Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En presentasjon av tre av Henning Mankells bøkerSkriv ut Utskrift
Særoppgave som omhandler "Tea-Bag", "Leopardens øye" og "Kennedys hjerne" av Henning Mankell. Personskildring og sammenligning av hovedpersonene og kulturforskjellene mellom Vesten og Afrika.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:



Om forfatteren
Henning Mankell er født den 3. februar 1948, i Stockholm og har vokst opp i Härjedalen i Sverige. Han er nå bosatt i Maputo, hovedstaden i Mosambik, og i Göteborg. I tillegg til å være forfatter, jobber han også som dramatiker og regissør. Noen av bøkene hans er da også blitt filmatisert.

 

Debuten hans var i 1973 med ”Bergsprengeren”, og etter den tid har han skrevet mange bøker, både barne- og ungdomslitteratur, skjønnlitteratur og kriminalromaner. Mest kjent er han vel for skikkelsen Kurt Wallander som vi treffer på i flere av hans kriminalromaner. Om sitt forfatterskap har han sagt; ”En grunnleggende drivkraft for meg er å, etter fattig evne, prøve å skape en forandring i den forferdelige verdenen vi lever i. Det handler om den utsuging, plyndring og fornedring som foregår.” Hans holdninger til akkurat denne problemstillingen er noe som går igjen i flere av hans bøker, og det kommer også frem i de bøkene jeg ønsker å presentere her.

 

Bøkene

Bøkene jeg vil presentere er ”Leopardens Øye” utgitt i 1990, ”Tea-Bag” fra 2001, og hans siste bok; kriminalromanen ”Kennedys hjerne” utgitt i 2005.

 

I ”Leopardens øye” får vi høre om Hans Olufson som vokser opp i en liten bygd i Norrland i Sverige, og som reiser til Zambia på slutten av 1960- tallet. I sin barndom og ungdom ble han godt kjent med en kvinne som var neseløs etter en kjertelbetennelse og mislykket neseoperasjon. Hennes navn var Janine og hun hadde en drøm om å reise til Afrika og bli misjonær. Etter hennes død ønsker Hans Olufson å oppfylle hennes drøm ved å reise til Afrika og besøke misjonsstasjonen. Ved en tilfeldighet ender han som eier av en hønsefarm, og blir i Afrika i atten år. Da han kom til Afrika var det som blåøyd idealist og med et ønske om å gjøre farmen om til et godt arbeidssted for afrikanere. Men virkeligheten byr på korrupsjon, overtro, vold og hat. Til slutt må han, etter at flere hvite har blitt drept og raseopptøyer er på gang, gi opp sin tilværelse i Afrika og reise tilbake til Sverige.

 

Den andre boken jeg har tatt for meg er ”Tea-Bag” hvor vi får høre om en svensk forfatter, en poet. Hans navn er Jesper Humlin. Siden det er få som leser dikt, og opplagene er lave, krever forleggeren hans at han skal skrive en kriminalroman som de kan legge frem som bestselger. En pressemelding er allerede sendt ut, men Jesper Humlin nekter å skrive den. Han føler hans posisjon er truet da også hans 87-årige mor, som selger telefonsex, børsmekleren hans og i tillegg hans verste forfatterkonkurrent, planlegger å gi ut en kriminalroman. For å slippe unna presset reiser han rundt på bibliotek i Stockholm og Göteborg, og leser opp dikt og holder foredrag. Under et av disse foredragene treffer han Tea-Bag og venninnene hennes. Hun er illegal innvandrer, og jentene ønsker at Jesper Humlin skal holde skrivekurs for dem. Under dette skrivekurset lærer Jesper Humlin om et Sverige som til nå har vært ukjent for han, og vi får også etter hvert høre historiene til innvandrerkvinnene.

 

Denne boken inneholder en del om kulturforskjellene mellom Afrika og Vesten, men hovedpersonene i denne boken er så forskjellig fra hovedpersonene i de to andre bøkene at jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på denne romanen i denne presentasjonen.

 

Den tredje boken jeg ønsker å ha med i presentasjonen min er ”Kennedys hjerne”. Den handler om den svenske arkeologen Louise Cantor som reiser fra utgravninger i Hellas til Stockholm for å besøke sitt eneste barn, sønnen Henrik. Hun finner han død i leiligheten hans i Sverige og politiet mener at han har begått selvmord. Louise Cantor er overbevist om at sønnen er blitt myrdet, og bestemmer seg for å følge i hans fotspor den siste tiden han levde. Sporene fører henne til Australia, Barcelona i Spania og til en liten landsby i Mosambik som er hardt rammet av aids. Hun får mistanke om at sønnen kan ha blitt drept fordi han var i ferd med å avdekke kyniske medisinske forsøk på svarte aidsofre. Da også Aron, hennes tidligere mann og Henriks far forsvinner, skjønner hun at hun er i livsfare. Hun er sjokkert over den situasjonen de aidsrammede er i, men siden hun føler at livet hennes er i fare, kan hun ikke gjøre noe. Hun bestemmer seg derfor for å reise tilbake til Sverige, og prøve å opplyse Vesten om hvordan de aidsrammede i Afrika har det.

 

Levesettet og situasjonen for de svarte i Afrika er noe som går igjen i både ”Leopardens øye” og ”Kennedys hjerne”. Men også hovedpersonene i de to bøkene har mange likhetstrekk. I ”Kennedys hjerne” er hovedpersonen en kvinne i femtiårsladeren, Louise Cantor. Hun er født om høsten i 1950, og vokste opp i Härjedalen i Sverige sammen med sin far. Moren hennes som het Heidi og var tysk, omkom da Louise var seks år gammel. Hun var ute og gikk på skøyter midt på natten i nitten kuldegrader da hun falt og brakk beinet. Ingen visste hvilket tjern hun hadde dratt til, og hun ble ikke funnet før dagen etter, ihjelfrosset. Hennes far, Arthur, ble sett på som en original i bygdesamfunnet fordi han var kunstner og hugde ut treskulpturer i furuer og grantrær i skogen. Louise følte seg ofte ensom i barndommen, både fordi hun var morløs og fordi den lille familien ikke var helt akseptert blant de andre beboerne i bygda. Faren prøvde etter beste evne å gi henne den omsorgen hun trengte, og hun forteller senere at den største tryggheten for henne som barn var å se, høre og kjenne at faren pustet når de lå og sov. Siden hun var så ung da moren døde, husker hun bare korte glimt av henne og føler at hun aldri kjente moren. Dette plager henne og jeg får inntrykk av at dette er noe som bærer med seg også i voksen alder. I boken får vi høre at hun har noen nære barndomsvenner, men er mest sammen med faren sin. Også som voksen har hun problemer med å knytte nære forbindelser med andre mennesker og ofrer seg helt for arbeidet sitt som arkeolog.

 

Denne vanskeligheten med å knytte nære forbindelser med andre mennesker finner vi også hos hovedpersonen i ”Leopardens øye”, Hans Olufson. Også flere av de ytre trekkene har de to hovedpersonene felles. Hans Olufson er født i 1944 og er i femtiårene. Han er oppvokst i Ulvkälle, en liten bygd i Norrland i Sverige. Også han vokser opp alene sammen med faren sin. Hans mor forsvant ut av ekteskapet med hans far da han var liten. Mary, som hun het, tok toget og kom aldri tilbake til sin sønn. Han kan ikke minnes hvordan hun så ut lengre, han har bare noen fotografier av henne som ligger bak farens radio. Også fedrene til hovedpersonene i de to bøkene har fellestrekk. Hans Olufsons far er tidligere sjømann, men jobber nå som tømmerhugger. Han har problemer med å tilpasse seg livet i bygda og er periodedranker. Hans Olufson vokser opp som en ensom gutt med få venner, men han finner en venn, en gutt som flytter til bygda og begynner i klassen hans. De to blir gode venner, men en dag kommer ikke Sture, som han heter, på skolen. Han blir funnet noen timer senere under en bro med brukket rygg. Sture blir kjørt bort med sykebil og må leve resten av livet lenket til rullestol på en institusjon. Indirekte er Hans skyld i vennens ulykke, for han hadde utfordret Sture til å gjøre det samme vågestykket som han selv da han hadde balansert oppå bropilarene. Hans besøker Sture bare en gang etter ulykken, og da som voksen. I løpet av ungdomstiden og som voksen har Hans få venner.

 

Før Sture ble utsatt for ulykken, utviklet imidlertid han og Hans et nært vennskap med en kvinne som het Janine. Hun var sett på som en vanskapning fordi en kjertelbetennelse i nesen hennes som 17-åring og deretter en mislykket neseoperasjon av en distriktslege, hadde gjort henne neseløs. Hans fortsetter å pleie vennskapet med henne også etter at Sture har forsvunnet ut av bildet, og etter hvert blir han følelsesmessig knyttet til henne, og han utvikler et slags kjærlighetsforhold til henne. Men forholdet holdes skjult for resten av bygda og han lurer seg bare til huset hennes når ingen kan se han. Janine spiller basun og er også med i den lokale menigheten. Hennes spill får han bort fra hverdagen, men hennes religiøse oppfatning deler han ikke. Han har likevel stor respekt for hennes ønske om å reise til Afrika for å arbeide på en misjonsstasjon der. Men da hun starter et personlig korstog og stiller seg opp på et gatehjørne med en plakat, skjemmes han over henne og er redd at hun skal trekke han med i det. Derfor bryter han etter hvert kontakten med henne, og en stund senere får han vite at hun har begått selvmord. Janine blir likevel hans første og eneste kjærlighet, og etter hvert det som fører han til Afrika.

 

Også Louise Cantor knytter seg bare til en stor kjærlighet i livet. I sin ungdom treffer hun Aron Cantor, og forelsker seg i han. Hun beundrer hans samfunnsmessige engasjement, men er ikke selv så aktiv. De gifter seg, men ekteskapet er preget av at Aron er et ustabilt menneske som ofte bare reiser bort uten å gi beskjed, og kan bli borte i dagevis uten at hun vet hvor han befinner seg. De får sønnen Henrik sammen, men ekteskapet er preget av at hun ikke kan stole på Aron og hans alkoholproblemer. Til slutt forsvinner han ut av ekteskapet og hun blir alene med omsorgen for sønnen. Aron forblir likevel hennes store kjærlighet, og de menn hun treffer senere i livet blir alltid sammenlignet med Aron. Ingen av dem er like bra som det hun mener Aron er, og hun forblir alene resten av livet.

 

I ”Leopardens øye” var det Hans Olufsons store kjærlighet som fikk han til å dra til Afrika. For Louise Cantor i ”Kennedys hjerne” er det ikke hennes store kjærlighet som får henne til å dra til Afrika, men den eneste personen hun er følelsesmessig knyttet til, nemlig sønnen Henrik, eller rettere sagt, hans død.

 

Da hun finner sønnen død i leiligheten hans i Stockholm går livet hennes i knas, og hun innser at hun er helt alene i verden. Hun reiser hjem til sin far, men ønsket om å finne ut hvorfor sønnen døde, driver henne til å prøve å oppspore Aron, hennes tidligere ektemann og sønnens far. Hun finner han til sist i en liten avkrok i Australia. Når Aron gjennomgår sønnens pc, finner han skjulte filer som viser at han hadde en hemmelig leilighet i Barcelona i Spania. De reiser dit sammen og finner ledetråder til Maputo i Mosambik. Under oppholdet i Barcelona forsvinner Aron på mystisk vis, og Louise reiser alene til Afrika.

 

Hans Olufson reiser også alene til Afrika etter flere år i Sverige der han har jobbet flere steder uten å føle seg tilfreds med livet. Han reiser til Mutshatsha, en liten landsby i Afrika med en misjonærstasjon. Hans første møte med Afrika beskriver forfatteren som varmt, forvirrende og kaotisk.

 

Miljøskildringene fra Afrika står i sterk kontrast til det mørket, de kalde vinternettene og de få menneskene de var omgitt av i sin barndom og oppvekst. Begge er også oppvokst med elghunder som jakt- og nyttedyr, mens i Afrika får vi høre om schæferhunder som vokter de hvites boliger. Forfatteren gir oss i begge romanene mange bilder som beskriver den fattigdommen de svarte lever under. Vi får høre om skurene med bølgeblikktak, de rustne bilene, kvinene som bærer sine bører på hodet og om prostitusjon, i forhold til levesettet til de hvite som består av svarte tjenere, hvitmalte boliger med høye murer rundt beskyttet av bevæpnete vakter og som før nevnt, schæferhunder.

 

I ”Kennedys hjerne” er det først og fremst Louise Cantors møte med de aidsrammede i Afrika som kommer frem. Ved å følge sønnen fotspor, får hun mistanke om at det under dekning av å være en veldrevet misjonærstasjon, foregår ulovlige og smertefulle medisinske forsøk på svarte aidssyke mennesker for å utvikle bedre aidsmedisiner for de hvite i Vesten. Vi får høre om den kynisme som råder blant de hvite, og den redselen og håpløsheten som råder blant de svarte, men også om den solidaritet de svarte viser seg i mellom. Louise opplever å bli ranet under de første dagene hun er i Afrika, og det underbygger hennes holdninger til de svarte. Hele det hvite samfunnet er bygd opp av forakt for de svarte. Vi opplever også hennes redsel og angst for det hun ikke forstår, men etter hvert som hun blir kjent med de svarte menneskene som betydde noe for sønnen, forandrer hun seg gradvis. Hun oppdager også at sønnen var HIV- positiv, for hun ble kjent med en av hans venninner som er prostituert og aidssyk. Hun leder henne til en mann som kan fortelle om grusomme forsøk som er blitt utført på svarte aidssyke. Hun forstår etter hvert at disse hemmelige forsøkene er blitt utført med støtte fra kapitalsterke mennesker i Vesten. Samtidig får hun vite at Aron er funnet drept i Barcelona og da sønnens aidssyke venninne blir drept, skjønner hun at hun må forlate Afrika og reise hjem til Sverige. Likevel føler hun det som vanskelig å reise hjem, fordi hun har jobbet så mange år i utlandet, men ønsket om å fortelle om de aidsrammedes situasjon i Afrika gir henne et mål i livet, noe hun egentlig ikke har hatt før. Hun føler en indre styrke og at hun endelig er sterk nok til å føye sammen alle de løse skårene som livet hennes har bestått av. ”Kompassnålen har sluttet å snurre” sier hun på side 332, og hun kan begynne å arbeide seg mot målet.

 

I ”Leopardens øye” opplever også Hans Olufson forvirring og angst i hans møte med Afrika, men mens ”Kennedys hjerne” tar opp de aidsrammede liv, vinkler ”Leopardens øye” mer mot den generelle holdningen vestens befolkning har til afrikanere. Vi får høre at Hans må betale i egg til korrupte politifolk for å få oppholde seg i Afrika, og for å få fortsette å drive hønsefarmen. Hønsefarmen har han overtatt etter en kvinne som har blitt enke. Hun og mannen hennes startet med hønsefarm i Afrika mens det ennå var de hvite som hadde kontrollen. Han ble kjent med henne da han spurte om hjelp til å finne den misjonsstasjonen som Janine i sin tid hadde lyst til å jobbe ved. Han besøker misjonsstasjonen, men finner ut at de svartes tro på trolldom og heksedoktorer gjennomsyrer hele deres tro.

 

Hans klarer å drive hønsefarmen og har et sterkt ønske om at den skal bli et mønsterbruk med svarte arbeidere. Han oppdager likevel at deres holdning til dette er en helt annen enn den han er oppvokst med. Korrupsjonen oppad i systemet står sentralt, men også plyndringen fra hans egne arbeidere er viktige elementer.

 

De svarte arbeiderne lever i leirhytter, mens de hvite farmerne har boliger beskyttet av schäferhunder. Forfatteren viser oss hvilke forskjeller som finnes mellom den hvite overklassen og de svarte. Hans Olufsons forsøk på å gi de svarte medbestemmelsesrett fører bare til at de får mindre respekt for han, fordi de lever i to vidt forskjellige verdener. Afrikanerne har sine egne systemer og sin egen religiøse tro, men siden de hvite har all makt og pengene, må de på overflaten tilpasse seg dette.

 

Han driver farmen i atten år, men etter hvert som raseopptøyer tar seg opp og sprer seg, blir han urolig. Når to av hans nærmeste naboer som også er de første han ble kjent med i Afrika, blir brutalt og grusomt drept av de svarte, skjønner han at han kanskje må flytte. Han kontakter sin eneste svarte venn, Peter Motombwana som er journalist, og Peter forteller at opptøyene blir ledet av heksedoktorer og at folketroen er sterkere enn alt annet. Bl.a. er det en organisasjon som heter ”Leopardene” som er spesielt aggressiv. Hans bestemmer seg likevel for å bli, men da han en natt blir overfalt av en mann med et leopardskinn over seg og må drepe han i selvforsvar, skjønner han at det er alvor. Når han så oppdager at inntrengeren er hans venn Peter Motombwana, bestemmer han seg for å selge farmen og flytte tilbake til Sverige. Vi har fått oppleve Hans Olufson fra å være en person som hadde angst for det ukjente og overbærende holdninger til de svartes tro, til en mann som på nytt tør å gå inn i det ukjente, nemlig å reise tilbake til det Sverige som han ikke lenger kjenner. Han har lært seg å akseptere forskjellene mellom afrikanerne og de hvite, og han har fått mye bedre forståelse for afrikanernes levesett enn da han kom til Afrika.

 

Til tross for at det er en del forskjeller mellom de to romanene, har de likevel en god del likheter. Temaet i begge bøkene er hovedpersonenes opplevelser og holdninger gjennom livet, og hvordan de forandrer og utvikler seg. Forfatteren får frem deres ensomhetsfølelse i barndommen, følelsen av å ikke være akseptert, og hvordan dette har påvirket dem senere i livet. Når de så reiser til Afrika, får vi høre om deres forvirring og redsel for det ukjente med det samme de kommer dit. Vi får høre om hvordan de gradvis forandrer seg, og tør å ta tak i de tingene i livet de har vært redde for og som har hemmet dem.

 

Budskapet i bøkene synes jeg også er nokså likt, og selv om vinklingen er forskjellig, kommer kulturforskjellene og holdningen vår til de svarte meget godt frem. Vi får høre om en kultur og en levemåte som er helt forskjellig fra vår, og den angsten vi vel alle føler for det ukjente. Romanene tar opp veldig aktuelle syn på vårt holdningsmønster. Vi yter økonomisk støtte, men på våre egne premisser, uten å ta nødvendig høyde for kulturen som allerede finnes. Vi driver også misjonering; vi forbeholder oss retten til å si at vår religion er den eneste rette, og at deres religion er overtro. Når det gjelder aids, dør millioner av svarte uten å ha fått nødvendig helsestell, og barn som er blitt foreldreløse fordi foreldrene har dødd av aids, ender opp som gatebarn. De blir prostituerte eller kriminelle for i det hele tatt å overleve. Aidsmedisinene som er utviklet, er ofte for dyre for utviklingslandene å kjøpe inn, og helsestellet er dårlig utbygd i landene. Prevensjon som gir beskyttelse mot aids, er det liten opplysning om i disse landene, og uten forståelse for deres kultur, er det veldig vanskelig å påvirke dem.

 

Alt i alt er begge romanene gode, men jeg savner en dypere personskildring. Forfatteren beskriver personlighetene deres godt ved å skildre de ytre opplevelser og hendelser, men jeg hadde gjerne sett at mer av deres indre liv hadde kommet frem. I ”Kennedys hjerne” mangler det også etter min mening også en sammenheng mellom forsvinningen av Kennedys hjerne som brukes som ledetråd av forfatteren i begynnelsen, og slik fortellingen ender. I begynnelsen henvises det stadig til Kennedys hjerne, men da Louise Cantor kommer til Afrika blir den bare en biting og den faller aldri inn i sammenhengen mere. Ettersom både tittelen viser til den og fordi den blir henvist til så mange ganger i begynnelsen, burde den ha gått som en rød tråd gjennom hele boken, men i stedet har forfatteren latt den ”koke bort i kålen”. Et absolutt minus i en ellers god bok.

 

”Leoparden øye” er en absolutt leseverdig, den gir et godt bilde av hvordan Hans Olufsons liv har vært og hvordan han har utviklet seg. Her savner jeg vel kanskje at forfatteren kunne ha gått mer inn på folketroen som finnes i Afrika slik at jeg som leser hadde fått litt mer kunnskap, men det kan jo også tenkes at ved ikke å beskrive kulturen nærmere, lar han oss føle på den forvirringen som hovedpersonen føler.

 

Alt i alt er alle tre romanene velskrevet og gode, med en god flyt i språket som gjør de lettleste. Jeg kommer nok til å lese flere bøker av Henning Mankell, og for de som liker å lese kriminalromaner og/eller lese om andre kulturer vil jeg absolutt anbefale han.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish