Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MilorgSkriv ut Utskrift
Temaoppgave om Milorg under andre verdenskrig og de forskjellige sabotasjeoperasjonene.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Milorg er navnet på den militære motstandsgruppen som ble dannet i Norge under 2. verdenskrig. Det var ett landsomfattende apparat som arbeidet for frigjøringen og skulle opprettholde ro og orden i landet. Ved krigens slutt hadde Milorg en styrke på 40 000 menn som deltok i frigjøringsprosessen.

Arbeidet deres besto i hovedsak av etterretning, sanitet, forsyning, transport, spionasje, samband, dekning og hjelp til transport til Sverige. Hovedoppgaven deres var derimot å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og støtte en eventuelt alliert invasjon. De drev også ett svært omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, utover i krigen var de også aktive med egne sabotasjeoperasjoner.

 

PIONERFASEN
Den første tiden i Milorgs historie blir gjerne kalt pionerfasen. I denne fasen hadde Tyskland stadig fremgang, og både virket uovervinnelige. Blant ungdommen i Norge var det mye pessimisme og det var der det hele startet, noen av de som hadde vært med i mellomkrigsårene ville gjøre mer enn å bare stå på sidelinjen å se Tyskland herje som de ønsket. De gjemte unna mengder av våpen og utstyr, og holdt kontakt med hverandre.

 

Det var på Østlandet de fleste Milorg gruppene fantes, og i 1940 samlet sentralledelsen de forskjellige gruppene og dannet et øverst organ, Rådet. Alt i alt var Milorg delt inn i 22 distrikter, der hvert distrikt var underlagt en distriktssjef som igjen var underlagt den sentrale ledelsen, Rådet. Gjennom hele krigen besto Rådet av ca. 4 medlemmer og de sendte på sommeren 1941 et brev til kongen om å få godkjent status som organisasjon. Brevet ble videresendt til regjeringen Nygaardsvold i London og ble drøftet der.

Etter en del forviklinger, arrestasjoner og misforståelser, sendte regjeringen følgende telegram til rådet 20. November 1941: «Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet...» Milorg var blitt en del av det norske forsvar.

"De enkelte tiltaks periode," som denne første tiden i Milorgs historie er blitt kalt, var slutt.

 

OPPRULLINGER, OMORGANISERINGER OG NYE HOLDNINGER

De to første årene av Milorgs historie kalles ofte for herdingsperioden. Medlemmene i Milorg hadde ingen erfaring med illegalt arbeid, og var uforsiktig med sikkerheten rundt organisasjonen. Gestapo kom i 1942 på sporet av flere grupper, og det påførte Milorg store påkjenninger. Mange måtte flykte til Sverige og Storbritannia for å berge sitt eget skinn. Flere medlemmer ble også arrestert og forbindelsene mellom sentralledelsen og distriktene ble delvis brutt.

Men organisasjonen bygget seg opp igjen og under Jens Christian Hauges lederskap la Milorg en mer offensiv linje ved en eventuell britisk invasjon i Norge. Milorg ble også reorganisert slik at opprullinger fra Gestapo skulle bli vanskeligere.

Ledelsen i Kretsen (den sivile motstand) reagerte sterkt på denne offensive holdningen til Milorg, og fortalte dette til regjeringen i London. De pekte på mangel på våpen, utstyr, opplæring og at en kunne risikere at militært befal straks ble arrestert ved en invasjon og at man da sto uten ledelse. Milorg innrømmet at økt aktivitet ville sette sivilbefolkningene i fare.

De to partene lyktes å komme til enighet om hvordan strategien på hjemmefronten skulle være. Full tillit og et intimt samarbeid ble etablert.

 

SAMARBEID MELLOM MILITÆRE OG SIVILE
Våren 1944 gikk den sivile og militære ledelse sammen mot Quislings arbeidsmobilisering som skulle få tvinge tre årskull med ungdommer til arbeidstjeneste til fordel for tysk militæraktivitet. Flere vellykkede sabotasjer ble gjennomført av Milorg og den sivile tjenesten satte i gang omfattende paroler der de sterkt oppfordret til ikke å møte til registrering. Disse parolene ble distribuert via BBC, særtrykk og illegale aviser.

Nå unnlot registreringspliktige å møte i hele landet. For å unngå mobiliseringen rømte de til skogs, og det er fra her begrepet ”gutta på skauen” stammer i fra. Det akutte problemet som oppsto nå var hvordan alle disse guttene skulle skaffes mat. De best "skikkede" ble tatt inn i Milorg, mens andre ble vervet til polititroppene i Sverige. De resterende ble stasjonert rundt om i Norge og fikk diverse arbeid å ta hånd om. Matproblemet ble ytterligere forverret da tyskerne kom med et mottiltak; "Wer nicht arbeitet, soll auch nicht essen" – den som ikke arbeider skal heller ikke ha mat. I praksis betydde dette at det var kun de som var registrert fikk utlevert rasjoneringskort. Milorg utførte da et vellykket kupp mot en tysk lastebil, og kom unna med 75 000 rasjoneringskort.


VEMORK-AKSJONEN
Vemork-aksjonen, bedre kjent som tungtvannsaksjonene, ble utført av norske sabotører tilhørende Norwegian Independent Company No 1 (Kompani Linge) og hadde som formål om å sprenge Norsk Hydros elektrolyseanlegg for tungtvann ved Vemork på Rjukan.

 

Planen besto av to operasjoner, Freshman og Grouse. Et forparti (Grouse, senere Swallow) av lokalkjente norske fallskjermssoldater ble sluppet over vidda 18. Oktober 1942. Oppgaven deres var å ta i mot en gruppe engelske ingeniørsoldater i et glidefly for å angripe selve fabrikken, men denne aksjonen (Freshman) endte i forferdelse. Gliderne fant ikke frem og styrtet i fjellheimen sammen med det ene slepeflyet. De som på mirakuløst vis overlevde ble tatt av Gestapo og drept med det samme eller skutt på Trandum på nyåret 1943.

Det norske forpartiet som oppholdt seg i fjellet, og på nyåret 1943 fikk de beskjed om å inngå en ny operasjon (Gunnerside) som skulle angripe selve anlegget. Et nytt parti agenter fra Kompani Linge ankom og sluttet seg til de opprinnelige Swallow-karene. Joachim Rønneberg ledet gruppen som utførte sprengningen natten mellom 27. og 28. Februar 1943. De 18 tungtvannscellene ble ødelagt og ca. 500 kg tungtvann gikk tapt for tyskerne. Selve aksjonen gikk fredelig for seg, ikke et skudd ble løsnet og detonasjonen var som et dumpt lite smell. Sabotørene kom seg helskinnet unna og flyktet opp på Hardangervidda, mens tyskerne finkjemmet området uten hell. Gruppen delte seg, noen ble igjen på vidda og noen dro tilbake til Storbritannia via Sverige på ski.

 

TINNSJØ-AKSJONEN – SENKINGEN AV D/F «HYDRO»
3 måneder etter sabotasjen var tyskerne på nytt i gang med tungtvannsproduksjonen. Det ble da besluttet å bombe Vemork. 16. November 1943 slapp 161 amerikanske fly nesten 1000 bomber over Vemork uten å treffe målet. 21 sivile omkom.

Produksjonen ble allikevel stoppet på grunn av en generatorskade. Tyskerne besluttet å demontere utstyret og sende de resterende delene samt tungtvannet tilbake til moderlandet. Under streng bevoktning ble det fraktet til et fergested for å transporteres med fergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen.

Knut Haukelid, en av de gjenværende sabotørene, ba om tillatelse til å senke fergen som skulle frakte den dyrebare lasten over Tinnsjøen. Tillatelsen ble innvilget og natten før avreise, 19. Februar 1944, ble D/F «Hydro» ble det plassert en tidsinnstilt bombe i fergen. Dagen etter, smalt det midt på Tinnsjøen og 600 kg tungtvannsholdig lut gikk til bunns, dessverre med tap av 14 sivile nordmenn.

SMELTEVERK-AKSJONEN – ARENDAL 1943
Natt til lørdag 20. November 1943 ble det utført en omfattende sabotasjeaksjon rettet mot Smelteverk i Eydehavn. Gjennom smelteverkets tidligere tekniske konsulent C. J. Brockbank ble de allierte informert om bedriftens betydning for produksjon til tysk rustningsindustri.

Kompani Linge bestemte dermed en sabotasjeaksjon mot smelteverket, og 12. November 1943 ble Birger Rasmussen, Edvard J. Tallaksen, og Armand Trønnes droppet fra av et britisk bombefly. De landet i nærheten av Flatenfoss Kraftstasjon og tok seg derifra videre mot Eydehavn. De la seg i skogen av utkanten til industriområdet og foretok rekognoseringer av Eydehavn og smelteverket, samt studerte flyfotografier over fabrikkområdet.

 

Lørdagskvelden gikk de til aksjon. De klippet over nettinggjerdene, overfalt ut vakten og satte sprengladninger på transformatorene. Når de hadde brakt vakten i sikkerhet tente de på luntene og forlot selv området.

Eksplosjonen med brennende oljeflammer sto nesten 100meter til værs og ødela hele transformatorsystemet. Brannvesenet kom raskt til stedet, men det tok dem hele 6 timer å få kontroll på brannen. Ingen menneskeliv gikk tapt under aksjonen. Sabotørene selv returnerte til droppeplassen ved Flatenfoss og ble der i 14 dager før de gikk til Drangedal og tok toget videre til Oslo. Tyskerne derimot fant aldri ut hvem som sto bak sabotasjen.


FRIGJØRINGEN
8. mai 1945 kom den etterlengtede frigjøringen. Norge sto på hodet i jubel, og ”gutta på skauen” rykket inn i byene. Ut over sommeren ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år.

 

KILDER:

www.norgeslexi.com

www.lofotenkrigmus.no

www.wikipedia.org

dokkeveien.uib.no

www.visitvemork.com

www.webtek.no/freshman

www.propaganda.net

www.aust-agder.museum.no

www.aaks.no/Eydehavn

 




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish