Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Livets Takt, Troens maktSkriv ut Utskrift
Den islamske ungpiken møter både seg selv og sin far i døra.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Med de mørke, hutrende fingrene sine, knyter Yasmin den svarte hijaben sin strammere og strammere rundt sitt hårløse hode. Den bitende kulden slår og klasker i hennes uskyldige og søte ansikt, og Yasmin prøver å gjøre seg så liten som mulig for å beholde varmen under den verken vind eller vanntette høstjakken sin. Med lukkede øyne knyter hun sitt hodeplagg, og biler fyker forbi over gangfeltet med rasende fart. Far Amtza sier at barn i deres religion verken skal se eller vitne på henrettelse eller mord før de er myndige og kan passe på sine egne barn. Derfor lukker Yasmin øynene, og lever i håpet at ingen skade skal skje i dag heller. Når hijaben sitter stramt nok, åpner hun øynene igjen, og bremser bilene i begge filene. Så går hun smertefritt og plettfritt over.

 

”Alt du gjør blir pokkers gærent, det er bare dømt til å bli gærent, alt det du foretar deg og gjør. ALT!”
Mor Rashid skriker Yasmin opp i ansiktet med spytt og tårer sprettende rundt seg. Sammen har nettopp den muslimske familien Mujht foretatt en god og mektig middag, men godt kjøtt og god drikke. Mor og far åt opp både rubb og stubb, mens på tallerken til yngstedatter ligger det fortsatt noen kjøttbiter og litt frukt igjen.

”Spis maten din, vær heldig du får mat i det hele tatt. Du får ikke mat før solen står opp igjen! ”utbrøt far Amtza i takt med Rashids hulking og snufsing.

 

Men for fjerde gang reiser Yasmin seg likevel opp og skriker rett imot dem at hun har spist mat hos Beate, og at hun er ikke er det gram sulten, og kommer ikke til å bli det før frokost uansett. Hun hadde tilbrakt hele helgen med Beate og hennes venner, som verken var kristne eller muslimske, og som eller aldri hadde vært i en kirke. Amtza avskøy at hennes 15 år gamle datter drev dank på hellig fritid med sine ateist venninner, og det var vel enda ikke for mye for langt å be henne hjem søndag kveld til et hellig måltid med bønn og sang?

 

Amtza hadde alltid fortalt hvor viktig det faktisk var å beholde sin muslimske tro. Man skulle be daglig, og vise respekt for sine medmennesker. Derfor var det lite populært og bruke tid på ateister som festet og drakk, og som tilsynelatende ikke viste stor respekt for noe annet enn seg selv og sine nærmeste venner.
Sånnsett var Yasmin virkelig heldig som passet såpass godt inn blant sine norske ungdomsvenner. Selv om både Beate og Wenche var et par år eldre, og drakk og festet, hadde hun det bedre med dem enn alene hjemme med sine foreldre uten verken tv eller radio.

 

”Det er bare sånn vi ungdommer er pappa. Vi trenger sårt tiltrengt tid til å gjøre det vi vil også, ikke bare gjøre som dere.”, hadde hun flere ganger prøvd å forklare, men faren Amtza hadde alltid tilbedt og stått fast på sin islamske tro. Og der skulle ingen ungdom verken ha sex før ekteskapet, eller feste utenfor rammadahn og andre høytider. For Yasmins ateist venner var dette et lite aktuelt tema, og definitivt fantes denne regelen for å brytes. Både Beate og Wenche hadde vært i loppa med vær sine gutter før, og drukket seg sanseløse på både fest og utrdrinkningslag. Men Yasmin likte enda å forholde seg til sine muslimske normer, i alle fall enn så lenge.

 

På søndager blir alltid lysene i Muhjts lille leilighet tidlig slukket, og alle ligger i sine vedrørende senger før klokken ti. Mandag er ren arbeidsdag, der kontorarbeid og skolegang står på timeplanen. Det er klart man må være opplagt og frisk. Og som alle fleste andre ganger, er Yasmin den som sovner sist i kveld også. Hennes mørke øyne står i sterk kontrast til det hvite tapetet på hennes lille, nedstøvete rom, som hun aldri verken rydder eller vasker på. Det får Rashid gjøre, hun er jo husmor og vaskehjelp på fulltid. Med ett våkner den spenstige telefonen til Yasmin som ligger rolig og forlatt på hennes dystre leksepult til live. Hun fyker opp fra sengen med myke, rolige steg, og griper fatt i telefonen. Det er Beate som ringer, og Yasmin aktiverer den grønne knappen umiddelbart, den grønne knappen som alltid er svarknappen.

”Du får løpe ned hit på plassen, det er råeste feiringa noensinne i historien, masse røyk og drikke her, man bader i alkohol jo. Det er her det skjer, få på deg fillene, dette må du jo få med deg! Stiligste og føkkings festligste festen jeg noen gang har vitna på!”


Yasmin rakk ikke å si noe særlig mer enn et fattig ” jammen..” , før den tydelige berusede venninnen slang på røret og festet videre. Yasmin kunne lukte dunsten av alkohol og nikotin gjennom telefonrøret, og var sikker på denne natten med søvn ville dampe bort til mye annet enn akkurat det.

 

Det var klart at Yasmin følte seg presset til å gå, og hun visste at dersom hun valgte å ikke gå, ville hun høre det neste dag. Dersom det var tilfellet, var Yasmin lite interessert å bli hengt ut på en mandag, der hele uken ligger foran henne, med skriking og joming om hvorfor ikke hun var med på den heftigste festen i Ola Nordmanns historie. Med brask og bram knøt hun igjen på seg hijaben, og snek seg ut gjennom trappeoppgangen ned mot torget. Med rak rygg, og nesa i været, lusket hun seg rundt noen av torg kvartalene, før hun endelig fant frem til plassen. Den store, alltids mørke plassen var plutselig ikke så stor og mørk lenger, med pulsdrivende musikk, trommeslagene bass-høytalere og slapsefulle ungdommer, ble plassen liten og opplyst, som den noen ganger var under foredrag og forelesninger på varme soldager.

Det krevde sin mann for å finne frem til den du lette etter i mylderet, men så lenge du søkte etter en sprettende blondine med giraffhals og eselører og en utåndingsluft som var sterkt preget av både alkohol og røyk, var det forholdsvis greit å finne Beate. Hennes nye tettsittende bukse hadde fått en gedigen rift på den høyre leggen, men Yasmin valgte å unngå å spørre hvorfor. Dessuten var hun aldri garantert noe svar i Beates tilstand.

 

”Jasså, er det her det skjer? ”, spør Yasmin høylytt til noen av Beates venner, mens Beate selv hopper rundt som en spretten flue.
”Selvfølgelig er det her det skjer” svarte den minste jenta i samme flokken.
”Beate er på vei bort til den uber store gjengen med videregående elever der borte ser du vel ” sa hun og pekte strabasiøs bort mot bygningen i bakgrunnen av menneskegruppen, bygningen som en gang var et islamsk gatekjøkken.

 

Yasmin haltet ubesluttsomt og nervøst bortover plassen i ryggen til Beate. Hvilken dyster hendelse som foran henne lå, ved det gamle islamske gatekjøkkenet, visste hun lite om og fortsatte derfor mot gjengen av sterke, store og maskuline videregående elever. De sto alle som en i en stor sirkel, med et tydelig og fremhevende midtpunkt. Yasmin strakte nakken sin over en av de minste 1.klassingene i ringen, og konstaterte med lamslåtte øyne det faktum som ringens midtpunkt utøvet. Et stort hvitt skilt med muslimsk skrift og et lite bilde av en typisk muslimsk familie som en gang tilhørte gatekjøkkenet, ble sparket i stykker, tråkket på, spyttet på og gjort til narr. Ungdommene syntes alt var ubegredelig morsomt, og syntes å kose seg der de sto og lyste opp muslimske øyne med hat og sinne. Med ett tråkket Yasmin frem, og bøyde seg for å ta opp det ødelagte skiltet. I knebøy mottok hun et hardt kne i korsryggen, og segnet stille om over skiltet. Alt svartnet. Hun reiste seg stille opp, men ble igjen dyttet ned av de respektløse ungdommene som elsket hærverk og elsket å plage og som hadde tydelig mangel på respekt. For en siste gang reiste hun seg opp, rettet på hijaben og skrek ut: ” Dere hensynsløse, respektløse og fordømte ateister. Dere er et bidrag til dagens generasjon, dagens ungdom, men dere er bare til skam, Skaff dere et liv, gjør gode ting, og respekter at ikke alle er som dere. Vi har alle vår egen tro, i alle fall de som har noe å tro på. Mens dere er bare mennesker som representerer diskriminering, raserasisme og hærverk. Er sånt  dere vil vie livet deres til?”

 

Yasmins tone var skarp, amper og truende. De omkring 20 ungdommene som fortsatt sto flokket i en ring, så forsiktig opp mot den mørke jenteskikkelesen med en stramt knyttet hijab som sto i midten av den tette ringen som en dirigent i et kor. Hun tittet rundt på hver enkelt person i ringen, før hun plukket opp alt de berusede og infame ungdommene hadde gjort. Med et ondsinnet blikk rettet mot sine en gang beste venninner, forlot Yasmin festen før etter en halvtime. Den råeste festen som noen gang hadde eksistert var visst ikke så rå lenger alikevell.

 

Opp trappeoppgangen og inn bakveien i den lille leiligheten, smøg Yasmin seg stille inn. Lysene var enda slukket, og det var klart at mor Rashid og far Amtza enda sov. Hun lusket seg stille inn på foreldrenes rom, og satte seg stille ned på kne ved siden av sin fars nattbord. Hun foldet hendene, og la de på den myke madrassen hans. ”Du hadde rett far”, tenkte hun stille. ”Vi er heldige som har en tro å følge, og nå vet jeg at min islamske tro er den rette for meg. Etter hva som skjedde i kveld, har jeg lært og jeg har skjønt mer enn hva jeg gjorde før. Den som intet våger å gå nye veier, lærer aldri noe nytt. Jeg gikk en blindvei i dag, men til gjengjeld fikk jeg en rik erfaring med på kjøpet. Jeg husker enda den gangen du fortalte, om at livet ofte var som en sang. Refrenget representerer livets gode sider, det positive vi ser frem til. Versene er alt imellom, ofte kjedelig, men det introduserer refrenget, det gode. Som oftest avsluttes sangen med en nedtonende slutt, akkurat som livet, der man ofte kan sovne stille inn. En sang kan også stanse brått, med et trommeslag. Også livet kan ende sånn. Gjennom sangen er det en takt, akkurat som i livet. Man kan gå raskt frem, eller ta det med ro. Nå skjønner jeg i alle fall mer av hva du prøvde å formidle til meg som liten jente. God natt far, og takk for i dag”


Hun ba en stille bønn, før hun gikk inn på sitt eget værelse og knøt opp hijaben.
En erfaring rikere, en tanke klokere.                                                                                       




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish