Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
René Descartes - Meditasjoner og sikker vitenSkriv ut Utskrift
Semesteroppgave som omfatter René Descartes' verk frem til Meditasjon 3.
Bokmål - EssayForfatter:



Oppgave 11 – Meditasjoner og sikker viten:

Redegjør for Descartes argumentasjon for at sikker viten finnes, og for at sikker viten forutsetter Guds eksistens.

 

I dette essayet om René Descartes (1596-1650) tar jeg for meg og fordyper meg i hans Diskurs av metoden, og Meditasjon 1, 2 og 3. Jeg vil forklare hans argumentasjon og bevis på at Gud eksisterer og at det finnes sikker viten. Jeg vil gjøre som Descartes selv ville ha gjort, gå metodisk til verks med det første verket først, mens de andre følger kronologisk. Dette gjør jeg for å vise Descartes’ prosess igjennom sin egen filosofi, hvor han starter med tvil og ender opp med bevis for både Gud og sikker viten.

 

Kort og godt

René Descartes (1596-1650) er en av de viktigste, vestlige filosofene disse siste århundrene. Han har inspirert flere filosofer i senere tid, og vi finne biter av ham i filosofien til filosofer som Locke, Hume, og til og med Kant. Han forandret forholdet mellom teologi og filosofi og er derfor blitt kalt den moderne filosofis far.[1]

 

Det er viktig å ha i bakhodet at Descartes var en strålende matematiker, først og fremst[2]. Hans filosofiske systemet, som vi kommer tilbake til, var derfor også ment til å være en vitenskapelig metode. Hans første diskusjon av denne vitenskapelige metoden for å oppnå sikker viten, finner vi i et uferdig verk fra 1628, Regler for å ledsage den medfødte fornuft[3]. Mange av reglene man finner i dette verket, viser frem til reglene vi finner i det viktige verket, Diskurs av metoden (1637)[4]

 

I deler av Diskurs av metoden tar Descartes opp temaer og argumentasjoner som går igjen i Meditasjonene[5]. Diskurs av metoden ble utgitt på fransk, og var på denne måten tilgjengelig for mannen i gata. Han nedtonet argumentene fra sitt tidligere verk[6] betydelig for å gjøre det lettere for leseren å holde fokus, men også for å avverge at hissigpropper trakk tidlige konklusjoner. Meditasjonene ble derimot skrevet på Latin og var ikke ment for allmennheten.

 

Descartes hadde to drivkrefter for Meditasjonene: Å bevise Guds eksistens, og udødeligheten til sjelen, igjennom naturlige årsaker[7]. Dette gjør han ved å følge reglene han framlegger i Diskurs av metoden.

 

Diskurs av metoden

Descartes nektet å akseptere det filosofene før ham hadde skrevet, fordi det fantes for mange meninger om samme tema. Sannsynligheten for at noen av disse meningene ville vise seg å være sanne, var derfor liten. Descartes ville skape en virkelighet som besto kun av sikker viten, og for å oppnå dette måtte han benytte seg av et filosofisk system. Slik skapte Descartes den altomfattende tvilen. Alt som kunne tviles på måtte forkastes, slik at han til slutt endte opp med bare de rene sannhetene. På denne måten skreller Descartes vekk lag på lag, som hos en løk, alt han hadde holdt for sant helt fra sin barndom.

 

Mesteparten av Diskursen viser Descartes’ intellektuelle utvikling, og hvordan hans metode skulle assistere ham i hans undersøkelse. Det er viktig å huske at menneskers ”trangsynthet” ofte trekkes inn i hans filosofi i sammenheng med hans prosjekt i form av spørsmål som hvordan individets bevissthet kan forstå seg selv, sin gud og sin verden?

 

Descartes vurderte et bredt spekter av metoder han kunne bruke i sitt prosjekt, men alle hadde sine begrensninger. Han var innom metoder som geometri og algebra, men de var enten for abstrakte, eller for bundet av sine former. Han konkluderte derfor med å lage en liste med egenproduserte metodiske regler for hvordan den altomfattende tvilen skulle forekomme.

 

Denne listen består av 21 regler, hvorav de viktigste er nevnt under:[8]

- Vi må verken legge vekt på hva andre mener eller på hva vi selv tror, men vi må undersøke det som skal undersøkes, og dedusere fra sikre holdepunkter.

- Kompliserte problemstillinger må deles opp i enklere deler

- Vi må begynne med det enkle, og fortsette med det kompliserte etter at det enkle er løst

- Vi må foreta oppsummeringer med jevne mellomrom

- Vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være selvmotsigende å tvile på det.

 

Descartes’ metode, som sagt i disse reglene, bygger på intuisjon, deduksjon, eller fradrag, og enumerasjon, eller oppregning. Disse tre evnene er grunnlaget for vår menneskelige fornuft.

 

Descartes forsto at det ville bli en vanskelig affære å forlate sin barnelærdom, og lagde derfor en rekke moralske regler i tillegg, som kunne holde ham på rett kjøl igjennom dette prosjektet. Han lagde 4 moralske regler:[9]

 

- Følge landets lover og holde fast på hans tro på Gud.

- Å være konsekvent i følgende posisjon, selv om de virker tvilfulle.

- Forandre sine ønsker framfor å forandre ordenen i verden.

- Å velge det beste yrket han kunne.

 

Hans neste oppgave, etter tvilsprosessen, er å rekonstruere virkeligheten, bit for bit. Descartes er nøye med denne delen. Han setter sammen sin nye virkelighet på intet annet enn rene sannheter. Sannheter som ikke innerholder et frø av tvil. Slik er det mulig å unngå usannheter, og oppnå sikker viten. Det er viktig for Descartes å vise at det er mulig å oppnå sikker viten, og det er dette han vil bevise ved hjelp av sin vitenskapelige metode[10].

 

Meditasjon 1, ”Om de ting som kan trekkes i tvil”

Descartes’ vitenskapelige metode er å systematisk følge tvilsprosessen han utdypet i Diskurs av metoden for å komme frem til sikker viten. Han utdyper denne tvilen ytterligere i hans første Meditasjon. Det er ikke snakk om naturlig skeptisisme, for eksempel å tvile på at svarte katter bringer ulykke. Tvilen han sikter etter er systematisk, altomfattende og har som mål å ende opp med bare de absolutte sannhetene[11] som gir sikker viten.

 

Descartes har heller ingen intensjon om å tvile på hver enkelt lille ting som streifer ham, det er rett og slett en umulig oppgave. Han vil heller undergrave hele fundamentet av hans opprinnelige synspunkter. Dette gjør han ved å inndele de såkalte sannhetene i klasser: sanselige viten og matematiske resonnementer. Om vi antar at sannhetene innenfor hver klasse har like fundamenter eller grunnprinsipper, vil tvil innenfor én av klassene, skape tvil også i de andre klassene. Dette må nødvendigvis være slik fordi om grunnprinsippene, som er like innenfor alle klasser, kan betviles i én klasse, kan de ikke være sikre sannheter i en annen.

 

Descartes innfører et nytt begrep som han baserer mye av sin argumentasjon på: skille på primære og sekundære kvaliteter. Vi kan få impulser fra å observere et eple. Impulsene vi får sier oss at eplet er rødt, det lukter godt og at det er hardt. Descartes mener at disse kvalitetene ikke tilhører eplet, men at de eksisterer kun i hodet på den som observerer eplet. Da er altså impulsene et produkt av forholdet mellom eplet, sanseorganene, og hjernen, ikke av eplet alene. Vi definerer disse kvalitetene som sekundære kvaliteter, fordi de er basert på sansene. Sekundære kvaliteter er varme, lys, farge, smak og lyd. Alle primære kvaliteter er trekk som tilhører objekter, og kun objektet. Disse kvalitetene er basert på matematikk, og er definert som form, tid, enhetsverdi (for eksempel lengde) og kvantitet[12].

 

Descartes begynner sitt systematiske tvilseksperiment ved å poengtere et åpenbart troverdighetsproblem med våre sanser: optisk illusjon. Descartes begynner å tvile på sine sanser når objekter viser seg å være mindre på avstand, enn hva de egentlig er. Det gir at ut i fra våre sanser er et objekt variabelt i størrelse, avhengig av hvor du befinner deg i forhold til det. Vi kan derfor ikke stole på denne sansen, og dette undergraver hele klassen sanselig viten.

 

Descartes tviler nå så sterkt på sine sanser, at han til og med streifer innom muligheten at han drømmer. Han foreslår en hypotese som senere faktisk har dukket opp i Hollywood, i form av filmen Matrix. Hypotesen går slik: jeg drømmer at jeg er våken. Dette er lettere å forstå om man tar utgangspunkt i Hollywoods versjon av hypotesen: Jeg går hele mitt liv og tror jeg er våken. Jeg tror på alt som er rundt meg, og det mine sanser

 

opplever. Jeg tror på at eplet er rødt. Faktum er at jeg sover, og kun fantaserer om hva mine sanser opplever. Jeg kan derfor senere våkne, og innse at ting ikke er slik jeg fantaserte om. Jeg kan komme til å innse at eplet faktisk ikke er rødt, eller at eplet ikke eksisterer i det hele tatt. Denne hypotesen stiller spesielt spørsmål ved troverdigheten av klassen sanselige viten, som igjen stiller spørsmål ved eksistensen av sekundære objekter, objekter basert på sanser.  Hypotesen affekterer derimot ikke de primære objektene, objekter basert på matematikk. De grunnleggende matematiske prinsippene tid og rom, eksisterer alltid, og kan ikke tviles på.  

 

Descartes tar nå tvilen til et nytt nivå, og spekulerer i om at kanskje Gud bedrar ham i alt han tror på. Dette kan kun forekomme om Gud aktivt putter ideer i hodet mitt, som viser seg å ha en annen kilde av opprinnelse. Om dette er tilfellet betyr det at Gud har bedratt ham også når det kom til de ideale objekter basert på matematikk, primære objekter.

 

Forslaget om at Gud bedrar ham skaper problemer, for i følge tradisjonell kristen teologi er absolutt godhet en av Guds egenskaper. Absolutt godhet og bedrag stemmer ikke over ens. I dette tilfellet eksisterer ikke Gud. Om Gud er en bedrager er han ikke absolutt god. Han er derfor heller ikke Gud, som er i besittelse av denne egenskapen. Nå reflekterer Descartes over hvor langt fra den opprinnelige planen hans tvil har tatt ham.

 

Slike spekulative diskusjoner om dette temaet i denne perioden var farlig. Kirken trakk klare skiller på spekulative og aktive skeptikere. En spekulativ skeptiker finner bare de teoretiske problemene, mens en aktiv skeptiker fortsetter ved å foreslå en handling til problemet. Med tanke på religiøs tro, vil en aktiv skeptiker bli sett på som mest farlig, for han kan foreslå å handle som om det ikke fantes noen Gud[13]. Descartes derimot, foreslår bare teoretisk tvil. Han er meget klar på at han i alle tilfeller fraråder at hans tvil blir brukt mot tradisjonell kristen tro.

 

Han kommer i stedet med et forslag[14], om at det eksisterer et ondt geni, eller en demon[15], som er den som bedrar ham. En slik demon kan få ideer til å oppstå i Descartes’ hode slik at han blir bedratt om eksistensen av primære objekter.

 

Descartes tviler aldri på at ideer oppstår. Kilden til disse ideene kan være forkjellige. Kildene kan for eksempel være objekter, hans egne drømmer, Gud eller det onde geniet. Det er så mange mulige kilder for opprinnelse av ideer, og ingen idiotsikker måte å vite hvilken som er opphavet for den enkelte idé. Det er spørsmålet om opprinnelsen til ideen som er nøkkelen. Descartes kan løse hans epistemologiske skeptisisme ved å eliminere alle kilder, utenom en.

 

Meditasjon 2, ”Om den menneskelige ånds natur; og at den er kjenneligere enn legemet”

Descartes tror om han finner en absolutt sannhet, et fast punkt i en ellers vanskelig virkelighet, vil det være fundamentet for hans filosofiske system. Dette faste punktet er hans eksistens: ”…jeg tenker, jeg er, nødvendigvis er sann hver gang den kastes frem av meg eller begripes av min tankeevne” [16]. Descartes lånte strategien Augustin (354-430) brukte da han forsøke seg på skeptisisme. Augustin sier at man kan ikke bli bedratt om man ikke eksisterer.[17] Om det onde geniet da bedrar Descartes, er dette et bevis på at han eksisterer. Og da kan til og med ikke et ondt geni bedra ham, når det gjelder hans eksistens.

 

Descartes utleder sin eksistens i andre meditasjon. Argumentet han bruker, ”jeg tenker”, går over til å bli ”jeg eksisterer”. Men å omgjøre dette argumentet, er å anta et manglende argument, at tenkende ting eksisterer. Descartes påpeker at ”jeg tenker” ikke er avledet, men gjenkjent i en øyeblikkelig handling av mental intuisjon. Dette er en forklaring vi tror Descartes har for sin berømte frase ”når jeg tenker, må jeg eksistere” [18]. Fra slik enkel intuisjon kan vi generalisere for å si ’tenkende ting må eksistere’. Descartes skriver om dette temaet: ”Men hva er jeg? En tenkende ting. Hva er det? En ting som tviler, forstår, benekter, vil, vil ikke, og også som forestiller seg og har sensoriske persepsjoner.” [19].

 

Da Descartes innså sannheten om at han eksisterte, prøvde han å fortsette ved å finne ut av hva slags ting han var. Både Platon og Aristoteles hadde formeninger om at mennesket er en sammensetning av sjel og kropp, men han kan ikke referere til seg selv som en ting som har en kropp[20]. Han vet ikke sikkert at verken hans kropp eller verden rundt ham eksisterer, fordi dette innebærer sanselige oppfatninger. Han kommer så til slutt frem til at å tenke er det eneste karaktertrekket han har, derfor er han en tenkende ting. Herifra begynner Descartes å skille på tenkende ting (res cognitans) og andre ting (res extensa).

 

Sannhet om ting som ikke tenker er mer åpenbare og tydeligere enn sannheten om ting som tenker. Han tar derfor utgangspunkt i en ikke-tenkende ting, i dette tilfellet et voksstykke, og danner sitt argument rundt beviset av denne. Han tar utgangspunkt i voksstykket på to forskjellige tidspunkt. Første gang er voksstykket en i fast form, senere har vi smeltet voksstykket over en flamme, og det er nå flytende. I disse to tilstandene har voksstykket forskjellige kvaliteter. Hverken farge, form eller lukt er like i de to tilfellene. Descartes konkluderer med at kontinuiteten hos voksstykket ikke kan fastslås verken ved syn, følelse eller fantasi, men ved en handling av det mentale[21]. Sannhet om det mentale riket kan kun oppnås ved sannhet av det mentale riket. Direkte bevissthet hos det mentale er derfor viktigere enn bevissthet for objekter og ting.

 

Meditasjon 3, ”Om Gud, at han er til”

Descartes observerer at det er sikkerhet i hans eksistens. Han vet derfor nå sannheten om hans eksistens klart og tydelig. Han foreslår en regel med tanke på dette: Alt jeg oppfatter klart og tydelig, kan logisk sett samsvare presist med mitt begrep om det. Det betyr at det kan ikke være mer i virkning enn i årsak[22]. Denne regelen kan han bruke for å bevise eksistensen av sekundære objekter, og sannheten om matematikk. På den måten beviser han at det finnes sikker viten. Først bruker han regelen for å bevise Guds eksistens, og at Gud ikke er en bedrager. Han begynner med gudsbeviset, for om han beviser Guds eksistens, vil alt bli som før tvilen igjen.

 

Som ’tenkende ting’ (res cognitans) har vi fire typer tanker: Ideer (ideae), viljestyrke (voluntates), dommer (judiciae) og sinnsbevegelse (affectus)[23]. Vi fokuserer på tanken ”idé”. Det finnes tre typer ideer; de tilkommende (de vi opplever), de oppdiktede og de medfødte. Vi har lært av naturen at de tilkommende ideene har sitt opphav fra sekundære objekter. På bakgrunn av argumentene Descartes allerede har gitt oss om tilkommende ideer av sekundære objekter, kan han ikke bevise Guds eksistens igjennom disse. De tilkommende ideene av sekundære objekter, eksisterer ikke i følge Descartes’ Meditasjon 2. Descartes mente at ideen om Gud er medfødt og instinktiv i mennesket, og han bruker derfor de medfødte ideene for å danne sitt gudsbevis.

 

Descartes starter med å si at en mer fullkommen idé har større objektiv realitet enn mindre fullkommene ideer. For eksempel, ideer av evig substans, slik som Gud, har mer fullkommenhet enn ideer av endelig substans, slik som dyr eller trær. Ideen om et fullkomment og uendelig vesen kan ikke diktes opp av et menneske, som er ufullkomment og endelig. Den må derfor stamme fra noe som selv er fullkomment, nemlig Gud. Descartes kommer frem til sitt gudsbevis ved å vurdere ideen Gud i ham selv. Hvor kommer denne ideen fra? Fordi han er et menneske, og ideen menneske er verken endelig eller fullkommen, kan ikke ideen mennesket dikte opp ideen Gud, som er uendelig og fullkommen. Det at Descartes er ufullkommen og tviler på eksistensen av sine omgivelser, men fremdeles har en idé om en fullkommen Gud, er bevis på Guds eksistens i seg selv.

 

Lettere sagt er beviset på Guds eksistens:

1) Vi har en idé som er uendelig og fullkommen.

2) Ideen vi har av oss selv er endelig og ufullkommen.

3) I henhold til regelen: ’Alt jeg oppfatter klart og tydelig, kan logisk sett samsvare presist med mitt begrep om det’, må det være like mye årsak til ideen, som det er virkning.

4) Den uendelig og fullkomne ideen vi har, må derfor ha oppstått av det uendelige og fullkomne.

5) Ideen kan derfor ikke ha oppstått i oss selv, når vår idé er endelig og ufullkommen.

6) Opphavet til ideen kan bare komme fra eksistensen av det uendelige og fullkomne fenomenet vi kaller Gud.

 

Hadde det onde geniet hatt muligheten til å bedra oss, ville Gud ha vært ufullkommen. Derfor eksisterer det ikke noe ondt geni, men bare Gud.

 

Nå som Guds eksistens er bevist, kan Descartes bevise at det finnes sikker viten. På bakgrunn av regelen som også er brukt i Gudsbeviset, kan han bevise eksistensen til ’ikke tenkende ting’ (res extensa). Regelen sier at det ikke kan være mer til virkningen av en idé enn til årsaken av den samme ideen. Det betyr at noe vi opplever må være sant, fordi det vi opplever er en virkning av en årsak. Om årsaken ikke eksisterer kan vi heller ikke oppleve noen virkning. For eksempel, vi opplever impulsene fra et eple, om at eplet er rødt. Dette må da nødvendigvis være sant at eplet eksisterer og er rødt, for hvis ikke eplet eksisterer kan vi heller ikke oppleve impulsene som sier at eplet er rødt. Dette er sikker viten for vi har motbevist at det finnes et ondt geni som kan bedra oss. Det kan ikke eksistere et slik ondt geni om Gud er fullkommen. Og siden Gud eksisterer er Gud fullkommen, for Gud kan ikke eksistere uten å være fullkommen.

 

 

Litteraturliste:

1) Emilsson, Eyólfur Kjalar. 2004. ”René Descartes”, kapittel 5 i Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo: Filosofisk Institutt ved Universitet i Oslo, i samarbeid med Unipub AS.

 

2) Descartes. 2004. Meditasjon 1, 2 og 3, Diskurs av metoden. Oversatt av

 

3) Descartes. 1901. Letter of Dedication, Preface to the Reader, Synopsis, Meditation I, Meditation II, Meditation III, Meditation IIII, Meditation V, Meditation VI. Oversatt av J. Veitch. Descartes’ Meditations, http://www.wright.edu/cola/descartes/mede.html, (siste dato jeg sjekket linken var i bruk: 25.10.06)

 

3) Næss, Arne. 2001. Filosofiens Historie, 7. utgave. Oslo: Universitetsforlaget AS.

 

4) Kristiansen, Gunnar Schrøder. René Descartes’ liv og virke, Descartes’ tenkning, Metafysiske Meditasjoner. Ariadnesidene, Oslo: Universitetet i Oslo, http://www.hf.uio.no/ikos/ariadne/Idehistorie/framesetepoke5.htm?epoke5/e5_descartes_liv.htm (siste dato jeg sjekket linken var i bruk: 25.10.06)

 

5) Douglas Burnham og James Fieser. 2006. René Descartes (1596-1650), The internet encyclopedia of philosophy. http://www.iep.utm.edu/d/descarte.htm, (siste dato jeg sjekket linken var i bruk: 25.10.06)

 

6) Martinsen, Vegard. 2000. René Descartes. Filosofi.no, http://www.filosofi.no/desc.html, (siste dato jeg sjekket linken var i bruk: 25.10.06)


[1] Douglas Burnham og James Fieser. 2006. René Descartes (1596-1650), Life

[2] Næss, Arne. 2001. Filosofiens historie, 7. utgave. Descartes, Liv

[3] Det ble publisert på latin ti år etter hans død

[4] Diskurs av metoden for å bruke fornuften riktig og søke sannheten i vitenskap, utgitt som et forklaringsverk til verket optikken, meteorologien og geometrien, en samling av essay som ble utgitt samme år

[5] Ble skrevet etter Diskurs av metoden

[6] Regler for å ledsage den medfødte fornuft, 1628

[7] Kristiansen, Gunnar Schrøder. Metafysiske Meditasjoner

[8] Martinsen, Vegard. 2000. René Descartes

[9] Emilsson, Eyólfur Kjalar. 2004. ”René Descartes”

[10] Martinsen, Vegard. 2000. René Descartes.

[11] Ordet absolutt brukes i betydning av at de absolutte sannhetene er rene sannheter, og en basis for sikker viten. Ordet vil ha denne betydningen igjennom hele oppgaven.

[12] Douglas Burnham og James Fieser. 2006. René Descartes (1596-1650), Meditation 2

[13] Douglas Burnham og James Fieser. 2006. René Descartes (1596-1650), Hhyperbolic Doubt

[14] Forslag til problemet gud som bedrager

[15] Et ondt geni som ikke er Gud

[16] Meditasjon 2, II, 17

[17] Tatt fra City of God 11:26

[18] Meditasjon 2, II, 17

[19] Meditasjon 2, II, 19

[20] Douglas Burnham og James Fieser. 2006. René Descartes (1596-1650), Meditation 2

[21] Emilsson, Eyólfur Kjalar. 2004. ”René Descartes”

[22] Kristiansen, Gunnar Schrøder. Metafysiske Meditasjoner

[23] Kristiansen, Gunnar Schrøder. Metafysiske Meditasjoner




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish