Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Charlottes livSkriv ut Utskrift
En stil som handler om følelser, og om hvordan små ting kan utvikle seg til en katastrofe for en ungdom.
Bokmål - NovelleForfatter:



Hun satt på rommet sitt i den lille leiligheten deres. Den lå i 4. etasje i en høyblokk på Grünerløkka. Hun stirret på veggen. Hun studerte den rødfargede veggen nøye. Hun satt der på senga si og tenkte. Hun tenkte på hvordan livet ville vært om hun bare var tynn og pen. Hun var ikke noe spesielt stor, men det hun så i speilet sitt om morgenen var en stor, kraftig jente med alt for mange bilringer. Det var det hun så. Hun så ikke den vanligvis blide jenta, med langt, lyst og rett hår, og selvsagt de blå, pene øynene. Nei, alt hun så var en stor og stygg jente. Men det var hun altså ikke.

 

Denne jenta, som het Charlotte, hadde akkurat begynt på ny skole. Hun og faren hadde flyttet fra Smestad til Grünerløkka for bare en måneds tid siden. På den nye skolen gikk det veldig mange ungdommer, flere enn på Smestad Ungdomskole. I hennes klasse, 10b, var det flest jenter. De fleste av jentene i klassen var med i den populære gjengen på skolen. Lederen av gruppa var vel Linda. Hun var høy og tynn, med blondt hår og brune øyne. Hun var kjempepen. Og best av alt var hun hun den mest populære på hele skolen. Det ville Charlotte også være. Men Charlotte hadde ingen venner på denne skolen, og det måtte til for å være populær. Hver dag gikk hun alene både til og fra skolen, og hun hadde ingen å gå med når hun var på skolen heller. Da skoledagen var slutt, pleide hun å bare sitte på rommet sitt, og hun stirret ofte på den røde veggen. Hun gjorde selvfølgelig lekser da, men det var alt hun hadde å gjøre på fritiden sin.

 

Da hun satt der på senga en kveld i august, var hun så innmari lei. Lei av alt som var i det triste livet hennes. Alt bortsett fra en ting var hun lei av, og det var den tingen hun var mest glad i, og det var faren hennes. Moren hadde dødd i en bilulykke for 6 år siden. Å, som hun savnet moren sin. Men hun hadde kommet seg over ulykken nå, og var veldig glad for at hun fremdeles hadde faren. Hun begynte å gråte. Tårene rant nedover kinnene hennes som en foss. Hun gråt og gråt. I ca en time gråt hun, til hun stoppet opp, og tok en kniv opp fra nattbordskuffen. Hun hadde det så vondt inni seg. Skulle ønske at alt tok slutt.

 

Kniven braste over håndleddet hennes. Hun begynte å blø. Hun blødde enormt mye. Plutselig ble alt svart. Hvor var hun? Hun følte seg så sliten og trøtt. Hun hørte et smell. Hva var det? Noen ropte på henne. Langt borte i det fjerne kunne hun høre en kjent stemme som sa navnet hennes. Det var en mann. «Charlotte!!!», ropte han. Det var pappa. Han ropte høyt, men allikevel var alt så fjernt. Hun svarte ikke, hun lå bare der på senga helt stille, med blod over nesten hele seg. Plutselig kunne Charlotte høre sirenen fra en ambulanse. Hun ble redd, men klarte ikke å hyle eller gråte, og hun klarte heller ikke å rikke seg fra der hun lå.

 

Dagen etter våknet Charlotte opp i en seng i et merkelig rom. Hun myste gjennom de trette øynene sine. Charlotte kikket seg rundt. Først opp i taket, og deretter litt rundt henne. På høyre side av senga satt faren hennes. «Pappa?», hvisket hun med en stemme som lignet den alle har tidlig på morgenen. Faren fortalte henne at hun lå på sykehuset, og at hun hadde besvimt hjemme på rommet i går, og senere falt i koma i et par timer. Hun satte seg forsiktig opp i senga, og åpnet øynene litt mer. Hun var sliten. Faren lurte på hvorfor hun hadde kuttet seg. Charlotte svarte ikke. Hun kikket bare ned på den bandasjerte venstrehånden sin, og deretter bortover den hvite sykehus-dyna. Faren var engstelig. For hvordan skulle han klare å takle en 15-årings jenteproblemer? Han sukket dypt, og gikk ut av rommet. Charlotte tok opp et Hjemmet-blad fra nattbordet ved siden av seg. Hun bladde opp på en side, og begynte å lese. Hun leste tre linjer, men mer enn det klarte hun ikke. Da startet tårene å trille nedover kinnet hennes. Ikke fordi hun angret på det hun hadde gjort, men for at hun hadde det slik hun hadde det, og så ut slik som hun trodde at hun så ut.

 

Tre dager etter var hun hjemme i leiligheten igjen. Det var mandag, men hun ville ikke på skolen. Hun var redd for at alle der skulle le av henne og mobbe henne. Så hun sa til faren at hun ikke var i form, og ville være hjemme. Med tanke på det som hadde skjedd for bare noen få dager siden, lot faren henne være hjemme.

 

Da faren hadde dratt ned på Prix, der han jobbet, satte Charlotte seg i stua for å se på tv. Hun følte seg litt sulten, så hun tuslet inn på kjøkkenet for å finne seg noe å spise. Hun tok med seg to brødskiver med gulost ut igjen i stua, satte seg i sofaen, og slukte i seg begge skivene og et glass med cola. Etter ti minutter i sofaen løp hun ut på badet og kastet opp maten igjen. Hun trodde at hvis hun kastet opp maten etter å ha spist den, ville hun bli fort slank og pen.

    

I ca en uke lot hun som om hun var veldig forkjølet, og faren ga henne lov til å være hjemme. Hun kastet opp minst fem ganger om dagen, uten at faren merket noe. Men da hun den åttende dagen bad om å få være hjemme, spurte faren om noe var galt på skolen. Charlotte svarte at alt var kjempebra på skolen, og at hvis han absolutt ville, så kunne hun kanskje prøve å dra på skolen den dagen. Faren ville at hun i det minste kunne prøve å dra på skolen, og heller dra hjem igjen hvis hun ikke orket mer.

 

Charlotte dro på skolen, gikk alene både i friminuttene og hjem igjen fra skolen. Da hun hadde vært hjemme med sekken, tatt en skive og kastet den opp igjen, dro hun på et treningssenter nede i gata. Hun ville prøve å trene av seg alt det fettet hun trodde at hun hadde. Så da hun kom ned på senteret satte hun med en gang i gang med å trene. Men etter ca et kvarter orket hun ikke mer. Hun datt ned fra sykkelen hun syklet på, og ned på gulvet. Hun bare lå der. Hun hadde alt for lite næring i kroppen til å klare å trene, så hun hadde besvimt igjen på grunn av energimangel og mangel på næring. Personalet på treningssenteret fant lommeboka hennes i veska, og fant også farens telefonnummer der. De ringte til han, og han kom etter bare 2 minutter. De hadde ringt til en ambulanse også, og den kom omtrent samtidig med faren. Charlotte lå på sykehuset i to dager. Nå var hun veldig lei av livet sitt.

 

Da hun hadde kommet hjem, sendte faren hennes henne til en psykolog. Hun ble sint, veldig sint. Hvorfor skulle hun gå til psykolog? Hun var jo bare feit og stygg. Men det var jo de eneste feilene hun fant. Ingenting var galt med hjernen hennes eller noe sånt. Dette var det hun tenkte da hun var der første gang. Hun syntes at det var kjempe kjedelig, og skjønte ikke hvorfor hun var der. Tredje gang hun skulle vært der, droppet hun det. Hun ble hjemme i leiligheten. Og hun kastet som vanlig opp etter middagen.

 

Da hun skulle legge seg den kvelden, gikk hun rundt på rommet sitt. Hun gråt, og lette desperat etter kniven, som hun hadde lagt tilbake i nattbordskuffen etter den første gangen hun hadde kuttet seg. Da hun hadde funnet den, tok hun den opp, dro av slira og tok den opptil hånden sin. Nå var hun virkelig lei av livet sitt. Hun hadde ingen venner lenger, moren var død, faren klarte ikke å hjelpe henne, den dustete psykologen var i allefall ikke til noen hjelp, og i tillegg syntes Charlotte at hun selv var en stor, stygg og feit drittkjerring. Kunne hun ikke bare dø? Det hadde jo vært det beste for alle. Hun dro kniven over håndleddet. Denne gangen mye hardere enn forrige gang. Hun blødde nå ekstremt mye. Mye mer enn den forrige gangen hun hadde kuttet seg. Hun satte seg ned på skrivebordsstolen sin. Det mørke blodet rant nedover fingrene hennes. Hun smilte litt, men kort tid etterpå følte hun ingenting. Hodet smalt plutselig inn i kanten på pulten hennes. Hun begynte nå å blø fra pannen også. Det var blod overalt. Nå ble hun redd, men på en annen side var hun glad. Glad for at det jævlige livet hennes endelig snart var over. Hun falt ned ifra stolen og ned på gulvet.

 

Faren kom hjem først en time etterpå, men da var det for sent. Han kom opp på rommet hennes. Han hylte og gråt da han så Charlotte der på gulvet. Han fortet seg ut i gangen og ringte etter en ambulanse. Da ambulansepersonellet kom inn på rommet til Charlotte, satt faren på gulvet med Charlotte i armene. Faren var blek, men ikke like blek som den døde datteren. Han gråt, og han prøvde å prate med Charlotte. Han ville ikke tro på det som nettopp hadde skjedd.

 

I begravelsen en ukes tid etterpå, var hele familien til Charlotte samlet der. Ingen fra den nye skolen hennes var der. Det var to der fra skolen på Smestad, to som hadde støttet henne og hjulpet henne da hun gikk der. Men nå kunne ingen lenger hjelpe henne.

 

Hun var i himmelen nå.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish