmet ”selvstyre”.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

William Hobson (1972-1842).

 

Hovedproblemet lå i at selv om maoriene eide landet, kunne britene kjøpe det av dem. En kynisk gruppe engelskmenn spredde en holdning blant kolonistene som var mer og mer nedlatende mot maoriene. Til tross for at det var mot den offisielle kolonipolitikken, ble urbefolkningen snytt for landeområdene som egentlig var deres. Det viste seg etter hvert at det egentlige formålet – som ble prøvd rettferdiggjort av de engelske styresmaktene – var at kolonistene skulle overta maorienes fruktbare landeområder.

 

Etter dette, utover 1850-tallet brøt det ut flere kriger mellom maoriene og engelskmennene. Som oftest handlet det om uenigheter om eiendom og jord, som nevnt ovenfor. Men det var et svekket maorifolk som kriget mot kolonistene. Etter deres egne stammekriger på begynnelsen av århundret, var befolkningen forminsket betraktelig. Engelskmennene overtok mer og mer av landet, og de få maoriene som var igjen, isolerte seg.

 

Rundt 1890 var tallet på maorier sunket til det laveste noen sinne: kun omkring 40 000 var igjen. Ikke bare krigene, men også sykdom, alkohol og oppløsningen av kjennetegnet på deres egen kultur; stammesamfunnet, hadde skylden for dette.

 

Heldigvis slo på begynnelsen av 1900-tallet noen velutdannede maorier seg sammen for å redde maorikulturen. Det var klart at for å gjøre dette, måtte kontakten med de hvite innbyggerne gjenopprettes. Mange maorier var sinte for hendelsene på slutten av det forrige århundret, men allikevel var det flere maorier som ønsket og kjempet for en integrering i det nye samfunnet, samtidig som de beholdt sitt morsmål, maori, og kulturen sin.

 

De sistnevntes ønske ble til en viss grad oppfylt under den annen verdenskrig. Maoriske menn måte på lik linje med hvite New Zealendere dra ut i krig. Før krigen bodde også maoriene stort sett i perifere strøk, men mens mennene var ute i krigen, måtte produksjonen økes, og maoriske kvinner flyttet til byene for å jobbe i fabrikker. Denne urbaniseringsprosessen snudde ikke etter krigen, den skjøt heller bare ytterligere fart. Flyttetrenden har blitt sammenliknet med maorienes opprinnelige migrasjon fra Polynesia New Zealand.

 

I dag har tallet på maorier i New Zealand kommet opp i rundt 400 000. Men kan man egentlig kalle dem for maorier? Det finnes svært få av dem uten hvitt blod i seg og ekteskap mellom hvite og maorier er fullstendig godtatt og vanlig. Nesten alt deres opprinnelige levesett har forsvunnet, de lever det samme livet som de hvite, bor i de samme husene, gjør det samme arbeidet og deltar på samme måte i det New Zealandske samfunnet. Så kan man egentlig fortsatt si at de er to forskjellige folk hvis man ser bort fra det biologiske?

 

Mange vil si at maoriene er fullstendig integrert i de hvite New Zealendernes samfunn. Men hvor går skillet mellom integrering og assimilering av et folkeslag? De som mener at maoriene har blitt utsatt for det sistnevnte, legger stor skyld på skolesystemet. De hvites kultur og tenking har stort sett vært ensidig fremstilt innen utdanningen. Politikerne har ikke vært observante (eller ikke villet være observante) på dette før 1970-tallet. Da mente mange at utviklingen i skolen hadde gått for sent.

 

Mange av den hvite befolkningen og noen maorier ønsker at befolkningen offisielt skal bli ett folk – New Zealendere. Men det klare flertallet av maoriene vil ha et multikulturelt samfunn hvor de beholder sin opprinnelige kultur. Allikevel blir drømmen og håpet fjernere og fjernere. Mange unge maorier føler at de har mistet all sin kunnskap om kulturarv og språk. Det er ikke mange som fortsatt snakker maori og nesten alle har engelsk som førstespråk. Dette skyldes i stor grad at offisiell kultur som tv og radio er på engelsk, og at skolen som sagt underviser fra et ”hvitt” synspunkt.

 

Men uansett, selv om man funderer på og diskuterer hvorvidt maoriene er, eller kommer til å bli, enten integrert eller assimilert helt i det uendelige, vil alltid en liten flik av den maoriske kjernen bestå. Selv om ikke maorifamiliene lenger bor sammen i landsbyer, står fortsatt familiebåndene sterkt. De samles ofte der deres forfedre bodde for lenge siden, og en maori fra distriktene kan for eksempel komme og bo hos en forholdsvis fjern slektning i byen uten at det er noe problem. Det beskriver noe av det slektsfellesskapet som en gang var og som fortsatt til dels består. Over alt er det kanskje dette som beskriver maoriene best i dag.

 

Til slutt er det flertallet, de hvite kolonistene, engelskmennene, nybyggerne, immigrantene, de kyniske europeerne, de som blir sett på som New Zealenderne i dag, som må bestemme hva som skal skje med maorienes kultur. Og for alt man vet, er det kanskje flertallets ånd som vil tape mest hvis de eldgamle tradisjonene, verdiene og kulturarvene blir glemt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish