Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Hvordan et vennskap fort kan utvikle seg til noe mer; kjærlighet...Skriv ut Utskrift

Kjærlighet i et vennskap som ikke er gjensidig.

Bokmål - NovelleForfatter:



Busstoppet jeg skal av på er rett rundt hjørnet, men jeg trykker ikke på stoppknappen. Hånda beveger seg ikke fra kneet mitt. En synkende følelse holder meg limt til setet, og jeg blir sittende stiv å se busstoppskiltet nærme seg. Jeg prøver å ta meg selv mentalt i nakken og snakke fornuft til den dumme, numne kroppen min, men det nytter ikke. Jeg hører ikke. Busstoppet er passert, og forvinner bak meg.

 

Ok, sjansen er borte. Det kommer ikke til å skje i dag heller. Kan jeg kanskje klare å roe meg litt ned nå? Jeg tvinger blikket bort fra vinduet og lukker øynene hardt. Blunker et par ganger.

 

Et tomt karamellpapir er stukket inn i lomma på seteryggen foran meg, og jeg stirrer på det uten egentlig å se det. Lys fra lyktestolper langs veien reflekteres rytmisk som små skimrende glansflekker i den blanke overflaten. Jeg vet at jeg holder blikket festet på det for å unngå å kikke ut, og jeg klarer ikke lure meg selv. Blikket mitt trekkes ufrivillig mot vinduet, og jeg kan så vidt skimte taket på huset hans et stykke oppe i skråningen. Brystet mitt presses fullt av en verkende klump.

 

Dette har gått helt galt. Han har blitt så mye mer glad i meg enn det jeg ville at han skulle. Jeg tenkte bare at vi skulle være venner. Ha det litt gøy sammen. Litt klining og flørting og noen å ha i armen på fester. Noen å vise frem, liksom. For han er jo kjempekjekk.

 

I går sa han at han elsket meg. Jeg sa at jeg elsket ham også. Men jeg løy. Og det etser seg inn i samvittigheten min, og svir så jeg holder på å bli gal. Jeg sa det fordi det var det han ønsket å høre.

 

Og det var da jeg våknet i dag at jeg fant ut at jeg ikke kan fortsette lenger. Det blir helt galt. Det vil bare være å lure ham. Og egentlig har jeg lurt ham hele veien. Jeg har aldri VIRKELIG fortalt ham hva jeg føler eller hva jeg vil. Jeg har bare oppmuntret ham. Bare vært flirete, tøysete, kosete og lokket ham videre. Og jeg visste ikke at jeg lokket ham langt ut på glattisen. Han gleder seg allerede til vi kan flytte hjemmefra å bo på en liten hybel og begynne og planlegge et liv sammen.

 

Så jeg må slå opp. Bryte ”vennskapet”. Det er egentlig det jeg sitter på bussen for å gjøre nå. Men sjansen glapp, og nå må jeg igjen begynne på nytt med å samle mot og gå enda en dag og grue meg til å gjøre det. Som om ikke hele denne lange, vonde dagen på skolen var nok. Jeg har ikke klart å konsentrere meg om noen ting. Har nesten ikke svart når folk har snakket til meg engang. For jeg vet at han kommer til å bli knust. Han kommer til å hate meg. Selv om jeg gjør det for hans eget beste. Som da jeg sa at jeg elsket ham.

 

Bussen stopper og tar opp flere passasjerer. Som vanlig setter jeg meg lenger inn, og tar litt mindre plass på setet i tilfelle noen kommer og setter seg ved siden av meg. Det pleier som regel ikke å skje, men bare sånn i tilfelle. Det skjer ikke nå heller. Bussen har nå lenge vært nesten full, men ingen setter seg hos meg. Utstråler jeg en aller annen negativ energi som skremmer dem? Kan de merke at jeg er ond? Kan de merke hva for en fæl person jeg er?

 

Jeg synker dypt sammen og presser knærne opp mot seteryggen foran meg. Jeg har lyst til å krype ned å gjemme meg under setet. Jeg kaster stjålne blikk på passasjerene rundt meg. De ser ikke ut til å bry seg med meg. Noen leser eller hører på musikk, stirrer fremfor seg eller ut av vinduet. Det føles nesten litt for uskyldig, som om de anstrenger seg for ikke å stirre på meg. På det fæle mennesket. Men jeg vet de vil. Jeg kjenner meg som en magnet.      

 

Jeg presser ansiktet mitt mot panna og skjermer ansiktet mitt med hånda. Jeg stirrer ut i mørket. På lyktestolpene som kommer og går.

 

Jeg skulle ønske den vonde klumpen i brystet mitt kunne sprekke. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gråte angsten ut og bli lettet. Det føles som jeg sakte blir kvalt. Kvalt av smerte. Jeg lukker øynene hardt, og lenge sitter jeg slik i mitt eget mørke. Jeg føler meg tung av tanker, syk av skyld.

 

Plutselig åpner jeg øynene. Hvor lenge har jeg sittet her? I panikk presser jeg på stoppknappen. Jeg snubler ut av bussen og trekker jakka tett rundt meg i kveldskulda. Ingen hus i nærheten, ingen mennesker. Jeg aner ikke hvor jeg er. Oversikten i busskuret forteller at siste buss tilbake til byen har gått.

 

Jeg kunne kanskje ringt noen og fått dem til å hente meg. Men akkurat nå orker jeg ikke tanken på å se noen eller snakke med noen, og få masse spørsmål om hvorfor jeg havna her ute i ødemarka.

 

Jeg sover i busskuret denne natta. Jeg håper alle tror jeg er død.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish