Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Mamma, pappa og «Somalia»Skriv ut Utskrift
Bokmål - NovelleForfatter:



«Velkommen til vår årlige talentkonkurranse her på skolen vår!», hørte jeg rektor si med sin mørke stemme til alle foreldrene, søsknene og alle de andre som var til stede. Jeg hørte han godt fra scenerommet der jeg satt. Jeg var nervøs. Nervøs for å ikke dumme meg ut på scenen. Jeg lukket øynene mine i håp om at det skulle bli bedre. Men det gjorde det ikke. I stedet så jeg for meg rektor med mikrofonen sin i høyrehånden, mens han fiklet på ledningen med venstrehånden. Beige dress som sikkert bare han i hele verden likte. Så kunne jeg se for meg rektors syn. Publikum. De var spente på hva slags kunstneriske ting de skulle få se på scenen i kveld. Midt i folkemengden så jeg mamma, pappa og søstera mi. Det var store forventninger i øynene deres. Forventninger om at jeg skulle vinne. Jeg åpnet øynene sakte. Da mørket ble mindre og mindre, så jeg mer og mer av rommet og alle deltakerne som satt her. Nede i høyre hjørne satt Eirik. Han skulle prøve seg som tryllekunstner. Det verste var at han så ut som en også. En svart flosshatt var plassert oppå det lille hodet hans og en lang, svart kappe hang ned langs den lange kroppen. Så forflyttet jeg blikket mitt lengre mot venstre helt til øynene minne oppfattet Ida og Lisa. De hadde tenkt å danse. De hadde laget dansen helt selv. Jeg merket meg at begge hadde det samme på seg. Svart tights og et rosa miniskjørt over. Grønn T-skjorte og røde sløyfer i håret. De kunne jo ikke vinne slik de så ut. Blikket mitt vandret lengre mot venstre. Neste personen jeg så var Karstein, som skulle prøve seg som buktaler. Han hadde med seg en dukke. Det vil si en rød sokk som han hadde tredd over den ene hånden. På sokken hadde han tilført noen knapper som visstnok skulle være øynene og en litt løs tråd som skulle være munnen. Ellers så han OK ut. Bortsett fra den grønne dressjakka. Plutselig ble jeg revet vekk fra tanken på de andre og kom inn på meg igjen. Jeg var vel ikke bra jeg heller. Her satt jeg og skulle synge en egenkomponert sang med navn «Somalia». Somalia. Jeg smakte på ordet. Det hørtes så teit ut nå. Somalia? Jeg visste at mamma og pappa var stolte av meg og hadde forventninger om at jeg skulle vinne. Men jeg ble bare så kvalm når jeg tenkte på sangen min. Jeg ble mer og mer nervøs. Jeg åpnet hendene mine og så ned i dem. Våt av svette. Svetta begynte å renne ned kinnene også. «Ida og Lisa!» Tankene mine ble dratt bort av rektors skjærende stemme. «Det er deres tur nå». Ida og Lisa skulle opp på scenen nå og opptre. De reiste seg og trippet bortover den korte veien til scenen. Publikums applaus slo mot meg da de hadde nådd ut på scenen. I det øyeblikket applausen la seg, kom en ny lyd til tilværelsen. Pop-musikk. Jentene måtte jo ha musikk til dansen sin. Hopping og småstepp hørtes. Da visste jeg at de var i gang. Men det var også en annen ting jeg visste. Jeg visste at jeg skulle opp på scenen etter dem. Jeg pustet dype drag inn og ut. Inn og ut.

 

Plutselig nådde en velkjent lyd ørene mine. Publikums applaus. Nå var Ida og Lisa’s tid over og min tid inne. Tiden var inne for at jeg skulle fram på scenen å fremføre «Somalia». Ida og Lisa kom gående tilbake fra scenen. Nå ventet jeg bare på at rektoren skulle si navnet mitt. «Geir!». Jeg reiste meg sakte fra stolen min. Jeg tok at skritt framover. Enda ett. Men på det tredje skrittet skjedde det noe. Jeg stoppet opp. Jeg klarte ikke bevege meg mer mot scenen. Jeg klarte det bare ikke. Jeg stivnet totalt. Rektorens stemme kom til meg igjen: «Geir, det er din tur». Jeg visste så godt at det var min tur, men jeg klarte jo ikke å bevege meg. Jeg prøvde å ta et til steg fremover, men i stedet ble det et skritt tilbake! Før jeg viste det var det to skritt bakover. Til slutt snudde jeg meg å sprang ut scenerommet og ut i gangen før jeg til slutt sprang ut ytterdøren. Endelig, tenkte jeg. Endelig ferdig! Det eneste jeg hørte da jeg passerte døren var: «Geir, kom ut. Det er din tur».


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish