Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Valgets kvalerSkriv ut Utskrift
Om en som sliter med samvittigheten etter et lovbrudd.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Vannet drypper. Nedover hyllene, samler seg i små dammer på hver hylle før det flommer over og drypper ned på neste. I bakgrunnen tikker klokka. Unødvendig høy i den enorme stillheten som omgir ham. Det har nådd golvet nå. Vannet. Langsomt brer det seg utover, væter filleryen. Filleryen som han fikk av henne. Hun hadde laget den bare til ham. Det irriterer ham at den skal bli våt, og han reiser seg. Ruller sammen filleryen, løfter den opp og går mot verandadøra. Går ut. Det regner. Pøser ned. Himmelen er tung, blygrå. Det er akkurat som om den trykker ham ned. Han føler seg dårlig og utilpass bare av å se på den. I stedet for å hive filleryen over det våte gelenderet, går han inn og slipper det ned på stuegolvet. Subber tilbake til kjøkkenet. Vet at det er på tide å innse at slaget er tapt. Ikke slaget mot dem, de ville aldri i verden ha funnet ham, men slaget mot sin egen samvittighet. Det er snart tapt. Siden det skjedde har han bare gått rundt i huset, hvileløst som i en slags … transe. Selv om han vet at han like godt kunne vært uskyldig, han vet at han ikke har etterlatt seg et eneste spor, så … hvorfor må han da ha denne samvittigheten? Det er den som ødelegger. Han har en teori om at det alltid er den som ødelegger. Den er en forbannelse. Verken mer eller mindre.

 

Det hadde vært så altfor lett. Midt på natten hadde han sneket seg ut, tatt samme veien han alltid hadde tatt (for om de mot alle odds skulle finne fotsporene hans; han var der hele tiden, det var turruten hans!) Han hadde beveget seg stille opp mot bygningen. Flombelysningen hadde han holdt seg unna. Grunnarbeidet var allerede blitt gjort, dette var nøye planlagt. For ham var det bare å la det stå til. Og så koble ut alarmen, selvsagt, men som venn av en ansatt kunne han gjøre det uten problemer. Det var bare kjempelett! Lettjente penger, virkelig!

 

Fengsel. Ikke artig, han vet det. Han er ikke så dum som alle vil ha det til. Han sitter ved kjøkkenbordet. Det drypper ikke lenger. Kanna er tom. Tikkingen fra klokka gjør ham gal. Han føler seg rett og slett lite komfortabel akkurat nå. At han skulle få slike kvaler! Det var da forbasket. Han reiser seg. Apatisk. Vet ikke hva han skal ta seg til. Har sluttet i jobben fordi pengene var nok til å gi ham et godt liv uten, men hva søren er vitsen med penger hvis de gnager sånn på samvittigheten at du ikke orker å vise deg for folk en gang? Han tvinner tommeltotter, plystrer for å bryte stillheten, som ligger over ham og plager ham mer enn noe annet. Han er allerede fange. Stor forskjell er det vel ikke om han soner hjemme eller … eller i fengsel. På noen måter kan til og med fengsel foretrekkes; ordentlig mat (ikke bare torosupper), og andre mennesker. Kriminelle, men faen, han er jo faktisk det selv nå. Kan fremdeles ikke tro at han kunne synke så lavt. Han er et null. En pengegrisk, stakkarslig mann. Han avskyr seg selv. Virkelig, det gjør han.

 

Han hadde stått utenfor, visst at én eneste handling av ham ville sette himmel og jord i bevegelse. Skape et helvete uten like. Han hadde holdt den i venstre hånd. Han var venstrehendt. Sekundene tikket av gårde, ubarmhjertige. Han visste at dette måtte gjøres. Nå, før det var for sent. Før han fikk tid til å tenke noe over det. Det hadde skjedd med en kjapp bevegelse, og så var det for sent. For sent for ham. Hans skjebne var forseglet, men det hadde han enda ikke vært klar over. Han hadde stått som naglet fast i bakken, skjelvende.

 

Hvor lenge? En uke, kanskje. Han vet ikke hvor lang tid det har gått. Hvor lenge han har levd på posesuppe og brødskiver og vandret rundt i huset uten mål og mening. Det skjedde en torsdags natt. Natt til fredag. I dag er det vel … han tenker seg om. Irritert over denne likegyldigheten hos seg selv. Han vet ikke hvilken dag det er. Husker ikke. Kan ikke huske. Han kan ikke skjønne hvorfor han oppfører seg slik. Han hadde da visst hva han bega seg ut på. Er vel et voksent menneske. Fredag, er det. En uke, ja … ingenting husker han fra de første dagene. Han er mye mer våken og oppmerksom nå enn han har vært. Det har vært på nyhetene, på TV. Hehe, han er kjendis. For sine gjerninger. Det gir ham ingen seiersfølelse, han blir bare trist. TV sier at politiet har få spor. Få spor, da har de vel noen. Det eneste som gitt ham litt glede disse dagene er tanken på hvilke spor de kan ha. Kan ikke være store greiene, det. Han ler ofte når han tenker på det. De fleste vil si det er et ondt smil, en ond latter. Egentlig er det jo bare latteren til en gal mann. En mann som holder på å gå fra forstanden.

 

Flammene hadde slikket seg oppover. Raskt. Hvis han hadde angret, hadde han overhodet ikke hatt mulighet til å stanse det. Det var vel det som var litt av poenget. Iltre flammer hadde danset oppover kirkeveggen. Han, en satanist? Han hadde grøsset, og så hadde han løpt strake veien hjem. Som et lite, forskremt barn.

 

Nei, han orker ikke mer. Det blir for tøft. Han sitter på filleryen, mer redd enn han noen sinne har vært. Tror han. Han tuller filleryen rundt seg. Det minner ham sånn om henne, og det er godt å sitte slik inntullet i noe han vet hun har lagt tid og arbeid ned i. Brevet er sendt. Han har vært på posten nå. Nå vil han bare sitte her til de kommer. Ta seg en røyk. Eller femten. Selv om han er redd, er han utrolig lettet. Det blir sikkert ikke så ille i fengsel. Bedre enn dette, antageligvis. Han hadde aldri trodd han skulle få slik en mektig samvittighet. Som kontrollerer ham helt. Hater det, men samtidig, innerst inne i ham et sted, vet han at han gjør det rette. Han sukker, glad for at beslutningen endelig er tatt. Nå kan de bare komme og ta ham. Skjelle ham ut, kalle ham dum. Gi ham tjue år i fengsel og en gedigen bot som han aldri, noen sinne, kommer til å kunne betale tilbake en brøkdel av en gang. Han sukker igjen, litt lettet. Han smiler ordentlig for første gang på en uke. Tenner en røyk. Tenker at det var utrolig godt med en røyk nå. Fatter ikke hvordan han har greid seg uten en hel uke. Han har ikke tørret å gå ut. Forbaska.

 

Hun sitter i stua på hjemmet ved siden av Margot. De ser på TV. De ser alltid på TV. Nå er det annerledes. Hun har sett det, så det forrige uke. Kirka der som Marius bor har blitt brent ned til grunnen, av en av disse … satandyrkerne. Hun har ringt til ham for å spørre om det, men enten har han ikke vært hjemme, eller så har han ikke tatt telefonen. Hun er litt bekymret. Nå sier de på TV at gjerningsmannen er funnet. Han hadde skrevet et brev til politiet og tilstått. Gjerningsmannen var en ugift, litt tilbakestående mann i femtiårene. Hun gisper, det kan ikke være … Margot ser på henne, også hun redd i øynene. De leter etter slektninger som kan identifisere liket, men de er ganske sikker på at det er den 53 år gamle Marius Fossum .. ”Å, Marius … å herregud … å ….” Hun kjenner Margots armer rundt seg, trøstende. Men all livsvilje har forlatt henne.

 

De fant ham i stua. Riktignok delvis forbrent, men hans mor, en skjelvende bylt av et gammelt menneske, hadde ingen problemer med å identifisere ham. Politiet viste henne de forkullede restene av det han hadde vært tullet inn i, og tårene rant fritt hos den gamle. ”Filleryen … å … jeg, jeg gav den til ham da han … da han flyttet for seg selv .. å, Marius … jeg fatter bare ikke hvordan han kunne gjøre .. hvordan noe slikt kunne hende …” Politiet hjalp henne bort til en stol. Fortalte at det mest sannsynlig ikke var et selvmord, men en ulykke. Sønnen hennes var litt mindre begavet, var han ikke? Med ansiktet grimet av tårer nikket hun, så tomt ut i lufta.

 

”Han har aldri fungert helt normalt. Han jobber, og han … han lever vanlig, forholdsvis, men han er .. han mangler noen grunnleggende ting … jeg … ” Politiet fortalte at teppet hadde vært delvis dekket av bensin, bensin som de også hadde funnet rester av i en dunk i skapet på kjøkkenet og i hyllene. Gutten hennes hadde bare kommet borti med sigarettgløden. En tragedie. Og mens to menn sitter i en leilighet i Oslo, skåler i Champagne og ler høyt av den tåpelige, lettlurte mannen, sitter en gammel kvinne i en lenestol på et aldershjem. Skyver venninnens trøstende hånd bort og tenker på det hun har mistet; sin eneste glede.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish